Det var litt av en opplevelse. Etter vi gikk av bussen, tok det ikke lange tid før vi var omringet av barn i alle aldre. De var ivrige etter ei hånd og holde i, og de var svært interesserte i å bli vennen din.
Det krydde av barn i communityen, og det var sjeldent du så et surt fjes.

Overveldene glede
Det er som om du er i en barnehage, bare at du ganger det med 20, forteller en ivirg Simon Stjern om hvordan dagen i Bauleni var.
Det er en tanke som slår meg, hvor utrolig glade alle sammen er. Det skal ikke mer til en et lite vink eller et lite smil, så stråler de opp.

Zambisk kultur
Vi ble svært godt mottatt av Bauleni United Sport Academy ( BUSA), peer-leaderne som fungerer som trenere for alle de små håpefulle, idet vi ankom Bauleni. De var svært opptatt av at vi måtte føle oss som hjemme, og var opptatt av at vi måtte benytte oss av mulighetene vi har når vi er her nede.

Vi sitter inne i et klasserom, som har benker rundt hele rommet. Vi presenterer oss selv med navn og hva vi liker best å gjøre. Gjengangere her er fotball, volleyball og dans, tross den ulike kulturen, ser det ut til at sporten binder oss sammen. Før vi forlater klasserommet vil enkelte av peer-leaderne danse for oss. Innen dansen kommer kulturforskjellene tydeligere frem. Bevegelsene er mer erotiske enn hva vi er vant til hjemme, men til stående applaus danser ungdomslederne fra BUSA glade og fornøyde.

Tøffe inntrykk
Det var utrolig mange søte unger og gleden over å se oss muzungos var stor. I starten var det stas å ha en flokk med unger rundt seg, og du ville så gjerne gjøre alle fornøyde. Hvis du tok frem kameraet, kunne du være 100 prosent sikker på at du ville minst få dobbelt så mange unger rundt deg.
Under nettball-kampen var banen omringet av publikum, og jubelen var enorm da Peter Botheim feiret Skjebergs første mål. Men det var ikke bare bare å være i communityen. Etter en stund kjente de fleste på at energien begynte og tappes, men det samme kunne ikke sies om ungene. Når du i tillegg fikk spørsmål om du kan være moren deres fordi de ikke har noen mor eller om du kan sponse skolegang for dem, siden de ikke har penger selv, slår realiteten inn. Også spørsmål om de kan få shortsen din eller capsen din gjorde inntrykk på oss elevene.

Edusport-kontoret og Kabwata Village
Tideligere på dagen hadde vi en god start med english- og continental breakfast, før dro vi avgarde til Eduport-kontoret. Michael Mwanga, direktør i Edusport Foundation tok oss i mot, etter vi hadde lekt et par leker sammen med peer-leaderne. Han fortalte kort om hva Edusport betydde for de unge, og benyttet anledningen til å takke oss og foreldrene våre for at vi kom til Zambia.
Dere gir håp til mange av de unge, og når dere kommer hjem kommer dere til å være en annen person. Dere kommer til å ha et positivt syn på Zambia, sa Edusport-direktøren.

Før vi tok turen videre til håndverksmarkedet i Kabwata Village, var flere enige om at dette ikke var den siste turen vi skulle til Afrika. På markedet fikk vi oppleve hva ordet innpåsliten virkelig betyr. Du kunne bare gå forbi en bod, og du kunne være sikker på at du hadde en selger med minst et smykke, matchende øredobber, samt et par armbånd til. Tror ingen av oss dro tomhendte derfra, selv om flere av oss ikke hadde penger idet vi kom!

Praktisk info til hjemmesittere:

Monas lokale mobilnummer: 0026 0979766995
Sveinungs lokale mobilnummer: 0026 0979992901

Ellers kan kontakt også skje på Sveinungs e-post;
sveinu-f@online.no  – som leses daglig.