Eirunn forteller at da hun søkte seg inn på fotolinja på Skjeberg hadde hun aldri sett for seg hvor hun kom til å være samme tid neste år.
«Året serverte en bratt læringskurve, men uansett hvor man befant seg utenfor komfortsonen fantes det støttende medelever og ansatte – klare til å gi et vennlig dytt og varme ord» forteller Eirunn. Hun lærte fort at hun ikke var
alene.
Hun endte på rom med Kristel, som hun fremdeles snakker med daglig. Veien fra halvkleine setning-utvekslinger og bli-kjent-spørsmål, til synkrone reaksjoner og overtrøtte latterkramper ble plutselig veldig korte. Jeg lærte at det alltid vil oppstå ting og hvordan man, som ekstremt konfliksky, tok tak i disse tingene. Det endte stort sett i en felles enighet om at det var viktigere at vi fungerte sammen enn at vi alltid måtte ha rett.
Eirunn og kameraet var nære følgesvenner gjennom hele året. Hun gikk fra å aldri ha jobbet i studio til å jobbe i studio flere ganger i uka. Hun kom opp med forskjellige konsepter og fikk tid til å utforske prosessen fra idè til ferdig produkt. «Jeg hadde tidligere tatt bilder, observert og sneket meg rundt bak kulissene – nå hadde jeg kontrollen over hvert element. Bildene sa like mye om meg, som personen jeg tok bilder av. Jeg lærte meg sakte men sikkert å ta opp plass. I starten var alt så langt utenfor komfortsonen min at jeg ikke engang så den lengre, men det ble lettere jo mer jeg gjorde det. Jeg fortsatte å spørre medelever om å være modeller, fortsatte å utfordre meg kreativt og å vise frem det jeg lagde for lærer og medelever. Man lærte fort at det ikke alltid kom til å treffe innertier, men det var langt viktigere å fortsette og lage. Det var det aller viktigste jeg lærte på fotolinja» forteller hun entusiastisk.
De andre lærerne var også viktige i hennes utvikling som fotograf. I november hadde hun sin første konsertfoto-opplevelser. Med hjelp av hovedlærer på Sportsjournalistikk og idrett, Thomas, landet hun sitt første fotopass. «Jeg hadde drømt om å fotografere konserter i flere år, og plutselig sto jeg midt oppi det. Ting ballet på seg og nå, tre år senere, jobber jeg frilans som musikkjournalist og konsertfotograf ved siden av fotografistudiene. At Thomas den dagen hjalp meg med å få mitt første fotopass, er noe jeg aldri kommer til å glemme. Jeg tror genuint ikke at jeg hadde vært der jeg er i dag uten».
I dag studerer Eirunn andreåret ved Norsk Fotofagskole i Trondheim. I tillegg jobber hun som skribent og fotograf for Disrupted og disharmoni. Hun har fotografert musikere i Norge, England og Skottland og har via konsertfotografiet fått opplevelser hun ellers bare ville drømt om, forteller hun.
Rett før hun begynte på Skjeberg byttet hun brukernavn til Viljesterk på sosiale medier, og hun forteller at hun vokser mer og mer inn i det store ordet for hver dag som går, noe Skjebergs ansatte og medelevene har mye av æren for.
Eirunn avslutter; «Hvis du befinner deg der jeg var; lei av skole og karakterer og føler deg usikker på hva du skal gjøre videre: søk deg inn på Skjeberg. Sjansen er stor for at du finner ut at du er veldig kapabel til veldig mye og jeg synes helt genuint at et år på folkehøyskole er noe alle burde få oppleve. Håper å se deg på Skjebergs sosiale medier neste år!»
