Günter Wallraff har reist på kryss og tvers gjennom Tyskland i ett år utkledd som somalieren Kwami Ogonno. Med skjult kamera har han dokumentert og avslørt dyp hverdagsrasisme, intoleranse og arroganse. Han har søkt arbeid, husvære og medlemsskap i ulike foreninger. Han har jobbet i et bakeri som leverer varer til butikkjeden Lidl, vært på fotballkamp der han ble kjeppjaget av nazistiske fotballhooligans og sovet ute i 15 minusgrader som hjemløs.

Resultatet av dette arbeidet er dokumentert i filmen «Black on White» som nylig hadde premiere i Tyskland. Nå er den blitt vist under den 33. internasjonale filmfestivalen i Göteborg, og arrangørene inviterte til MasterClass med legenden.

Fra smakløs romantikk til wallraffing
I god tid før klokken 11.00 denne første tirsdagen i februar fylles festivalteltet av hustrige tilhørere. Den iskalde snoen følger dem rundt hjørnet av Folkets Hus, forbi inngangen til filmfestivalens hovedkino Draken, videre over Heurlins Plats før de søker ly i festivalteltet mens vinden irritert lugger i presenningen og får de glødende varmeovnene til å dingle i kjettingene oppunder taket.

De ivrigste møter opp en god time før det annonserte møtet med den 67 år gamle reporteren. Flere korter ventetiden med en rykende varm Löfbergs Lila mens filmpedagogene Fredrik Holmberg og Johan Holmberg fra Folkets Bio foreleser om melodramatisk film. De snakker om hvordan filmsjangeren er fylt av urealistiske, patosfylte og smakløse fortellinger om romantikk og stereotype karakterer. Kontrasten mellom såpeserien «Melrose Place» og Wallraffs beinharde, avslørende og samfunnskritiske journalistikk er stor.

Helt siden 1960-tallet har Günter Wallraff jobbet under falsk identitet og forkledning for å avdekke svakheter i det vestlige samfunnet. Metoden blir kalt «wallraffing» og han er et forbilde for gravende journalister. Hans første bok som ble utgitt på norsk var «13 uønskede reportasjer» der ett av stuntene var å simulere seg inn på en psykiatrisk institusjon for å avdekke forholdene bak murene.

Utkledd som tyrkisk gjestearbeider
Den første virkelig store avsløringen kom etter at han jobbet som journalist i tabloidavisa Bild-Zeitung under dekknavnet Hans Esser. Her tok han for seg avisas tvilsomme og kyniske metoder for å øke opplag og markedsmakt. De mektige eierne i Springer-konsernet forsøkte i ettertid å knuse den tyske journalisten og forfatteren både rettslig og psykisk uten å lykkes.

På 1980-tallet gikk Wallraff undercover i to år som den tyrkiske gjestearbeideren Ali. Boka «Aller nederst» solgte i millonopplag og fikk senere stor betydning for behandlingen av fremmedarbeidere i Tyskland.

Neofascistiske strømninger
Klokka begynner å nærme seg 11.00. Etternølere spaner etter ledige plasser mens fotografene inntar sine posisjoner og klargjør utstyret. Den legendariske reporteren vekker alltid medieoppmerksomhet. Han kommer ruslende gjennom midtgangen sammen med den profilerte frilansjournalisten og filmkritikeren Hynek Pallas som skal intervjue Günter Wallraff som ikke er redd for å si at han ikke er noen språkbegavelse. Derfor snakker han tysk til forsamlingen som blir oversatt til engelsk.

Han snakker engasjert om de sterke neofascistiske strømningene spesielt i de østlige regionene av Tyskland. Han snakker om hvordan han gjorde opptak av rasistiske uttalelser ved hjelp av skjult kamera, for siden å konfrontere personene med opptakene. I stedet for å bli forbannet og forlange å slette dem, står de fram og skriver under på at fordommene kan vises for hele verden. Han snakker om den vanskelige rollen som observatør og rollene han spilte.

Wallraff poengterer at han ikke er noen dokumentarfilm-skaper. Opptakene er gjort i første rekke for å dokumentere det han skriver, og deler av dette stoffet er også publisert i reportasjeboka «Fra den vidunderlige nye verden» som ble lansert samtidig som filmen «Black on White».

Jakten på sannheten
-Jeg ønsker ikke å omtale meg selv som journalist fordi mange knytter begrepet til den kommersielle pressen. Jeg er en subjektiv reporter, sier Günter Wallraff.

Han ser utover forsamlingen. Øynene er klare bak brilleglass uten innfatning. Så løfter han mikrofonen for å utdype kommentaren.

-Det finns ikke noe som heter objektiv journalistikk. Vi har alle en egen oppfatning av virkeligheten som omgir oss og som er med på å påvirke de valg vi gjør. Jeg er veldig skeptisk til journalister som uttaler at det er mulig å etterstrebe en nøytral eller objektiv journalistikk, sier han. Reporteren understreker at han er sterkt politisk i sin skribentgjerning, men ikke parti-politisk. Han fremhever også at han har et sterkt fokus på de svake menneskene i samfunnet som blir utsatt for trakassering og overgrep.

-Det viktigste er å søke sannheten, sier Günter Wallraff.

Nye prosjekter
-Når jeg intervjuer filmskapere pleier jeg å avslutte med å spørre om videre planer og nye prosjekter. Det kan jeg ikke spørre deg om. Du jobber jo undercover, sier Hynek Pallas spøkefullt.

Men Günter Wallraff har ikke tenkt å gi seg som gravende reporter selv om han har blitt 67 år og har jobbet forkledd i over 40 år.

-Jeg har blitt gjennomintervjuet i forbindelse med lanseringen av filmen og boka. Nå er det på tide å planlegge feltarbeid igjen, sier legenden og myten Günter Wallraff.