– Etter at jeg var ferdig på folkehøyskole reiste jeg til Guatemala der jeg bodde et halvt år, året etter dro jeg til Brasil. Til sammen har jeg vært i Latin Amerika i litt over et år.

– Da jeg gikk på Skjeberg Folkehøyskole hadde jeg en lærer som het Frede Dyrby Christensen. Han underviste i temafaget som het politikk og samfunn. Han var veldig inspirerende, jeg var på forhånd interessert i politikk og samfunnsliv, og denne interessen bare vokste i løpet av året. Jeg husker han viste oss en film fra latin Amerika, som handlet om et forsøk på statskupp i Venezuela i 2002. Han viste og fortalte oss ting som fikk meg til å tenke «Hæ, skjer slikt fortsatt i verden? Hvorfor har ikke folk hørt om det her?» Man fikk høre om ting som jeg tenkte kun skjedde under den kalde krigen på 70- tallet, det virket for utrolig til å være sant. Jeg trengte å se det med egne øyne.

Da Petter var i Brasil var han aktiv i en organisasjon som kaller seg De Jordløses Bevegelse. Det er en gruppe som protesterer mot urettferdig fordeling av Brasils landområder ved å okkupere landjord som står ubrukt, eller jord de mener er brukt på feil måte. I Brasil er godene fordelt svært skjevt, og en liten gruppe mennesker sitter på størsteparten av verdiene i landet. Flere millioner mennesker er fattige og uten utdanning. Deres eneste mulighet for å forsørge sin familie er å selge sin arbeidskraft til mektige landeiere for slavelønn, eller å skaffe seg litt jord så de kan drive selv. Jordokkupasjonen er ikke like populært hos alle selvsagt, og medlemmene Petter møtte kunne fortelle historier om tilstander fjernt fra hva vi opplever i Norge.

– Da jeg var i Brasil og jobbet med de jordløses bevegelse møtte jeg flere mennesker som har opplevd ting som i alle fall ikke jeg trodde kunne skje i et land i fredstid. For eksempel kunne noen fortelle om militærpoliti som tropper opp midt på natten, spiller nasjonalsangen på full guffe fra høytalere de har med seg og skyter med store maskingevær rett over teltene der bevegelsen har slått seg ned.

Trodde han var nazist.
– Når bevegelsen har demonstrasjoner så merker man på kroppen hva slags inntrykk folk rundt har av dem. En gang jeg gikk på gaten med symbolet til De Jordløses Bevegelse på brystet, ble jeg stoppet av en dame som spurte meg om jeg var klar over at jeg hadde på meg en nazistskjorte. Og jeg svarte at, nei, det visste jeg jo ikke og ba henne forklare. Det viste seg at hun var fra Israel, og de jordløse støtter palestinerene i okkupasjonen av vestbredden fordi de kjemper samme sak, de er bosted og eiendomsløse de også. Det er slike ting som gjør at folk reagerer.

På spørsmål om hva han føler den største forskjellen mellom livet i Latin Amerika og livet her hjemme svarer petter.

– Det blir kanskje litt generelt å skulle rangere nordmenns verdier mot verdiene folk har i Latin Amerika, men det er jo sånn at de der nede ikke krever så mye og er fornøyd med det de har. Vi i Norge lever litt sånn at vi sjelden blir materielt sett fornøyde, vi er alltid på jakt etter neste ting. Det blir fort veldig generaliserende og si slikt om så mange mennesker, men jeg tror at mange godt kunne vært tjent med å ta det litt med ro.

Stort utbytte av reisen
– Jeg har fått mange gode venner, som jeg fortsatt gjør så godt jeg kan for å holde kontakten med, og det i seg selv er verdt hele opplegget. Det har vært spennende og bli kjent med folk som har helt andre ting å komme med enn folk du møter hjemme. Flere av vennene mine i Brasil og Guatemala er voksne mennesker, folk som er oppe i 30 og 50 år, men aldersforskjellen tenker man ikke over i det hele tatt. Og det er noe som er stilig for begge parter, håper jeg.

Anbefaler en slik reise for alle
– Jeg kan anbefale det. Å oppsøke folk og bli kjent med dem, det er utrolig bra, og det forandrer deg selv som person også. Til sist ville petter dele sine tanker om det å ta et år på folkehøyskole, noe som var viktig for ham og var utslagsgivende for at han bestemte seg for å legge ut på latin amerika reisen.

– En folkehøyskole gir veldig trygge rammer for å utforske sider ved seg selv sammen med folk man er trygg på. Det gjør det lettere og teste ut nye ting, både faglig og personlig. Lærerne er og helt utrolige. De er her for å backe deg opp samme hva. Da jeg skulle søke på opplegget jeg var med på i Guatemala tenkte jeg «det er sikkert hundre andre som har søkt på det greiene her, og jeg kommer jo aldri med uansett». Og da sa Snorre (en av lærerne ved Skjeberg Folkehøyskole) at: nei det her fikser du Petter, det er ikke noe stress. Og så gikk det jo bra. Det er jo i slutten av ungdomstiden at det skjer viktige ting som er med på å forme deg som person, og det å ta et år på folkehøyskole eller å gjøre en slik reise som jeg har gjort tror jeg er bra.