Veien til drømmejobben går ofte via praksisplass, enten  i en redaksjon, et mediehus eller direkte i en produksjon. Hvert år er det mange Skjeberg-elever som tar steget ut foran eller bak kamera med mikrofon, eller som innholdsprodusenter/fotografer.

Via en praksisplass så får du mulighet til å komme tett på reelle arbeidsoppgaver og du får ofte prøvd deg under kontrollerte forhold. Det viktigste er kanskje først og fremst kontakter innad i bransjen. Har du gjort et godt inntrykk under praksisperioden, skal det mye til å ikke få innpass senere. Du treffer også garantert mennesker som kan hjelpe deg videre enten direkte, eller at personen «kjenner noen som kjenner noen».

Vi deltar også på Lyddager som er hovedmøteplassen for alle radiostasjoner og redaksjoner i Norge hvor vi er med på Workshops og foredrag med kjente profiler og fagfolk. Går du med en drøm om å få deg praksisplass og et lite dytt videre inn mot bransjen.. søk på Radio, TV og Innholdsproduksjonslinja på Skjeberg på Skjeberg, Vi hjelper deg videre! Har du spørsmål ta gjerne kontakt med oss..

Søk om plass på linja Radio TV og Innholdsproduksjon her..

Søk om plass her..

Dersom du avsluttet ditt år i 1975, 1985, 1995, 2005 eller 2015 må du holde av denne helgen, tipse tidligere medelever og melde deg på til jubileum.

Det er veldig hyggelig å treffes mange år etter at man avsluttet året på Skjeberg folkehøyskole. Vi legger til rette for at det blir rikelig med tid til å snakke sammen og mimre. 

Vi håper du ønsker å være med oss, og tipser alle de du gikk ut sammen med om at vi inviterer til jubileum.   

Program 14.-15.juni

Innsjekk og enkel lunsj                                                                       12.00 – 14.00

Info om skolen i auditoriet og omvisning                                           14.00 – 15.00

Fotografering av alle kull (ved flaggstangen)                                     15.00 – 15.30

Mimretid 😊                                                                                     15.30 – 18.00

Festmåltid (kullene tildeles egne bord)                                              18.00 – ??

Frokost søndag                                                                                  10.00 – 11.00

Praktisk informasjon 

Priser:

Med overnatting kr. 1.550,- (inkl. sengetøy)

Uten overnatting kr. 1050,- 

Det vil bli servert mineralvann til maten.

Alkohol (øl, vin) kan kjøpes i baren til hyggelige priser. All betaling skjer via Vipps.  

Påmelding: skjebergfhs@ofk.no eller telefon 404 19 855 

Bindende påmelding innen: 15. mai 2025 

Ved staren av skoleåret velger Graf-elevene et personlig japansk kanjii (tegn) som representerer en verdi og holdning de ønsker å tilegne seg. En verdi de allerede har, eller en verdi de ønsker å styrke gjennom skolåret. Shin Ei utformer et personlig mantra til hver enkelt elev og har zoom møte med oss før vår reise til Japan, slik at vi lærer mer om japansk tenkesett og om japansk kultur.

Ved å skrive med pensel og «selv-laget»blekk , lærer elevene om japansk zen-filosofi og kultur. Å lære seg sitt kanji utenatt (velbalansert med riktige strøkene i riktig rekkefølge ) krever tid, ro og konsentrasjon. I ukene som kommer skal elevene jobbe intensivt med Shin Ei, med sitt personlige kanji. I tillegg skal hun sammen med Grafisk Design -elevene utforme et felles kanji, som blir et stort kunstverk og et teambuildings-prosjekt til utstillingen.Vi viser frem 14 individuelle arbeider og et felles-arbeide i skolens gymsal 3 mai kl 12.00-14.00. Velkommen!

Prosjektet er støttet av Sasakawafondet Norge – The Scandinavia-Japan Sasakawa Foundation.

Lusaka Intercity Busstation er et travelt sted fra kl. 0500 om morgenen. Her har gjengen fra Skjeberg stabla bagasjen i påvente av bussen til Livingstone.

Av: Nikolai Engeset

Etter den vanlige frokosten ble det avreise litt før klokken seks. Destinasjonen var Lusaka busstasjon. Buss fra Lusaka til Livingstone tar syv timer. Denne busstasjonen er ikke som en vanlig busstasjon. Det er ivrige voksne menn som prøver iherdig å få hjelpe deg med alt mellom himmel og jord i håp om å få noen kwacha til gjengjeld. Det er spesielt kaos når det kommer en minibuss med hvite ungdommer. Da vet de at her fins det mye penger.

Busser i mange utgaver og farger. Her er intercitybussen til Harare (Zimbabwe) klar til avgang.

Etter vi parkerte bussen, stakk en lokal hodet inn den åpne døren og spurte “Are you guys nazi germans?” Det er bare plasser som dette du opplever slik. Dette ble tatt imot med latter og hoder som ristet på seg. På denne syv timer lange bussturen var det kun ett stopp. Da var det viktig å ha med seg kalorier og vann på bussen, samtidig som man holder magen i sjakk. Dette er lettere sagt enn gjort når flere av elevene har kjent litt på “afrikamage”.

Et fargerikt marked møtte oss der bussen tok en 15 minutters rast. Bananene var helt fantastiske!

Det var mange støle bein og sultne mager når vi ankom bosted nummer to; Jollyboys Backpacker. Her ble vi i motsetning til Four Pillars, plassert i sovesaler med seks personer på hvert rom. Det ble selvfølgelig Spin-the-wheel for mest mulig rettferdighet. Det neste på agendaen var et evalueringsmøte av oppholdet i Lusaka og hva som skjer videre i Livingstone. Det var flere utålmodige og sultne elever som ville fullføre møtet, for det neste på agendaen var en italiensk restaurant som het Olga. Her ble det spist både pizza og pasta. Flere prøvde seg også både på krokodille pizza- og pasta. “Smaker litt som kylling” var dommen. Etter maten ble det tidlig til sengs på de fleste. Folk hadde sovet lite natten før og folk ville være ordentlig uthvilt til den store dagen som var i vente.

Victoria Falls

Det var en ivrig gjeng som våknet på fredag. Det var først og fremst for hva som sto på dagens plan, altså Victoria Falls, men i tillegg fikk folk velge egen frokost fra en frokostmeny. Det var til stor ekstase. Det var både toast, omelett, wraps, pannekaker og smoothie som fant veien til frokostbordet til de sultne og spente Skjeberg-elevene.

Dagens mål er et av verdens største fossefall. Victoria Falls oppstår der Afrikas tredje største elv Zambesi knekker ca 100 meter ned i juvet, over 1,4 km i bredden.

Det var avreise fra hostellet klokken 10. Det var viktig å møte opp minst ti minutter før slik alle fikk plass på bussen. Det var helt full last når vi satt stødig kurs mot Victoria Falls som også kalles Mosi-oa-Tunya på lokalspråket. Noe som oversatt betyr «røyken som tordner». Vi ble fortalt at det var mulig å se elefanter fra veien om vi var heldige. Dessverre var det nærmeste vi kom noen dårlige elefantlyder som kom fra innsiden av bussen. Det fins mange forskjellige dyr ved Victoria Falls, men et dyr vi hadde blitt lovt at vi garantert fikk se var bavianer. Dette ble raskt innfridd når det sto flere bavianer noen få meter fra billettkontrollen.

Bavianene er ganske store, og de er frekke! De stjeler lett ting du bærer i hånden i jakten på noe å spise. Ikke bare bare å passere disse i en smal trapp eller på stien.

Det har vært mye regn i Zambia det siste året. Dette betydde to ting: Fossen var ekstremt stor, og vi kom til å bli ekstremt våte. Det sistnevnte hadde vi blitt advart om på forhånd, men jeg tror likevel at samtlige ikke helt innså hvor våte vi faktisk kom til å bli.

Når vi gikk langs siden tvers ovenfor fossen ble alt vannet fra fossen presset ned mot oss. Pøsende regn fra en blå himmel ga en underlig følelse.

På de verste stedene føltes det ut som vi dusjet. Heldigvis hadde alle med seg dry/wetpacks slik at verdisaker holdt seg tørre, til tross for at naturens krefter prøvde å få oss til å drukne.

Vannet som skyter opp fra kløften under fossen kan gå hundre meter opp i luften over oss, og kommer ned som regn. Kliss klass fra innerst til ytterst etter noen minutter her erfarte Ruben, Nikolai og Iver.

Etter den vakre og våte turen var det duket for et rask stopp innom en kiosk og toalettet. Det neste på aktivitetsplanen var en tur ned i skogen mot “Boiling Pot”. Det var bygd fine steintrapper den første delen av stien ned mot vannet. Her var også bavianenes hjemmebane. Her var det flere bavianer enn man kunne telle. Både store og små. Det lå en stor hann-bavian i en av steintrappene. Da måtte man bare være ydmyk og gå rundt. Selv om de er søte, med et unikt fjes og stor rumpe kan de drepe deg før du rekker å reagere.

På grunn av det fuktige klimaet fra fossen, blir området rundt et eget økosystem, nærmest regnskogaktig. Her rusler Vetle på stien ned mot Boiling Pot.

Det var “Boiling Pot” som var hovedmålet med denne turstien, men likevel ble det flere bildepauser på veien. Naturen rundt oss var for vakker og unik til å ikke ha med i bildekatalogen. Hoved destinasjonen falt også i smak. Å sitte helt nede med vannet å se opp mot Victoria Falls-bridge var magisk. Den populære broen som ble bygd for 120 år siden var fortsatt i overraskende god stand. Spesielt om du tar til betraktning at den ble bygget på 14 måneder.

Victoria Falls Bridge (ferdig 1905) binder sammen Zambia og Zimbabwe over Zambesifloden. Under koker «The Boiling Pot» der eleven gjør en kraftig sving. Drivet fra fossen sees tydelig 200 meter fra fossefallet.

Det siste vi skulle gjøre på den obligatoriske timeplanen var en sti lengre unna fossen. Dette var for å få andre vinkler å ta bilder av. Her fikk man se flere av fossene samtidig, samt den vakre naturen rundt. Her var det flere utkikkspunkt å ta bilder av. Vår engasjerte gjeng ville selvfølgelig stoppe på hver eneste en av dem. Det er slik det skal være når man er turist i en annen verdensdel.

Det var etter denne turen at det var mulig, om ønsket for folk å dra tilbake til hostellet. Det var heldigvis en ivrig og engasjert gjeng som snudde ryggen til den muligheten relativt raskt. Det neste for gjengen var nå en park hvor det var mulig å se flere kule og unike dyr. De to som var øverst på ønskelisten var sjiraff og sebra. Det tok ikke lang tid før vi så en stor, rolig og majestetisk sjiraff mellom trærne.

For å være et så stort dyr var den vanskelig å få øye på. Alle måtte naturligvis ta bilder foran motivet, mens den sto helt i ro og tygde på blader fra et tre.

Vi ble fortalt at det var flere sjiraffer rundt om. Kort tid etter fant vi to til. En enda større en og en som var ganske liten. Det var nok en tenåring om forelderen. Dessverre kan jeg ikke nok om sjiraffer til å vite om det var moren eller faren.

Inne på området til luksushotellet «Royal Livingstone» kan man finne sebraer gående rundt. Her er Camila i gang med å dokumentere opplevelsen.

Vi fikk et nytt tips om det andre dyret på lista. Sebraen. Derfor ble det raske skritt på samtlige i gjengen mot en parkeringsplass hvor de stripete dyrene hadde blitt sett. Det er noe helt annet å få oppleve de eksotiske dyrene med egne øyner, istedenfor gjennom en skjerm på TV-en i stua. Vi gikk videre over mot et hotell. Her gikk det flere sebraer rolig rundt og spiste gress på eiendommen. De var bare noen få meter unna hotellets basseng. Vi ble fortalt at dagen før hadde ei dame blitt sparket av en av sebraene. Derfor holdt vi en fornuftig distanse når vi tok bilder og tok inn dette sjeldne øyeblikket.

Fra Victoria Falls Bridge kan man se regnbuen i nesten 360 grader på dager der yret fra fossen når helt ned hit. Skyggen av brua sees i yret.

Etter vi gikk tilbake gjennom parken hadde vi bare en siste ting på agendaen. Vi skulle gå til Victoria Falls-bridge. Dette er en unik opplevelse, for når du er på broen kan du stå i både Zambia og Zimbabwe. Du kjente skjelvinger og rystinger i broen når en lastebil kjørte over broen. Noen syns dette var en kul følelse og andre ble mer engstelig. På denne populære broen er det mulig å se en regnbue som går 360° rundt broen. Vi var heldig nok til å se dette. Det var et once-in-a-lifetime syn. Det er et minne som er brent inn i hjernebarken for alltid.

Det er også et tilbud på denne broen som absolutt er mer fristende for en unik og gal gruppe. Du kan få muligheten til å enten hoppe i strikk eller sitte i en sling som er 80 meter fritt fall. Årets gruppe hadde to modige idioter som ville prøve sistnevnte. De viste lite tegn til frykt, og det kan faktisk hende at publikum som skulle se på dette var mer nervøse. De kastet seg ut i det såpass raskt at ikke alle engang rakk å filme. Det krever ordentlig guts. Heldigvis gikk alt som det skulle og jeg tror det var flere lettede sjeler på den broen når de ble heiset opp til trygg grunn.

Det har vært en lang, men minneverdig og fantastisk dag for gruppen. Selv om folk er slitne og trøtte er det ingen som angrer på at de ble med hele veien.

Å oppleve det vi har opplevd i dag er noe de fleste bare drømmer om. Denne dagen vil for alltid bli husket. Tusen takk Victoria Falls!

Av: Bendik Skille Medbøen

«I have the ball», smeller det fra en av Peer-lederne. «Apepeta, I give the ball to you», og før man rekker å tenke, står man der med ballen i klyvene midt i sirkelen pakket inn med entusiastiske barn. Ja, for sånn kunne det altså være å komme ned til ukjente Zambia, fra trygge omgivelser på Skjeberg folkehøgskole. Det tok omtrent 30 minutter fra innsjekk på lugne Four Pillars Lodge, til vi sto på fotballbanen i Kalingalinga. De som tittet seg ekstra godt rundt, la merke til Skjeberg-logoen på vannkiosken rett ved grusbanen. Det var trygt å kunne se Skjebergs veldedighetsarbeid i samarbeid med Africa On The Ball med egne øyne.

Å opptre foran eller helst sammen med 100 entusiastiske unger ble vi vant med fra første dag. Her fra Mama Stellas Community School i Kalingalinga.

Barna spilte fotball med ett par sko, en sko eller barbent på det vi i Norge kaller en potetåker. Det vi ikke visste var at Kalingalingas fotballbane var i særklasse. Etter en del fotballkamper spilt på ujevnt underlag fylt med grus, sand og gress, tok landsbyen Chipapa førsteplass for dårligst føre. Regnværet gjorde banen om til gjørme og vanndammer på kort tid. Regntiden i år har vært svært våt, med tanke på de to forrige årene med tørketid og problematikk for lokalbefolkningen.

Uvant for oss, men helt naturlig. Geitene har lagt sin egen, men litt uorganiserte 4’er rett foran mål. Gresset frister nok, så får det heller være at det spilles fotballkamp der samtidig.

Omgivelsene var grønne og fine, tross en utfordrende gressmatte, om du vil. Så fine omgivelser, at å løfte blikket opp for å slå en pasning oppover i banen, var en fryd for både det trente og det utrente øyet. Ballen skulle oppover og blikket stilles inn mot ledige Skjebergelever. Pasningen avleveres, men fokuset havner et annet sted, for inn kommer det geiter og høns i femmeteren. Spillet gikk videre, men vanskeligere ble det å drible. Da måtte man nemlig forbi både motstandere, geiter og høns.

Den afrikanske landsbygda byr på mye vakkert landskap. Slik lever de fleste zambiere, i veldig små boenheter omkranset åkere med mais, bønner, solsikker, søtpoteter, tomater osv.

Chipapa var bare ett av flere landsbybesøk. Gjengangeren i besøkene var en hyggelig velkomst med gjestfrie og interesserte mennesker som syntes det var stas å få besøk. Landsbyene var enkle og kan assosieres med typisk afrikansk med mursteinshus og stråtak. Det var gjerne kjøkken, bålplass, tørkerom og soverom i forskjellige småhus på en enkel tomt. Soya, mais og solsikkeblomster kunne være noe av hva som ble dyrket hos enkelte. Det vi forbinder med før den industrielle revolusjon var litt slik de lever nå, men eksisterer i samtiden med moderne løsninger som solcellepanel for elektrisitet.

Vi var på to landsbybesøk under oppholdet. I begge lagde vi saker med landsbyvinkling. Her er Vetle i gang med å intervjue guiden vår Kapapi.

Skoleveien for elevene kunne være veldig lang, spesielt i Kapapi i Chongwe-distriktet, hvor nærmeste skole var flere kilometer unna. For andre var skolen sentralt, eller til og med hvor de bor, altså en «boarding school». På denne kostskolen «(Adrian Mung´nanga)» ble vi møtt med en uforventet gudstjeneste og tok turen opp på et zambisk fjell, eller en liten ås som vi ville ha kalt det. Elevene der var mer privilegert sammenlignet med de andre skolene vi besøkte med elever med en fattigere bakgrunn i en av byens fattigste bydeler som Kalingalinga.

Elever fra Skjeberg på vandring i Kalingalinga. Her bor de fleste av barna som møter igjen på treninger og turneringer.

Der opplevde vi mer at elevene hadde større glede av det små, var mer leken og energiske, mens på kostskolen var de mer faglige kompetente med bedre engelskkunnskaper. Det var interessant å opplevde litt av begge deler, barn med fattig bakgrunn og klasserom med begrensede ressurser, og elever på kostskole med helt andre rutiner med hovedfokus på katolisisme.

Religionen er alltid til stede når vi er sammen med zambierne. Møter, turneringer og andre samlinger innledes gjerne med bønn.

Kristendom og katolisisme er noe vi har sett på nært hold, både i søndagsgudstjeneste med sang, avlat og en snakkesalig prest, men også med lokalbefolkningen. Peer-lederne hadde som andre i Zambia, kristne verdier og kunne utføre forskjellige bønnritualer om regn eller andre i nær familie. Dette var noe jeg tok opp med noen av dem med tanke på alt regnet som har dryppet ned i årets regnsesong. Med såpass lang tørketid kan man finne håp i religion når naturen skaper vansker for levekårene.

Skal det spilles kamp, må det trenes! Her er Sander og Kristoffer i gang med sitt lag før turneringen i Bauleni.

Peer-lederne (ungdomsledere) var lette å snakke med og var våres mellomledd når det gjaldt oss og barna i «communitiene». Vi skulle nemlig ta del i to fotballturneringer som trenere for ulike lag i ulike aldersgrupper. Første turnering ble arrangert i Bauleni med 84 påmeldte lag. En lang dag sto i vente, men såpass lang hadde vi kanskje ikke sett for oss. Med innmarsj og hele pakken var det rundt tolv timer med stort sett coaching, som ble en påkjenning, men en erfaring vi fikk godt av. En så lang dag med energifulle unger ble håndtert på en fin måte, og «African Time» var det plenty av. Etter solen hadde gått ned var det tid for premieutdeling. Da måtte det tys til med lyskastere for å i det hele tatt se noe som helst. Turneringen ga oss en erfaring som gjorde oss herdet og tryggere på turneringen i Kalingalinga, som var betraktelig kortere og mer oversiktlig.

Straffespark i solnedgang. Barna spiller ikke i noe seriesystem slik vi er vant med hjemme i Norge. De er derfor prisgitt at det blir arrangert turneringer for å få kamper. Vi sponset to slike under oppholdet vårt med penger fra Folkehøyskolenes solidaritetsfond.

Med såpass innholdsrike og fyldige dager, har vi fått gjort veldig mye på de ti dagene vi har hatt i Lusaka. Med tradisjonell zambisk mat, svømming med aper, beinharde fotballkamper i varmen, leking med unger og sosiale hyggelige kvelder på Four Pillers og mye mer, har vi storkost oss sammen i lag. Når reisen våres stopper her i Lusaka, ser vi spent framover mot eksotiske Livingstone med spektakulær natur og vilt dyreliv. Nå gjenstår det å reflektere mer rundt opplevelsene våres her i Lusaka, noe vi startet på i fellesskap ved ankomst Livingstone. Vi tar med oss all erfaring og gleder oss stort til neste kapittel på reisen.

Kule, flotte, aktive og smilende barn møtte vi overalt. Det er kanskje det største og viktigste minnet fra hele oppholdet vårt i Lusaka.

Av: Kristoffer

Ingen dager er like i Zambia. Denne dagen her er ikke noe annerledes. Etter to dager på rad med harde fotballkamper på ujevne baner er det flere av oss som kjenner ulike smerter i hele kroppen. Blant annet må David gå med krykker etter en smell i kampen i går og Magnus går rundt med et hovet bein. Men det er det ingen av oss som bryr oss om det, og med mange solbrente kropper og noe snakk om magetrøbbel beveger vi oss ned mot fotballbanen i Kalingalinga.

Det er nesten 30 grader, og spillerne trenger drikke. Hvert lag fikk en slik sekk med mange vannposer i. Her er det Iver og Sander som tar et tak mot tørsten.

Etter hvert er åpningsseremonien klar og korpset leder fotballagene ned gatene i Kalingalinga. Her er det god stemning og klart for en ny strålende dag med fotball. Men det er ikke bare fotball som er på programmet. På banen har de også en «life skill» stasjon hvor barna og ungdommene blir lært opp, om å surfe trygt på nettet.

Disse tre damene reiser rundt og informerer barn og unge om utfordringene som ligger i fri surfing på sosiale medier. De hadde «Life skills stand» under dagens turnering.

Personene som jobber på disse stasjonene, er frivillige og har ulik utdanning og kompetanse til å lære barna og ungdommene noe nyttig. I Lusaka er de gode på å bruke fotball som et verktøy både for å ha et sted hvor barna kan ha en frihet i en tøff hverdag og for å lære dem noe viktig.

Korps skaper stemning. Her marsjer korpset med et haleheng av lag som skal spille turenering gjennom hovedgaten i Kalingalinga. Mange skuelystne kom til for å se på.

Når vi kommer oss ned til fotballbanen igjen, holder arrangørene noen taler i tillegg til at noen av barna synger sanger. Det som er interessant med sangene barna synger, er at det er dype meninger i temaene de synger om. Blant annet synger de om at Zambia er på vei i en dårlig retning og at befolkningen må være våkne. De synger også om hvor viktig sykepleiere og lærere er. Det er tydelig at de lærer om seriøse budskap på skolen som unge og at de prøver å formidle seriøse budskap gjennom arrangementer som dette.

Barna fra Kalingalinga Community School framførte veldig engasjerte et dikt om ulike samfunnsforhold i Zambia under åpningsseremonien på fotballturneringen i Kalingalinga.

Aerobic er dagens oppvarming før vi starter. Her er Vetle, Nikolai, Bendik og Ruben nesten i takt med de andre….

Nå er turneringen i gang og vi som Skjeberg elever har fått i oppgave om å enten være trenere, dommere eller medieansvarlig. Det er flere jenter enn gutter som spiller på denne turneringa og det er veldig fint å se at de koser seg med fotball, i en kultur hvor de ofte blir undertrykt av mennene. Jeg intervjuet personlig flere av folkene som har vokst opp i Kalingalinga og alle er enige hvor viktig det er at jenter også har egne fotballturneringer. Mange av disse barna som spiller er foreldreløse og er utsatt i tøffe miljøer hvor fotball er en utvei. Stemningen på dagen var generelt god, men veldig annerledes fra hva den var på turneringa i Bauleni. Litt mindre overtenning på denne turneringa kan begrunnes av at det både var mindre gutter og mindre folk på denne turneringa.

Gutter og jenter på samme lag. Jakub overvåker det hele i dommerrollen.

Mange av utslagsrundene endte i straffekonk. Finalen ble også vunnet på straffekonk, etter at taperlaget bommet på mål to ganger. Mange av Skjeberg elevene gikk glipp av mye av turneringen på grunn av forskjellige grunner. Fire elever måtte innom hotellet igjen på grunn av do-pause. Personlig gikk jeg også glipp av mye av turneringen fordi jeg gjorde mange intervjuer. Jeg fikk også besøket en person som har fått studieplass, på grunn av penger de har fått av Skjeberg. Det er spesielt å se hvordan unge mennesker bor med yngre søsken, uten foreldre i hjemmet. Som en person fra Norge er det interessant å se hvordan folk er avhengig av hverandre og bor i fellesskap. I Norge lever folk mer selvstendig og jeg tror vi kunne ha hatt nytte av å hjelpe andre mennesker mer.

En av spillerne som tar en viktig straffe i straffekonkurransen

Dagen gikk veldig fort og plutselig var turneringa ferdig og vi var på vei hjem igjen. I forhold til turneringa vi hadde tidligere i oppholdet var denne mye kortere, så vi hadde mye tid når vi kom hjem igjen. Utrolig nok hadde ingen av oss brukt bassenget tidligere og vi brukte det nå for første gang. Det var deilig å ha litt tid hvor vi kunne ta det rolig og ha det gøy. Vi slappet av helt til middagen og som nordmenn brukte vi tiden på å være usosiale og på mobilen. Etter middagen var det Premier League fotball for første gang i Zambia, med masse debatt og kos. Dette er vår siste dag hvor vi er rundt barna og vi har kost oss mye gjennom disse dagene. Vi gleder oss nå til å reise til Livingstone.

Barn med god stemning fotballturneringa i Kalingalinga.

Av: Vetle

En vanlig frokost før vi heiv oss i bussen der kirken var neste destinasjon. Finstasen var på og vi var klare for en ordentlig afrikansk gudstjeneste. En kirke med plass til sikkert opp mot 6-700 mennesker var helt stappa, så da var det bare å skvise seg ned på en benk helt bakerst. Et par gode timer tett mellom David og en liten gutt på venstre kne og en liten jente på høyre var et faktum. Men sannheten er vel at man koste seg litt, det er noe med å høre et afrikansk kor og en prest der du skjønner omtrent halvparten av det han sier, det er i hvert fall en gudstjeneste jeg sent kommer til å glemme.

Religionen står veldig sentralt og nært for folket i Zambia. Den katolske kirken i Bauleni vart fylt til randen, der også noen hørte på høytalere utenfor. Stort å høre den storslagne korsangen inne i kirkelokalet.

Men det var andre planer på agendaen, nemlig en tur til en afrikansk landsby. Chipapa village var destinasjonen. En liten landsby langt ute i Lusakaprovinsen, styrt av en headman (rangen under høvding). Når vi ankom ble vi mottatt med blikk, vink og smilende fjes. Planen vår var ganske enkel, en kjapp tur opp en liten bakke på siden av landsbyen, etterfulgt av en tur rundt i landsbyen og til slutt en fotballkamp mot de lokale landsbybeboerne.

Utsikten over området rundt Chipapa er mektig, det meste av jordene en ser på bildet er dyrket, for det meste med mais. Elevene nyter utsikten intetanende om himmelen åpnet seg rett etterpå, og vi ble bedre kjent med en afrikansk regnbye.

Men det skulle ikke ta lang tid før planen ble en smule hindret. Etter en 10 minutter lang gå tur opp til bakketoppen åpnet himmelen seg totalt. Regn fra alle kanter fikk 12 Skjeberg elever og 2 lærere til å søke tilflukt under et tre. Etter et drøyt kvarter var det over, og 14 klissvåte nordmenn skulle fortsette ferden.

Stanley og de fire døtrene sine med Skjeberggjengen.

Litt lenger ned i landsbyen møter vi en rundt 70 år gammel mann med navn Stanley. Han har fått besøk av Skjebergelever siden 2010, og bor sammen med konen og barna sine i sitt 45 år gamle selvbygde hus. Han viste oss gledelig rundt i huset og på tomta hans. Han hadde solcelle panel og 2 små TV-skjermer. I tillegg til huset hans hadde han et kjøkken (eget hus) laget av jord og murstein med stråtak. Dusjen var en egen innhegning av høye pinner og strå satt i en firkant bakken med en jernbalje til å ha vann i, og doen var det tradisjonelle hullet i bakken. Men Stanley var stolt av det han hadde bygget, og ville gjerne ha et bilde av døtrene sine og han med Skjeberggjengen før vi gikk videre.

Etter en tur rundt i landsbyen endte vi tilbake ved fotballbanen vi skulle spille på, den så ut til å ha tørket litt, og det var håp om lite gjørme på banen før vi skulle spille. Dessverre var den gleden kortvarig. Himmelen åpnet seg igjen, og det bare minutter før vi skulle på banen. Da var det gjort, det ble gjørmefotball mot landsbybeboere i en afrikansk landsby. Det er vel en setning jeg aldri trodde jeg skulle verken si eller skrive, men der var vi.

Slik så banen ut da kampen ble sparket i gang i Chipapa.

Kampen var i gang og vi så ut som en gjeng hodeløse høns som nettopp hadde fått på seg skøyter for første gang. Lokalbefolkningen hadde klar hjemmebane fordel. Vår stakkars målvakt Sander fikk plass midt i en stor dam med vann, og måtte ta til takke med et par blemmer som opposisjonen tok seg nytte av.

Vår keeper Sander fikk vanskelige arbeidsforhold, noe situasjonen på bildet bærer preg av! Komboen joggesko og sleip jord er dårlig når en skal spille fotball, noe flere fikk erfaring med.

Men det satt ikke en demper på stemningen. Og når geitene og hønene fant veien ut på banen kunne man ikke gjøre noe annet enn å smile. Selv med et 3-1 tap og 2 straffebom dro vi smilende tilbake fra landsbyen, med en sann «once in a lifetime» opplevelse.

Fotball i høyt gress ble vi vant til. Og sjarmerende med høner og geiter på banen, og frodige maisåkre som omkranset banen.

Kapapi Village:

Heldigvis for oss var mandagen litt lettere, vi hadde fått en tidlig kveld på søndagen, og fikk sove til Kl. 07.30. Dagen startet med en overraskelse da speilegg var byttet ut med en liten omelett til frokost. Deretter var det videre for å få tak i de zambiske nasjonaldraktene, dessverre var det en bomtur da den ene mannen i hele bygget som kunne ta imot betaling ikke var der. Da var det ikke annet å gjøre enn å vende tilbake til hotellet, for å vente på at bussen skulle komme og hente oss.

Et problem for oss å forholde seg til er «African time», ting går sakte. Så når vår bussjåfør Gift kommer 40 minutter for sent var det bare å gasse på for å nå dagens mål, nemlig Kapapi Village i Chongwe, ca 2 timer utenfor Lusaka. En litt lik dag som den foregående, men med et litt mer intimt møte med landsbylivet, samt en hel dag uten regn.

Landsbyfolket holder det pent og ryddig rundt husene sine. Og maisen ligger til tørk på gårdsplassen. Dette siste er veldig etterlengtet etter to år med ekstrem tørke og sult i området.

Når vi ankommer landsbyen blir vi møtt av headman Heric i bussdøra, han gir oss et vennlig håndtrykk og ønsker oss velkommen til landsbyen hans. Heric ville gjerne vise frem landsbyen og tok oss med på en omvisning sammen med en lokal beboer med navn Innocent. De fortalte om livet i Kapapi, utfordringer ved tørke de to foregående årene og hvordan flommen i år hadde påvirket dem. Hvordan et headman-styre fungerte, og om den generelle dagen til en landsbybeboer.

Stråtak og hus kombinert av murstein og jord er vanlig i disse tradisjonelle landsbyene. Disse bygningene blir brukt som kjøkken, lager, bad eller andre nødvendige rom.

Etter en fin omvisning var det enda en fotballkamp som sto for tur. Der skulle vi igjen møte den lokale befolkningen. Innocent kunne fortelle at de spilte i en lokal liga, og fremstilte de som et lag som var vanskelig å slå. Det bekreftet også øye testen før kamp. Det så ut som et lag som skulle rundspille oss, sette oss i bås og deretter score igjen og igjen. Sånn ble det ikke. Ledet av hat-trick helt Iver og to målscorer David halte vi inn en 6-5 seier. Den aller siste kampen i Zambia endte med smil og jubel. Tre seiere, en uavgjort og ett tap var resultatet etter en uke i Lusaka, og det var vi godt fornøyd med, noen ville kanskje sagt det var helt ufortjent. Jo jo, men vi har hatt det gøy, og det er det viktigste.

Iver kjører Sturridge feiringen etter sitt andre av tre mål for dagen.

Kvelden avsluttes med en pizza og litt Wi-fi sug for å sjekke Obos-ligaen resultater. En litt senere kveld før den nest siste dagen i Lusaka på tirsdag, der turnering var tilbake på agendaen. Lyden av en gresshoppe hjemsøkte nattesøvnen, men gleden av to dager i landskap man bare har sett i lærebøker var det eneste man klarte å tenke på. Lyset slukkes, øynene lukkes og drømmer om en ny dag i morgen var i gang.

Her er både spillere, headman og tilskuere samlet etter kampen i Chongwe. Og vi hadde fått nok et veldig hyggelig opphold på landsbygda i Zambia.

Av: Magnus Sund-Gorseth

06:15 ringer alarmen. En halvtime før den egentlig skulle ringe, men vedkommende hadde glemt å skru av alarmen fra gårsdagen. Nok en flott morgen på Four Pillars, der man på vei til frokostsalen blir møtt av tjue varmegrader og en flott soloppgang over hovedstaden. I dag skulle vi tilbake til Bauleni, men denne gangen for å arrangere den årlige fotballturneringen i bydelen.

I det vi svinger inn mot fotballbanen blir vi møtt av et stivpyntet korps. De spilte flott zambisk musikk, mens vi ventet i spenning på hva dagen ville bringe.

I det vi ventet på at alle lagene skulle komme ble vi plutselig omringet av det som føltes ut som 100 ivrige Zambiere.

Lek, moro og flott korpsmusikk før den store turneringsdagen. Kristoffer og Bendik stiller alltid opp hvis ungene har lyst til å leke.

Bra frammøte og god stemning før alt starter opp med over 800 barn i aldersgruppen 6-14 år.

Etter at samtlige 840 barn fordelt på 84 lag hadde ankommet dagens turneringsarena ble de stilt opp i tog. Med korpset fremst, med banner og ungene stilt opp lagvis bakover, minnet det meg veldig om en god 17. Mai-feiring hjemme i Norge.

Her er toget med alle 84 lagene som skulle spille turneringen. De fremste i rekken fikk æren av å bære banneret som viste at årets turnering snart var i gang. Ungene gledet seg masse til en innholdsrik dag i vente.

Men nå skulle turneringen endelig i gang. Talene fra både Thomas, Sveinung og Beauty var ferdige og barna dirret på sidelinjen. Vi som hadde fått oppdrag om å være trenere var derimot litt stresset. Vi skjønte veldig lite av det som ble sagt over høyttaleranlegget, men heldigvis hadde vi spillere som var glupere enn oss. Første kamp settes i gang på de seks forskjellige banene. Når den første scoringen kom fra et av U6-lagene, skvatt jeg noe voldsomt. Alle ungene som ikke spilte, kom springende for å feire med målscoreren, og jeg vil gjette at jubelbrølene var like høye som på samtlige eliteseriekampene som ble spilt samme dag.

Full kaos hver gang det blir scoret et mål. Elleville jubelscener og flere lag blir gjerne med på dansen etter scoring. Her har nettopp Sander og Kristoffer sitt lag scoret.

Dårlig start

Nå skal jeg og Ruben i gang med våre første kamper som fotballtrener her nede i Zambia. Ruben hadde sine trenergener å lene seg på, mens jeg sto helt barbent, og måtte bare kaste meg ut i det. Første kamp ender 0-0. Vi er litt forsiktige på sidelinjen og vi lar laglederen vår ta seg av kjeftingen etter en veldig tam kamp. Men vi følte nå at vi måtte ta litt mer tak. Etter en liten taktisk justering var vi klare for ny kamp. Vi jaget spillerne våre i press og instruerte de så godt vi kunne, til ingen nytte. 0-0 igjen. 

Magnus og Ruben foretar de nødvendige justeringer før neste kamp. Ungene lytter ivrig, men forstår de Trønder- og Molde aksenten?

Imellom slagene benyttet vi den lille pausen til å få i oss kjeks og drikke, og ikke minst å smøre seg med et nytt lag med solkrem for å unngå å bli solbrente. Spoiler: Flere ble solbrent.

Stor innsats fra alle lag og spillere. Målene er små, noe som gjør at mange kamper ender 0-0.

Barna i Zambia kan det å se kule ut på kamera og stiller ofte opp med flere «poses» når de blir tatt bilde av.

BUSA, som arrangerer turneringen, hadde også satt opp en stasjon som alle lag skulle innom i løpet av dagen. Vi tok med laget vårt hit mellom en av kampene for å lære ungene om GBV, altså «Gender based violence». Her gikk de ulike lagene gjennom en rekke leker og «energizere». Gjennom disse lekene skulle de «peerleaderne» som hadde ansvar for stasjonen lære laget om ulike former for undetrykkelse mellom kjønnene, og hvordan man kan forebygge dette. For det er slik at holdningene og kjønnsrollene i Zambia er veldig mye mer definert enn hjemme i Norge. Derfor syns jeg dette var et utrolig fint tiltak for å kunne undervise disse barna fra ung alder, om viktige temaer som kjønnsdiskriminering, kjønnsroller og generell undertrykkelse.

Her ser vi Vetle og Nikolai som har noen «energizers» med sitt lag før de skal jobbe med årets tema for turneringen: «Gender based violence».

Får vi sparken?

Men nå var det klart for en ny kamp igjen. Jeg og Ruben hadde nullstilt og var klar for en ny utfordring. Vi spilte bedre og bedre, men målene lot vente på seg. Igjen endte det 0-0. Måltørke og dårlige resultater satte likevel ikke en stopper for dagen min. Selv om jeg kjente at seks timer søvn, og lite mat og drikke begynte å tære på gjorde folkelivet at jeg ikke tenkte så mye på det. Unger som svermet rundt meg for å bli tatt bilde av, dansing, dobbel frontflips fra bildekk og ansiktsmaling med krittet fra banen var alle ting som fikk meg til å smile fra øre til øre.

Er det nå det snur?

Fjerde kamp. Måtte vinne nå hvis vi skulle komme oss til semifinalen. Vi gjorde et keeperbytte og en formasjonsendring. Vår keeper som har blitt midtbanespiller viser seg å være løsningen. Han sprang langs venstesiden med ball, legger inn og da sitter scoringen. Vi greier å ro det i land til vår første seier og både jubelen og lettelsen var enorm. Med denne seieren kunne vi ta oss en god og lang pause med god samvittighet. Da begynte jeg å reflektere litt over hvor lite som skal til for å gi disse ungene en glede i hverdagen. Dette er en tanke jeg vil ta med meg tilbake til Norge, hvor jeg føler at man ofte gjør det motsatte. Der man i Zambia hele tiden finner store gleder i små ting, er vi nordmenn som regel veldig gode på å bli negativ når man møter på et lite problem.

Turneringen trakk ut og vi fikk med oss denne vakre solnedgangen over Bauleni før vi var ferdige med siste kampene.

Det begynner å bli mørkt nå på banen. Solen er på vei ned i det vi skal begynne med semifinalene. Igjen spiller vi en god kamp, men slipper inn 1-0-scoringen omtrent akkurat i det solen går ned bak bygningene i Bauleni. Vi ryker ut i semifinalene og skuffelsen var enorm for guttene. Det var derfor godt å se at de allerede kun 20 minutter etterpå hadde kommet seg over skuffelsen når vi sto i mørket og delte ut premier til vinnerlagene. De unner virkelig hverandre seieren, selv om det ikke alltid ser sånn ut på banen.

Da var det bare å finne bussen vår i mørket, og finne veien tilbake til hotellet. Denne dagen har vært den mest innholdsrike for meg så langt, da jeg har møtt så mange hyggelige barn, hatt interessante samtaler med flere av arrangørene og virkelig fått utfordret meg selv både emosjonelt og fysisk. For en dag vi har hatt, og for en tur vil skal ha videre. Takk for meg…

God stemning når det går bra. Her er det David som jubler med laget han hadde sammen med Camila.