Vårt livs opplevelse

Dette er synet som møter deg når kommer inn hovedporten til parken rundt Victoria Falls. Da har vi allerede sett røyken og hørt buldringen fra fossen for lenge siden. Og spenningen stiger …

Av Emil Bekken

Det var en spent gjeng som satte seg i taxien når tiden var inne for å sette kursen mot det gigantiske fossefallet. Noen lurte på hvor høyt det var, og andre lurte på hvor bløte vi kom til å bli. Sistnevnte skulle vi få svaret på ganske raskt.

Zambesi er Afrikas tredje største elv. På knekkpunktet er den 1,7 km på tvers og stuper 108 meter ned i juvet med et voldsomt brøl og enorme vannmasser blir kastet flere hundre meter til værs fra bunnen. Dette har gitt fossen navnet «Mosi o’tunia» på lokalspråket, eller «røyken som tordner».

Når vi kommer inn portene blir vi truffet av den høye lyden fra fossefallet. Vi kommer til noen poster hvor det var muligheter for å ta bilder og vi så vandet kaste seg mot fjellveggene. Her går det opp for de fleste elevene at dette kom til å bli vårt livs opplevelse. Det finnes ikke et bilde i verden som kan beskrive hvor fint det er. Det var også først nå vi skjønte hvor bløte vi faktisk kom til å bli. Etter noen hundre meter blir det stadig mer og mer vann og vi får beskjed om at nå må vi pakke alt som ikke tåler vann inn i posene våres, fordi bløte, det skulle vi bli.

Vi rekker knapt å gå 50 meter før det ser ut som vi har bada, hele gjengen. Vi vandrer bortover stien og bortover denne stien kan du faktisk ikke se noen ting. Det er så mye vann at du ikke klarer å holde øyene oppe.

Vi blir kliss klass! Konstant styrtregn på stien som vender mot fossen. Det spruter litervis av vann ned på deg, og det har blitt totalt hvitt rundt deg. Dette er fordi vannet som blir kastet ned det gigantiske fallet også blir gasset rett opp igjen. Du får vann både nedenfra, fra siden og ovenfra! Videre gikk turen ut på en bro som skulle ta oss til en øy. Her falt det så mye vann at du ikke hadde sjans til å se enden på brua eller hvor enn du skulle gå.

Utgangen fra juvet der Zambesi renner videre i retning Det Indiske Hav er innhyllet av regn og damp fra fossejuvet. Broen vi gikk over oppe til høyre.

Vi kom oss heldigvis over trygt og turen fortsatte. Vi alle var gjennombløte, men det var en setning som gikk igjen, «dette er det råeste jeg har opplevd i hele mitt liv».

Ned i jungelen

Etter vi hadde gått rundt på øya, tok vi samme vei bløte veien tilbake. Nå var det heldigvis slutt på den enorme vannmengden. Nå skulle vi nemlig ta turen ned til enden av fossen. Veien ned var spektakulær. Vi var omringet av jungel og fikk beskjed om at vi måtte passe opp før dyr. Det har nemlig vært mellom 40-50 bavianer på denne veien tidligere år. Det var dessverre ingen bavianer denne gangen, men utsikten på bunnen av fossen gjorde opp for dette.

Området rundt Victoria Falls er preget av det våte klimaet som fossen skaper. Her går Lene og Emil på stien gjennom en liten, men storslagen regnskog ned mot «The Boiling Pot» som ligger noen hundre meter nedenfor fossejuvet.

Zambesi er også en grenseelv i lange strekk. Her ser vi jernbanebroen «Victoria Falls Bridge» som går mellom Zambia og Zimbabwe, et imponerende byggverk på 198 meter bygget ferdig i 1905.

Fra nå av var resten av turen frivillig, men det stoppet ingen. Alle som en tok vi fatt på den spektakulære stien, hvor man fikk fossen litt på avstand og her traff vi en haug med bavianer. Med et parr bavianer på slep stoppet vi også her flere steder for å ta bilder.

Vill natur, selv om giraffene var plassert godt i nærheten av luksushotellene som ligger langs Zambesielven. Bavianene derimot er det verre å gjerde inne, de var over alt og ville gjerne ha godteri om vi hadde.