– Hva var formålet med stykket?
Per-Olav Sørensen, regissøren bak stykket, følte seg provosert av hvordan slike mordere ble framstilt i media. Han viste for eksempel til da Veronika Orderud var gjest på NRKs «Grosvold».
– Det var en provoserende avstand mellom hvordan hun ble framstilt og hva hun hadde gjort, sier Sørensen. Et slikt emne, det gjør vondt, og det skal gjøre vondt, kom de fram til på Scenen i plenum etter at stykket var avsluttet.
For å sette seg inn i en såpass vanskelig rolle, har alle skuespillerene og produsenten satt seg godt inn i saken, gjennom ekte dokumentarer fra den faktiske rettsaken , utskrifter fra de siktedes psykologer og fra forfatteren av stykket satt opp i Belgia, der rettsaken også tok sted.
Det var nærmere et dokumentarteater, hvor Aksel Hennie og Ane Dahl Torp ønsket å vise reelle menneskeportretter, og ikke gjøre dem til noe annet enn det de er. Hennie forteller at han ønsket å skape en fyr som var ganske lik seg selv, personlighetsmessig. Da Hennie leste manuset til stykket fikk han med en gang et bilde for seg av disse menneskene, men det var noe helt annerledes å se de ekte klippene fra retten i Belgia. Han forteller at Kathy var en del større enn hva han hadde sett for seg, og mer aktiv i retten. I motsetning hadde vi Kurt, en liten mann, og den stille part i retten. – Jeg så for meg en fyr kapabel til å slå, forteller Hennie.
Stykket viser en enormt kompleks situasjon, hvor Sørensens ambisjon var å få oss til å tenke. Stykket skal ikke komme med noen konklusjon for oss, men vi skal tenke selv. Stykket spiller en troverdig rettsak rett foran oss, som gjør oss i publikum til en jury. – Jeg fordømmer ikke disse menneskene, men jeg fordømmer handlingene, forteller Hennie. Det skulle absolutt mye mer til for at jeg skulle drept mine barn!
Til tross for at det kun er to mennesker på scenen, spiller også tredjepersonen en viktig rolle i stykket. Dennis Storhøi spiller advokaten, og gjennom stemmen spør han spørsmål uten å sette en fot på scenen. Aksel Hennie tok raskt ordet og skrøt av Storhøi og hans ro i stemmen uansett hva morderne på scenen skulle si. – følelsene skal ligge hos dere i publikum, ikke kun på scenen. Bedre at dere skjønner hva vi tenker, enn at vi føler alle følelsene for dere, sier en ivrig Aksel Hennie. Da Storhøi forberedte seg til denne rollen, ønsket han å holde stemmen kort, konkret og formell, noe han klarte med glans.
– Det har hendt at voksne har reist seg i salen og gått med sterke reaksjoner til stykket, sa Ane Dahl Torp da vi spurte om ulike reaksjoner fra publikum. Hun fortalte om å spille stykket for et yngre publikum, som de hadde gjort for ulike videregående skoler. – De har et annet syn på stykket, og vi har fått en del interessante kommentarer etter visningen av stykket. Stykket blir ikke helt ferdig når lyset slukkes, men det skapes noe, gjennom samtale og tankegang. Hennie hadde lagt merke til hvordan ungdommen ofte reagerte under stykket. Noen kommentarer sagt med humor i begynnelsen hadde fått høy latter, men de samme menneskene som lo høyset, var også de som reagerte sterkest da stykket hardt og brutalt slo tilbake i rettsalen. – Vi spiller for at barna skal bli oppreist, ikke hovedpersonene fra rettsaken. Vi er på en måte barnas stemme, sier Storhøi.