Dette innebærer både utstyr, premier, transport for lagene som holder til utenfor Bauleni – samt korpset United Church of Zambia Garden Youth Band og drillpiker som markerte et paradetog av og for spillere, trenere, dommere og arrangører ned gaten fra hovedveien og inn til Bauleni.

Unge talenter på fotballbanen
Fotballturneringen bar preg av afrikansk organisering, men alle kampene ble spilt til slutt, vinnere ble kåret i alle aldersklasser og turneringens parole, fair play, ble vel overholdt. Spillerne imponerte stort og vi så mange gode tekniske talenter i aksjon. Og det er ikke snakk om å «beskytte» barn under 12 år fra røft spill, resultatorientering og tabeller/rangering. Selv i U8-klassen haglet det med taklinger, spesielt blant guttene, og lagene hadde stort sett mye mer taktisk og aggressivt spill enn det vi er vant med å se fra norske 8-årslag.

Også vi nordmenn tok del i turneringen, men stort sett utenfor banen. Mange tok steget ut av FM og inn som trener på sidelinjen, og i to av gruppene (G12 og G14) var alle lagene coachet av oss, noe som la opp til en sterk rivalisering mellom benkene. I en av semifinalene vant Amund Slapgårds Lusaka Youth mot Svenn Laukøys Black Boys Kalingalinga.

– Vi spilte en bra kamp i semifinalen mot Svenn sitt lag, men måtte ha straffekonkurranse for å vinne. Der klarte vi å vinne 11-9 etter 22 straffer, men hvordan det går an må gudene vite, forklarer en forundret, men glad Slapgård.

– I finalen spilte vi dårligere, og lite attraktiv fotball. Mange lange baller uten bevegelse, og motstanderen hadde fortjent seieren i ordinær tid. I den straffekonkurransen bommet vi på alle tre straffene, mens Eivind Tveters lag satte én, avslutter han. Eivinds Kalingalinga vant altså G14-klassen med 1-0 på straffer i finalen.

– Kunne bitt fra seg i Norway Cup
En annen suksessfull norsk trener er Thomas Martinsen, som ledet BUSA 2 til finaleseier mot BUSA 1 i J12-klassen.
– Det var moro å trene jentene, og selvfølgelig gøy å vinne finalen. Disse jentene er sykt gode og bedre enn jenter i Norge, sier en entusiastisk Thomas. Vi hadde en klar taktikk, 2-3-1, og fulgte den bra.
– De beste jentelagene her kunne spilt bra i Norway Cup, skyter Thomas Lilleby inn.

Fornøyd med dommerne
I tillegg trenger en fotballturnering selvfølgelig dommere, og fem av oss tok på oss denne oppgaven, sammen med seks lokale dommeraspiranter.
– Det var moro å dømme og vi fikk mye skryt, men det var rot i organiseringen og vi visste ikke hvilke kamper vi skulle dømme en gang, sa Christian Aa etter turneringen.

– Det var mange gode fotballspillere, spesielt de yngste på åtte år imponerte i forhold til norske barn og unge. Men de skal ha for å være lydige og respektere dommernes avgjørelser.

– Musungo, musongo
Virkeligheten her i Zambia er en helt annen enn den hjemme i Norge, noe samtlige av oss har merket. Alle har omtrent ti unger rundt beina til enhver tid, som roper «musongo, musongo» (hvit mann) til oss hvor enn vi går. Hver gang vi setter oss i bussen for å dra tilbake til gjestehuset innser barna at vi snart blir borte og kaoset bryter løs.

Da løper barna etter bussen og banker og slår i siden på bussen, faktisk så mye at selv vår profesjonelle bussjåfør Fred tenner på alle plugger. Dette gjenspeiler seg også i entusiasmen og iveren over en egen turnering rett utenfor husveggen. Barna er rett og slett ville!

– Det er veldig hyggelig og artig, men det kan jo være farlig å løpe så tett oppi en buss i fart. Det er litt galskap, konkluderer Hanna Urke.

Hundrevis av slike entusiastiske, lokale barn og unge som ikke deltok i turneringen møtte som vanlig opp og ga turneringen en nærmest magisk stemning. Og selv hvor udisiplinerte og frekke noen kan virke, så sto de faktisk langs sidelinjen alle sammen og ga Skjeberg Annual Football Tournament det særpreget det hele handler om.

Flere erfaringer rikere
Etter en lang dag med mange nye inntrykk, mange spennende fotballkamper der vi selv var deltakende, mange på en ny og utfordrende måte, samt steikende sol og afrikansk organisering gjorde at samtlige SPORT-elever var nokså varme og utslitte da vi ankom gjestehuset litt etter mørkets frambrudd.

Hold hviledagen hellig
Søndagen ble startet grytidlig, og for første gang siden innflyvningen forrige søndag åpnet øynene våre seg til en zambisk soloppgang. Vi ble sendt ut i bussen nærmest før vi hadde fått på oss klær, og frokosten, ja den ble spist i bussen utenfor kirken, akkompagnert av flasker med antibac.
I kirken ble vi tatt svært godt imot. Så godt at mot slutten av prekenen ble vi ønsket velkommen av en kvinnelig kirketjener, og Sveinung og Thomas ble bedt om å komme til talestolen uten å vite på forhånd at vi skulle delta.
Skjebring Henrik Skoland synes ikke at gudstjenesten var så ulik norske som han hadde forventet.
– Jeg hadde forventet en mye mer gospellignende preken med sang og dans, lignende det koret som mottok oss på flyplassen (ifbm verdens bønnedag 5. april, journ.anm). Jeg er ikke så veldig glad i gudstjenester, men denne var helt grei, forklarer han.

«En bussjåfør, en bussjåfør»
Etter gudstjenesten møtte vi to andre busser med afrikanere som vi blandet oss sammen med. Så ventet en to timer lang busstur, som virket nærmere ti timer lang for enkelte trøtte og slitne Skjebringer. Noen ville sove, men det var vanskelig med to rytmetrommer og 20 svært sangvillige afrikanere ombord.
I en av bussene hang også vi oss med på sangen. «En bussjåfør, en bussjåfør» klang flerstemt, ustemt ut i bussen, til stor fornøyelse for det afrikanske jentelaget vi kjørte med.

Da det gjensto 600 meter av turen kjørte den ene bussen seg fast. Samme buss hadde tidligere stått og ventet en halvtime i sola.

Kun takket være hjelpen fra vår rutinerte ”buss-alt-mulig-mann-og-eksepsjonelle-sjåfør” Fred, klarte bussen å manøvrere seg gjennom gjørmen helskinnet til destinasjonen.

Fotball, fotball, fotball
Her skulle kamper spilles og dømmes og draktsett utdeles. Det lokale jentelaget fikk Lørenskogdrakter, mens guttelaget fikk Ekholt Ballklubbs drakter. Sist på dagens program var en kamp mellom det lokale laget og våre egne Skjeberg-utsendte vikinger som skulle vise muskler på en for anledningen godkjent gressmatte. I førsteomgang spilte kun Skjebergs disipler, mens de fikk assistanse av lokale peer-leadere i andre omgang. Noe som kanskje var like greit med tanke på en stekende sol fra skyfri himmel.

– Med tanke på at vi var borte i 14 timer var det litt kjedelig med kun 30 minutters spilletid. Til tross for det var det spennende å se hvordan livet på den zambesiske landsbygda er, sier Jørgen Sundt.

Lang dag og overfylt buss
Det siste som skjedde var en seremoniell draktoverlevering før en spennende busstur hjem. Denne gangen med vår kjære Fred som sjåfør og alle Skjebringer i en buss. I tillegg til en flokk afrikanere som slang seg med i siste liten og gjorde bussen mildt sagt overbefolket.
– Det er helt normalt med så mange i bussen samtidig, kommenterte en lokal zambier, mildt sagt forundret over spørsmålet.
Fred manøvrerte bussen som vanlig med millimeterpresisjon og fraktet oss trygt hjem til sengene slik at trøtte og utslitte nordmenn kunne få seg en fortjent hvil.