Soli Brug avslutter sommerseongen med en stor pushwagner utstilling. Hele 70 av kunstnerens verk kan beskues i vakre omgivelser.
Pushwagners verk er preget av angsten for den meningsløse A4 tilværelsen i samtiden.
Han avbilder tomme menneskehylstre som alle gjør det samme. Alle ser totalt likegyldige ut, ingen uttrykk.
Pushwagner viser til en overfladiskhet i mennesket. Figurene i Pushwagners kunst spiller pliktoppfyllende sine roller som mødre, arbeidere og ektemenn, men under den perfekte fasaden drives de mot galskap. Han viser til generalisering av samfunnet. Alle oppfyller sine satte gjøremål som maskiner, de lever ikke, de bare handler. Øynene til de avbildede figurene er tomme og livløse. Pushwagner tar en tendens i samfunnet på kornet, og det tror jeg mange skremmes av. Han illustrerer skremmende og mørke temaer, ved bruk av masse farger. Fargene han velger er i seg selv livlige å se på, men det som avbildes er ofte mer dystert.
Utstillingen var delt utover stedet i flere småhus som det oste oldtid av, en perfekt kontrast til bildenes tema og utstråling. I hvert hus var det et skille mellom stil og farge. Bildene til Pushwagner slår meg ikke som tekniske vidundere. De er bygd opp med enkle farger og former, de har enten mangel på dybde eller det totalt motsatte, noe jeg vil kalle ultra dybde. Alle bildene er i en samling med samme tema, av hans mest kjente verk «Soft City». Her er det tydelig samfunnet i fokus og en maurtuelignende holdning blant menneskene. Alle bildene har tegneseriepreg over seg, med visse unntak hvor han virkelig har lekt med former og dybde i bildene.
Det var vanskelig å vandre rundt på gårdstunet uten å få en favoritt blant samlingsstedene.
Personlig fikk jeg to favoritter; de mørkeste rommene. To rom jeg velger å kalle «Det rosa rommet», og «Toyshop». «Det rosa rommet» var mørkt og dystert og oste av sjeler som ble tapt til samfunnet fra spedbarnsalder. Fargene som gikk igjen var rosa, grått og hvitt. Og i et mørkt hjørne sto det en barneseng redd opp med fargene som gikk igjen i bildene.
Rommet skapte sterke følelser og man kunne se en
overbevisende sorg og seriøsitet i seniorborgerne som var i flertall på utstillingen.
«Toyshop» var nok et mørkt rom. Hadde det ikke vært for skilting og lapper på veggene hadde man nok ikke funnet dette ene bilde. Bildet var gjemt innerst i rommet omringet av tomme rammer, nok en kontrast. Skiltet jeg fulgte lovet meg moro og glede. Men rommet var mørkt og bilde hang alene blant sine dystre svarte innrammede venner. det må sies at bildet i seg selv var ganske artig.
Terningkast: 5
En følelsesladet utstilling som gir inntrykk. Dette er noe alle burde oppleve en gang i livet. I dag er han over 70 år og ser bedre ut, enn det han har gjort på mange år og bildene hans selger som aldri før.
Brofoss ble født 2.mai 1940 i Oslo og vokste opp med en mor som var biokjemiker, en far som var ingeniør og en storesøster. Som ung var han aktiv i idretten, spesielt løping, bordtennis og tennis. Han var også veldig opptatt av den amerikanske kulturen og hadde en stor fasinasjon for tegneserier og amerikanske bilder. Under hippie-tiden tok han seg navnet Hariton Pushwagner, av hariton, Hare- Krishna og Pushwager av det tyske ordet for supermarkedene trillevogner. Altså et spark til forbrukersamfunnet.
Han er utdannet ved Statens håndverks- og industriskole (1958-1961), noe han ikke er veldig stolt av, han sier selv at han gjorde det for å ha noe i si til innpåslitne slektninger.
Han likte ikke skolen og sluttet nesten å tegne.
Han har også studert andre steder: Statens Kunstakademi (1963-1966)Studier i London og Stockholm (1970-1980), Studier i New York (1988-1989), Redigerer Cité Internationale des Arts i Paris (1991-1992).
I 2008 var det mye blest rundt Pushwagner fordi hans tidligere medarbeider Morten Dreyer overtok store deler av samlingen hans mens Pushwagner slet med dop og levde i perioder på gata. Han mente han ble brukt og lurt av Dreyer og de var flere runder i retten. Pushwagner vant og fikk tilbake bildene sine og en erstatning på rundt en million norske kroner.
Livskraftig gammelt bruk
Soli Brug i Østfold har fått nytt liv, og har gjenoppstått på ruinene etter Nord-Europas største sagbruk.
I Ågårdselva ble det skåret tømmer allerede på 1600 tallet, og i perioden 1860-1880 var bruket på sitt største, med 22 oppgangssager og 600 arbeidere. Driften ble lagt ned i 1925.
Familien Dørje-Berg har overtatt og restaurert de gjenværende bygningene i 1975, så dette brukes i dag til verksted for keramikeren Eva Dørje-Berge, atelier for maleren Ole Dørje, og boliger for deres to familier.
I løpet av året holdes det utstilling to ganger, i juni og desember i fem av husene. Det er en del kunstnere som deltar og disponerer hvert sitt rom eller hus. I huset «Smia» som de kaller det, er det servering av kaffe/te og kaker. Når de har utstilling varer den sånn rundt to uker og de får i snitt besøk av 15.000 mennesker fra hele Østlandet.
Soli Burg har befestet seg som et sted der annerkjente sammtidskunstnere kan presentere sine verk.