De to første oppsetningene hadde vært tradisjonelle forestillinger som bestod av ulike og varierte sketsjer spredt utover showet. Men denne gangen var det noe totalt nyvinnende og originalt som stod på plakaten. Her var det en sammenhengende historie som ble servert, som inneholdt humor, sang, parodier, romantikk, drama, og ufattelig mange andre ting.
Premisset for forestillingen var Juleevangeliet med en vri. Og her var det så mange vrier at det nesten ble en sirkel. En mildt sagt lett på tråden Maria, en Josef som historiens største tøffelhelt, småsinte rødstrømper som gjetere og De Tre Vise Menn sterkt inspirert av amerikansk hip-hop kultur. Eller gangstere om du vil. Det at Jesus var jøde er ingen morsom vri, men at rolleinnehaveren het Fredrik Krohn Frøysa, det var det ingen som kunne gjette på forhånd.
Noe av det som slo best an, og sannsynligvis ble en umiddelbar klassiker, var Jesu fødsel. Ikke noe jeg unner noen å se, men hysterisk morsomt var det.
Noen litt lange scenebytter og et par hjernetepper ble totalt overskygget av et glitrende manus, strålende skuespillprestasjoner og ikke minst kulisser som heller burde stått på Broadway. En time med slapp innsats har aldri vært bedre enn en halvtime med fullt kjør. Graf satset derfor på kvalitet fremfor kvantitet, noe som sannsynligvis var lurt, da Skjeberg publikumet er et tøft publikum som fort blir rastløse.
Tiden for forberedelser var minimal, men takket være god organisering og hardt arbeid, greide fagfeltet å komme i mål. Alle var arbeidsvillige og ble dratt frem av fagfeltets lille leder, Maiken Grønnvik Smith, som fikk god hjelp av Anniken Hessen.