Av: Iver Karlsen

Toppbilde: Camila Finnstun

Det er tirsdag morgen og jeg har fått meg en god natt søvn etter en lang gårsdag. . Førsteinntrykket av frokosten var også veldig bra. Egg, bacon og bønner er ikke den verste måten å starte dagen på.

Med magen full og solkremen smurt godt utover kroppen, var vi klare for å gå samlet bort til bydelen Kalingalinga. Første stopp på dagens ferd var kontoret til «Africa on the ball». For å komme oss til kontoret måtte vi gå gjennom de fattigste strøkene i byen. «Africa on the ball» er kort fortalt en organisasjon hvor de hjelper barn og unge gjennom idretten og da spesielt fotballen. De hjelper også til med psykisk helse for barn som har opplevd og barn som opplever vanskelige ting i hverdagen.

Slik ser det ut der Jakub, Ine, Kristoffer og to «Peer-leadere» er på vandring i en av communityene.  

Å gå gjennom de fattige strøkene var en opplevelse som satte spor. Det grønne gresset sklei rett over i søppel som lå strødd på bakken. Slitne ansikter som stirret, og de halvferdige husene fortalte en tydelig historie om utfordringene folk her lever med hver dag. Samtidig var det en merkelig kontrast hvor noen smilte og hilste vennlig, som om de ville vise oss at glede og varme kan finnes selv i tøffe omgivelser. Det fikk meg til å reflektere over hvor stor forskjellen er mellom livene våre, og hvor lett det er å ta ting for gitt hjemme i Norge.

Skolebesøk var neste på agendaen. Første skolen vi besøkte var «Mama Stella’s». Da vi kom til en stor metall-dør hadde jeg ingen anelse om hva som ville møte oss på den andre siden. Da tolv Skjeberg-elever og to lærere gikk inn i midten av den lille intime skolegården, fikk vi fort all oppmerksomheten. Barnas lydnivå ble høyere, og det tok ikke lang tid før de flokket rundt oss for å hilse på. Det føltes nesten ut som vi var kjendiser. Alle ville hilse på, gi en High Five eller rett og slett prøve solbrillene vi hadde på. Etter klasserombesøk og ikke minst synging og dansing i sirkel, skapte det store smil både på våre og barnas ansikter. En unik opplevelse jeg kommer til å huske for resten av livet.

Barna på «Mama Stella’s» var veldig fornøyde med å ha fått besøk.

Deretter gikk turen til Kalingalinga Community School og skolebesøk nummer to for dagen. Dette var en mer sårbar skole hvor noen av elevene var foreldreløse og flere var fattigere, i motsetning til den første skolen vi besøkte hvor elevene var en smule mer velstående. Også her ble vi tatt godt imot. Det tok ikke lang tid før barna viste fram et storspekket show med både sang, dans, trommer og rap med et sterkt budskap i bunnen av det hele. Det var kult, men også fint og rørende. Da showet var ferdig, var det klart for elvenes lunsj. Barna stilte seg opp i kø med tallerkener i hendene. Vi fikk vite at dette måltidet var et av de to de fikk på skolen i løpet av uka. For noen av barna er dette det eneste måltidet de får den dagen. Det var en vond tanke å ta innover seg. Barna fikk en enkel porsjon med «nshima» – en maisgrøt som er en viktig del av det zambiske kostholdet – og litt bønner og grønnsaker ved siden av. Likevel var det ingen klaging eller misnøye.

Her ser vi en elev ved Kalingalinga Community School som får servert mat i lunsjen.

Jeg kjente på en klump i magen. Tanken på at noen av disse barna kunne gå sultne i flere dager før neste måltid var vanskelig å riste av seg. Samtidig var det fint å se at skolen kunne gi dem et lite pusterom, en trygghet midt i hverdagen. Dette var ikke bare et sted for læring, men også et fristed hvor de kunne leke, synge, danse og, ikke minst, få mat.

Tredje og siste skolebesøk sto for tur. Nemlig Kalingalinga primary school, den største av de alle. Her går det ca. 1870 elever, og det går 80 elever i hver klasse. De Zambiske barna var som alltid veldig nysgjerrige og glade for å se oss. Det er spennende å tenke over hvordan man selv hadde det på skole i Norge og sammenligne det med hvordan barna i Zambia har det. Jeg som før kunne ønske jeg ble syk for å slippe, mens barna her ikke vil noe annet enn å gå på skolen. Det å oppleve så mange barn smile og ha det bra på skolen er virkelig en enestående opplevelse. Her snakket vi med rektor, etterfulgt av et lite besøk inne hos de minste barna.

De zambiske barna løper mot oss for å ønske oss velkommen. Foto: Camila Finnstun

Solen stekte, og det var tid for vår lunsjpause. Burger sto på menyen. De fleste begynte å bli slitne og jeg selv tok en liten lur for å lade batteriet. Senere på dagen gikk vi den ikke så lange veien til Kalingalinga Football Ground. Førsteinntrykket av fotballbanen er mange barn Fotballbanen består av 30% gress, 10% stein og grus og de resterende prosentene med sand. Det første en ser når man ser ut over banen er barn og ungdom i forskjellige aldre som løper rundt, leker eller spiller fotball. En har funnet seg et bildekk, en annen slår hjul.

Det blir en kjapp oppvarming bestående av noen simple pasningsøvelser sammen med noen av barna, før vi blir kastet rett ut i en fotballkamp. Motstanderen er et gutter 14 lag fra Kalingalinga, og målene er to kjegler på hver sin side av banen. Kampen blåses i gang og vi blir rundspilt fra start til slutt. God teknikk og kvikke føtter gjorde at vi sjeldent fikk tak i ballen. Til tross for lite ballinnhav, fikk vi to giftige kontringer og vinner kampen ufortjent 2-1.

Bendik i kampens hete. Foto: Camila Finnstun.

Etter en intens fotballkamp var det klart for en ny utfordring, men denne gangen i en sport vi hadde langt mindre erfaring med: Netball. Vi stilte med godt humør, men det tok ikke lang tid før vi innså at dette kom til å bli en tøff kamp mot de lokale jentene. Poengene rant inn for motstanderlaget, og vi måtte til slutt erkjenne at vi hadde tapt. Likevel var det smil og latter på begge sider etter kampen, og vi takket for en morsom opplevelse.

Da vi var ferdige med både fotball og netball tok vi en kort tur innom en lokal butikk for å handle inn litt nødvendigheter til morgendagen. Deretter bar det tilbake til bostedet for en velfortjent middag. Etter en lang dag smakte maten ekstra godt, og praten rundt bordet var preget av dagens opplevelser. Da middagen var spist opp tok noen seg en dusj, mens andre fant veien til bassenget hvor vi samlet oss for en hyggelig kveld. Quiz, litt ukulelespilling og gode samtaler under den afrikanske nattehimmelen. Til slutt trakk alle seg tilbake til rommene sine og jeg fant sengen rimelig fort.

Dagen har vært intens, men også utrolig lærerik og interessant. Det er mye å ta inn over seg, spesielt når vi møter barn som smiler og ler, samtidig som vi vet at mange av dem lever i tøffe kår. Det er da spesielt kult for meg som fotballfan å se hvordan fotballen og idretten kan bringe oss sammen uansett bakgrunn. Det er på tide å lade opp til en ny dag og jeg gleder meg til fortsettelsen!

Ringleker med rytmer og ulike øvelser er zambierne glade i. Heldigvis har vi «øvd» før vi reiste! Bydelen Kalaingalinga i bakgrunnen.

Etter en varm velkomst på flyplassen og 26 timer på reise var elevene og to lærere framme ved gjestehuset «Four Pillars». Her skal vi bo under oppholdet i Lusaka. Da hadde vi vært innom både Etiopia og Zimbabwe på veien ned. Likevel fikk elevene bare 45 minutter på seg før det var av gårde på første tur til treningsbanen.

Barna i Zambia som vi møter på idrettsbanen er veldig kontaktsøkende og utadvendte. Her er Sander, Vetle, Jakub og Bendik i gang med en god samtale. Vannkiosken og brønnen i bakgrunnen viser at Skjeberg Folkehøyskole har vært her tidligere.

Den lille turen til Kalaingalinga Football Ground skal gi førsteinntrykket av både Zambias levekår. Men også forholdene på idrettsbanen og ikke minst barna de skal være sammen med i 10 dager. For å komme dit må elevene gå ca 15 minutter gjennom Kalingalinga som er en av de fattige bydelene i Lusaka. På veien går en forbi både butikker, verksteder ute i gata, en klinikk, en stor skole og mange folk som sitter langs veien og ser på at vi går forbi. Noen hilser, smiler og roper til oss. På banen kryr det av unger og noen «peer-leadere» (ungdomsledere) som var klare til å kjøre sine tradisjonelle sang- og rytmeleker. Elevene fra Skjeberg kastet seg villig med i «dansen» og lot det stå til, og til stor glede for ungene.

Nikolai i fint driv midt i ringen under «I have the ball».

De neste dagene skal elevene blir bedre kjent med flere ulike bydeler i Lusaka, holde treninger for barn, bidra på to turneringer, spille fotballkamper, besøke skoler og besøke ulike landsbyer på utsiden av Lusaka. Vi gleder oss er har fått en god kickstart på oppholdet!

Gutta poserer villig for fotografen i solnedgangen på Kalingalinga Football Ground.

Her bor vi i under tiden i Lusaka. «Four Pillars Logde» er et lite, men trivelig gjestehus som passer oss utmerket.

Å være stipendiat betyr at du har gått ferdig ett folkehøyskoleår allerede (på Skjeberg eller en annen folkehøyskole), men at du kan tenke deg å gå et andreår med nye utfordringer!

Vi søker nå etter stipendiater som er motiverte for et år med mer ansvar og ønsker å bidra i skolemiljøet. Du vil, sammen med andre stipendiater, ha ansvar for ulike arrangement og sosiale møteplasser for medelever. Du er en god rollemodell for dine medelever og et bindeledd mellom elever og ansatte. Det er ønskelig at du har mye erfaring med sosiale medier. Her vil du jobbe med å markedsføre skolen utad på ulike sosiale medier. Mye av jobben blir å følge med hva som skjer på skolen, dokumentere gjennom film, tekst og bilder, og publisere fortløpende.

Skolemiljøet

Som stipendiat vil du ha et utvidet ansvar for medelevene både som miljøskaper på fritiden, og som medhjelper i undervisning (utfra de kvalifikasjoner du måtte ha). Du vil jobbe alene, eller i samarbeid med andre stipendiater, elever eller ansatte. Du vil bli tilknyttet en linje som ligger dine interesser nærme, men skal kunne bidra både på andre linjer, på valgfag og på turer. Også på kveld og helg.

Skjeberg Folkehøyskole har kreative mediefag og journalistikk som vår faglige profil. Linjene legger vekt på foto, grafisk design, sportsjournalistikk og idrett, musikkproduksjon, filmproduksjon, digitale medier, radio og TV. Se mer om oss på www.skjeberg.fhs.no

Gratis kost, losji og undervisning

I søknaden ber vi deg skrive litt om hvorfor du ønsker å jobbe som stipendiat, hvordan du opplevde ditt første folkehøyskoleår, og litt om hva du mener er dine faglige kvalifikasjoner og erfaringer som gjør at du vil passe til denne jobben.

En stipendiat har status og rettigheter som elev, men betaler ikke for undervisning, kost og losji. Du må kun dekke utgifter ved utenlandstur, mens andre opplegg og turer dekkes av skolen. Som stipendiat er du berettiget støtte gjennom Lånekassen.

Ta kontakt med skolen for prat om du er interessert. Du kan ringe Lene Dyrkorn (rektor) på 924 23 106, eller Sveinung Finden (ass rektor) på 45014094.

Søknad sendes Skjeberg Folkehøyskole på e-post: skjeberg.fhs@ofk.no. Vi har ingen søknadsfrist, men vi har begrenset ansatt plasser til stipendiater (en pr linje).

Wabi Sabi
Vi starter året med et seminar om Wabi-Sabi, en japansk estetisk filosofi som omfavner skjønnheten i det ufullkomne, det flyktige og det naturlige. Denne tankegangen er dypt forankret i japansk kultur og kunst, og står i kontrast til vestlige normer som ofte søker etter perfeksjon og evighet. Wabi-sabi oppfordrer oss til å stoppe opp, observere og sette pris på de små, ofte oversette detaljene i livet. Det gir en invitasjon til å akseptere våre egne ufullkommenheter og omfavne det som er ufullkomment, i stedet for å strebe etter en idealisert tilstand. I en verden som stadig jager etter perfeksjon, gir wabi-sabi oss muligheten til å finne ro og skjønnhet i det som er.

Shinrin Yoku – Skogen som Medisin

Japanere har et nært forhold til naturen. I februar skal vi oppleve Shinrin Yoku, eller «skogsbad,» som er en japansk praksis for å tilbringe tid i naturen for å forbedre mental og fysisk helse. Denne aktiviteten handler ikke bare om å gå en tur i skogen; det er en form for meditativ opplevelse hvor man sanser alt skogen har å tilby. Her vil vi trene opp vår evne til å være til stede, merke lydene av fugler, lukten av trærne og føle vinden mot huden. Bare det å bruke tid i naturen reduserer stress, gir oss ro og inspirasjon, og bidrar til en dypere forståelse av japansk kultur.

Origami – Kunst av Papir

Origami har dype røtter i Japan. Vårt mål er å brette 1000 traner som vi tar med oss til Hiroshima som symbol på fred og håp. Ifølge japansk mytologi gir det å brette 1000 traner deg ett ønske. Denne tradisjonen er både poetisk og rørende. Vi har lært å brette traner, og hver linje tar med seg traner til Hiroshima for å markere vår støtte til fredsprisvinnernen Nihon Hidankio sitt arbeide mot atomvåpenfri verden.

Sutra Kopiering – Skriften som Lærer

Vi vil også dykke ned i sutra kopiering, en praksis som involverer å skrive ned buddhistiske tekster som en måte å meditere og lære på. Å kopiere sutraer gir en dypere forståelse av språk og kultur, og hjelper oss til å fokusere og roe ned sinnet. I Japan finnes det tre skriftspråk: hiragana, katakana og kanji. Hiragana er et enkelt skriftsystem for japanske ord, katakana brukes ofte for utenlandske ord, og kanji er tegn som representerer meninger og konsepter, hentet fra kinesisk. Å bli kjent med disse skriftspråkene vil berike vår språklige opplevelse under oppholdet. Vi har Japansk på timeplanen i vinter-semesteret.

Å spise – på japansk vis.

Vi kan ikke reise til Japan uten å lære om deres unike måltidstradisjoner. Sjansen til å sitte «på gulvet og spise» er ingen vanlig middag – det er en folkehøyskole-opplevelse! I Japan er måten man spiser like viktig som hva man spiser. Dette gir muligheten til å strekke seg, både fysisk og mentalt. Det minner oss om viktigheten av å respektere maten vi får, samtidig som vi lærer om fellesskap og tradisjon.

Noen gleder seg vilt til å starte på folkehøyskole. Andre kan kjenne på usikkerhet. En av de mest vanlige uromomentene er om hvordan en skal bli kjent med alle de andre elevene? Vil jeg klare å få nye venner? Uansett hvem du er: vi skal bruke mye tid i starten for å få dere til å bli en gjeng. Og til å bli godt kjent med flere enn akkurat de du bor med eller som går på linja di! Og det går overraskende fort!

Dette er skrevet kun fire måneder setter at elvene møtte på skoletrappa.

Alle var spente. Elevene som skulle flytte hjemmefra skulle treffe helt nye folk, bo på internat, prøve nye fag med nye lærere og kanskje dele rom med et nytt menneske. Og hva med mat og fritid? Foreldrene var spente og lurte på om dette kunne gå bra? Kan poden klare seg «alene» uten oss? Og vi ansatte på skolen som var spente på hvem denne nye flokken er: hvem er de? Hva vil de med året på folkehøyskole? Hvordan blir humoren? Hva med interesse for fag og hverandre?

Om å finne hverandre

Når vi nå går i juleferie vet vi mye mer. Og det har gått bra! Skikkelig bra! Et superkull av elever har funnet hverandre, skapt utallige opplevelser for – og med hverandre. Vi har hatt utrolig mye gøy, vi har gjennomført store og arbeidskrevende prosjekt, og vært mye på turer lokalt, til Oslo og på høyfjellet. På fritiden arrangeres quiz, karaoke, gaming-, biljard- og bordtennisturneringer, filmkvelder, bingo og ballspill i gymsalen. Ikke minst har elevene bånda og fått nye venner og bekjentskaper, praten kan gå til langt på natt.

Høsttur: Gjendesheim, Besseggen og Sjoa bød på praktvær og fantastiske opplevelser både for hode, kropp, mot og samarbeid.

«Her hos oss»

Det er mange grunner til å velge folkehøyskole. Men til syvende og sist skal året på folkehøyskole være et år med utvikling og vekst for den enkelte elev. Dette oppnås best i samvirke med andre elever og ansatte. På folkehøyskolen kaller vi dette «levende vekselvirking»; at vi lærer best når vi er trygge på hverandre og har det sosialt fint med andre mennesker.

Her-hos-oss-seminar: Første helgen i september snakker vi om hvordan vi vil ha det på skolen for at alle skal få det best mulig.

Skoleåret starter derfor alltid med mange ulike opplegg der vi setter elevene sammen i grupper på tvers av linjer, internat og hvem som kjenner hverandre. Gjennom oppgaveløsning, konkurranser, turer og samtaler blir vi overraskende raskt bedre kjent. Gode relasjoner gjør at vi jobber bedre sammen, lærer sammen og har det gøy sammen.

Tid også for læring: Elevene jobber hele høsten med praktiske prosjekt. Her er SPORT-elever på eliteseriekamp, FOTO-elever i studio, og RADIO-sending fra skolens studio.

Vi gleder oss derfor allerede til tiden etter nyttår. Når det sosiale og det faglige er satt godt på plass i løpet av høstsemesteret, blir det full gass etter nyttår. Da skal elevene gå løs på de store prosjektene som å lage sin egen film, produsere musikkalbum, lage TV- og radiosendinger, og ikke minst forberede og gjennomføre turer til Japan og Afrika.

Til tross for regn, vind og kulde, er det noe magisk med et julepyntet London i kombinasjon med fotball under flomlysene.

Og tro det eller ei, men det er også noe magisk som skapes sosialt når elevene sover i køyesenger på sovesal.

Fotballkultur

Årets tur gikk av stabelen litt senere på høsten enn det som er vanlig og vi kom derfor til et hektisk og tettbefolket London, pyntet i all sin juleprakt. Litt unormal flaks med kampoppsett og tilgang på billetter bidro til at vi fikk sett flere kamper enn vanlig. Mange av elevene ønsket seg en tur på ikoniske og slitne «The Den» for å se Millwall . Forsinkelser på Gardermoen førte til at vi hastet nesten rett fra flyplassen til «The Den». Selv om de fleste var både sultne, kalde og våte la det ingen demper på stemningen. Selv om det ble tap mot Coventry er Millwall og «The Den» en opplevelse for alle som har et forhold til engelsk fotball.

Et lite opprykk

Dagen etter rykket vi opp fra Championship til Premier League og så Fulham mot Arsenal på «Craven Cottage». I det som var en toppkamp i årets Premier League. Linjas Arsenal-supportere var litt skuffet over 1-1, mens alle vi andre var strålende fornøyde med akkurat det resultatet. Noen av elevene var for øvrig ekstra heldige og klarte å sikre seg en selfie med en av Fulhams Premier League-stjerner etter kamp.

Majestetisk stadion

Den siste kvelden beveget vi oss til gigantiske «London stadium» for et oppgjør i motsatt ende av tabellen, hvor West Ham tok imot Wolves. Det er kanskje ikke lagene med flest supportere i Norge, men vi fikk se nordmannen Jørgen Strand Larsen live. Og til tross for at arenaen får en del kritikk, så er det majestetisk og se utover 62.000 mennesker fra rad 68 på de enorme tribunene.

Laget journalistikk

Elevene fortjener også ros for helt eksemplarisk oppførsel under turen. Hver morgen stilte de til frokost 07.30, noe som bidro til at de også fikk tid til både sightseeing og shopping på formiddagene. Noen valgte seg omvisning på stadionet til favorittlaget. Den kjente butikken «Classic Football Shirts» ble besøkt av enda flere. Og Kong Charles ble selvsagt avlagt et besøk utenfor Buckingham Palace, for å nevne noe.

Hele tiden jobbet også elevene med å lage små TV-innslag og intervjuer som skal brukes til å lage en TV-sending med London-tema når vi møtes igjen på nyåret. Dette er god trening og en morsom og lærerik måte å lære seg journalistikk på.

Er du, eller kjenner du noen som er interessert i lære seg mer om sportsjournalistikk? Da kan du lese mer her:

https://skjeberg.fhs.no/unikt-samarbeid/

https://skjeberg.fhs.no/livet-som-sportsjournalist-startet-pa-skjeberg/

https://skjeberg.fhs.no/zambia-back-to-back/

Se noen av elevenes bilder fra turen her. Bildene er tatt av Kristoffer Bjåstad Øvervall, David Gutman, Camila Finnstun, Nikolai Engeset og Jakub Baran:

Denne søndagen startet med en god selvvalgt frokost på Jollyboys. I dag besøkte vi de mektige Victoriafallene. Bussen gikk fra Jollyboys 10:00 og derfra var det bare å feste setebeltene. 

Victoria Falls er på «bucket listen» til veldig mange, så at vi fikk oppleve det er vi evig takknemlige for. Det var vesentlig mindre vann i elva enn tidligere år, men vi fikk likevel en skikkelig dusj når vi sto ved noen av utsiktspunktene. Etter rundturen ved fossen gikk vi ned stien til der Zambesielven gjør en sving kalt «The Boiling Pot». Vi fikk se mange bavianer på veien, og selv om noen av oss var redde for de til å begynne med, gikk det veldig greit.

Vi delte gruppa i to etter at vi gikk opp igjen. Noen gikk tilbake til fossen og deretter tilbake til bostedet på «Jollyboys». De litt mer eventyrlystne av oss (meg selv inkludert) gikk en lengre tur langs «fotostien». Der gikk vi til slutt forbi inngangen til et av de mest eksklusive hotellene i Afrika, som lot oss slippe inn for å observere i håp om å se noen giraffer eller sebraer. Vi hadde griseflaks som fikk mate tre av giraffene som var i bushen da vaktene var veldig greie med oss. Det var en helt unik opplevelse som ikke kan beskrives med ord. 

Deretter gikk vi videre innover i området der vi møtte mange sebraer som befant seg på stier og i hagene til de som bodde der. Så tok vi turen over til broen der Zambia grenser til Zimbabwe, der vi fikk se den utrolig vakre naturen nok en gang, men fra en annen vinkel. Når vi kom tilbake til Jollyboys kunne vi fortelle den andre halvdelen av gruppa om hva de hadde gått glipp av. 

Mange tok seg et bad i bassenget som var veldig deilig etter det som etter hvert ble en varm dag. Noen av oss tok turen til en sportsbar der de så Arsenal mot Aston Villa. På kvelden spiste vi på Olga, som var samme sted som dagen før. Der serverer de italiensk mat, noe som falt godt i smak. Tusen takk for en uforglemmelig dag.

Av: Stipendiat Emil Iversen

Opplevelsene har stått i kø i år og her i Lusaka. Vi startet turen som vanlig med å spasere opp til den lokale fotballbanen i Kalingalinga for å hilse på barna og bli kjent med peer-leaderne (lokale ungdomsledere) etter en lang reise fra Norge. Det er her man får første inntrykk av Zambia. Jeg visste hva som møte oss, men jeg kunne se på de andre som ikke hadde vært her før at dette var en helt ny opplevelse for dem. Jeg så gleden i ansiktet til både de lokale barna og elevene fra Skjeberg.

De neste dagene dro vi til de ulike samarbeidsorganisasjonene vi har her i Lusaka. Der ble årets elever kjent med personer som Kelvin, Keke, Fred, James, Obster, Beauty, Scarlett og Agnes som jobber i organisasjonene African on the ball og BUSA (Bauleni United Sport Academy) som er noen av de organisasjonen vi samarbeider med her i Lusaka. Var veldig stas å få møte disse igjen fra i fjor og noen av de husket meg igjen, så det var stas. Vi fikk en guidet tur i communityene (bydel). Vi var innom skolene «Mama Stellas» og «Kalingalinga Community School». Her fikk vi en enorm velkomst og de hadde virkelig satt sammen et veldig bra program. Både taler, dans, sang og rap. Jeg ble igjen imponert over hva de kan få til her.

I Bauleni var litt det samme opplegg som i Kalingalinga. Som enhver afrikansk introduksjon startet vi med leker med barna eller såkalte «energizers» for å bli kjent med hverandre. Her kom vi fort ut av komfortsonen når du må alene inn i ringen å danse! Vi trente også barna før de skulle spille turnering dagen etter på. Vi spilte også en kamp mot de lokale peer-leaderene hvor vi vant 5-3 etter 4 mål av Philip. Dette var nok et sjokk for mange. Både med tanke på varmen og banen vi spilte på.

Fotballturneringen i Bauleni er alltid den lengste dagen. Jeg husket denne dagen fra i fjor og husker at den var tung. I år gikk det overraskende greit. De fleste av oss var trenere. Her ble det knyttet tette bånd med spillerne og det ble skapt ekte idrettsglede. Man ser også at ferdighetsnivået er mye høyere når det kommer til fotball fra norske barn. Disse ungene lever og ånder for sporten. De spiller i ekstremt krevende forhold med humpete baner. Solen som steker og ofte uten sko og sokker. De er på mange måte mye bedre å spille fotball med mye mindre utstyr sammenlignet med Norge.

Tror alle hadde en strålende dag i varmen og tok med seg en fin opplevelse hvordan en fotballturnering kan gjøres i Afrika. Vi var også med på Africa on the ball sin turnering i Kalingalinga hvor fokuset har vært rettet mot jenter, men i år kjørte de en mix-turnering hvor gutter også kunne være med. Jeg blir virkelig imponert over hvordan de klarer å arrangere disse turneringene. Det er kanskje ikke norsk standard på presisjon, men mye bedre på stemning, innsats, og ikke minst målfeiringer.

Vi har også vært på landsbygden for å se hvordan de har det. Forskjellen fra i fjor til i år er at Zambia sliter med tørke og dette går utover folkene på landsbygden. Vi møtte Stanley, en bonde som elever på Skjeberg har møtt siden 2010, og familien hans i Chipapa. Det var vondt å høre på hvordan tørken påvirket de, og han hadde solgt masse geiter for at døtrene skulle gå på skole. Maten strakk ikke til og de var redd for å sulte i hjel. Var veldig underernærte dyr også. Du får en liten realitetssjekk når du ser det.

Før turen til Chipapa var vi også på en gudstjeneste for å oppleve hvordan zambisk kirke funker. Jeg hadde naturlignok vært med på det i fjor også, men fikk enda mer inntrykk av hvordan de gjorde det. De har et kor som synger store deler av gudstjenesten. Noe som er ulikt fra Norge.

Vi spilte kamp i begge landsbyene vi besøkte, Chipapa og Chongwe. Forskjellen fra i fjor er at resultatene gikk mer vår vei denne gangen. Vi vant 1-0 i Chipapa og tap på straffekonkurranse i Chongwe. Den Zambiske landsbygden byr også på utfordrende veier som kjør at bussen ikke alltid kommer helt fram. I Chongwe gikk vi en liten kilometer for å komme fram. Noen steder skal det bare ikke være mulig å kjøre tenker man. Men dette er Zambia. Det er også veldig kult å se hvordan de lever på landsbygden. De lever i stråhus og opererer også med høvdinger og «headman» i de ulike landsbygdene. Det er en veldig kontrast fra Norge kan man si.

Det var det faglige, men vi har også dratt ut og spist og på mandagen dro vi for å spise lokal zambisk mat. I den anledning ble meg og Alex feiret siden vi har bursdag i løpet av turen. Noe jeg også hadde i fjor i Zambia. Jeg visste hva som kom og hadde sagt at billene vi fikk smakte fortreffelig! Men det beste med middagen var uten tvil underholdningen, vi fikk servert av to stk Michael Jackson etterlignere. De danset som om de hadde gjort det hele livet, men de hadde bare danset i 5 år ble det sagt.

Vi har også dratt ut og spist på ulike kjøpesentre i Lusaka. Det er kanskje lett og tro at når man skal til Afrika så fins ikke kjøpesentre og sånne ting man forbinder med rikdom. Det er bare at skille mellom rik og fattig er enormt her.

En annen jeg vil trekke frem som virkelig har satt spor i gruppen er vår fantastiske bussjåfør Kelvin som jeg tror hele gruppen har satt stor pris på. Han har kjørt oss rundt overalt og som vi sier «Det er ikke et problem Kelvin ikke kan fikse»

Alt i alt en strålende tur så langt hvor ting har gått på skinner. Tror alle her kan skrive under på at sånne opplevelser får man ikke hvor som helst. Vi gleder oss til fortsettelsen i Livingstone.

De fleste av elevene var også i dag trenere for sitt respektive lag, noe som bydde på utfordringer, men også introduserte dem til nye bekjentskaper og minner. Motto for turneringen var «We are a soccer team. Reproductive health service is our right». Dette teamet skal gå igjen i flere sammenhenger under turneringen. Organisasjonen «Center of Reproductive Health and Education» var medarrangør for turneringen.

Dagen startet med en tur gjennom communytien i Kalingalinga. Etter en liten rundtur var det dags for parade, gatene var fylt av latter, sang og glede fra både innbyggere og gjester. Musikkkorpset spilte oss inn på hjemmebanen og vår gode venn Obster dro i gang det hele med en økt aerobic.

Kampene var brått i gang og nivået var skyhøyt. Etter mye godt spill og coaching var pauseshowet i full gang. Emil og Ine ble dratt opp på scenen og forbløffet hele Kalingalinga. Likte de å tro.

Storfint besøk sto på programmet da artist Davizo dukket opp på scenen. Ekstase hos publikum i det den kjemte artisten inntok scenen. Videre var det duket for dagens sluttspill der dagens seierherre ble laget Shalemo.

Rundene inn mot finalekampen var tett og Aleks kan skryte av en 3. plass i årets turnering med hans lag Black stars.

Det var en dag fylt med nye inntrykk, godt vær, interessante mennesker, spennende kamper og ikke minst minner for livet.

Elevene fra Skjeberg skulle være lagledere, jobbe med mediaoppgaver eller sitte i infodesken og håndtere resultat og turneringsoppsett. Dette i samarbeid med ungdomslederne i Bauleni United Sport Academy.

Banen sponset av tidligere Barca-stjerne!

I går ble vi kjent med Skjebergskolen, også kjent som «BUSA Skjeberg Youth Development Centre». Der gikk mye av dagen til planlegging av årets Skjeberg Annual Football Tournament. Der fikk vi vite at turneringen skulle bli holdt på banen ved siden av skolen, som tidligere Barcelona og Chelsea-spiss Samuel Et’o hadde hjulpet med å finansiere.

Umulig å ikke bli engasjert

Det var dags for den store turneringen, og flere av oss elevene gledet oss til å coache de positivt innstilte ungene før ett av årets høydepunkter. Vi fikk vite kvelden før turneringen at det skulle starte klokken 07.00, og la oss i god tid for å få nok hvile. Selv om ikke alle var i topp form da vi sto opp kl 0600, var det umulig å ikke bli engasjert når vi gikk innmarsjen med alle de unge talentene sammen med ett korps.

Før ungene kunne sparke i gang det årlige høydepunktet måtte de igjennom ett par taler og instruksjoner. Heldigvis holdt Thomas og Sveinung det ganske kort, så de spente ungene kunne sverme de fire minibanene med flott fotball og godt humør.

Kampen om feiringene

Det var ikke kun god fotball vi fikk se, da alle lagene hadde drillet inn utallige feiringer, som naturligvis var helt ukjent for oss her nord som er vant til ganske kjedelige feiringer. Det var dansing, rulling, saltoer, hopping og sprelling. Hver feiring var bedre enn den forrige, og det virket nesten som kampen om den stiligste feiringen var viktigere enn hvem som vant på matta.

Full spurt fra start til slutt

Selv om lagene var opptatt av feiringene, ble vi elevene overrasket over hvordan disse unge spillerne fightet seg igjennom kampene, og løp som det ikke var en morgendag. Det var headinger, taklinger med hodet først og full spurt fra start til slutt, uansett om man hadde to, en eller ingen sko. Og det i 31 varme grader! For våre vintertilpassede kropper ble dette en ikke liten utfordring ved siden av jobben vi skulle utføre.

Selv om ungene hadde det gøy, måtte det ta slutt, da BUSA sitt A-lag skulle spille kamp klokken 1500. Fornøyde unger tok med seg hjem flotte pokaler utdelt av elever på Skjeberg Folkehøgskole, mens litt mindre fornøyde unger gledet seg allerede til neste år.

Tekst og bilde: Alfred Arntzen og Sveinung Finden