Noen korte timer tidligere. Det er mandag kveld og klokken nærmer seg 1830. Det er bare en halv time igjen til Al Di Meola og hans akustiske kvartett World Sinfonia skal på scenen i Vilnius Congress Concert Hall her i Vilnius. Med seg har han perkusjonisten Gumbi Ortiz som han har samarbeidet med i mange år, gitaristen Peo Alfonsi og trekkspiller Fausto Beccalossi.

Konserten er en del av programmet til den årlige og internasjonalt kjente Kaunas Jazz Festival. En jevn strøm av forventningsfulle publikummere kommer vandrende i den varme forsommerkvelden. I foajeen nippes det i hvitvin. Et kamerateam søker i mengden etter stemningsbilder og prominente gjester.

Et hyggelig og tilfeldig møte
Utenfor skjer det et hjertelig gjensyn. Den tidligere Skjeberg-eleven Vitautas Rukstele kommer vandrende sammen med kjæresten. Litaueren gikk på Sportsjournalistikk og idrett skoleåret 2001/2002. Vi traff hverandre helt tilfeldig kvelden før på fortauet ved Radisson SAS-hotellet i gamlebyen. Han kom syklende og holdt på å kollidere med oss av ren forbauselse. Det hyggelige møtet ble avsluttet med en invitasjon til dagens konsert. Det er gledelig at Vitautas vil ta del i denne fellesopplevelsen, og vi vandrer inn i kongressenteret sammen med de andre Skjeberg-elevene.

Fra Chick Corea til Frank Zappa
Al Di Meola er en gitarvirtuos av de sjeldne og har fire ganger blitt kåret til «Best Jazz Gitarist» av det velrenommerte magasinet Gitar Player Magazine. Allerede som tenåring spilte han i Chick Coreas fusiongruppe Return to Forever. Han har senere spilt og turnert med så forskjellige musikere som bassisten Stanley Clarke, fiolonisten Jean-Luc Ponty, Carlos Santana, Frank Zappa og tenoren Luciano Pavarotti.

For mange er nok likevel hans medvirkning i den legendariske gitartrioen med John McLaughlin og Paco de Lucia et klart høydepunkt. Deres San Francisco-konsert i Warfield Theatre i desember 1980 er dokumentert i platen Friday Night in San Francisco. Stemningen ble derfor ikke mindre da Al Di Meola hadde Mediterranean Sundance på repertoaret også denne kvelden.

Tango-inspirert supergitarist
Al Di Meola ble født i New Jersey av italienske foreldre i 1954. Gjennom karrieren har han solgt seks millioner plater og har over tjue innspillinger bak seg som soloartist, i tillegg til en rekke utgivelser sammen med andre musikere. Tidligere hadde han en lengre elektrisk periode. Tinnitus førte han tilbake til sine akustiske røtter.

Han er en klart latininspirert jazzgitarist der spesielt den argentinske tangolegenden Astor Piazzolla er en sentral kilde. Al Di Meola er verdenskjent for sine tekniske ferdigheter og for å spille ekstremt fort. Vel så viktig er imidlertid hans sofistikerte harmonier, komplekse rytmer og ikke minst hans lyriske melodier, eller pieces, som han selv omtaler det som.

Dette fikk vi et høyverdig bevis for da kvartetten spilte utdrag fra komponist Ennio Morricones filmmusikk til den italienske Oscar-vinneren Cinema Paradiso fra 1988. Morricone har for øvrig laget musikk til andre kjente filmer som The Untouchables, og ikke minst Sergio Leones legendariske spagettiwesterns med Clint Eastwood i hovedrollen der The Good, the Bad and the Ugly er en av dem.

Lyriske tonemalerier
-Vi er utrolig heldige som har fått være med på noe så stort, sier gitarist og hovedlærer Jon Thorstensen på fagfeltet Musikk og musikkproduksjon. Denne konserten ga meg en fullstendig musikkopplevelse, sier han fornøyd.

Dette er andre året på rad Jon har hørt Al Di Meola på Kaunas Jazz.

-Hvordan vil du karakterisere Al Di Meola som musiker?

-Han spiller gitar med en veldig bra teknisk sikkerhet, sier han og poengterer at det ikke bare er hurtigheten som imponerer. Denne konserten var også en blanding av lyriske, rolige og avbalanserte tonemalerier. Kvartetten hadde et utrolig godt samspill. De innøvde arrangementene satt godt, men samtidig hadde musikerne et stort frirom der de improviserte. Det gir flere klangfarger og nyanser, sier Jon som setter samspill høyt.

-Al Di Meola kommuniserer veldig godt både med musikerne og publikum, og det var en god stemning på scenen. Det gjør noe med musikken også, dette gir feelgood-stemning. Al Di Meola er en kul fyr, sier Jon.

En stor fellesopplevelse
Vi står i den store vandrehallen. Vi reflekterer og utveksler synspunkt. Det summer av stemmer. Mange snur seg og vi ser i samme retning. Der kommer han slentrende, Al Di Meola i hvit vid skjorte med åpen hals. Han smiler og småprater med publikum, skriver autografer. Snorre Walther digger 80-tallsmusikk, men har opplevd noe nytt og stort. Han forsvinner i mengden, får et håndtrykk av Al Di Miola og takker for en flott konsertopplevelse. Vi prater med en entusiast fra Østfold som har brukt de siste dagene på å reise rundt i østersjølandene for å høre på jazz.

-Dette er ikke på den langt nær beste konserten han har gjort. Var dere her i går? Neivel, det skulle dere vært. Da var det en italiensk gruppe som spilte. Det var noe det, poengterer han med sammenknepne øyne og flippskjegg.

-Herregud, tenker jeg. Hvorfor skal vi alltid høre det samme oppgulpet fra disse sobre koryfeene? De har alltid vært til stede der ingen andre har vært likevel. Jeg snur meg vekk og ser opp mot inngangen til Vilnius Congress Concert Hall. Fortsatt strømmer folk ut av dørene og ned steintrappen. De er oppglødde og glade. De har vært en del av en fellesopplevelse. De har nettopp hørt Al Di Meola og World Sinfonia.