-Vi monterte utstillingen før påske. Fordi vi har vært på studiereise i New York, ble det ikke offisiell åpning før nå, forteller Marco Zimberlin.

Lokalene på St. Croix fylles raskt opp av Skjeberg elever og lærere, venner og familie. Ida Eriksen og Marco Zimberlin serverer forfriskninger og fire elever fra MUS underholder med vakker musikk og sang.

«Livsstil»
Ved begynnelsen av prosjektperioden ble 30 ulike arbeidstitler lagt i forslagskassen. Bok-elevene stemte ut 29 forslag, og temaet «Livsstil» sto seirende igjen.

-Temaet virket interessant, samtidig trodde jeg at det skulle bli enkelt å komme frem til gode ideer, sier Eirik Austerheim. Men det var ikke så lett som jeg hadde trodd. Jeg fotograferte flere ulike motiv før jeg kom frem til det endelige resultatet, avslutter Eirik.

Hanne Wollan bestemte seg raskt for å dra til Oslo for å fotografere sin venninne som studerer dans. Hun fotograferte danseren på ulike locations, blant annet i et gammel fabrikkområde og i en rulletrapp til T-banen.

-Jeg har god grunn til å være fornøyd, sier Hanne. En dame har allerede spurt om å få kjøpe et av bildene mine.

Portrett på gummitrkk
Hver fredag gjennom hele prosjektperioden har gruppen arbeidet med den alternative fototeknikken gummitrykk. Under ledelse av fotolærer Rolf Sørensen har elevene brukt nærportretter av seg selv som utgangspunkt. De ferdige bildene fremstår nærmest som akvareller, og de har alle ulike fargetoner.

-Gummitrykk er en teknikk som få behersker og som blir lagt merke til, sier Rolf Sørensen. Tidligere har vi fotografert med storformatkamera, men i år har vi brukt digitale bilder.

En annerledes utstillingsplakat
Årets utstillingsplakat vekker oppsikt. Elevene på Bok har alle på seg et par briller, en hvit skjorte og et slips. I tillegg har de midtskill i håret og et bevegelsesløst uttrykk I ansiktet.

-Poenget er å vise en slags livsstil, forteller Katrine Walstad. Selve fotograferingen var morsom, men vi holdt på å le oss ihjel når vi så bildene. Eirik Austerheim designet plakaten. Han gjorde en utrolig proff jobb, avslutter hun.

Ny utstilling og fotobok
Bok- elevene hviler ikke på laubærene selv om hovedutstillingen ble en suksess . De jobber allerede med sin neste fotoutstillingen der bilder fra New York er tema. Hver sin fotobok fra verdensmetropolen skal de også lage.

I Chawama besøkte vi COBET-skolen og var innom andre lokale skoler i nærheten. COBET står for Chawama Orphans Basic Education Trainingcenter og var en skole for mange foreldreløse barn og da kom vi hit. Her møtte vi rektoren og andre lærere på skolen. Vi ble godt mottatt av dem og fikk komme inn på lærerværelset, før vi sammen med peer-lederne fra EduSport holdt gymtime i skolegården. Deretter dro vi til en ungdomsskole i nærheten og dro i gang et par leker der og ungene storkoste seg.

Populære EduSport
På slutten av dagen besøkte vi tre andre barneskoler som var tomme på grunn av skoleferie. Her hilste vi på lærerne og de fortalte litt om samarbeidet med EduSport som holder gymtimene på skolene. Dette er veldig populært blant barn og lærere. Vi ser også hvordan barna stråler opp når de ser en av peer-lederne fra EduSport i gata, og at de tar noen rytmer fra en av lekene på sparket. Ikke alle er like interessert; på den ene skolen møtte vi en utakknemlig rektor som ville ha oss ut så fort som mulig, fordi han ville ta ferie.

Etter skolebesøkene dro vi til et lokalt marked i bydelen. Det var ganske spennende å oppleve det. Det krydde av folk overalt og man kunne kjøpe omtrent hva som helst der. Man kunne få kjøpt levende høner, masse grønnsaker, kull, klær, verktøy og alle slags småting. Mye av maten var ikke no særlig delikat, for overalt var det fluer.
I Bauleni, der vi har vært tidligere, var den andre gruppa og holdt aktiviteter for skolebarna. Gruppa holdt treninger på Bauleni Basic School (offentlig) og på privatskolen Prince Takamodo Primary School.
 
All den gleden og atmosfæren som er på skolen, er helt ubeskrivelig. Selv om det var moro å være ledere, så var det ikke alltid lett å være instruktører der, for noen av dem forsto knapt engelsk. Vi måtte bruke de lokale ungdomsarbeiderne som tolker for skolebarna for å lære barna lekene våres. Engelskkunnskapen i den nedre halvdelen av barneskolen er på et veldig lavt nivå. Ellers gikk alt greit med barna og nordmennene ute i felten.

Hjemmebesøk
Denne dagen var det flere som hadde andre oppdrag i tillegg. Patrick Aleksander Bjørge og Erik Veen Borgen besøkte venninnene Ruth (16), Elisabeth (15) og Rachael (12) hjemme hos dem i Bauleni for å se hvordan de bodde. Elevene ble kjent med disse jentene under oppholdene i Bauleni og ble invitert av de for å besøke hjemmene sine. Ruth bodde i et romslig, lite hus med 3 rom, sammen med mor og sine 8 søsken.

Elisabeth bodde i et lite og trangt hus med sin mor og ti andre, hvor alle sov på samme rommet! Hos Rachael fikk Patrick og Erik en varm velkomst av mora i huset som også tilbydde de middag, men de takket høflig nei. Rachel bodde i et ganske fint hus med et stort kjøkken, stue med parabol-tv, flere rom og et stort soverom. Hun bor sammen med sine foreldre sammen med 5 andre brødre.
Etter en hektisk og varm dag ute i felten, kom alle til slutt til gjestehuset for å spise en velfortjent middag og ta seg en deilig dusj. I morgen venter en ny, stor begivenhet for turen, nemlig Skjeberg Annual Football Tournament!

Tirsdag 1.april var en av dagene vi hadde sett veldig frem til da vi fikk programmet. Dette var mest på grunn av det planlagte besøket til Adventure City senere på dagen, men flere så også fram mot å komme tilbake til hjemlandet. Det skal sies at det ikke var mer enn en ambassadetur som skulle til, men det var fortsatt litt godt å kunne se det norske flagget svaie igjen.

Tilbake på norsk jord
På ambassaden ble vi møtt av norske aviser og et par hyggelige mennesker som hadde ansvaret for norsk utdanningsbistand i Zambia. Ambassaderåd Gunnar Bøe fortalte på diplomatisk vis om hvordan tilstanden var for utdanningssystemet i Zambia. De som ønsket, kunne stille spørsmål til Bøe og hans førstesekretær Anne Glad Fredriksen og samtidig nyte enkel servering av vann og kjeks. Uansett var det hyggelig å være tilbake på norsk jord.

Etter å ha besøkt ambassaden tok vi turen to hus lenger ned i gaten, hvor det zambiske Utdanningsdepartementet holdt til. Vi fikk en kort audiens hos Mutinta Mweembe, ansvarlig for skolemateriell og læreplaner. Mweembe fortalte oss mye av det samme som vi hadde fått høre på ambassaden; om hvordan skoleverket er bygget opp og hvilke utfordringer de står overfor. Særlig gjelder dette overfylte klasser på 60-100 elever, barneskoler på over 2500 elever, få kvalifiserte lærere, dårlige hjelpemidler og en fødselsrate som øker og som ikke vil gjøre det lettere i framtiden for utdanningsdepartementet. Det var greit for oss å høre at det ikke ble dekket over flere av de enorme utfordringene som finnes i det zambiske skolesystemet.

Eventyrbyen
Etter lunsj var det endelig tid for å slappe av litt i badeparken Adventure City, som ligger rett utenfor Bauleni. Mange hadde sett for seg en dårlig kopi av badelandet i Raufoss eller en proppfull park på størrelse med kantina på Skjeberg. Og det at innkjøringen til badelandet var så humpete at selv Kari Traa ville hatt problemer, hjalp ikke akkurat på forventningene. Men alle fordommer forsvant ut av bussvinduene når vi kjørte inn på parkeringsplassen og så en stor og frodig oase liggende foran oss.

Parken var flere kvadratkilometer stor og hadde ca. 40 gjester denne dagen. Hvorav 30 var i følge med oss. Her fikk vi lekt oss i vannskliene, og de tilstedeværende badevaktene gjorde ingenting for å hindre at vi kjørte både 2, 3, 4 og 5 på en gang. Noe som førte til flere komiske nestenulykker og mye latter for tilskuerne. Senere slappet vi av med fotball på den eneste gressmatta vi har sett i hele Afrika og sandvolleyball på lavt nivå. Alt i alt en strålende måte å koble av på etter flere dager med tett program og høy intensitet.

Kaos i communities
Onsdag 2. april reiste vi ut til to»communities» (community; fattige bydel) for å besøke skoler hvor vi skulle hjelpe ulike peer-ledere (lokale ungdommer som jobber for EduSport) med å gjennomføre sitt gymnastikkprogram for skoleklasser. Vi ble delt opp i to grupper, og mens den ene ble sendt ut til Bauleni hvor vi hadde tilbrakt mye tid ved tidligere anledninger var det litt mer spenning i vår gruppe, som skulle ut til Kalingalinga. Bauleni-gruppen fikk ansvaret for å ha et timelangt program for tre klasser. I utgangspunktet er en Zambisk på skoleklasse på mellom 60 og 80 elever, men som Torstein Johansen så treffende sa:

– Det var som regel dobbelt antall som avsluttet en lek i forhold til hvor mange vi startet med.

Med andre ord var det nok å stri med i Bauleni. Iveren til å lære fra seg var stor, men det var ikke spesielt lett når man må forklare Haien kommer fem ganger, for så å se at halvparten av fiskene prøver å fange haien. Det som i begynnelsen kunne se ut som en overkommelig gruppe ble mot slutten av programmet et monster på tre hundre barn. Og ikke tro at disse barnene ikke kan lage lyd! Tross store nummeriske og språklige utfordringer var lærer Sveinung etter sigende veldig fornøyd med hvordan elevene fant kreative løsninger på organisering og gjennomføring.

Samtidig i Kalingalinga var den andre gruppen opptatt med å leke Haien kommer, Hauk og due, Boogie woogie og en diskoversjon av den gode, gamle klassikeren Stiv heks. Lekene ble gjennomført med varierende hell, men gleden over å ha hvite mennesker på besøk overskygget den litt dårligere organiseringen og gjennomføringen av de forskjellige lekene.

Senere på dagen holdt noen av peer-lederne i Kalingalinga workshop for ungdommen. Dagens tema var «Youths role in society», og det var tydelig at gruppelederne Kelvin, Moses, Lazarus, Gracious og James hadde stor kunnskap på dette feltet. Senere opplyste lederne om farene ved HIV og AIDS gjennom flere leker og åpen diskusjon. Det hele ble avsluttet med Hode, skulder, kne og tå på norsk, til stor jubel og klapping fra de rundt 60 fremmøtte zambierne.

Alt i alt to nye flotte dager her nede i sør

Hilsen
Martin & Gaute

På vei fra flyplassen og inn til Manhattan er elevene i ekstase. De kan ikke tro at de er på vei til New York, en by de tidligere bare har sett på film.

-Opplevelsen av verdensmetropolen New York er faktisk akkurat slik mitt inntrykk er fra utallige filmer, sier Fredrik Gabrielsen.

Elevene blir fort kjent med subwaysystemet som kan virke enormt, men som faktisk er oversiktlig og lett gjenkjennelig bare man bruker kartet. Etter kun to dager i Manhattan drar Fredrik alene rundt for å bli kjent, og for å fotografere.

Fotoutstilling med New Yorks kunstelite
Vi tar subwayen til Atlantic Avenue i Brooklyn for å bli med på utstillingsåpning på Bond Street Gallery. Det blir vist sort/hvitt-fotografier fra Coney Island, tatt av fotografer som Bruce Gilden og Sid Grossman. Den legendariske fotografen Harold Feinstein er til stede på åpningen.

I en stor hall ved siden av hovedgalleriet viser James White supersize digitalprints av filmstjerner og supermodeller. Overflod av mat og drikke hører en ekte New York åpning til, og alt fra New Yorks kunstelite til den hjemløse mannen i gata forsyner seg villig av de bugnende fatene.
Fredrik Gabrielsen benytter muligheten til å slå av en prat med James White.

B&H – New Yorks største og rareste fotobutikk
B&H er eid av ortodokse jøder, og selv om andre også jobber der, er det de ortodokse jødene vi legger merke til. De ekspederer kunder i en fart med hatt og krøller, og servicen er ikke alltid den beste.

Likevel elsker alle fotografer B&H. Elevene på BOK fascineres av de voldsomme køene som går unna i en fei, og av tunellsystemet varene sendes gjennom.

Dollaren har mindre verdi enn på lenge, og prisene er ofte under det halve av hva de er hjemme i Norge. Elevene handler kameraer, objektiver, minnekort og fotobager som de har ønsket seg lenge.

-Jeg fikk god service. De som jobber på B$H vet hva de selger og det var gøy å være der, sier Mariann Grønsberg som kjøpte både fisheye objektiv og fotobag.

John Lennon, Dakota Building og Chapter 27
Vi starter dagen med en times gange fra 106 gate, sydover gjennom Central Park. Våren har kommet og trærne med de rosa blomstene har begynt å spire.

På 72 gate og Central Park ligger Dakota Building der Jonn Lennon ble drept i 1980.

Yoko Ono bor fortsatt i bygningen, og like ved, noen meter inn i parken ligger Strawberry Fields, et minnesmerke over John Lennon.

Filmen vi skal se på Angelica Filmcenter denne kvelden, «Chapter 27» handler nettopp om det brutale mordet på John Lennom. Filmen fokuserer på week-enden som ledet til mordet, og Jared Leto spiller den sinnsyke morderen David Chapman.

Etter filmen kommer skuespiller Jared Leto og regissør J.P. Schaefer inn i kinosalen, og publikum får ta bilder og stille spørsmål.

-Jeg kjenner han fra filmen «A Requiem for a Dream», sier Elisabeth Retteraasen, -han er en utrolig flott skuespiller og jeg fikk tatt mange bilder av han.

International Center of Photography
Vi får en varm velkomst på ICP, der hovedlærer Annette Klingvall selv har studert. Skolen har blitt flyttet fra Upper East Side til rett over gaten ovenfor museet, midt i Manhattan. Lokalene fremstår som topp moderne, med elevarbeider og designstoler som eneste rekvisitter, foruten fotoutstyr av alle kategorier.

Vi får en omvisning i lokalene og en orientering om ulike studietilbud. Etterpå kan elevene bruke tid i skolens flotte bibliotek, før vi setter kursen mot ICP Museum og utstillingen The Collections of Barabara Bloom.

En fantastisk tur vi aldri vil glemme
I løpet av tiden i New York besøker vi Coney Island, Empire State Building, Guggenheim Art Museum og Museum of Modern Art.

Vi tar subwayen ut til Williamsburg der 20, 000 kunstnere bor og arbeider og Circle Line Cruise rundt Manhattan.
Upper East Side, East Village, Grenwich Village og Chinatown festes også på netthinnen og i kameraet.

-Opplevelsene og inntrykkene har vært så mange og så gode, sier Hanne Bjørnstad, og vi har hatt det flott sammen vi i gruppen. Det har vært en unik reise og jeg skal definitivt tilbake til New York, avslutter hun.
equ

Det er egentlig ikke så rart, med tanke på at flere lar solkremen hvile, for eksempel under søndagens gudstjeneste. Dette er en årlig seremoni som samler kirkemiljøene i området til sang, dans, skrifting og kollekt. Gudstjenesten foregikk på nyanja, så du kan trygt si vi ikke forstod bæret av hva det gikk i, men de fleste smilte og var glade så vi smilte med.

Stor gjestfrihet
I løpet av turen har det vinnende vesenet til zambierne påvirket oss, så vi tar frem Colgate-smilet til alle vi ser, og dette har skaffet oss flere nye bekjentskaper. Vi har også fått erfare at de har en mye bedre danserytme enn de fleste av oss, og vi fulgte interesserte med da representanter fra begge kjønn danset og sang med indianer-lignende rop oppover midtgangen på utegudstjenesten.

Som så mange andre ting i Zambia er dette noe du sjelden ser i Norge. En annen ting som vi virkelig liker med Zambia er at folk er utrolig åpne, hyggelig, entusiastiske og gjestfrie. Noen ganger snakker vi med folk som om vi skulle ha kjent dem i flere år, men det er langt fra tilfellet.

Som nevnt tidligere var det en gjeng med gutter som i god tro ikke påførte solkrem denne søndagen, uvitende om at gudstjenesten foregikk ute. Noen hadde i tillegg kledd seg i svart, så du kan trygt si at for enkelte ble de fire timene vi var der nærmest uutholdelige, og skyggen ble oppsøkt med hyppige mellomrom.

Etterlengtet fri
Etter gudstjenesten var det meningen at vi skulle på fotballkamp i zambisk toppdivisjon, eller FAZ-league som de kaller det her, men den kampen ble avlyst, så vi fikk disponere resten av dagen som vi ville. Etter flere dager med forskjellige besøk og nærmest fullt program var det noen etterlengtede timer med fri.

Noen brukte ettermiddagen til å slikke sol mens andre dro ned på søndagsmarkedet og fikk kjøpt seg flere flotte suvenirer. Timene etter klokken 1800 ble spennende for oss fotballinteresserte da det var avspark i Tippeligaen, og etter hvert som resultatene tikket inn ble det både jubel og skuffelse blant elevene.

De som gikk seirende ut av seriestarten og som kunne legge seg med et smil om munnen var Gaute Bugge Drangsholt (Viking), Patrick Aleksander Bjørge (Vålerenga) Torstein Johansen (Rosenborg), Fredrik Eisenträger og Ann-Kristin Svalestad (Brann).

Eirik forteller at det var spennende og oppleve proffe fotoshoot for store magasiner, med stylister og modeller.

-Jeg har sett hvordan fotografer i toppsjiktet skaffer og gjennomfører store oppdrag, forteller Eirik, og selv om det er tydelig at man må jobbe hardt og målrettet for de beste jobbene, har uken i praksis overbevist meg om at jeg er på rett vei.

Eirk ble forøvrig tilbudt assistentjobb, etter året på Skjeberg Folkehøyskole.

Assistent for en uke i London
Camilla Maarud traff Londonfotografen Jørn Tomter da han foreleste på Skjeberg folkehøyskole tidligere i vinter. Hun ble fasinert av Tomters konseptrelaterte prosjekter, og bestemte seg tidlig for å ta turen til London for å jobbe med nettopp han.

– Planleggingen av reisen var utfordrende, men lærerik, forteller Camilla, jeg er ikke kjent i London, og jeg kom litt for seint den første dagen. Tomter sa at jeg ville fått sparken om jeg hadde vært hans faste assistent.

Camilla fikk heldigvis ikke fyken, men derimot nye opplevelser. Tomter arbeider for tiden med et prosjekt der han fotograferer ungdom hjemme på rommene sine.
Camilla fikk være med på et senter der ungdom med adferdsproblemer får arbeide nesten proffesjonellt med ulike medier og hun forteller at det var en flott opplevelse å se hvor godt dette tilbudet fungerte.

Forøvrig ble Camilla sendt rundt i London for å fotografere på egen hånd. Hun kom tilbake til skolen som en «verdensvant» jente.

På jobb med Agnete Bruun i Dagbladet
Fredrik Gabrielsen hadde praksis på fotoavdelingen i Dagbladet. Han forteller at det var interessant å være med Agnete Brun og flere andre fotografer ut på oppdrag.

– Det morsomste var nok å arbeide selvstendig, og få egene bilder på trykk i en av Norges største aviser, forteller Fredrik som blant annet fotograferte skatere i action i vårsolen på Aker brygge.

Elisabeth Retteråsen og Pernille Willadsen jobbet sammen i avisen Glåmdalen, og de forteller at de fikk utrettet mye på kort tid. Ikke bare kom de tilbake på skolen med en mappe full med avisutklipp av egne bilder, de hadde også skrevet flere saker selv. Elisabeth, som bor i nærheten av avisen, ble tilbudt sommerjobb som fotojournalist.

Fra tidlig morgen til seint på kveld
Gina Winum og Hanne Bjørnstad roser fotograf Hans Fredrik Asbjørnsen opp i skyene.

-Den første dagen hadde vi et planleggingsmøte på en café på Majorstua, like ved studioet. Fotografen var tydelig interessert i av vi skulle få masse ut av praksisperioden, og skisserte ulike arbeidsoppgaver, forteller Gina.

Jentene jobbet like lenge som fotografen hver kveld, de malte og gjorde forefallende arbeid i tillegg til egne foto oppdrag.

-Vi hadde det så utrolig gøy, og vi lærte så mye, forteller Hanne, jeg savner hele settingen alerede nå.

Profesjonelt og presist
Sunniva Østhaug jobbet sammen med fotograf Sigve Aspelund, som deler studio med blant annet Guri Dahl og andre kjente fotografer hos byrået TinAgent i Oslo. Sunniva fikk blant annet være med på fotografering for magasinet ELLE, og reklameoppdrag for Jotun.

– Jeg lærte mye om hvordan det er å være tilknyttet et byrå, og om hvordan man jobber med kunder. Jeg så også hvor viktig det er å være teknisk flink, en kunde forventer skarpe, perfekte bilder, sier Sunniva som ble fasinert av Aspelunds profesjonalitet.

Flertallet av elevene har på forhånd jobbet mye med å få de absolutt beste praksisplassene, og de som har stått på mest for å finne en god praksisplass, er de som i ettertid er mest fornøyde, avslutter hovedlærer ved fagfeltet, Annette Klingvall.

Se også: www.museumsnett.no

I år har kvinnegruppa Ottar satt en ny agenda. «Forby horekundene».
8.mars vil kvinnegruppa Ottar valse nedover Karl Johan og fordømme de som gjør at mange kvinner i Norge faktisk får endene til å møtes.
Og for all del, ikke tro at vi støtter opp om trafficking og utnyttelse av mennesker som ikke har det så bra. Ikke tro at vi ikke føler med de prostituerte fra Nigeria som systematisk shippes inn i Norge av kyniske bakmenn som ser sitt snitt til å utnytte og tjene penger på vanskeligstilte mennesker.
Men, og det er et stort MEN. Tror kvinnegruppa Ottar virkelig at det å sørge for at inntektskilden til de prostituerte kriminaliseres vil gi de et bedre liv? Nei!
Tror du bakmennene vil behandle de prostituerte bedre hvis de ikke tjener penger? Nei!
Det vil føre til mer elendighet for de stakkars sjelene som dessverre må trekke på gata for å overleve.
Da kan man spørre seg selv, er dette den viktigste saken for å oppnå total likestilling her i Norge? Er det ikke viktigere med delt foreldrerett? For det er faktisk slik at også menn diskrimineres i det norske samfunnet. Det har dere kanskje glemt oppi all BH-brenningen?
Her i landet er det slik at barnets forhold til faren, avhenger av farens forhold til moren. Er det rett at faren ikke har noen rettigheter, sett at kjærligheten mellom mor og far har tatt slutt? Skal det være slik at barn skal vokse opp uten en farsrolle, grunnet uenigheter foreldrene imellom?
Forhåpentligvis vil det også bli likestilling på dette området, men det spørs vel om feministene vil kjempe for dette når de satser på å oppnå 100 % likestilling.
I Norge er det også slik at menn har tvungen førstegangstjeneste i militæret. Blir du kalt inn i militæret så har du å møte opp der du får beskjed om å møte opp, eller bli bura inne og få rulleblad for resten av livet. Du kan selvfølgelig velge å jobbe som sivilarbeider og tjene litt i overkant av 200 kroner dagen eller 6000 kroner i måneden.
Til sammenlikning tjener en ufaglært barnehagemedarbeider rundt 18 000 i måneden, etter skatt. Omtrent tre ganger så mye som sivilarbeiderne. Vi synes det er feil at personer som ikke vil i militæret må jobbe for under minstelønn et helt år, uansett kjønn. Men sånn som det er i dag er det kun menn som blir tvunget til dette. Er dette likestilling?
Er det en sak vi sier oss enig i er det lik lønn for likt arbeid. Vi synes det er helt feil at kvinner som utfører samme arbeid som en mann, skal tjene mindre penger. Dette henger igjen fra gamle normer som aldri har vært bra, og vi håper på endring på dette punktet. Er ikke dette en sak som kvinnegruppa Ottar kunne frontet i år?
Men en sak vi ikke er enige i er kjønnskvotering. En lovendring sier at alle allmennaksjeselskap (AAS) må ha minst 40 % av hvert kjønn i styret.
Med andre ord kan en mann som er dårligere kvalifisert til å sitte i et styre få styreplassen fremfor en kvinne. Og omvendt. Vi synes at de best kvalifiserte, uavhengig av kjønn skal få plassen. Og med dagens system kan man oppleve at 40 % av et styre skilter med dårligere kvalifikasjoner enn personer som kunne blitt ansatt fremfor dem, hadde ikke kjønnskvotering vært inne i bildet. Kjønnskvotering er også med på å undergrave kvinners integritet, da man automatisk kan tenke at de fikk jobben grunnet kvotering.
Nå har kvinnedagen blitt markert i snart hundre år, og da er det kanskje på tide at vi begynner å markere mannedagen som ble opprettet i 2004. 7. oktober er visstnok mannedagen. Men det visste dere kanskje ikke?
God kvinnedag!

QPR møtte opprykkskandidat Stoke City til dyst på Loftus Road søndag 2.mars. Det ble en herlig opplevelse for fire av elevene ved Skjeberg Folkehøyskole. Gaute B. Drangsholt, Erik Veen, Fredrik Eisentrãger og Patrick A. Bjørge fra SPORT hadde tatt turen over dammen for litt sosialt samvær og mye fotball.

Etter å ha sett Premier League dagen før, henholdsvis Fulham – Manchester United og Arsenal – Aston Villa, bestemte vi oss for å gå samlet på kamp i engelsk førstedivisjon for å få en litt annerledes opplevelse av engelsk toppfotball.

Stemning til å ta og føle på
Stemningen var ikke til å ta feil av. Fansen var elleville fra start til slutt, og det var mildt sagt et «helvetes» liv. Det runget i sang og rop hele veien, og vi skal være de første til å innrømme at vi holdt på å le oss i hjel under flere av de morsomme kampropene. «You should have stayed with your mum» var en av favorittene, men også da fansen vrengte strupehodet for å klemme frem «c’mon you suuuuperhoopsa» (kallenavnet til QPR) ble det liv i leieren.
Selv i de vanligvis sørgelige pausene klarte engelskmennene å live opp stemningen, for der sto «brura» og hu sa ikke nei.

Stoke hjem i skam
Med rødt kort og tre i sekken dro Stoke skuffet hjem til the West Midlands søndag ettermiddag. QPR åpnet i et kjempetempo, og fikk sin første scoring etter tolv minutter, med et skudd fra 30 meter av Mikele Leighterwood. Scoring nummer to kom fra samme mann ni minutter senere, med et direkteskudd fra 15 meters hold.

Kort tid før pause ble Andy Griffin sendt i dusjen etter en av de snilleste taklingene hittil i kampen. Utvisningen var så uforståelig at fansen i begge leire brøt ut i latter. Dommer Andy D’Urso trakk senere tilbake det røde kortet og Griffin slapp suspensjon. 3-0 kom etter 50 minutters spill av den tidligere Champions League vinneren Ákos Buzsáky, som også har blitt omtalt som den hvite Pelé.

Målet kom etter et fint innlegg som ble styrt i mål med innsiden av foten. De siste 20 minuttene var preget av at kampen allerede var avgjort, men livet på tribunene stoppet ikke før sluttsignalet gikk.

Klikk på linkene under for se et utvalg av feature-reportasjene.
Erik Veen Borgen
Magnus Hagen
Patrick Bjørge
Fredrik Eisenträger
Ann-Kristin Svalestad