Dette stedet har utfordret på godt og vondt. Her har vi ledd, her har vi grått og her har vi fått minner som kommer til å sitte lenge. Et sted som på kort tid gikk fra å være ukjent til å bety mer enn forventet.

Av: Donya Sangtarash

Dagen er kommet, dagen vi alle har gruet oss til. Vår siste dag i Lusaka, i Kalingalinga. 

Gjennom dette oppholdet har vi ikke kun sett en ny kultur, vi har vært en del av den. Det å ha smakt mat vi aldri har prøvd før, lært nye ord, danset uten å tenke oss om og lekt med barn har ikke kun minnet oss om hvordan det er å være barn igjen, det har minnet oss om å leve i øyeblikket. De har vist oss hvordan det er å spille fotball i støvete gater og kjenne på en glede som ikke krever noe mer enn en ball og mennesker rundt seg.

Fotball er stort i bydelene rundt Lusaka. Derfor er det en fin inngang for å komme i kontakt med barn og unge. Og en mulighet for å drive sosialt arbeid blant de unge for lokale organisasjoner. Noen spiller aller helst uten sko, en ny oppdagelse for oss.

Vi har også sett sider av livet som har gitt oss sterkt inntrykk. Det å besøke noen av de fattigste områdene i landet har gitt et innblikk i hvordan det er å leve under krevende forhold.

«Et rikt liv med enkle midler» formidlet filosofen Arne Næss. Denne gutten lever opp til utsagnet. Her har han laget sitt eget spill med korker og streker i sanden. Hjemmelagde leker så vi mye av.

Likevel har vi møtt et fellesskap, en styrke og en varme som er vanskelig å beskrive med egne ord.

Det vanskeligste med denne dagen har vært å sagt farvel byen, til barna og til peer leaderne som har tatt oss imot med åpne armer og guidet oss gjennom oppholdet. De har ikke bare vært veiledere for oss, de har vært utrolig gode venner.

Denne reisen har gitt oss nye perspektiver, nye vennskap og en dypere forståelse av verden vi er en del av. 

Nære bekjentskap oppstår når flere ønsker det samme. Etter 10 dager med jobbing, mye gøy, mye alvor og mye lek og tull er det både fint og tungt å si farvell. Men vennskap kan bestå selv om avstanden blir større.

Selv om det er tungt å ta farvel, vet vi at minnene av kulturen, våre venner og ikke minst barna alltid vil bli med oss videre og ha en plass i hjertene våre.