Det er ingen tvil om at fotogjengen på Skjeberg folkehøyskole er kjent for sitt samhold. Jeg har snakket med to av dem for å få høre hva de selv sier om hva dette ga dem. Margit Iselin Schrader Haugland og Dina Dahl Reistad. Disse to var roomies mens pandemien herjet på det verste, og har noe å si om hva samhold, toleranse og vennskap betyr på folkehøyskole.
Første skoledagen var det en smilende Dina som kom først og innstallerte seg på rommet. Hun håpte nok at hun skulle få ha rommet alene, men så kom Margit. Og resten er, som man sier, historie.
Dina skriver: Det å gå på fotolinja på Skjeberg folkehøyskole er det beste valget jeg har tatt i hele mitt liv. Før jeg starta var jeg redd for å ikke få venner eller ikke trives. Det som skjedde var det absolutt motsatte. Jeg fikk venner som jeg nå ikke kunne klart å leve uten.
Fotolinja bestod av alle type personligheter, men alle kom allikevel veldig godt overens. Vi hadde det så gøy med masse musikk, liv og morro. Dørene i gangen stod som regel åpne og det var mye løping frem og tilbake for å låne alt fra hårspray og rettetang til klær og smykker.
Det var veldig koselig å ha noen å snakke med og være med hele tiden når det var corona, jeg setter ekstra stor pris på samholdet vi hadde siden det var så mye smittetiltak rundt om i landet på den tiden. Det var deilig å ikke være isolert helt alene.
Jeg husker godt: En dag dro vi for å ta bilder, grille og kose oss. Det var god stemning og mange fine bilder. Men det var svaner som absolutt skulle komme og plage oss når vi koste oss, så vi fant ut at hvis vi satte på russemusikk på fullt volum så kom de til å dra sin vei. Og det funka faktisk. (Ikke overraskende)
Rom for alle
Fotolinja pleier ikke å være en veldig stor klasse. Vanligvis mellom 11-16 elever. Det er oftest en sammensatt og veldig kreativ gjeng, men som har det til felles de er interessert i foto. Det at gruppa ikke er så stor gjør at vi lett får et sterkt fellesskap og at det samtidig er plass til alle. Det gjør underverker for det sosiale.
Margit skriver: Da jeg skulle begynne på Skjeberg var jeg veldig nervøs, men fotolinja ble raskt en sammensveiset og hyggelig gjeng, som jeg følte meg veldig hjemme i. Jeg tror aldri jeg så raskt har funnet tonen med noen, og følt at jeg kunne være meg selv i like stor grad som med fotogjengen. Det skapte et godt og trygt klassemiljø, som jeg håper – og tror – gjorde at alle turte å utfolde seg kreativt, og by mer på seg selv, både gjennom bilder, og i klasserommet generelt.
En av tingene jeg husker spesielt godt fra Skjeberg er kanskje hvor mye liv vi kunne lage når vi bestemte oss for det, men også hvor avslappet vi var rundt hverandre. Vi kunne gjøre vaskedag til ukas høydepunkt, eller ha full fest under kjøkkentjeneste, hvis vi bare satt på riktig musikk. Når folk var slitne var det heller ikke sjeldent at alle tok seg en kollektiv middagslur på hvert sitt rom, før vi fant på noe gøy på kveldstid.
Dina og jeg delte rom gjennom hele året, og det er noe jeg er utrolig takknemlig for, også i ettertid. Spesielt det å ha en romkamerat under koronatiden, var nok veldig viktig. Vi hadde liksom alltid en person vi kunne være sammen med, uansett hvordan smittesituasjonen var. Dina og jeg er nok egentlig ganske forskjellige, men når man bor sammen med en annen person, får man se helt andre sider av dem enn man ellers ville gjort, og i dag vil jeg regne Dina som en av mine aller beste venner.
Det at vi er såpass forskjellige har vært utrolig bra, fordi Dina har dratt meg ut av komfortsonen min på en måte ingen andre har gjort tidligere. Dette gjelder også resten av fotolinja. Jeg har fått venner for livet, og jeg kunne aldri sett for meg livet mitt uten disse personene i dag.
Og slik er det vi ønsker å ha det på Skjeberg; et sted der alle føler seg velkommen, er inkludert og kan utfolde seg.
Les mer om linjene HER.
Følg Skjeberg folkehøyskole på Instagram HER!