Lusaka Intercity Busstation er et travelt sted fra kl. 0500 om morgenen. Her har gjengen fra Skjeberg stabla bagasjen i påvente av bussen til Livingstone.

Av: Nikolai Engeset

Etter den vanlige frokosten ble det avreise litt før klokken seks. Destinasjonen var Lusaka busstasjon. Buss fra Lusaka til Livingstone tar syv timer. Denne busstasjonen er ikke som en vanlig busstasjon. Det er ivrige voksne menn som prøver iherdig å få hjelpe deg med alt mellom himmel og jord i håp om å få noen kwacha til gjengjeld. Det er spesielt kaos når det kommer en minibuss med hvite ungdommer. Da vet de at her fins det mye penger.

Busser i mange utgaver og farger. Her er intercitybussen til Harare (Zimbabwe) klar til avgang.

Etter vi parkerte bussen, stakk en lokal hodet inn den åpne døren og spurte “Are you guys nazi germans?” Det er bare plasser som dette du opplever slik. Dette ble tatt imot med latter og hoder som ristet på seg. På denne syv timer lange bussturen var det kun ett stopp. Da var det viktig å ha med seg kalorier og vann på bussen, samtidig som man holder magen i sjakk. Dette er lettere sagt enn gjort når flere av elevene har kjent litt på “afrikamage”.

Et fargerikt marked møtte oss der bussen tok en 15 minutters rast. Bananene var helt fantastiske!

Det var mange støle bein og sultne mager når vi ankom bosted nummer to; Jollyboys Backpacker. Her ble vi i motsetning til Four Pillars, plassert i sovesaler med seks personer på hvert rom. Det ble selvfølgelig Spin-the-wheel for mest mulig rettferdighet. Det neste på agendaen var et evalueringsmøte av oppholdet i Lusaka og hva som skjer videre i Livingstone. Det var flere utålmodige og sultne elever som ville fullføre møtet, for det neste på agendaen var en italiensk restaurant som het Olga. Her ble det spist både pizza og pasta. Flere prøvde seg også både på krokodille pizza- og pasta. “Smaker litt som kylling” var dommen. Etter maten ble det tidlig til sengs på de fleste. Folk hadde sovet lite natten før og folk ville være ordentlig uthvilt til den store dagen som var i vente.

Victoria Falls

Det var en ivrig gjeng som våknet på fredag. Det var først og fremst for hva som sto på dagens plan, altså Victoria Falls, men i tillegg fikk folk velge egen frokost fra en frokostmeny. Det var til stor ekstase. Det var både toast, omelett, wraps, pannekaker og smoothie som fant veien til frokostbordet til de sultne og spente Skjeberg-elevene.

Dagens mål er et av verdens største fossefall. Victoria Falls oppstår der Afrikas tredje største elv Zambesi knekker ca 100 meter ned i juvet, over 1,4 km i bredden.

Det var avreise fra hostellet klokken 10. Det var viktig å møte opp minst ti minutter før slik alle fikk plass på bussen. Det var helt full last når vi satt stødig kurs mot Victoria Falls som også kalles Mosi-oa-Tunya på lokalspråket. Noe som oversatt betyr «røyken som tordner». Vi ble fortalt at det var mulig å se elefanter fra veien om vi var heldige. Dessverre var det nærmeste vi kom noen dårlige elefantlyder som kom fra innsiden av bussen. Det fins mange forskjellige dyr ved Victoria Falls, men et dyr vi hadde blitt lovt at vi garantert fikk se var bavianer. Dette ble raskt innfridd når det sto flere bavianer noen få meter fra billettkontrollen.

Bavianene er ganske store, og de er frekke! De stjeler lett ting du bærer i hånden i jakten på noe å spise. Ikke bare bare å passere disse i en smal trapp eller på stien.

Det har vært mye regn i Zambia det siste året. Dette betydde to ting: Fossen var ekstremt stor, og vi kom til å bli ekstremt våte. Det sistnevnte hadde vi blitt advart om på forhånd, men jeg tror likevel at samtlige ikke helt innså hvor våte vi faktisk kom til å bli.

Når vi gikk langs siden tvers ovenfor fossen ble alt vannet fra fossen presset ned mot oss. Pøsende regn fra en blå himmel ga en underlig følelse.

På de verste stedene føltes det ut som vi dusjet. Heldigvis hadde alle med seg dry/wetpacks slik at verdisaker holdt seg tørre, til tross for at naturens krefter prøvde å få oss til å drukne.

Vannet som skyter opp fra kløften under fossen kan gå hundre meter opp i luften over oss, og kommer ned som regn. Kliss klass fra innerst til ytterst etter noen minutter her erfarte Ruben, Nikolai og Iver.

Etter den vakre og våte turen var det duket for et rask stopp innom en kiosk og toalettet. Det neste på aktivitetsplanen var en tur ned i skogen mot “Boiling Pot”. Det var bygd fine steintrapper den første delen av stien ned mot vannet. Her var også bavianenes hjemmebane. Her var det flere bavianer enn man kunne telle. Både store og små. Det lå en stor hann-bavian i en av steintrappene. Da måtte man bare være ydmyk og gå rundt. Selv om de er søte, med et unikt fjes og stor rumpe kan de drepe deg før du rekker å reagere.

På grunn av det fuktige klimaet fra fossen, blir området rundt et eget økosystem, nærmest regnskogaktig. Her rusler Vetle på stien ned mot Boiling Pot.

Det var “Boiling Pot” som var hovedmålet med denne turstien, men likevel ble det flere bildepauser på veien. Naturen rundt oss var for vakker og unik til å ikke ha med i bildekatalogen. Hoved destinasjonen falt også i smak. Å sitte helt nede med vannet å se opp mot Victoria Falls-bridge var magisk. Den populære broen som ble bygd for 120 år siden var fortsatt i overraskende god stand. Spesielt om du tar til betraktning at den ble bygget på 14 måneder.

Victoria Falls Bridge (ferdig 1905) binder sammen Zambia og Zimbabwe over Zambesifloden. Under koker «The Boiling Pot» der eleven gjør en kraftig sving. Drivet fra fossen sees tydelig 200 meter fra fossefallet.

Det siste vi skulle gjøre på den obligatoriske timeplanen var en sti lengre unna fossen. Dette var for å få andre vinkler å ta bilder av. Her fikk man se flere av fossene samtidig, samt den vakre naturen rundt. Her var det flere utkikkspunkt å ta bilder av. Vår engasjerte gjeng ville selvfølgelig stoppe på hver eneste en av dem. Det er slik det skal være når man er turist i en annen verdensdel.

Det var etter denne turen at det var mulig, om ønsket for folk å dra tilbake til hostellet. Det var heldigvis en ivrig og engasjert gjeng som snudde ryggen til den muligheten relativt raskt. Det neste for gjengen var nå en park hvor det var mulig å se flere kule og unike dyr. De to som var øverst på ønskelisten var sjiraff og sebra. Det tok ikke lang tid før vi så en stor, rolig og majestetisk sjiraff mellom trærne.

For å være et så stort dyr var den vanskelig å få øye på. Alle måtte naturligvis ta bilder foran motivet, mens den sto helt i ro og tygde på blader fra et tre.

Vi ble fortalt at det var flere sjiraffer rundt om. Kort tid etter fant vi to til. En enda større en og en som var ganske liten. Det var nok en tenåring om forelderen. Dessverre kan jeg ikke nok om sjiraffer til å vite om det var moren eller faren.

Inne på området til luksushotellet «Royal Livingstone» kan man finne sebraer gående rundt. Her er Camila i gang med å dokumentere opplevelsen.

Vi fikk et nytt tips om det andre dyret på lista. Sebraen. Derfor ble det raske skritt på samtlige i gjengen mot en parkeringsplass hvor de stripete dyrene hadde blitt sett. Det er noe helt annet å få oppleve de eksotiske dyrene med egne øyner, istedenfor gjennom en skjerm på TV-en i stua. Vi gikk videre over mot et hotell. Her gikk det flere sebraer rolig rundt og spiste gress på eiendommen. De var bare noen få meter unna hotellets basseng. Vi ble fortalt at dagen før hadde ei dame blitt sparket av en av sebraene. Derfor holdt vi en fornuftig distanse når vi tok bilder og tok inn dette sjeldne øyeblikket.

Fra Victoria Falls Bridge kan man se regnbuen i nesten 360 grader på dager der yret fra fossen når helt ned hit. Skyggen av brua sees i yret.

Etter vi gikk tilbake gjennom parken hadde vi bare en siste ting på agendaen. Vi skulle gå til Victoria Falls-bridge. Dette er en unik opplevelse, for når du er på broen kan du stå i både Zambia og Zimbabwe. Du kjente skjelvinger og rystinger i broen når en lastebil kjørte over broen. Noen syns dette var en kul følelse og andre ble mer engstelig. På denne populære broen er det mulig å se en regnbue som går 360° rundt broen. Vi var heldig nok til å se dette. Det var et once-in-a-lifetime syn. Det er et minne som er brent inn i hjernebarken for alltid.

Det er også et tilbud på denne broen som absolutt er mer fristende for en unik og gal gruppe. Du kan få muligheten til å enten hoppe i strikk eller sitte i en sling som er 80 meter fritt fall. Årets gruppe hadde to modige idioter som ville prøve sistnevnte. De viste lite tegn til frykt, og det kan faktisk hende at publikum som skulle se på dette var mer nervøse. De kastet seg ut i det såpass raskt at ikke alle engang rakk å filme. Det krever ordentlig guts. Heldigvis gikk alt som det skulle og jeg tror det var flere lettede sjeler på den broen når de ble heiset opp til trygg grunn.

Det har vært en lang, men minneverdig og fantastisk dag for gruppen. Selv om folk er slitne og trøtte er det ingen som angrer på at de ble med hele veien.

Å oppleve det vi har opplevd i dag er noe de fleste bare drømmer om. Denne dagen vil for alltid bli husket. Tusen takk Victoria Falls!

Av: Bendik Skille Medbøen

«I have the ball», smeller det fra en av Peer-lederne. «Apepeta, I give the ball to you», og før man rekker å tenke, står man der med ballen i klyvene midt i sirkelen pakket inn med entusiastiske barn. Ja, for sånn kunne det altså være å komme ned til ukjente Zambia, fra trygge omgivelser på Skjeberg folkehøgskole. Det tok omtrent 30 minutter fra innsjekk på lugne Four Pillars Lodge, til vi sto på fotballbanen i Kalingalinga. De som tittet seg ekstra godt rundt, la merke til Skjeberg-logoen på vannkiosken rett ved grusbanen. Det var trygt å kunne se Skjebergs veldedighetsarbeid i samarbeid med Africa On The Ball med egne øyne.

Å opptre foran eller helst sammen med 100 entusiastiske unger ble vi vant med fra første dag. Her fra Mama Stellas Community School i Kalingalinga.

Barna spilte fotball med ett par sko, en sko eller barbent på det vi i Norge kaller en potetåker. Det vi ikke visste var at Kalingalingas fotballbane var i særklasse. Etter en del fotballkamper spilt på ujevnt underlag fylt med grus, sand og gress, tok landsbyen Chipapa førsteplass for dårligst føre. Regnværet gjorde banen om til gjørme og vanndammer på kort tid. Regntiden i år har vært svært våt, med tanke på de to forrige årene med tørketid og problematikk for lokalbefolkningen.

Uvant for oss, men helt naturlig. Geitene har lagt sin egen, men litt uorganiserte 4’er rett foran mål. Gresset frister nok, så får det heller være at det spilles fotballkamp der samtidig.

Omgivelsene var grønne og fine, tross en utfordrende gressmatte, om du vil. Så fine omgivelser, at å løfte blikket opp for å slå en pasning oppover i banen, var en fryd for både det trente og det utrente øyet. Ballen skulle oppover og blikket stilles inn mot ledige Skjebergelever. Pasningen avleveres, men fokuset havner et annet sted, for inn kommer det geiter og høns i femmeteren. Spillet gikk videre, men vanskeligere ble det å drible. Da måtte man nemlig forbi både motstandere, geiter og høns.

Den afrikanske landsbygda byr på mye vakkert landskap. Slik lever de fleste zambiere, i veldig små boenheter omkranset åkere med mais, bønner, solsikker, søtpoteter, tomater osv.

Chipapa var bare ett av flere landsbybesøk. Gjengangeren i besøkene var en hyggelig velkomst med gjestfrie og interesserte mennesker som syntes det var stas å få besøk. Landsbyene var enkle og kan assosieres med typisk afrikansk med mursteinshus og stråtak. Det var gjerne kjøkken, bålplass, tørkerom og soverom i forskjellige småhus på en enkel tomt. Soya, mais og solsikkeblomster kunne være noe av hva som ble dyrket hos enkelte. Det vi forbinder med før den industrielle revolusjon var litt slik de lever nå, men eksisterer i samtiden med moderne løsninger som solcellepanel for elektrisitet.

Vi var på to landsbybesøk under oppholdet. I begge lagde vi saker med landsbyvinkling. Her er Vetle i gang med å intervjue guiden vår Kapapi.

Skoleveien for elevene kunne være veldig lang, spesielt i Kapapi i Chongwe-distriktet, hvor nærmeste skole var flere kilometer unna. For andre var skolen sentralt, eller til og med hvor de bor, altså en «boarding school». På denne kostskolen «(Adrian Mung´nanga)» ble vi møtt med en uforventet gudstjeneste og tok turen opp på et zambisk fjell, eller en liten ås som vi ville ha kalt det. Elevene der var mer privilegert sammenlignet med de andre skolene vi besøkte med elever med en fattigere bakgrunn i en av byens fattigste bydeler som Kalingalinga.

Elever fra Skjeberg på vandring i Kalingalinga. Her bor de fleste av barna som møter igjen på treninger og turneringer.

Der opplevde vi mer at elevene hadde større glede av det små, var mer leken og energiske, mens på kostskolen var de mer faglige kompetente med bedre engelskkunnskaper. Det var interessant å opplevde litt av begge deler, barn med fattig bakgrunn og klasserom med begrensede ressurser, og elever på kostskole med helt andre rutiner med hovedfokus på katolisisme.

Religionen er alltid til stede når vi er sammen med zambierne. Møter, turneringer og andre samlinger innledes gjerne med bønn.

Kristendom og katolisisme er noe vi har sett på nært hold, både i søndagsgudstjeneste med sang, avlat og en snakkesalig prest, men også med lokalbefolkningen. Peer-lederne hadde som andre i Zambia, kristne verdier og kunne utføre forskjellige bønnritualer om regn eller andre i nær familie. Dette var noe jeg tok opp med noen av dem med tanke på alt regnet som har dryppet ned i årets regnsesong. Med såpass lang tørketid kan man finne håp i religion når naturen skaper vansker for levekårene.

Skal det spilles kamp, må det trenes! Her er Sander og Kristoffer i gang med sitt lag før turneringen i Bauleni.

Peer-lederne (ungdomsledere) var lette å snakke med og var våres mellomledd når det gjaldt oss og barna i «communitiene». Vi skulle nemlig ta del i to fotballturneringer som trenere for ulike lag i ulike aldersgrupper. Første turnering ble arrangert i Bauleni med 84 påmeldte lag. En lang dag sto i vente, men såpass lang hadde vi kanskje ikke sett for oss. Med innmarsj og hele pakken var det rundt tolv timer med stort sett coaching, som ble en påkjenning, men en erfaring vi fikk godt av. En så lang dag med energifulle unger ble håndtert på en fin måte, og «African Time» var det plenty av. Etter solen hadde gått ned var det tid for premieutdeling. Da måtte det tys til med lyskastere for å i det hele tatt se noe som helst. Turneringen ga oss en erfaring som gjorde oss herdet og tryggere på turneringen i Kalingalinga, som var betraktelig kortere og mer oversiktlig.

Straffespark i solnedgang. Barna spiller ikke i noe seriesystem slik vi er vant med hjemme i Norge. De er derfor prisgitt at det blir arrangert turneringer for å få kamper. Vi sponset to slike under oppholdet vårt med penger fra Folkehøyskolenes solidaritetsfond.

Med såpass innholdsrike og fyldige dager, har vi fått gjort veldig mye på de ti dagene vi har hatt i Lusaka. Med tradisjonell zambisk mat, svømming med aper, beinharde fotballkamper i varmen, leking med unger og sosiale hyggelige kvelder på Four Pillers og mye mer, har vi storkost oss sammen i lag. Når reisen våres stopper her i Lusaka, ser vi spent framover mot eksotiske Livingstone med spektakulær natur og vilt dyreliv. Nå gjenstår det å reflektere mer rundt opplevelsene våres her i Lusaka, noe vi startet på i fellesskap ved ankomst Livingstone. Vi tar med oss all erfaring og gleder oss stort til neste kapittel på reisen.

Kule, flotte, aktive og smilende barn møtte vi overalt. Det er kanskje det største og viktigste minnet fra hele oppholdet vårt i Lusaka.

Av: Kristoffer

Ingen dager er like i Zambia. Denne dagen her er ikke noe annerledes. Etter to dager på rad med harde fotballkamper på ujevne baner er det flere av oss som kjenner ulike smerter i hele kroppen. Blant annet må David gå med krykker etter en smell i kampen i går og Magnus går rundt med et hovet bein. Men det er det ingen av oss som bryr oss om det, og med mange solbrente kropper og noe snakk om magetrøbbel beveger vi oss ned mot fotballbanen i Kalingalinga.

Det er nesten 30 grader, og spillerne trenger drikke. Hvert lag fikk en slik sekk med mange vannposer i. Her er det Iver og Sander som tar et tak mot tørsten.

Etter hvert er åpningsseremonien klar og korpset leder fotballagene ned gatene i Kalingalinga. Her er det god stemning og klart for en ny strålende dag med fotball. Men det er ikke bare fotball som er på programmet. På banen har de også en «life skill» stasjon hvor barna og ungdommene blir lært opp, om å surfe trygt på nettet.

Disse tre damene reiser rundt og informerer barn og unge om utfordringene som ligger i fri surfing på sosiale medier. De hadde «Life skills stand» under dagens turnering.

Personene som jobber på disse stasjonene, er frivillige og har ulik utdanning og kompetanse til å lære barna og ungdommene noe nyttig. I Lusaka er de gode på å bruke fotball som et verktøy både for å ha et sted hvor barna kan ha en frihet i en tøff hverdag og for å lære dem noe viktig.

Korps skaper stemning. Her marsjer korpset med et haleheng av lag som skal spille turenering gjennom hovedgaten i Kalingalinga. Mange skuelystne kom til for å se på.

Når vi kommer oss ned til fotballbanen igjen, holder arrangørene noen taler i tillegg til at noen av barna synger sanger. Det som er interessant med sangene barna synger, er at det er dype meninger i temaene de synger om. Blant annet synger de om at Zambia er på vei i en dårlig retning og at befolkningen må være våkne. De synger også om hvor viktig sykepleiere og lærere er. Det er tydelig at de lærer om seriøse budskap på skolen som unge og at de prøver å formidle seriøse budskap gjennom arrangementer som dette.

Barna fra Kalingalinga Community School framførte veldig engasjerte et dikt om ulike samfunnsforhold i Zambia under åpningsseremonien på fotballturneringen i Kalingalinga.

Aerobic er dagens oppvarming før vi starter. Her er Vetle, Nikolai, Bendik og Ruben nesten i takt med de andre….

Nå er turneringen i gang og vi som Skjeberg elever har fått i oppgave om å enten være trenere, dommere eller medieansvarlig. Det er flere jenter enn gutter som spiller på denne turneringa og det er veldig fint å se at de koser seg med fotball, i en kultur hvor de ofte blir undertrykt av mennene. Jeg intervjuet personlig flere av folkene som har vokst opp i Kalingalinga og alle er enige hvor viktig det er at jenter også har egne fotballturneringer. Mange av disse barna som spiller er foreldreløse og er utsatt i tøffe miljøer hvor fotball er en utvei. Stemningen på dagen var generelt god, men veldig annerledes fra hva den var på turneringa i Bauleni. Litt mindre overtenning på denne turneringa kan begrunnes av at det både var mindre gutter og mindre folk på denne turneringa.

Gutter og jenter på samme lag. Jakub overvåker det hele i dommerrollen.

Mange av utslagsrundene endte i straffekonk. Finalen ble også vunnet på straffekonk, etter at taperlaget bommet på mål to ganger. Mange av Skjeberg elevene gikk glipp av mye av turneringen på grunn av forskjellige grunner. Fire elever måtte innom hotellet igjen på grunn av do-pause. Personlig gikk jeg også glipp av mye av turneringen fordi jeg gjorde mange intervjuer. Jeg fikk også besøket en person som har fått studieplass, på grunn av penger de har fått av Skjeberg. Det er spesielt å se hvordan unge mennesker bor med yngre søsken, uten foreldre i hjemmet. Som en person fra Norge er det interessant å se hvordan folk er avhengig av hverandre og bor i fellesskap. I Norge lever folk mer selvstendig og jeg tror vi kunne ha hatt nytte av å hjelpe andre mennesker mer.

En av spillerne som tar en viktig straffe i straffekonkurransen

Dagen gikk veldig fort og plutselig var turneringa ferdig og vi var på vei hjem igjen. I forhold til turneringa vi hadde tidligere i oppholdet var denne mye kortere, så vi hadde mye tid når vi kom hjem igjen. Utrolig nok hadde ingen av oss brukt bassenget tidligere og vi brukte det nå for første gang. Det var deilig å ha litt tid hvor vi kunne ta det rolig og ha det gøy. Vi slappet av helt til middagen og som nordmenn brukte vi tiden på å være usosiale og på mobilen. Etter middagen var det Premier League fotball for første gang i Zambia, med masse debatt og kos. Dette er vår siste dag hvor vi er rundt barna og vi har kost oss mye gjennom disse dagene. Vi gleder oss nå til å reise til Livingstone.

Barn med god stemning fotballturneringa i Kalingalinga.

Av: Vetle

En vanlig frokost før vi heiv oss i bussen der kirken var neste destinasjon. Finstasen var på og vi var klare for en ordentlig afrikansk gudstjeneste. En kirke med plass til sikkert opp mot 6-700 mennesker var helt stappa, så da var det bare å skvise seg ned på en benk helt bakerst. Et par gode timer tett mellom David og en liten gutt på venstre kne og en liten jente på høyre var et faktum. Men sannheten er vel at man koste seg litt, det er noe med å høre et afrikansk kor og en prest der du skjønner omtrent halvparten av det han sier, det er i hvert fall en gudstjeneste jeg sent kommer til å glemme.

Religionen står veldig sentralt og nært for folket i Zambia. Den katolske kirken i Bauleni vart fylt til randen, der også noen hørte på høytalere utenfor. Stort å høre den storslagne korsangen inne i kirkelokalet.

Men det var andre planer på agendaen, nemlig en tur til en afrikansk landsby. Chipapa village var destinasjonen. En liten landsby langt ute i Lusakaprovinsen, styrt av en headman (rangen under høvding). Når vi ankom ble vi mottatt med blikk, vink og smilende fjes. Planen vår var ganske enkel, en kjapp tur opp en liten bakke på siden av landsbyen, etterfulgt av en tur rundt i landsbyen og til slutt en fotballkamp mot de lokale landsbybeboerne.

Utsikten over området rundt Chipapa er mektig, det meste av jordene en ser på bildet er dyrket, for det meste med mais. Elevene nyter utsikten intetanende om himmelen åpnet seg rett etterpå, og vi ble bedre kjent med en afrikansk regnbye.

Men det skulle ikke ta lang tid før planen ble en smule hindret. Etter en 10 minutter lang gå tur opp til bakketoppen åpnet himmelen seg totalt. Regn fra alle kanter fikk 12 Skjeberg elever og 2 lærere til å søke tilflukt under et tre. Etter et drøyt kvarter var det over, og 14 klissvåte nordmenn skulle fortsette ferden.

Stanley og de fire døtrene sine med Skjeberggjengen.

Litt lenger ned i landsbyen møter vi en rundt 70 år gammel mann med navn Stanley. Han har fått besøk av Skjebergelever siden 2010, og bor sammen med konen og barna sine i sitt 45 år gamle selvbygde hus. Han viste oss gledelig rundt i huset og på tomta hans. Han hadde solcelle panel og 2 små TV-skjermer. I tillegg til huset hans hadde han et kjøkken (eget hus) laget av jord og murstein med stråtak. Dusjen var en egen innhegning av høye pinner og strå satt i en firkant bakken med en jernbalje til å ha vann i, og doen var det tradisjonelle hullet i bakken. Men Stanley var stolt av det han hadde bygget, og ville gjerne ha et bilde av døtrene sine og han med Skjeberggjengen før vi gikk videre.

Etter en tur rundt i landsbyen endte vi tilbake ved fotballbanen vi skulle spille på, den så ut til å ha tørket litt, og det var håp om lite gjørme på banen før vi skulle spille. Dessverre var den gleden kortvarig. Himmelen åpnet seg igjen, og det bare minutter før vi skulle på banen. Da var det gjort, det ble gjørmefotball mot landsbybeboere i en afrikansk landsby. Det er vel en setning jeg aldri trodde jeg skulle verken si eller skrive, men der var vi.

Slik så banen ut da kampen ble sparket i gang i Chipapa.

Kampen var i gang og vi så ut som en gjeng hodeløse høns som nettopp hadde fått på seg skøyter for første gang. Lokalbefolkningen hadde klar hjemmebane fordel. Vår stakkars målvakt Sander fikk plass midt i en stor dam med vann, og måtte ta til takke med et par blemmer som opposisjonen tok seg nytte av.

Vår keeper Sander fikk vanskelige arbeidsforhold, noe situasjonen på bildet bærer preg av! Komboen joggesko og sleip jord er dårlig når en skal spille fotball, noe flere fikk erfaring med.

Men det satt ikke en demper på stemningen. Og når geitene og hønene fant veien ut på banen kunne man ikke gjøre noe annet enn å smile. Selv med et 3-1 tap og 2 straffebom dro vi smilende tilbake fra landsbyen, med en sann «once in a lifetime» opplevelse.

Fotball i høyt gress ble vi vant til. Og sjarmerende med høner og geiter på banen, og frodige maisåkre som omkranset banen.

Kapapi Village:

Heldigvis for oss var mandagen litt lettere, vi hadde fått en tidlig kveld på søndagen, og fikk sove til Kl. 07.30. Dagen startet med en overraskelse da speilegg var byttet ut med en liten omelett til frokost. Deretter var det videre for å få tak i de zambiske nasjonaldraktene, dessverre var det en bomtur da den ene mannen i hele bygget som kunne ta imot betaling ikke var der. Da var det ikke annet å gjøre enn å vende tilbake til hotellet, for å vente på at bussen skulle komme og hente oss.

Et problem for oss å forholde seg til er «African time», ting går sakte. Så når vår bussjåfør Gift kommer 40 minutter for sent var det bare å gasse på for å nå dagens mål, nemlig Kapapi Village i Chongwe, ca 2 timer utenfor Lusaka. En litt lik dag som den foregående, men med et litt mer intimt møte med landsbylivet, samt en hel dag uten regn.

Landsbyfolket holder det pent og ryddig rundt husene sine. Og maisen ligger til tørk på gårdsplassen. Dette siste er veldig etterlengtet etter to år med ekstrem tørke og sult i området.

Når vi ankommer landsbyen blir vi møtt av headman Heric i bussdøra, han gir oss et vennlig håndtrykk og ønsker oss velkommen til landsbyen hans. Heric ville gjerne vise frem landsbyen og tok oss med på en omvisning sammen med en lokal beboer med navn Innocent. De fortalte om livet i Kapapi, utfordringer ved tørke de to foregående årene og hvordan flommen i år hadde påvirket dem. Hvordan et headman-styre fungerte, og om den generelle dagen til en landsbybeboer.

Stråtak og hus kombinert av murstein og jord er vanlig i disse tradisjonelle landsbyene. Disse bygningene blir brukt som kjøkken, lager, bad eller andre nødvendige rom.

Etter en fin omvisning var det enda en fotballkamp som sto for tur. Der skulle vi igjen møte den lokale befolkningen. Innocent kunne fortelle at de spilte i en lokal liga, og fremstilte de som et lag som var vanskelig å slå. Det bekreftet også øye testen før kamp. Det så ut som et lag som skulle rundspille oss, sette oss i bås og deretter score igjen og igjen. Sånn ble det ikke. Ledet av hat-trick helt Iver og to målscorer David halte vi inn en 6-5 seier. Den aller siste kampen i Zambia endte med smil og jubel. Tre seiere, en uavgjort og ett tap var resultatet etter en uke i Lusaka, og det var vi godt fornøyd med, noen ville kanskje sagt det var helt ufortjent. Jo jo, men vi har hatt det gøy, og det er det viktigste.

Iver kjører Sturridge feiringen etter sitt andre av tre mål for dagen.

Kvelden avsluttes med en pizza og litt Wi-fi sug for å sjekke Obos-ligaen resultater. En litt senere kveld før den nest siste dagen i Lusaka på tirsdag, der turnering var tilbake på agendaen. Lyden av en gresshoppe hjemsøkte nattesøvnen, men gleden av to dager i landskap man bare har sett i lærebøker var det eneste man klarte å tenke på. Lyset slukkes, øynene lukkes og drømmer om en ny dag i morgen var i gang.

Her er både spillere, headman og tilskuere samlet etter kampen i Chongwe. Og vi hadde fått nok et veldig hyggelig opphold på landsbygda i Zambia.

Av: Magnus Sund-Gorseth

06:15 ringer alarmen. En halvtime før den egentlig skulle ringe, men vedkommende hadde glemt å skru av alarmen fra gårsdagen. Nok en flott morgen på Four Pillars, der man på vei til frokostsalen blir møtt av tjue varmegrader og en flott soloppgang over hovedstaden. I dag skulle vi tilbake til Bauleni, men denne gangen for å arrangere den årlige fotballturneringen i bydelen.

I det vi svinger inn mot fotballbanen blir vi møtt av et stivpyntet korps. De spilte flott zambisk musikk, mens vi ventet i spenning på hva dagen ville bringe.

I det vi ventet på at alle lagene skulle komme ble vi plutselig omringet av det som føltes ut som 100 ivrige Zambiere.

Lek, moro og flott korpsmusikk før den store turneringsdagen. Kristoffer og Bendik stiller alltid opp hvis ungene har lyst til å leke.

Bra frammøte og god stemning før alt starter opp med over 800 barn i aldersgruppen 6-14 år.

Etter at samtlige 840 barn fordelt på 84 lag hadde ankommet dagens turneringsarena ble de stilt opp i tog. Med korpset fremst, med banner og ungene stilt opp lagvis bakover, minnet det meg veldig om en god 17. Mai-feiring hjemme i Norge.

Her er toget med alle 84 lagene som skulle spille turneringen. De fremste i rekken fikk æren av å bære banneret som viste at årets turnering snart var i gang. Ungene gledet seg masse til en innholdsrik dag i vente.

Men nå skulle turneringen endelig i gang. Talene fra både Thomas, Sveinung og Beauty var ferdige og barna dirret på sidelinjen. Vi som hadde fått oppdrag om å være trenere var derimot litt stresset. Vi skjønte veldig lite av det som ble sagt over høyttaleranlegget, men heldigvis hadde vi spillere som var glupere enn oss. Første kamp settes i gang på de seks forskjellige banene. Når den første scoringen kom fra et av U6-lagene, skvatt jeg noe voldsomt. Alle ungene som ikke spilte, kom springende for å feire med målscoreren, og jeg vil gjette at jubelbrølene var like høye som på samtlige eliteseriekampene som ble spilt samme dag.

Full kaos hver gang det blir scoret et mål. Elleville jubelscener og flere lag blir gjerne med på dansen etter scoring. Her har nettopp Sander og Kristoffer sitt lag scoret.

Dårlig start

Nå skal jeg og Ruben i gang med våre første kamper som fotballtrener her nede i Zambia. Ruben hadde sine trenergener å lene seg på, mens jeg sto helt barbent, og måtte bare kaste meg ut i det. Første kamp ender 0-0. Vi er litt forsiktige på sidelinjen og vi lar laglederen vår ta seg av kjeftingen etter en veldig tam kamp. Men vi følte nå at vi måtte ta litt mer tak. Etter en liten taktisk justering var vi klare for ny kamp. Vi jaget spillerne våre i press og instruerte de så godt vi kunne, til ingen nytte. 0-0 igjen. 

Magnus og Ruben foretar de nødvendige justeringer før neste kamp. Ungene lytter ivrig, men forstår de Trønder- og Molde aksenten?

Imellom slagene benyttet vi den lille pausen til å få i oss kjeks og drikke, og ikke minst å smøre seg med et nytt lag med solkrem for å unngå å bli solbrente. Spoiler: Flere ble solbrent.

Stor innsats fra alle lag og spillere. Målene er små, noe som gjør at mange kamper ender 0-0.

Barna i Zambia kan det å se kule ut på kamera og stiller ofte opp med flere «poses» når de blir tatt bilde av.

BUSA, som arrangerer turneringen, hadde også satt opp en stasjon som alle lag skulle innom i løpet av dagen. Vi tok med laget vårt hit mellom en av kampene for å lære ungene om GBV, altså «Gender based violence». Her gikk de ulike lagene gjennom en rekke leker og «energizere». Gjennom disse lekene skulle de «peerleaderne» som hadde ansvar for stasjonen lære laget om ulike former for undetrykkelse mellom kjønnene, og hvordan man kan forebygge dette. For det er slik at holdningene og kjønnsrollene i Zambia er veldig mye mer definert enn hjemme i Norge. Derfor syns jeg dette var et utrolig fint tiltak for å kunne undervise disse barna fra ung alder, om viktige temaer som kjønnsdiskriminering, kjønnsroller og generell undertrykkelse.

Her ser vi Vetle og Nikolai som har noen «energizers» med sitt lag før de skal jobbe med årets tema for turneringen: «Gender based violence».

Får vi sparken?

Men nå var det klart for en ny kamp igjen. Jeg og Ruben hadde nullstilt og var klar for en ny utfordring. Vi spilte bedre og bedre, men målene lot vente på seg. Igjen endte det 0-0. Måltørke og dårlige resultater satte likevel ikke en stopper for dagen min. Selv om jeg kjente at seks timer søvn, og lite mat og drikke begynte å tære på gjorde folkelivet at jeg ikke tenkte så mye på det. Unger som svermet rundt meg for å bli tatt bilde av, dansing, dobbel frontflips fra bildekk og ansiktsmaling med krittet fra banen var alle ting som fikk meg til å smile fra øre til øre.

Er det nå det snur?

Fjerde kamp. Måtte vinne nå hvis vi skulle komme oss til semifinalen. Vi gjorde et keeperbytte og en formasjonsendring. Vår keeper som har blitt midtbanespiller viser seg å være løsningen. Han sprang langs venstesiden med ball, legger inn og da sitter scoringen. Vi greier å ro det i land til vår første seier og både jubelen og lettelsen var enorm. Med denne seieren kunne vi ta oss en god og lang pause med god samvittighet. Da begynte jeg å reflektere litt over hvor lite som skal til for å gi disse ungene en glede i hverdagen. Dette er en tanke jeg vil ta med meg tilbake til Norge, hvor jeg føler at man ofte gjør det motsatte. Der man i Zambia hele tiden finner store gleder i små ting, er vi nordmenn som regel veldig gode på å bli negativ når man møter på et lite problem.

Turneringen trakk ut og vi fikk med oss denne vakre solnedgangen over Bauleni før vi var ferdige med siste kampene.

Det begynner å bli mørkt nå på banen. Solen er på vei ned i det vi skal begynne med semifinalene. Igjen spiller vi en god kamp, men slipper inn 1-0-scoringen omtrent akkurat i det solen går ned bak bygningene i Bauleni. Vi ryker ut i semifinalene og skuffelsen var enorm for guttene. Det var derfor godt å se at de allerede kun 20 minutter etterpå hadde kommet seg over skuffelsen når vi sto i mørket og delte ut premier til vinnerlagene. De unner virkelig hverandre seieren, selv om det ikke alltid ser sånn ut på banen.

Da var det bare å finne bussen vår i mørket, og finne veien tilbake til hotellet. Denne dagen har vært den mest innholdsrike for meg så langt, da jeg har møtt så mange hyggelige barn, hatt interessante samtaler med flere av arrangørene og virkelig fått utfordret meg selv både emosjonelt og fysisk. For en dag vi har hatt, og for en tur vil skal ha videre. Takk for meg…

God stemning når det går bra. Her er det David som jubler med laget han hadde sammen med Camila.

Av: Ruben Moe

Vi har fint kommet oss gjennom de to første dagene, men dag tre startet med ett smell for flere. For de første tingene som ble sagt på frokosten var «Er det noen andre som har fått urolig mage?». Til dette var det samtlige som rakk opp hendene og sa ja. Mange var usikker på om dette skulle gå bra, greide vi virkelig å komme oss gjennom dagen i dag? Med litt mindre matlyst enn vanlig spiste vi, ordnet oss og dro til vårt første opplegg for dagen.

Toppidrett? Nikolai utfordret guiden vår på OYDC til push-up test. Nikolai viste hva han gjorde og vant greit!

Først gikk turen til Olympic Youth Development Center (YODC). Her fikk vi omvisning av tidligere håndballkeeper for det zambiske landslaget Richard Mulenga. På omvisningen fikk vi se alt av baner og mange av sportene det var mulig å trene på dette senteret. Mange av banene var slitte og godt brukt og det var noen av banene og ene hallen som ikke kunne bli brukt til konkurranser. Ellers så var dette sentere veldig bra og gir atletene en god plattform til å kunne bli så god som mulig i sin idrett. Vi ble også vist at de bare hadde en sykeseng for lite alvorlige skader og en fysio. Til dette sa han at de kunne ønske de hadde flere, men var veldig fornøyd med at de hadde et tilbud til atletene.

Kristoffer benytter sjansen til å intervjue den nederlandske korfball treneren Van der Linge, som reiser rundt i Afrika for å løfte fram denne (for oss) litt ukjente idretten.

Etter gruppebilde og en viktig pushup seier til Nikolai over Richard var vi på vei mot National Heros Stadium hvor det Zambiske landslaget spiller sine hjemmekamper.

Når vi ankom stadion var vi usikre på om det bare var utsiden vi skulle få muligheten til å se, men med litt god smisking (host host) kom vi oss inn og fikk en liten gjennomgang av stadion med guide. Her fikk vi sett både banen under renovasjon på nært hold, VIP-tribuna, presserom og til og med presidentens meget storslagne private suite på stadionen.

National Heros Stadium er en gigantisk stadion som kan ta 60000 tilskuere. Her spilles landskamper og store kamper i Afrikamesterskapet for klubblag.

Siste vi skulle før vi skulle ha lunsj var å dra på et marked hvor de solgte mye egenlagde kulturelle maleri, statuer og gjenstander.

Så var det tid for de litt «skumle» og lærerike markedet. Her vi har blitt fortalt at vi måtte huske å prute og at dette kom til å bli intenst. Intenst ble det, vi var flere som gikk på smeller på grunn av dårlige pruteevner og naivitet ovenfor deres gode evne til å selge og hvordan de sendte oss over til en annen rett etter vi hadde kjøpt noe.

Fantastiske detaljer i disse syklistene på markedet i Kabwata Village. Vi lot oss imponere av handverket, og da gjør det mindre om vi lot oss lure på prisen!

Gjenstandene var laget på et meget høyt nivå, jeg ble meget imponert ovenfor deres evne til å lage maleri, kjøkkenredskaper, figurer og klesplagg så bra. Uansett om jeg betalte litt for mye så er jeg fornøyd med kjøpene og å ha hjulpet så flinke artister.

Ny og heftig kamp mot Kalingalinga U17. Igjen nekter Skjeberg å tape en kamp i Zambia, og vi drar noen utspilt i land et 0-0 resultat. Her er Kristoffer og Nikolai i aksjon.

Så var det tid for lunsj og en times avslapning før turen gikk videre til banen i Kalingalinga for å trene med noen unger og spille nettball. Når vi ankommer må vi vente litt før Simon (peer leder) kommer og sier at vi skal spille 7´er mot ett U17 lag i Kalingalinga. «Hvordan skulle dette gå»? Vi som hadde noen (mage)problemer fra før og som ble rundspilt av et U14 lage tidligere. Kampen kom i gang og de dominerer fra start til mål, men til tross for dette ender det 0-0. Vi tok det som en seier!

Kvelden gikk med til et storslagent afrikansk måltid tilberedt etter alle kunstens regler. Her var det nshima (maisgrøt) som er zambiernes «potet» som de fleste fikk prøve, og mye å velge i både kjøtt, fisk, grønsaker og sauser. Som ekstra tilbehør var det leid inn en felespiller som spilte både «vestlige» og zambiske låter. Vi var sammen med mange av peer-leaderne fra Kalingalinga og de ordnet en morsom ordlek, der vi skulle gjette betydningen av ord på norsk eller nyanja. En storartet kveld for oss alle!

Mye godt på tallerken under et tradisjonelt måltid i Zambia.

BUSA har siden 2015 kunne tilby barn og unge i Bauleni skoleplass og en arena for idrett, hovedsakelig fotball. BUSA har i år 20 års jubileum, mens skolen har vært i drift siden 2015. Og man kunne kjenne at takknemligheten var like mye til stede nå, som da.

«The Skjeberg BUSA Youth Development Center» har tiårsjubileum i år etter at Lions Club Skjeberg gikk inn med store midler fra 2010 for å få reist bygningene. Her får barn fra 3 til 15 år tilbud om skole, samt deltakelse i idrettsaktiviteter og ledertrening.

Etter et møte med peer-leaderne (ungdomsledere) var det tid for noen «energizers» ledet an av ingen ringere enn Beauty. Sang, bevegelse og latter fylte skolegården da Beauty begynte med leken «Cut banana, peel banana, eat banana». Man kunne også se forskrekkede fjes blant elevene da volumet skrudde seg opp så høyt, at de nesten kunne høre oss hjemme på Skjeberg.

– Muli Bwanji hjelper alltid…

Som mange andre bydeler i Lusaka har også Bauleni en såkalt «community» som vi fikk vandre rundt i. Vi startet med et raskt besøk hos SWAZ-skolen, en liten ikkeoffentlig skole, hvor elevene hadde forberedt sang og dans, noe som skapte store smil hos oss besøkende. Videre vandret vi innover i communityen for å se hvor de lokale bor og befinner seg i hverdagen. Trange gater fylt opp med boder med alt fra tomater til frisørsalonger, bildeler, rørleggerutstyr, og mennesker i alle bygninger. Mange av de lokale var nysgjerrige på hvem vi var som plutselig vandret rundt i gatene rundt deres hjem. Men etter noen høflige smil og forsøk på de lokale språkene skjønte de fort at vi ikke var noen fare. – «Muli Bwanji» (hvordan har du det) forsøkte vi det beste vi evnet.

Camila og Sander sammen med peer-leaders under gatevandringen onsdag. Til høyre fra SWAZ-skolen der barna hadde forberedt er stort og variert program for oss.

Rundt på markedet florerte det av mennesker og dyr. Høner i binger, vannmeloner i alle størrelser og mennesker i alle slags klær møtte oss når vi gikk rundt. Til og med spretterter solgte de her, og det benyttet Ruben seg av.

Matprogram og vinnerinstinkt

Etter en fin og sterk gåtur gikk ferden tilbake til BUSA og Skjeberg sin skole. Takket være sponsorer fra Lions Club Skjeberg hadde vi i dag gleden av å være vitne til matutdeling for elevene ved skolen. En god porsjon med nshima (maisgrøt), kylling og grønnsaker ble servert på fargerike fat, med smilende barn som holdt dem.

Matprogrammet ved Skjeberg BUSA skolen er en del av 10 års jubileumsgaven fra Lions Club Skjeberg.

Etter lunsjpausen tok vi farvel med skolen for i dag, og satte kursen ned mot fotballbanen. Her ble vi delt inn i to og to, og fikk tildelt hvert vårt lag som vi skulle trene. Smil og glede da lagene scorte mål, og skriking da taklingene satt litt for løst blant barna. I tillegg til å være gode i fotball fant jeg en gjeng som med sine akrobatiske ferdigheter blåste meg av banen.

Naturligvis ble det vinnerinstinkt mellom trenerne fra Skjeberg, og det ble noen heftige oppgjør på banen.

Araber-flikkflakk når du er sju år gammel står høyt på min beundringsliste, spesielt når det gjøres barbent på bakken.

Mange akrobater med fantastisk kroppskontroll liker å vise sine kunster for oss besøkende. Til høyre varmes det opp med «Hode, skulder, kne og tå» .

Overtenning på overtid

Etter en times tid med trening var det straks klart for vår egen vennskapskamp mot BUSA. Elleve mot elleve, landskamp tullet vi med på sidelinjen. Etter en seig start satte Ruben inn det første målet i kampen, Skjeberg 1 – 0 BUSA. I det ballen traff nettaket stormet det inn dusinvis av barn for å omfavne målscoreren, noe som satte smil på alle til stede. Temperaturen steg både på og utenfor banen og det var en sliten Skjeberggjeng som gikk inn til pause. Så langt hadde vi ledelsen, men BUSA var ute etter seier, noe vi snart fikk erfare. Plutselig rant det inn baklengsmål og før vi visste ordet av det sto det 4-4 på poengtavla.

Vetle i god balanse i 1:1 mot veldig driblesterke Chilufya fra BUSA. Skjeberg har stor suksess i Zambia med 2-1 seier mot Kalingalinga U-14 og 5-4 her mot BUSA. Og 0-0 i går mot et råsterkt U-17 lag fra Kalingalinga.

På overtid av overtiden får David en stor mulighet til å skape noe, noe han også gjør. På mirakuløst vis finner han Nikolai med en pasning som tapper ballen inn i målet.  Skjeberg-BUSA 5 – 4. Med mildt sagt overtenning ryker det en t-skjorte og barna stormer igjen inn på banen for å feire med målscoreren. Etter en jevn kamp går vi av som seierherrer for andre år på rad, en standard er satt for kommende sportskull. Det takkes for kampen og en lang dag er på vei mot slutten. Vi setter oss i bussen og puster ut for første gang på lenge.
  – Dette er den beste dagen vi har hatt så langt.

Kommer det fra baksetet, selv om vi kun har vært her i to hele dager. Flere fantastiske dager er oss i vente og allerede på Lørdag er det dags for den årlige fotball turneringen i Bauleni, vi gleder oss stort.

Av: Iver Karlsen

Toppbilde: Camila Finnstun

Det er tirsdag morgen og jeg har fått meg en god natt søvn etter en lang gårsdag. . Førsteinntrykket av frokosten var også veldig bra. Egg, bacon og bønner er ikke den verste måten å starte dagen på.

Med magen full og solkremen smurt godt utover kroppen, var vi klare for å gå samlet bort til bydelen Kalingalinga. Første stopp på dagens ferd var kontoret til «Africa on the ball». For å komme oss til kontoret måtte vi gå gjennom de fattigste strøkene i byen. «Africa on the ball» er kort fortalt en organisasjon hvor de hjelper barn og unge gjennom idretten og da spesielt fotballen. De hjelper også til med psykisk helse for barn som har opplevd og barn som opplever vanskelige ting i hverdagen.

Slik ser det ut der Jakub, Ine, Kristoffer og to «Peer-leadere» er på vandring i en av communityene.  

Å gå gjennom de fattige strøkene var en opplevelse som satte spor. Det grønne gresset sklei rett over i søppel som lå strødd på bakken. Slitne ansikter som stirret, og de halvferdige husene fortalte en tydelig historie om utfordringene folk her lever med hver dag. Samtidig var det en merkelig kontrast hvor noen smilte og hilste vennlig, som om de ville vise oss at glede og varme kan finnes selv i tøffe omgivelser. Det fikk meg til å reflektere over hvor stor forskjellen er mellom livene våre, og hvor lett det er å ta ting for gitt hjemme i Norge.

Skolebesøk var neste på agendaen. Første skolen vi besøkte var «Mama Stella’s». Da vi kom til en stor metall-dør hadde jeg ingen anelse om hva som ville møte oss på den andre siden. Da tolv Skjeberg-elever og to lærere gikk inn i midten av den lille intime skolegården, fikk vi fort all oppmerksomheten. Barnas lydnivå ble høyere, og det tok ikke lang tid før de flokket rundt oss for å hilse på. Det føltes nesten ut som vi var kjendiser. Alle ville hilse på, gi en High Five eller rett og slett prøve solbrillene vi hadde på. Etter klasserombesøk og ikke minst synging og dansing i sirkel, skapte det store smil både på våre og barnas ansikter. En unik opplevelse jeg kommer til å huske for resten av livet.

Barna på «Mama Stella’s» var veldig fornøyde med å ha fått besøk.

Deretter gikk turen til Kalingalinga Community School og skolebesøk nummer to for dagen. Dette var en mer sårbar skole hvor noen av elevene var foreldreløse og flere var fattigere, i motsetning til den første skolen vi besøkte hvor elevene var en smule mer velstående. Også her ble vi tatt godt imot. Det tok ikke lang tid før barna viste fram et storspekket show med både sang, dans, trommer og rap med et sterkt budskap i bunnen av det hele. Det var kult, men også fint og rørende. Da showet var ferdig, var det klart for elvenes lunsj. Barna stilte seg opp i kø med tallerkener i hendene. Vi fikk vite at dette måltidet var et av de to de fikk på skolen i løpet av uka. For noen av barna er dette det eneste måltidet de får den dagen. Det var en vond tanke å ta innover seg. Barna fikk en enkel porsjon med «nshima» – en maisgrøt som er en viktig del av det zambiske kostholdet – og litt bønner og grønnsaker ved siden av. Likevel var det ingen klaging eller misnøye.

Her ser vi en elev ved Kalingalinga Community School som får servert mat i lunsjen.

Jeg kjente på en klump i magen. Tanken på at noen av disse barna kunne gå sultne i flere dager før neste måltid var vanskelig å riste av seg. Samtidig var det fint å se at skolen kunne gi dem et lite pusterom, en trygghet midt i hverdagen. Dette var ikke bare et sted for læring, men også et fristed hvor de kunne leke, synge, danse og, ikke minst, få mat.

Tredje og siste skolebesøk sto for tur. Nemlig Kalingalinga primary school, den største av de alle. Her går det ca. 1870 elever, og det går 80 elever i hver klasse. De Zambiske barna var som alltid veldig nysgjerrige og glade for å se oss. Det er spennende å tenke over hvordan man selv hadde det på skole i Norge og sammenligne det med hvordan barna i Zambia har det. Jeg som før kunne ønske jeg ble syk for å slippe, mens barna her ikke vil noe annet enn å gå på skolen. Det å oppleve så mange barn smile og ha det bra på skolen er virkelig en enestående opplevelse. Her snakket vi med rektor, etterfulgt av et lite besøk inne hos de minste barna.

De zambiske barna løper mot oss for å ønske oss velkommen. Foto: Camila Finnstun

Solen stekte, og det var tid for vår lunsjpause. Burger sto på menyen. De fleste begynte å bli slitne og jeg selv tok en liten lur for å lade batteriet. Senere på dagen gikk vi den ikke så lange veien til Kalingalinga Football Ground. Førsteinntrykket av fotballbanen er mange barn Fotballbanen består av 30% gress, 10% stein og grus og de resterende prosentene med sand. Det første en ser når man ser ut over banen er barn og ungdom i forskjellige aldre som løper rundt, leker eller spiller fotball. En har funnet seg et bildekk, en annen slår hjul.

Det blir en kjapp oppvarming bestående av noen simple pasningsøvelser sammen med noen av barna, før vi blir kastet rett ut i en fotballkamp. Motstanderen er et gutter 14 lag fra Kalingalinga, og målene er to kjegler på hver sin side av banen. Kampen blåses i gang og vi blir rundspilt fra start til slutt. God teknikk og kvikke føtter gjorde at vi sjeldent fikk tak i ballen. Til tross for lite ballinnhav, fikk vi to giftige kontringer og vinner kampen ufortjent 2-1.

Bendik i kampens hete. Foto: Camila Finnstun.

Etter en intens fotballkamp var det klart for en ny utfordring, men denne gangen i en sport vi hadde langt mindre erfaring med: Netball. Vi stilte med godt humør, men det tok ikke lang tid før vi innså at dette kom til å bli en tøff kamp mot de lokale jentene. Poengene rant inn for motstanderlaget, og vi måtte til slutt erkjenne at vi hadde tapt. Likevel var det smil og latter på begge sider etter kampen, og vi takket for en morsom opplevelse.

Da vi var ferdige med både fotball og netball tok vi en kort tur innom en lokal butikk for å handle inn litt nødvendigheter til morgendagen. Deretter bar det tilbake til bostedet for en velfortjent middag. Etter en lang dag smakte maten ekstra godt, og praten rundt bordet var preget av dagens opplevelser. Da middagen var spist opp tok noen seg en dusj, mens andre fant veien til bassenget hvor vi samlet oss for en hyggelig kveld. Quiz, litt ukulelespilling og gode samtaler under den afrikanske nattehimmelen. Til slutt trakk alle seg tilbake til rommene sine og jeg fant sengen rimelig fort.

Dagen har vært intens, men også utrolig lærerik og interessant. Det er mye å ta inn over seg, spesielt når vi møter barn som smiler og ler, samtidig som vi vet at mange av dem lever i tøffe kår. Det er da spesielt kult for meg som fotballfan å se hvordan fotballen og idretten kan bringe oss sammen uansett bakgrunn. Det er på tide å lade opp til en ny dag og jeg gleder meg til fortsettelsen!

Ringleker med rytmer og ulike øvelser er zambierne glade i. Heldigvis har vi «øvd» før vi reiste! Bydelen Kalaingalinga i bakgrunnen.

Etter en varm velkomst på flyplassen og 26 timer på reise var elevene og to lærere framme ved gjestehuset «Four Pillars». Her skal vi bo under oppholdet i Lusaka. Da hadde vi vært innom både Etiopia og Zimbabwe på veien ned. Likevel fikk elevene bare 45 minutter på seg før det var av gårde på første tur til treningsbanen.

Barna i Zambia som vi møter på idrettsbanen er veldig kontaktsøkende og utadvendte. Her er Sander, Vetle, Jakub og Bendik i gang med en god samtale. Vannkiosken og brønnen i bakgrunnen viser at Skjeberg Folkehøyskole har vært her tidligere.

Den lille turen til Kalaingalinga Football Ground skal gi førsteinntrykket av både Zambias levekår. Men også forholdene på idrettsbanen og ikke minst barna de skal være sammen med i 10 dager. For å komme dit må elevene gå ca 15 minutter gjennom Kalingalinga som er en av de fattige bydelene i Lusaka. På veien går en forbi både butikker, verksteder ute i gata, en klinikk, en stor skole og mange folk som sitter langs veien og ser på at vi går forbi. Noen hilser, smiler og roper til oss. På banen kryr det av unger og noen «peer-leadere» (ungdomsledere) som var klare til å kjøre sine tradisjonelle sang- og rytmeleker. Elevene fra Skjeberg kastet seg villig med i «dansen» og lot det stå til, og til stor glede for ungene.

Nikolai i fint driv midt i ringen under «I have the ball».

De neste dagene skal elevene blir bedre kjent med flere ulike bydeler i Lusaka, holde treninger for barn, bidra på to turneringer, spille fotballkamper, besøke skoler og besøke ulike landsbyer på utsiden av Lusaka. Vi gleder oss er har fått en god kickstart på oppholdet!

Gutta poserer villig for fotografen i solnedgangen på Kalingalinga Football Ground.

Her bor vi i under tiden i Lusaka. «Four Pillars Logde» er et lite, men trivelig gjestehus som passer oss utmerket.

Linjen «Sportsjournalistikk og idrett» (SPORT) er det eneste spesialiserte tilbudet innen sportsjournalistikk i Norge. Her kan du lese mer om hva året på Skjeberg betydde for noen av dem som valgte å gå denne veien videre, og som i dag sitter i spennende jobber over hele landet!

Lars Magnus Røys (elev 2016-17)

Lars Magnus jobber i dag som reporter og programleder i TV 2 Sport.

Etter Skjeberg dro jeg til University of Salford i Manchester. Jobbet for Manchester United og TV 2 i løpet av min tid i England. Flyttet tilbake til Bergen desember 2021 for å satse på TV 2.

«Skjeberg betydde, og betyr, veldig masse for meg! Det var min første ordentlige smak på sportsjournalistikken. Mulighetene der er unike. Å få prøve seg som fotograf og journalist i Eliteserien, landskamper og i ishockey var veldig lærerikt og viktig».

Samtidig lærer man hva som skal til for å bli en god journalist, både det som gjelder det faglige, men vel så viktig personlige egenskaper som stå-på-vilje og mot. Kan ikke anbefale Skjeberg nok. Et fantastisk år!

---

Christer Sævig (2005-06); «Jeg jobber nå som vaktsjef/redaktør for sportssendinger hos Viaplay«

Året på Skjeberg ga meg en inngang til sportsjournalistikken og da jeg var ferdig på skolen bestemte jeg meg for å prøve mer. Nå har jeg jobbet over 15 år som sportsjournalist og har også studert journalistikk og medievitenskap. På Skjeberg fikk jeg en smakebit av det som ble mitt yrke. Å flytte på folkehøyskole uten å kjenne noen, ga meg også en mulighet til å utvikle meg sosialt, noe jeg merker at jeg bruker den dag i dag. Et veldig fint år.

Christer Sævig (t.h) på jobb for Viaplay, hvor han i dag jobber som vaktsjef og sportsredaktør i Oslo.

---

Pål Marius Tingve (2000-01): «Nå jobber jeg som nyhetssjef i NRK Sport. Det vil si at jeg styrer det daglige nyhetsarbeidet for alle plattformer»

Etter Skjeberg jobbet jeg to år som journalist i lokalavisen Akers Avis Groruddalen. Etter dette studerte jeg sportsjournalistikk tre år på University of Brighton i England, før jeg gjennom et par sommerjobber kom meg inn i Dagbladet. Der ble jeg i tolv år, som reporter og sportssjef før jeg byttet til NRK Sport i 2019.

Da jeg begynte på SPORT på Skjeberg visste jeg ikke hva jeg skulle bli da «jeg ble stor». Da jeg var ferdig, visste jeg at jeg ville satse på journalistikk og sport. Året på Skjeberg står igjen som et fantastisk minne, både sosialt og faglig.

Pål Marius traff Davor Suker (West Ham Utd) på vår Londontur i 2001. I dag er Pål Marius nyhetssjef på sporten i NRK.

---

Karoline Rosenvinge Jøstne (2014-15); «Jeg jobber som kommunikasjonskonsulent i Norges Ishockeyforbund»

Etter Skjeberg har jeg fullført to bachelorgrader. Først en i PR og markedskommunikasjon, og deretter en i Sport Management. Året på Skjeberg var helt fantastisk og jeg ville aldri vært det foruten. Et unikt og innholdsrikt år fylt med opplevelser, læring og vennskap for livet.

Karoline midt i ungeflokken i Zambia under SPORT sin reise dit i 2016, før hun tok fatt på en lengre reise som endte i Norges Ishockeyforbund.

---

Stefan Fosse (2016-17) «Jeg er fast ansatt i Liverpools norske supporterklubb for å skape engasjerende innhold gjennom skrivende journalistikk og podkasting«

I etterkant av Skjeberg tok jeg en bachelorgrad i journalistikk ved Høgskulen i Volda fra 2019 til 2022, før jeg ble fast ansatt i Liverpool.no i september 2023. Drømmejobb! Det blir også en tur til Liverpool for å lage reportasjer i løpet av hver sesong som hovedsakelig brukes i Kopite-bladet!

Året på Skjeberg betydde mye for meg. Jeg hadde lenge drømt om å bli sportsjournalist, men det var først på Skjeberg at jeg forstod at jeg også burde gå all-in for den karriereveien. I løpet av mitt år der fikk jeg mange gode venner som jeg fortsatt har kontakt med i dag, samtidig som jeg lærte mye om meg selv. Reisen til Zambia er også et must om man ønsker å oppleve verden!

Stafan Fosse i Skjebergdrakt under fotballkamp i 2017. I dag er det Liverpool FC som fyller dagene hans.

---

Flavia Screpanti (2021-22): «Jeg skal nå starte mitt 2. år ved Høgskulen i Volda hvor jeg studerer journalistikk. Jeg jobber også i Åndalsnes Avis»

Tiden min på Skjeberg bidro i stor grad til at jeg fikk sommerjobb i en lokalavis, hvor jeg kunne dyrke interessen min for journalistikk videre. Her trivdes jeg godt, og ble sikker på journalistyrket var noe for meg.

Jeg ser tilbake på tiden på «Sportsjournalistikk og idrett» med stor takknemlighet. Turer til utlandet, akkreditering til en rekke idretter, og uendelig mange sene fotballkvelder med personer som jeg daglig har kontakt med enda, er noe av det jeg for alltid kommer til å ta med meg videre.

Flavia fullfører nå journalistikkutdanningen sin i Volda parallelt med jobb i lokalavis. I 2022 var Flavia på fotballtur med SPORT til London og PL-kamp på Selhurst Park.

---

Espen Tangstad (2016-17): «Jeg er sportsjournalist for Altaposten og skriver om alt som rører seg innenfor kategorien sport»

Etter Skjeberg ble det London og studier innenfor «Multimedia & sports journalism» som varte i 3 år (Bachelorgrad). Man visste man var kommet på rett plass, når man gledet seg til å gjøre innleveringene. Det hjalp veldig og jeg ble uteksaminert med toppkarakter.

Etter å ha vært sommervikar i lokalavisa i to somre på rad, fikk jeg til slutt sjansen i NRK Sporten i Oslo. Der jobbet jeg som deskreporter og var med på å dekke blant annet fotball VM i Qatar, håndball EM, vintersporten (ski, skiskyting, hopp osv).

For meg var året på Skjeberg en bekreftelse på et ønske jeg har hatt hele mitt liv. Nemlig å jobbe som sportsjournalist. Det var et fint år i å få innblikk til yrket, samtidig som man tok med seg mye lærdom både menneskelig og faglig.

Under vårt besøk på Tottenhamakademiet i 2017 traff vi blant annet Dele Alli. I dag har Espen byttet arena til sportsdesken i Altaposten.

---

Mathis Banggren (2021-22): «For tiden jobber jeg som sportskommentator i TV2 og Amedia. Jeg skriver også jevnlig sportsartikler for Ringerikes Blad. Det kombinerer jeg samtidig som å være fulltidsansatt i fotballklubben Stoppen SK i Lier kommune.«

Jeg var allerede sportskommentator før jeg kom til Skjeberg Folkehøyskole, men likevel lærte jeg verdifull erfaring innen skriving, podkast og intervjuteknikk. Spesielt ved TV-produksjoner som Toppserien og OBOS-ligaen intervjuer jeg spillere/trenere før kamp.

Hva Skjeberg betydde er vanskelig å beskrive. Venner for livet, og ikke kun for skoleåret – Det er det vakreste. Alle turene og kveldene som ble arrangert av Skjeberg Folkehøyskole var helt eventyrlige. De herligste ansatte også som møter opp med et bredt smil. De gjør at du umiddelbart trives etter dag 1.

Vil du jobbe med flotte ansatte med god kunnskap – Søk Skjeberg Folkehøyskole nå!

Mathis er svoren Palace-fan, og fikk oppleve «The Eagles» slå Arsenal 3-0 under studieturen til London!

---

Ruben Skjerping (2013-14): «Jeg har for tiden en stilling i Real Madrid Norge. Etter året mitt på Skjeberg gikk jeg fra å være journalist til redaktør og senere daglig leder».

På Skjeberg fikk jeg ikke bare lært om journalistisk teori, men jeg fikk også prøve yrket ut i praksis. For meg som ville jobbe med sport var alle oppgavene relevante, og det var uten tvil en verdifull tid for meg.

Ruben på jobb i sitt paradis på jord; Santiago Bernabéu Stadium i Madrid.

---

Elisabeth Almhjell (2015-16): Etter året mitt på Skjeberg har jeg jobbet flere år med sosiale media i Nidaros Hockey og de siste to årene har jeg vært medieansvarlig i Stjørdals-Blink Fotball.

 – Den muligheten hadde jeg aldri turt å ta om det ikke var for året mitt på Skjeberg.

Året på Skjeberg lærte meg blant annet at hvis man spør og tar initiativ dukker det opp mange morsomme muligheter. Under skolegangen dekket vi både herrelandslaget i fotball, Hockey Winter Classic og andre eventer i nærområdet. I tillegg fikk jeg venner jeg daglig har kontakt med den dag i dag, 8 år senere! En perfekt arena for å utvikle seg både personlig og faglig som jeg aldri ville vært foruten.

Elisabeth på jobb som hockeyreporter sammen med en medelev fra Sportsjournalistikk i 2016.

---

Synne Kvam (2000-01): «Jeg har tidligere jobbet som kommunikasjonssjef i Norsk Friluftsliv, og tre år i sporten i Dagbladet»

Etter Skjeberg studerte jeg journalistikk i Bodø, tok fotoutdanning i Australia og statsvitenskap på Blindern. Min første journalistjobb var i lokalavisa Fremover i Narvik, hvor jeg fikk jobbe mye med sport. Med erfaringen derifra fikk jeg jobb i sporten i Dagbladet, og nettopp det å få jobbe i en stor sportsredaksjon i Oslo var en av drømmene fra da jeg var yngre – så det var veldig gøy!

Året på SPORT på Skjeberg var helt klart en avgjørende faktor for at jeg endte opp med å jobbe som sportsjournalist senere. Som sportsinteressert jente var det veldig fint å få et helt år sammen med andre sportsinteresserte, samtidig som miljøet i klassen og på skolen ellers var utrolig godt!

Synne klar for ishockeytrening under året på Skjeberg, senere ble det blant annet jobb på sporten i Dagbladet.

---

Jarle Fredagsvik (1995-96): «Jeg har de siste årene jobbet som selvstendig næringsdrivende, og har stort sett holdt på med oppdrag innenfor sykkelsporten og fotball«

Etter Skjeberg studerte jeg journalistikk i Volda og fikk praksisplass i Aftenposten. Siden har jeg holdt meg innafor mediene og sportsjournalistikken. Jeg gikk på Skjeberg som 17-åring og det var et år jeg lærte veldig mye av, og hvor den menneskelige utviklingen kanskje var den viktigste. Et sosialt år med lek, moro og lystbasert læring. Anbefales!

---

Kasper Skålid (2022-23): «Eg studerar dokumentarproduksjon på Høgskolen i Innlandet (HINN), der eg også har bidratt på TV-skulen sine fotballproduksjoner som kommentator»

– Eg hadde fått skikkelig sansen for TV-produksjon og redigering etter året på Skjeberg, så søkte HINN og kom inn på studiet der.

 – Året på Skjeberg gjorde meg meir åpen som person, og eg er blitt mykje meir interessert i å bli kjent med nye folk. Samtidig er eg veldig takksam for klassen eg hadde på Skjeberg, som eg har regelmessig kontakt med den dag idag.

Kasper Skålid besøkte fantastiske Victoria Falls i Zambia under studieturen til Zambia i 2023. I dag studerer han TV-produksjon på Høyskolen i Innlandet på Lillehammer.