Kullgruvedriften og de enorme kjemiske fabrikkene skaper en oppsiktsvekkende merkbar luftforurensning, og sammen med den store arbeidsledigheten gjør dette området lite attraktivt for eventuelle nye bosettere.
Kullgruvene
To store lastebiler fraktet oss opp til et utsiktspunkt over hele kullgruveområdet ved Bilina. Dagbruddet er i dag over seks kilometer langt, og forskyver seg stadig nærmere fjellkanten og de kjemiske fabrikkene utenfor Most. Flere mindre landsbyer har måttet vike for arbeidet. I dag gir gruveselskapet erstatning for husene, under kommunisttiden ble beboerne derimot tvangsflyttet.
Brunkull
For å grave ut brunkullet må man fjerne opptil 200 meter med leire som dekker den bare 30 meter høye kullåren. Brunkullet er ikke like attraktivt som det sorte og man kan da undre seg over hvor stor fortjeneste gruveselskapet sitter igjen med, for hvert tonn med kull må det graves bort hele fem tonn med leire og sand. Cirka 30 % av den produserte elektrisiteten fra kullet går attpåtil tilbake til driften av de gigantiske gravemaskinene.
Gjenoppbygging av landskapet
Gruveselskapet er ansvarlig for å gjenopprette den økologiske balansen i de områdene det ikke er mer kull å hente. Store mengder jord fylles på, og det plantes skog. Enkelte steder pumpes det vann inn over perioder på flere år, slik at det dannes en ny innsjø.
For oss som besøkende kan gjenskapelsen av naturen virke betryggende i miljøsammenheng, men befolkningen i Bilina og Most må leve med forurensning i dag, og langt inn i fremtiden.