Turen starter med skinnende sol og en liten biltur rett over grensen. Der blir vi sjøsatt og padler av gårde, alle med et lite håp om å få se sidemannens kano gå rundt.
Kanopadling – ikke alltid like idyllisk.
Noen er heldigvis mer sjøvant enn andre. De som tror at padling bare er idyll og kos, burde tenke seg om to ganger. Vi blir ganske fort møtt av bølger og litt vind. De av oss som er dumme nok til å sitte to i en tremanns aluminiumskano, får raskt erfare at det ikke er det letteste i verden å manøvrere.
Skyene blir stadig mørkere og det blåser opp. Før vi vet ordet av det er idyllen med padling mellom siv og smale kanaler brutt. Regnet høljer ned og man kan trygt si at ikke alle er skodd for situasjonen.
Ikke dårlig vær, bare dårlige klær.
Vel i land og med regnet som fortsatt pisker ned, slår vi leir på Fjellö. Mens noen velger å legge seg i soveposen for å dø, tar andre mot til seg og setter opp lavvoene. Fredrik Urke er raskt ute i skogen for å felle trær til bålet. Med mange år i speideren bak seg, og litt rødsprit, får han til og med fyr på bålet. Noen setter ut på sjøen igjen for å fiske. Mona B får en stor gjedde, og hodet til fisken blir ofret på bålet. Resten tar hun med seg hjem.
Tross mye regn blir det veldig koselig når mørket senker seg og vi samler oss rundt bålet. Det blir utvekslet røverhistorier og andre skrøner, pluss en og annen spøkelseshistorie. Dagen derpå våkner vi til strålende sol og et speilblankt vann. Vi rydder leiren, spiser en god frokost og setter ut sjøen på vei tilbake.