-Mange har nok en svermerisk oppfatning av Cuba med revolusjonsromantikk, Che Guevara, amerikanske 50-tallsbiler, Hemingway, fete sigarer, dampende salsa og Buena Vista Social Club. Som førstegangsreisende er det lett å la seg fengsle av disse inntrykkene. Jeg håper likevel at vi gjennom vårt turopplegg skal kunne gi elevene et fundament for kulturell refleksjon som de vil ta med seg videre i livet, sier hovedlæreren.

Omfattende program
De to fagfeltene kan glede seg til et omfattende program. Under oppholdet i Havana skal de bli bedre kjent med bydelene Habana Vieja, Centro Habana og Vedado. Musikerne skal ha akustisk konsert, og journalistene skal lage reportasjer som skal inngå i en direktesendt tre-kameraproduksjon som skal streames på hjemmesiden til skolen. Elevene skal også følge i forfatteren Ernest Hemingways fotspor. De skal besøke Finca Vigia hvor han bodde i perioden 1939 til 1960. Turen går også til fiskelandsbyen Cojimar som var modell for romanen «Den gamle mannen og havet» som Hemingway fikk Nobels litteraturpris for i 1954. Fra Havana går turen videre til Trinidad før den avsluttes i Varadero.

Små historier blir en fortelling
Hovedlærer Willy-André Martinsen på fagfeltet Radio- og TV-journalistikk reiser nå for tredje gang til Cuba på ett år.

-Under mitt siste opphold på Cuba bodde jeg i Centro Habana. Den meste av tiden brukte jeg på å vandre i bakgatene i Havana om dagen, kvelden og natten i et forsiktig forsøk på å føle dagliglivets puls på byen. Observasjon er en velprøvd journalistisk metode i alle former for reportasjearbeid. Det ble også mitt hovedprogram under oppholdet. For meg var det viktig å oppsøke barbersjappa på hjørnet, skopusseren og mennene som forsøkte å sveise akslingen på en gammel Chevrolet. Jeg fulgte med når ungene i nabolaget spilte baseball og karene som tok et parti domino i bakgården. I en slik setting vil du alltid være en turist som blir lagt merke til. Det ligger tjukt utenpå. Du er en beskuer, en observatør som står på sidelinjen og gransker overflaten. Likevel kan du samle små historier som blir en fortelling du kan ta med deg videre på ferden.

Notater fra Moleskine
Kamera, penn og Moleskine er fast reisefølge. Her følger tre korte reiseskisser som hovedlæreren skrev etter sitt siste opphold i februar i år.

Den første er et utdrag fra notatbokens første jomfruelige sider. Det hele starter etter mange timers venting på den kjønnsløse Charles de Gaulle-flyplassen utenfor Paris:

«Ventegevinsten får du utbetalt når den store Boeing 747-400 kommer opp i marsjfart og krysser meridian for meridian og blir en tidsmaskin som får klokka til å reversere. Seks timer får du godskrevet kontoen på turen over til Karibia.

Det er tidlig kveld når jeg endelig kan vandre ut i tropemørket med nyinnvekslede konvertible pesos i lomma. Klimaet på Cuba i februar passer meg bra. Det er litt aristolelesk. Ikke for varmt og ikke for høy luftfuktighet, akkurat passe, slik at du kan strekke deg ut under lakenet og slippe den infernalske duren fra aircondition-anlegget som harker, hakker og halter seg gjennom natten. Jeg suger inn duftene i dype drag. Flyplass, varm asfalt, eksos og sigarrøyk.

I ankomsthallen får jeg et hyggelig gjensyn med Alexis Tuesta som kjører meg til Centro Habana. Han har bodd i Gøteborg i mange år og jobber i selskapet Munditours. Samtalen går lett og ledig mens han ratter, girer, bremser og gasser oss gjennom det kaotiske trafikkbildet av gamle amerikanske biler, kubanere på kinesiske tohjulinger, hestekjerrer og overlessede lastebiler mens terningen dingler i frontruta. Han bare smiler når jeg spør om kubanernes forhold til trafikkregler når han stopper på bensinstasjonen ved bunnen av La Rampa.

Det lukter lavoktanbensin og sjø. På høyden til venstre for oss ruver Hotel Nacional som en gang var lekestue for amerikanske mafiosos. Forfatteren Graham Green skrev hotellet inn i romanen «Vår mann i Havana» hvor hovedpersonen Wormold tok med seg datteren Milly i forbindelse med 17-årsdagen hennes. Rett i front ligger den legendariske strandpromenaden Malecón som strekker seg kilometer etter kilometer fra havneinnløpet ved Habana Vieja til bydelen Miramar. Utenfor flyter den store blå elven. Det var den som fikk Ernest Hemingway til å bosette seg på Cuba.

Jeg sveiver ned sidevinduet med mørkt solfilter for å se bedre. Det er på Malecón ungdommen møtes. De flørter, bader, spiller musikk og danser. Uten tilgang til turistvaluta er dette bokstavelig talt utestedet deres. Alexis svinger brått til høyre og vi dukker inn bak fasaden av bygninger som blir restaurert av UNESCO-midler. Bakgatene i Centro Habana er mørke. Bygningene er vakre, men sterkt preget av forfall siden 1959.

-Slik er det å bli gammel, tenker jeg, før det slår meg at jeg er eldre enn revolusjonen. Gammel, kan så være, men skrøpelig er jeg ikke. Derfor bærer jeg kofferten inn i resepsjonen på hotellet. Jeg triller den ikke».

Da jeg møtte John Lennon

All journalistikk handler om mennesker. Skal journalistikken handle om konkrete ting og fenomener, må den ta for seg menneskers forhold til disse fysiske tingene. I notatboken står denne nedtegningen om et møte med en berømthet i bydelen Vedado:

«John Lennon sitter i avslappet positur på benken. Han innbyr til samtale, men jeg klarer ikke helt å møte blikket hans. Noe mangler.

-Amigo! En eldre kar med nedtygd sigarstump i munnviken, cap og kortarmet skjorte med store brystlommer kommer gående ut fra skyggen. Han trekker fram et par stålinnfatninger som han plasserer på nesen til John. Han passer på John. Hele dagen. Hver dag. Han passer ikke på selve bronsestatuen i Parque Lennon. Den veier over to tonn. Nei, han passer på brillene hans. Det har vært en lei tendens at besøkende har rappa innfatningene. Men nå er det slutt. Det har blitt en heldagsjobb å vokte brillene til den britiske musikeren som sang «give peace a chance» mens han hygget seg med sin japanske kone i en dobbeltseng for åpent kamera i Amsterdam på 60-tallet.

Offisielt ble musikken til The Fab Four sett på som ungdommelig opprør og avvik som ikke tjente revolusjonen. Derfor ble platene til gruppa sensurert. Saken er jo ganske så ironisk med tanke på at fotografen Alberto Kordas berømte fotografi av Che Guevara prydet gutterommene over hele Vest-Europa som et symbol på akkurat det samme. Nå har John blitt en hedret helt som de har plassert ut i varmen, men under noen skyggefulle trær, og platene spilles igjen på kubansk radio.

Jeg forlater vaktmannen som snapper brillene av nesa til John når jeg rusler ut av parken. Jeg vandrer mot havet og stiller meg bakerst i køen foran iskrembaren Coppelia. Området ble gjort kjent av Tomás Gutiérrez Aleas film «Jordbær og sjokolade» fra 1993. Kubanerne er vant med å stå i kø. Til vanlig blir jeg stresset av det. Nå går det fint«.

Tid på helsa løs
Tid er kanskje det mest dyrbare vi har. På Cuba kan tid fort bli en alvorlig helsetrussel:

«I dag står Miramar for tur. Både før og etter revolusjonen har dette vært den mest elegante bydelen i Havana hvor de rikeste innbyggerne har slått seg ned i storslåtte villaer. Jeg hyrer en drosje som slipper meg av ved La Casa del Habano. Dette er kanskje den flotteste sigarbutikken i hele Havana. Den ligger ved Avinida 5 som er en vakker aveny omkranset av praktfulle herskapshus fra begynnelsen av 1900-tallet.

Det er tidlig formiddag. Jeg har hele forretningen for meg selv. For en lykke. Innehaveren låser meg inn i humidoren. Et snev av ærbødighet fyller meg når jeg varsomt beveger meg mellom hyllene, fornemmer luftfuktigheten og lar fingrene stryke over sigarkassene av sedertre. Hyllemeter med hyllemeter, fra gulv til tak, med verdens mest eksklusive sigarer. Montecristo, Cohiba, Romeo y Julieta, Hoyo de Monterrey og E
l Rey de Mundo. Jeg er ikke så fascinert av verdien av sigarene. Jeg er mer opptatt av hvor mye tid det er lagret her. Tid er kanskje det mest dyrbare av alt.

Jeg setter meg ned i en av de høyryggede lenestolene i salongen. Det er kanskje litt uanstendig å fyre opp en double corona Partagas Lusitianas før klokka 1030 om formiddagen. Men jeg gjør det. Jeg har heller ikke dårlig samvittighet for å nyte lagret rom som legger seg i tykke ringer på innsiden av glasset. Magasinet Cigar Aficionado kan fortelle at produksjonen av double corona og churcill har gått tilbake for de betydelig mindre robustos. Folk har rett og slett ikke tid til de helt store røykesakene lenger. Her ligger også noe av dobbeltheten i den håndlagede sigartradisjonen. Respekt. Hver eneste sigar gjennomgår flere hundre operasjoner før de blir sortert, pakket og kvalitetsstemplet med totalemente hecho a mano.

Røyken fra puroen siger dvelende mot taket. Jeg registrerer at asken fra min fyldige Partagas snart må kakkes forsiktig mot kanten av askebegeret. Mannen med den magiske nøkkelen til humidoren passerer bordet med noen velmenende bemerkninger.

Det tar tid å nyte en double corona. Lang tid. Langt over to timer. Jeg har tid nok. Foreløpig».