Å være stipendiat betyr at du har gått ferdig ett folkehøyskoleår allerede (på Skjeberg eller en annen folkehøyskole), men at du kan tenke deg å gå et andreår med nye utfordringer!

Vi er i denne omgang på jakt etter en «mediastipp», eller en stipendiatelev som har mye erfaring med sosiale medier. Her vil du jobbe tett med skolens ledelse og ansatte for å markedsføre skolen utad på ulike sosiale medier. Mye av jobben blir å følge med hva som skjer på skolen, dokumentere gjennom film, tekst og bilder, og publisere fortløpende.

Sosial medier & skolemiljøet

Som stipendiat vil du også få et utvidet ansvar for medelevene både som miljøskaper på fritiden, og som medhjelper i undervisning (utfra de kvalifikasjoner du måtte ha). Du vil jobbe alene, eller i samarbeid med andre stipendiater, elever eller ansatte. Du vil bli tilknyttet en linje som ligger dine interesser nærme, men skal kunne bidra både på andre linjer, på valgfag og på turer. Også på kveld og helg.

Skjeberg Folkehøyskole har kreative mediefag og journalistikk som vår faglige profil. Linjene legger vekt på foto, grafisk design, sportsjournalistikk og idrett, musikkproduksjon, filmproduksjon, digitale medier, radio og TV. Se mer om oss på www.skjeberg.fhs.no

Gratis kost, losji og undervisning

I søknaden ber vi deg skrive litt om hvorfor du ønsker å jobbe som stipendiat, hvordan du opplevde ditt første folkehøyskoleår, og litt om hva du mener er dine faglige kvalifikasjoner og erfaringer som gjør at du vil passe til denne jobben.

En stipendiat har status og rettigheter som elev, men betaler ikke for undervisning, kost og losji. Du må kun dekke utgifter ved eventuell utenlandstur, mens andre opplegg og turer dekkes av skolen. Som stipendiat er du berettiget støtte gjennom Lånekassen. Kommende skoleår starter 27. august og slutter 12. mai .

Ta kontakt med skolen for prat om du er interessert. Du kan ringe Lene Dyrkorn (rektor) på 924 23 106, eller Sveinung Finden (ass rektor) på 45014094.

Søknad sendes Skjeberg Folkehøyskole på e-post: skjebergfhs@viken.no. Frist 27. juni 2023.

Til frokost var det belgiske vafler som sto på menyen. Reisen mot Botswana var rett rundt hjørnet og allerede før safarien egentlig hadde startet fikk vi en smakebit av safari opplevelsen da noen elefanter krysset veien rett bak oss før grensen.

En bro, men fire land

Vi kjørte over broen som krysser Zambesi, Afrikas tredje største elv.  På venstre siden av broen kunne vi se Zimbabwe. På venstre side lå Chobe River som ligger på andre halvdel av broen og samtidig på den Botswanske siden. I midten av broen er det Namibia som befinner seg mellom Zambia og Botswana. Akkurat som osten i midten av toasten vi bestilte til lunsj på Jollyboys.

Elven strekker seg fra Angola i vest, via Kazungula i Zambia der vi passerte, og renner ut i det Indiske hav etter å ha gått gjennom hele Mosambique.

Når vi kom fram til nasjonalparken ble vi introdusert til guiden vår, Mr. T som skulle ta oss på båtsafari før den såkalte «game driven» ut i bushen senere ut dagen. Båten «Bullfrog», kalt av Mr. T har vært med på mange safarier i de 13 årene den har vært en del av bedriften. Guiden vår Mr. T. som hadde jobbet 16 år som safari guide, var veldig flink til å gi oss en opplevelse for livet gjennom hele dagen

Chobeelven ga oss alt fra flodhester og krokodiller og ikke minst elefantflokker som skulle ta en drikkepause ved elven, til fugler som hvilte på bøfler. Vi kom i et møte med en flodhest som virket nesten til at den ville leke gjemsel med oss, da den gikk fram og tilbake rundt båten vår. Bildene og videoene vi tok utover båtsafarien kunne like gjerne kommet ut fra en dokumentar på National Geographic.

Det var klart for for å komme nærmere dyrene enn vi noen gang har kommet. Gruppen er delt inn i to og plassert i safari biler, med våre kunnskapsrike guider, Mr. T og Leo bak rattet. Bilene skiller lag ved veiskillet og safarien var i gang. Det afrikanske dyrelivet var på tilbudssiden denne dagen. Blant tusenvis av impalaer og elefanter er det stor begeistring når vi ser giraffer langs vannkanten, ekstra spennende var det å se en elefant bryte ut av gruppen sin for å vise sin misnøye med giraffene i området.

Størrelsen betyr noe: I et møte med elefantene nådde flere av oss makspuls nivå når en elefant som vandret rett ved siden av bilen vår, snudde hodet sitt mot oss.

Heldigvis var det bare for å ha bedre oversikt av bilen før den vandret videre i skogen. Guiden vår Leo kom med et veldig fint ordspill angående situasjonen. – The elephants leave you in peace if you leave them in peace, but if you dont leave them in peace they leave you in pieces.

Høydepunktet kom imidlertid når det begynte å gå mot kveld, som i Chobe er klokka 6 siden det er da sola går ned.

Løvenes konge i virkeligheten

Etter intens leting så vi omsider en løve ligge å nyte de siste minuttene med sol, før sola går ned og jakten på mat begynner. Litt senere var vi så heldige å se tre løvinner gå langs vannet å nyte solnedgangen. Et fantastisk syn.

Etter 5-6 timer med dyretitting vendte safaribilene nesen mot teltleiren som vi skulle oppholde oss hele natten. Der ble vi servert et tre retters måltid av personalet bestående av suppe til forrett, kylling med tilbehør til hovedrett og pære med vaniljesaus til dessert. Natten bød på lite søvn for undertegnede (Kasper Skålid), men å sove ute med bavianer, impalaer og løver luskende rundt var definitivt en opplevelse for livet.

Neste dag startet når vi våknet opp fra en livsopplevelse av å sove i telt ut i naturen omringet av tusenvis av dyr. Ikke minst var det noen av oss som hørte brøl fra bøffel og løver natten gjennom, og ikke minst bavianer som vandret rundt teltene våre.

På veien ut av nasjonalparken var vi heldige nok til å se løver hvile ved soloppgangen, for noen av oss ville ikke dette være siste gangen vi skulle se løver for dagen. Dagen ble satt opp for at vi kunne bestemme helt selv hva vi vil gjøre den siste hele dagen vi hadde i både Livingstone, men også i Zambia. Noen av oss valgte å gå til markedet og kjøpe siste suvenirene fra Zambia og ta med seg hjem eller siste gavene til våre kjære i Norge.

Vandring med jungelens konge

Deretter var det løvevandring som sto på programmet for seks av oss på linjen. Vi skulle være en og samme med jungelens konge. Vi ble kjørt fra Jollyboys mot Victoria Falls Resort for å ta opp de andre som skulle være med på opplevelsen. Der møtte vi både giraffer, impalaer og bavianer som vandret rundt resorten.

Løveforvaltning: Flere steder i Afrika blir «foreldreløse unger» tatt vare på, og alet opp til å klare seg alene i naturen. Så blir de satt ut i områder der en ønsker å øke eller styrke bestanden. Disse parkene er åpne for turister for å skaffe penger til arbeidet.

Nå var det endelig på tide å møte jungelens konge, nærmere enn vi hadde trodd. Vi møtte guidene som skulle sikre seg at vi ikke endte opp som fast food meny for løvene. Vi kom fram til to løver, som var søsken og rundt et år og fire måneder gamle. Vi fikk tatt bilder med løvene, hver og en av oss.

Det var en klam og litt nervøs stemning som kunne føles i gruppen. En etter en, skulle vi sette oss ned ved siden av løvene, klappe dem og ta bilder med dem. Heldigvis virket ikke løvene påvirket å bli klappet av oss på en dårlig måte.

Etter at vi fikk bli kjent med løvene var det på tide å ta det store steget ut i skogen og være en del av pakten. Det afrikanske dyrelivet skulle vise seg for en siste gang, å være en av de mest utrolige opplevelsene noen kan oppleve gjennom livet sitt. Vi mellom løvene og løvene mellom oss. En etter en, skulle vi vandre mellom løvene. Vi fikk muligheten til å holde halene til løvene når vi vandret med dem. Det var en stor ære å kunne vandre med løvene på den måten ut i skogen.

Premier League kongen

Dagen sluttet ved sofaene på Jollyboys, hvor vi hadde noen skuffede Arsenal fans på den ene siden av sofaen og jublende Manchester City fans på andre siden. Alt dette etter 4-1 seieren for Manchester City. Erling Braut Haaland ble også Premier League kongen samme dagen som vi vandret med jungelens konger ut i naturen. En kongelig dag kan man i det minste si.

Barna i de ulike bydelene har vært vårt hovedfokus under hele oppholdet. Takknemlig og veldig gøy å få være med på deres morsomme leker og se dere gode humør!

En roligere dag virket som det var det mange trengte etter vår eventyrlige uke i Lusaka. Uken i Lusaka har gitt sterke innblikk på hvilke lave standarder som finnes her sammenlignet med hjemme i Norge, spesielt når det kommer til skole, utdanning og boforhold. Samtidig var det første vi merket var hvor glade barna var, og ikke minst aktive. Barna her kan ikke bruke tiden på å oppholde seg i hjemmet, et hjem som ofte er bare to-tre rom satt sammen av murstein og et blikktak. Derfor er de heller ute og er aktive med hverandre, som fører til barn som er glade i aktivitet og veldig sosiale.

Tonje Eide omkranset av blide barn under en av vår «communty-walks»

Det viktigste vi har gjort i uken i Lusaka er å besøke de forskjellige fattige bydelene (community) og to landsbybesøk omkring i Lusaka. For å gi et bilde på det så bor vi i sentrum, bare en 10 minutters spasertur til bydelen Kalingalinga.

Mange spiller fotball her i Zambia, og det gir oss en fin inngang til å bli kjent med folk. Vi har hatt treninger, vært medarrangør av to store turneringer, og spilt fire kamper.

Her ble blant annet jenteturneringen ble arrangert, og vi har vært her mange ganger på ulike aktiviteter Noen av de andre stedene vi har besøkt har vært Garden og Bauleni, som også ligger like utenfor sentrum. Her har vi spilt kamper og arrangert den årlige Skjeberg/BUSA turneringen.

Under landsbybesøket i Chongwe fikk vi en nær og fin omvisning i landsbyen, og fikk se hvordan folk lever her.

Til slutt har vi også kjørt ut av byen og ut på landet, til områdene Chipapa og Chongwe. Flotte landsbyer som har sitt eget mindre samfunn som er beskyttet fra bylivet og lever på skikkelig tradisjonelt vis.

Fellesnevneren for alle turene våre her er at vi har alle fått en guidet tur, eller en ‘community walk’, gjennom de forskjellige områdene og virkelig fått sett tilstandene og hvordan menneskene bor. Det var sterkt for oss å realisere at det vi så var standarden, og ikke minst det var dette de var vant til. De små barna som vokser opp her har ingen annet perspektiv. Så det å dele et rom for en familie på syv, legge seg sulten og bruke de samme klærne til de er helt utslitt er helt normalt for mange.

Kamper er alltid moro om du er zambier eller norsk! Her fra kampen mot landsbyen Chipapa som vi vant 2-1. Kasper Ingebriktsen ble toppscorer for oss under oppholdet med tre mål!

Ved siden av arbeidet vi har gjort i de ulike områdene, har vi hatt det moro sammen også. På hotellet har vi selvfølgelig fått sett fotballkamper og spilt mye kort. Noen av kveldene har vi dratt sammen ut og spist middag, som har vært god stemning hver gang. Spesielt kvelden hvor vi feiret Emils og Lenes bursdager med en magisk utemiddag med sang og dans.

Fotball trenger ikke noe språk for å forene folk. En ball, en løkke og noen spillere så er vi i gang. Blide barn og elever etter nok en fotballkamp!

Alt i alt sitter vi igjen med store inntrykk som vil ta tid å fordøye. Det har vært en ære for oss elever å kunne være en del av det arbeidet skolen gjør her nede og føle oss litt som kjendiser blant barna. For oss som er sportsinteresserte er det utrolig å se hvilket virkemiddel idretten brukes for å utdanne unge sjeler og lære dem om livet; ta ansvar, jobbe hardt og jobbe som et lag.

Leker med barna er noe av det vi har gjort mest. Vi har lært utallige leker med rytme, klapping og dansing som en fellesnevner for alle.

Som avslutning på uken har vi hatt et ‘farewell party’ her på Four Pillars Lodge i dag. Samarbeidspartnere til Skjeberg var på plass. «BUSA» fra Bauleni, «Africa on the ball» fra Kalingalinga og «Life Skills Foundation» fra Garden. I tillegg var også ‘peer leaders’ på plass, som er de unge frivillige på vår alder som trener barna her nede som har tatt oss godt imot og hjulpet oss med all aktivitet. Det ble en flott aften hvor vi spiste pizza, pratet og hadde våre siste afrikanske leker sammen. Til slutt var vi også så heldige å få hver vår hjemmelaget fotball, en «chimpombwa». Dette er fotballene som barna lager her og spiller med til daglig. Den er laget av papir pakket i plast, og smeltet forsiktig sammen over en kullovn. Et kult minne!

Oppholdet i hovedstaden er over og vi pakker kofferten med sko, klær og utallige nye opplevelser. Nå er det under en uke igjen av reisen og vi gjør et skifte til en noe mindre intensiv del av reisen. Men vi vil aldri glemme denne uken, og for nå får vi bare si «zikomo kwambili», Lusaka.

Skrevet av Jonathan Halvorsen.

Onsdag morgen etter frokost satte vi oss i bussen som skulle frakte oss til Chongwe. Denne landsbyen har Skjeberg folkehøyskole aldri besøkt, men de har fått midler gjennom «Solidaritetsfondet til folkehøgskolene» til å bygge brønn og toalettfasiliteter.

– Vi er veldig glade og takknemlige for ny brønn for landsbyen, og for at dere støtter landsbyfolket her. Nå har vi også toalett og dusjer ved fotballbanen for de som trenger det, sier «biskopen» Amos Mwemba. Han er en av lederne i landsbyen og guider oss gjennom store deler av dagen.

Etter ankomst fikk vi en omvisning i landsbyen og fikk sett inn i noen av husene, blant annet hos de som gjort seg fortjent til å bygge litt større enn de andre. Folkene i Chongwe var vennlige og fikk oss til å føle oss velkomne.

Linja vår skulle egentlig besøke Chongwe i (2021) for åpningsseremonien av brønnen, men reisen til Zambia har ikke skjedd siden 2019 på grunn av C-19 pandemien. Derfor var folk her glade for at vi endelig kom på besøk.

– Vi setter pris på generøsiteten deres og for at dere besøkte oss og for å se hva vi har bygd her gjennom deres midler, sier Amos.

Etter omvisningen der vi  også fikk fortalt jordbruk, klimakrise og sosiale forhold så vi på en netttballkamp mellom to lokale lag. Så var det vår tur til å spille fotballkamp mot laget fra Chongwe. Vi hadde med drakter som vi overleverte før kampen donert av vår medelev Even Hagens kjære hjemklubb, Blaker IL. Nesten hele landsbyen møtte opp for å se på, og en ivrig «headman» var kommentator fra sidelinja med medbrakt ropert.

Men vi hadde liten sjanse mot deres fysikk og høye tempo, og vi tapte til slutt 5-0. Til slutt var det den tradisjonelle avslutningsseremonien med flere taler begge veier. Og det ble delt ut flere drakter og en del fotballsko til fotballaget som en «takk for kampen» gave. Oppsummert en veldig hyggelig dag. Og om ga oss god innsikt i livet på landsbygda, og vennligheten hos folket som bor her.

På kvelden dro vi innom et kjøpesenter og spiste middag på restauranten Spur. Deretter dro vi hjemover for å få med oss litt Champions League fotball før vi tok kvelden.

Bloggen er laget av Stian Sagnes

Vi kunne sove lengre i dag faktisk helt til kl 08:00. Bussen gikk kl 09:00 mot Lusaka og Olympic Youth Development Center i Lusaka. Der fikk vi se hvordan toppidrettsutøvere i Zambia har det. Det var fine fasiliteter. Både boksering, volleyball, kunstgressbaner, basketball og håndballbaner, svømmeanlegg, landhockeybane, tennisbane og friidrettsbane hadde de der. Ble overrasket over hvor bra anlegg de hadde der.  U17 og U23 -landslaget i Håndball for damer trente mens vi var der. Deretter gikk turen bort til Zambias landslagstadion «National Heroes Stadium» hvor fotballandslaget spiller sine kamper.

Etter noen raske bilder inne på stadion gikk turen videre til et lokalt marked, Kabwata Village, hvor vi fikk muligheten til å kjøpe noen suvenirer. Vi fikk en innføring i at vi kunne prute på prisene en god del. Inne på markedet ble vi umiddelbart tatt tak i av selgere som ville visse oss hva de hadde å selge oss. Veldig hyggelige selgere, men man merket at det var viktig for dem at vi kjøpte noe fra dem. De fortalte at de satt pris på at vi «hjalp en bror» og at de ikke hadde hatt et salg på flere dager. Mange fikk med seg en del smykker, armbånd og små dyrefigurer. Andre kjøpte skjorter og kopper.

Vi spiste en rask lunsj tilbake på hotellet før vi gikk til Kalingalinga og skulle spille nettballkamp med de lokale. Tok litt tid å komme i gang som det ofte gjør her i Afrika, så vi spilte en fotballkamp først med de lokale. Vanskelig å si hvor gamle de var, men de var hvert fall sinnssykt høyt nivå og vanvittig ballkontroll på dem. Morsomt å se hvor høyt nivå de har når de er så ung.

Nå var de klar til å spille nettballkamp mot oss. Nivået var ikke noe dårligere der. Vi delte klassen i 2 og spilte en omgang hver mot et lokalt jentelag. Vi satt det første målet, men fikk kjenne på nivået og ble raskt tatt igjen, og tapte solid!

De lokale barna var veldig på og ville leke med oss etter kampen. De ville bli kastet rundt og løpte. Jeg ble både sliten og svimmel av all aktiviteten.

Vi skulle ut å feire min og Lene (Madame) sin bursdag. Vi dro til et veldig fint sted «White Jade Restaurant» hvor vi satt ute og fikk spise tradisjonell zambisk mat. Stedet vi var på var hos en av de lokale lederne vi er med på turen, Kelvin og hans familie. Der fikk vi både fisk, kylling, lever, larver, og mye mer tradisjonell mat. Maten var utrolig god og kan si med hånden på hjerte at det var første bursdagen min at jeg hadde spist dette. De hadde en gitarspiller som spilte bursdagssang og vi fikk kake. Etterpå danset vi og jeg fikk en uforglemmelig bursdag!

Bloggen er laget av Emil Iversen, 20 år!

Dagen startet med et besøk hos det Zambiske fotballforbundet. Her kunne vi kjøpe landslagsdrakten til Zambia i grønn og hvit.

Deretter forbredte vi hoveddelen av dagsprogrammet; Kalinglinga Jenteturnering.

Vi hadde delt ansvarsområder dagen før. Noen var trenere, andre var dommere, vannansvarlig, førstehjelpsansvarlig og sekretariat.

Jeg hadde tatt med fotballdrakter fra min egen hjemplass, Røst. Det var lærerikt å være med som trener under turneringen på laget.

Før kampene begynte, gikk alle lagene i en slags parade gjennom communityen. Her lagde vi liv og røre med sang og dans.

En skikkelig oppvarming må til. En av laglederne, som de kaller peer leader her, hadde ansvaret for den. Det ble en god aerobicøkt for flere.

Kampene startet og det hva god stemning. Selv om jente var små, spilte de godt. Mitt lag «Røst» røk ut etter fire spilte kamper, men de var glade de fikk være med. Selv om de var ute, var de fortsatt med å heie frem de andre lagene som var med. Det sier mye om hvor godt miljø det er og hvor mye fotball betyr for dem.

Kampene gikk og i finalen sto min medelev, Vlad, med ON ON fc mot min andre medelev, Lauritz, mot laget Lutanda. Lauritz vant kampen 0-2 på straffekonkurranse.

Etter turneringen var det tid for prisutdeling. Det var mange forskjellige priser. Yngste spiller, toppscorer og banens beste for å nevne noen. Det er flott å se hvordan jentene blir satt i fokus, og at de kan kjenne at de og det de gjør er viktig. Her i Zambia er for eksempel menstruasjon tabu og lite snakket om. Som en del av turneringen fikk alle deltakerne utdelt bind. Ved å gjøre det tror jeg de er med på å ufarliggjøre og normalisere noe av det mest naturlige i verden. Det var fint å se.

Denne bloggen er skrevet av

Tonje Eide

Dagen i dag startet grytidlig for å få med oss en gudstjeneste i en lokal kirke i Lusaka. Vi fikk kjenne på hvordan en tradisjonell afrikansk gudstjeneste kan være. Alle var oppslukte i prestens ord. Det var mye musikk og en rolig stemning i kirken.

Så var det en og en halv time i buss for å besøke den nydelige landsbyen Chipapa. Med oss på bussene hadde vi flere lag fra Lusaka som skulle spille kamper mot ungene i landsbyen. Bussturen var lang og varm, men det var god stemning. Noen sov mens andre hadde fine samtaler. Vi stoppet innom et kjøpesenter og kjøpte vann som skulle holde oss hydrert ut dagen.

Når vi kom frem var det spente elever som sjekket ut omgivelsene i Chipapa. Vi ble møtt med mange glade barn og voksne som gjorde at vi følte oss velkommen i denne landsbyen. Som en ekte Blakergutt var det stort å møte et lokalt lag med Blakerdrakter midt ute på en landsby i Zambia.

Det første vi gjorde var å ta runde nummer to med solkrem før vi tok turen inn i «skogen». Vi gikk opp en liten fjelltopp og lot utsikteten synke inn, før vi gikk videre inn i landsbyen. På veien så vi kuer og noen av oss var også heldige nok til å se en skorpion som krysset veien rett foran dem.

Vi fikk besøke huset til Stanley som er en bonde som driver sitt tradisjonelle jordbruk for å brødfø familien, slik veldig mange lever i Zambia. Dessverre var ikke Stanley der akkurat da, men den hyggelige familien hans tok oss inn i varmen og lot oss se hvordan de hadde det. De hadde hund og geiter som var koselig.

Når turen var over var det å slappe av litt i bussen før vi tok turen ut for å se på kampene som pågikk rett på utsiden.

Vi fikk også spilt litt fotball med de blide barna i Chipapa. Plutselig var det vår tur til å spille nok en ny fotballkamp. Men annerledes fra forrige gang hadde vi et litt mikset lag med spillere fra Bauleni. Kampen ble litt forstyrret da det snek seg inn dyr på banen som geiter, høner og hunder. Alle ville være med på fotballfesten!

Vi vant til slutt kampen 2-1 mot de lokale fra Chipapa. Scoringene var signert av Kasper Ingebretsen på straffe etter en handssituasjon. Det andre målet var det den tidligere Zambiske landslagspilleren KK som stanget inn en sterk header etter en corner. På begge målene løp innbytterne rett ut på banen for å feire med laget i det som ble en knallsterk seier for Skjeberg.

Etter kampen hadde vi en liten samling med personene fra landsbyen før vi startet turen hjemover, for å ta en tidlig kveld.

Bloggen er laget av Even Hagen – fra Blaker…

– Vi arrangerte denne turneringen hvert år, og så kom plutselig covid. Det var rart for oss å tenke på at det ikke skulle bli noe av, sier Beauty Mulenga. Hun er koordinator for hele turneringen og har vært med lenge!

«The Skjeberg Annual Football Tournament» har vært arrangert hvert år siden 2007. Så plutselig kom pandemien, og både nordmenn og zambiere måtte holde avstand….

Helt til 2023 … For denne gangen skulle det bli annerledes.

Det startet med frokost for oss kl 6.30, deretter tok vi bussen til Bauleni. Folk, både unge og eldre skulle absolutt få med seg turneringen alle har lengtet etter.

Beauty forteller litt om prosessen.

– Vi registrer lagene, kontakter folkene og blir enige om reglene, hvilke premier og aldersgrupper som skal delta. Det viktigste er at alle følger fair play reglene.

Håper på enda større turnering

– Jeg håper turneringen vil vokse i nærmeste fremtid fordi det bare er lokallag som deltar akkurat nå. Vi vil ha med flere lag utenfor området, avslutter Beauty.

Det ble en lang dag for mange, men en minnerik en. Ungene gledet seg til å komme i gang både på og utenfor banen. Det var lag fra U-8 til U-14.

Arrangørene har gjort en fantastisk jobb med å stelle i stand denne turneringen igjen. Før kampene begynte gikk alle lagene, arrangører og mange barn fra lokalmiljøet i prosesjon i gatene rundt stadion bak et innleid orkester. Så var det offisiell åpning med taler og bønn. Fire baner var gjort i stand, turneringsplanen ble delt ut, dommerne var på plass og solen skinte!

40 lag skulle gjøre opp om de ulike premiene. Underveis ble det sang, mål, jubel, glede, tårer og skader  – med andre ord alt som hører til i en turnering.

Det ble delt ut premier til en spiller i hver aldersgruppe for å ha vært turneringens beste spiller i sin aldersklasse.

Til slutt var det en avslutningsseremoni for å takke alle spillerne som deltok og de som involverte seg i dette prosjektet.

Senere på kvelden dro vi ut for å spise middag ute. Alle bestilte mye forskjellig og virket å være fornøyde med å krone kvelden på denne måten. Det er dette vi vil beskrive som en uforglemmelig dag.   

Bloggen er laget av Ivo Hoel

I dag har vi vært i Bauleni. Her har Skjeberg folkehøyskole vært sentrale i å bygge en skole. Skolen blir drevet av en idrettsorganisasjon som heter BUSA. Skjeberg Lions har stått for hovedfinansieringen av skolen og sponset med penger så og si hvert år siden de involverte seg i prosjektet. Andre sentrale for skolen er og har vært Hornes skole i Skjeberg, samt folkehøyskolekontoret. BUSA driver både skolen og en idrettsorganisasjon med matprogram og spillerutvikling.

Her fikk vi en omvisning der vi fikk se flere klassserom, kjøkken og kontor.

Det var flott å høre om skolen og hvordan barn og unge får utviklet seg gjennom lek og idrett.  Etter omvisning var vi med på en introduksjonslek, energizers i Zambia.

Også i Bauleni fikk vi omvisningen av de ansvarlige ved skolen. Her ble vi delt inn i grupper, og vi gikk gjennom ulike deler av bydelen og fikk se hvordan familiene bodde.

Ungene stilte gjerne opp på bilde. Det er så flott å se hvor glade de blir for oppmerksomheten og de elsker å få se bildene av seg selv.

Etter community walken fikk vi se hvor seniorspillerne trener. Dette var en profesjonell fotballbane i Zambisk målestokk, mens for oss var det en gressplen med litt for mye gress og ujevnheter. For oss som er fotballfolk (de fleste i hvert fall), blir ulikhetene tydelige også her.

Mot slutten av dagen ble det fotballkamp mot BUSA-trenere og tidligere fotballspillere. Denne tapte vi med glans, men vi fikk tre mål og klarte oss tross alt godt i varmen.

Denne bloggen er laget av

Ole Svingen

Dagen startet i bydelen Kalingalinga der vi skulle på en «Community walk». Her ble vi guidet gjennom bydelen og fikk sett litt av hvordan lokalbefolkningen bor. Her ser vi enorm fattigdom, mye barn, få voksne, mye søppel, trange gater og små hus. Her bor de en hel familie på et rom, mange uten vann og strøm, eller tilgang på mat for den saks skyld. Det er eldre søsken som passer de minste barna. Barn på 10 år bærer sin bror eller søster i sjal på ryggen – hele dagen. Vi besøkte den eneste offentlige skolen i Kalingalinga, som har over 2000 elever.

Videre besøkte vi en annen skole, Kalingalinga Community School, som er for de mest utsatte barna i bydelen. Der er de fleste enten ekstremt fattige eller foreldreløse. Her har de 138 elever og fire lærere. Elevene på skolen hadde forberedt et show for oss med dans og slam-poesi, med sterke budskap, og vi fikk være med å danse og leke med elevene. Gleden de viser ved vårt besøk er sterkt, og i kontrast til deres egne levekår.

Etter skolebesøkene dro vi tilbake til lodgen der vi bor. Vi fikk hamburger til lunsj og fikk slappet av ved bassenget i noen timer før vi dro tilbake til banen i Kalingalinga. Der ledet vi fotballtrening for barna og spilte en netballkamp mot et jentelag. Vi tapte med stil.

Bloggen er laget av sportselev Petter Marton