«The Skjeberg BUSA Annual Tournament» er fotballturnering for barn i aldersgruppen 6-14 år. Den har blitt arrangert siden 2007 og har bare blitt større og større med årene.

Av: Magnus Sund-Gorseth

06:15 ringer alarmen. En halvtime før den egentlig skulle ringe, men vedkommende hadde glemt å skru av alarmen fra gårsdagen. Nok en flott morgen på Four Pillars, der man på vei til frokostsalen blir møtt av tjue varmegrader og en flott soloppgang over hovedstaden. I dag skulle vi tilbake til Bauleni, men denne gangen for å arrangere den årlige fotballturneringen i bydelen.

I det vi svinger inn mot fotballbanen blir vi møtt av et stivpyntet korps. De spilte flott zambisk musikk, mens vi ventet i spenning på hva dagen ville bringe.

I det vi ventet på at alle lagene skulle komme ble vi plutselig omringet av det som føltes ut som 100 ivrige Zambiere.

Lek, moro og flott korpsmusikk før den store turneringsdagen. Kristoffer og Bendik stiller alltid opp hvis ungene har lyst til å leke.

Bra frammøte og god stemning før alt starter opp med over 800 barn i aldersgruppen 6-14 år.

Etter at samtlige 840 barn fordelt på 84 lag hadde ankommet dagens turneringsarena ble de stilt opp i tog. Med korpset fremst, med banner og ungene stilt opp lagvis bakover, minnet det meg veldig om en god 17. Mai-feiring hjemme i Norge.

Her er toget med alle 84 lagene som skulle spille turneringen. De fremste i rekken fikk æren av å bære banneret som viste at årets turnering snart var i gang. Ungene gledet seg masse til en innholdsrik dag i vente.

Men nå skulle turneringen endelig i gang. Talene fra både Thomas, Sveinung og Beauty var ferdige og barna dirret på sidelinjen. Vi som hadde fått oppdrag om å være trenere var derimot litt stresset. Vi skjønte veldig lite av det som ble sagt over høyttaleranlegget, men heldigvis hadde vi spillere som var glupere enn oss. Første kamp settes i gang på de seks forskjellige banene. Når den første scoringen kom fra et av U6-lagene, skvatt jeg noe voldsomt. Alle ungene som ikke spilte, kom springende for å feire med målscoreren, og jeg vil gjette at jubelbrølene var like høye som på samtlige eliteseriekampene som ble spilt samme dag.

Full kaos hver gang det blir scoret et mål. Elleville jubelscener og flere lag blir gjerne med på dansen etter scoring. Her har nettopp Sander og Kristoffer sitt lag scoret.

Dårlig start

Nå skal jeg og Ruben i gang med våre første kamper som fotballtrener her nede i Zambia. Ruben hadde sine trenergener å lene seg på, mens jeg sto helt barbent, og måtte bare kaste meg ut i det. Første kamp ender 0-0. Vi er litt forsiktige på sidelinjen og vi lar laglederen vår ta seg av kjeftingen etter en veldig tam kamp. Men vi følte nå at vi måtte ta litt mer tak. Etter en liten taktisk justering var vi klare for ny kamp. Vi jaget spillerne våre i press og instruerte de så godt vi kunne, til ingen nytte. 0-0 igjen. 

Magnus og Ruben foretar de nødvendige justeringer før neste kamp. Ungene lytter ivrig, men forstår de Trønder- og Molde aksenten?

Imellom slagene benyttet vi den lille pausen til å få i oss kjeks og drikke, og ikke minst å smøre seg med et nytt lag med solkrem for å unngå å bli solbrente. Spoiler: Flere ble solbrent.

Stor innsats fra alle lag og spillere. Målene er små, noe som gjør at mange kamper ender 0-0.

Barna i Zambia kan det å se kule ut på kamera og stiller ofte opp med flere «poses» når de blir tatt bilde av.

BUSA, som arrangerer turneringen, hadde også satt opp en stasjon som alle lag skulle innom i løpet av dagen. Vi tok med laget vårt hit mellom en av kampene for å lære ungene om GBV, altså «Gender based violence». Her gikk de ulike lagene gjennom en rekke leker og «energizere». Gjennom disse lekene skulle de «peerleaderne» som hadde ansvar for stasjonen lære laget om ulike former for undetrykkelse mellom kjønnene, og hvordan man kan forebygge dette. For det er slik at holdningene og kjønnsrollene i Zambia er veldig mye mer definert enn hjemme i Norge. Derfor syns jeg dette var et utrolig fint tiltak for å kunne undervise disse barna fra ung alder, om viktige temaer som kjønnsdiskriminering, kjønnsroller og generell undertrykkelse.

Her ser vi Vetle og Nikolai som har noen «energizers» med sitt lag før de skal jobbe med årets tema for turneringen: «Gender based violence».

Får vi sparken?

Men nå var det klart for en ny kamp igjen. Jeg og Ruben hadde nullstilt og var klar for en ny utfordring. Vi spilte bedre og bedre, men målene lot vente på seg. Igjen endte det 0-0. Måltørke og dårlige resultater satte likevel ikke en stopper for dagen min. Selv om jeg kjente at seks timer søvn, og lite mat og drikke begynte å tære på gjorde folkelivet at jeg ikke tenkte så mye på det. Unger som svermet rundt meg for å bli tatt bilde av, dansing, dobbel frontflips fra bildekk og ansiktsmaling med krittet fra banen var alle ting som fikk meg til å smile fra øre til øre.

Er det nå det snur?

Fjerde kamp. Måtte vinne nå hvis vi skulle komme oss til semifinalen. Vi gjorde et keeperbytte og en formasjonsendring. Vår keeper som har blitt midtbanespiller viser seg å være løsningen. Han sprang langs venstesiden med ball, legger inn og da sitter scoringen. Vi greier å ro det i land til vår første seier og både jubelen og lettelsen var enorm. Med denne seieren kunne vi ta oss en god og lang pause med god samvittighet. Da begynte jeg å reflektere litt over hvor lite som skal til for å gi disse ungene en glede i hverdagen. Dette er en tanke jeg vil ta med meg tilbake til Norge, hvor jeg føler at man ofte gjør det motsatte. Der man i Zambia hele tiden finner store gleder i små ting, er vi nordmenn som regel veldig gode på å bli negativ når man møter på et lite problem.

Turneringen trakk ut og vi fikk med oss denne vakre solnedgangen over Bauleni før vi var ferdige med siste kampene.

Det begynner å bli mørkt nå på banen. Solen er på vei ned i det vi skal begynne med semifinalene. Igjen spiller vi en god kamp, men slipper inn 1-0-scoringen omtrent akkurat i det solen går ned bak bygningene i Bauleni. Vi ryker ut i semifinalene og skuffelsen var enorm for guttene. Det var derfor godt å se at de allerede kun 20 minutter etterpå hadde kommet seg over skuffelsen når vi sto i mørket og delte ut premier til vinnerlagene. De unner virkelig hverandre seieren, selv om det ikke alltid ser sånn ut på banen.

Da var det bare å finne bussen vår i mørket, og finne veien tilbake til hotellet. Denne dagen har vært den mest innholdsrike for meg så langt, da jeg har møtt så mange hyggelige barn, hatt interessante samtaler med flere av arrangørene og virkelig fått utfordret meg selv både emosjonelt og fysisk. For en dag vi har hatt, og for en tur vil skal ha videre. Takk for meg…

God stemning når det går bra. Her er det David som jubler med laget han hadde sammen med Camila.