Museene og severdighetene ble en flott opplevelse, mens hotellene i Barcelona med fordel kunne vært bedre. Men vi var jo for det meste ute for å oppleve byen.

Det som toppet alle opplevelsene, var den fantastiske båtturen til Cap Creus, en tur som ble til ved en tilfeldighet. Vi satt lett henslengt ved stranden i Port Lligat, og ventet på å slippe inn i Salvador Dalí museet, da vi så noen fiskere som gjorde opp garnene etter dagens fangst.

Sponanidèen om å spørre dem om å ta oss med på en tur til Cap Creus, retning Frankrike, endte med en fantastisk tur til sjøs. Den salte sjølukten og synet av de karrige områdene som nå stod i full blomst etter en regnfull vår, kommer vi aldri til å glemme.

Animasjonsfilmen «Grå ballong»,  produsert under vinterens animasjonsprosjekt, er gått videre til finalen i UKMs fylkesmønstring i Trondheim. Dette er fantastisk for elevene, og flott for skolen som satser på å utvide animasjonsprosjekter på GRAF og Kulturjournalistikk.

Eivind Reibo Jentoft og Karoline Stabell Holvik er ansvarlig for filmen, med musikalsk hjelp fra ROTs Kim Hamang Raphaug.
De finaleklare filmmakerne får dekket fly og opphold til Trondheim under mønstringen i sommer.
Og det stopper ikke med det. Filmen er også tatt ut til visning på sommerens Månefestival i Fredrikstad.
Så nå går vi rundt å nynner: «Vi vil ha en grå ballong.»

Fagfeltsrommet og gangene i nærheten fylles opp med foto, skissert til magasin og illustrasjoner. Alle har laget magasinlayoutskisser, som en hyllest til noe de ble inspirert av i Catalonia. Skissene fra den siste studieturen er blitt bearbeidet, og er blitt til vakre trykk og malerier.

Årboken ble superfin, og er den store «happeningen» 14 mai. Resten av skolen har ikke sett den og kan bare glede seg. Her blir det mye latter, men også tåre… Skoleåret nærer seg slutten.

Da vi møtte opp på Bauleni 8:45 lørdag morgen, var det ingen andre å se. Regnet høljet ned, og det hersket lenge tvil om denne turneringen ville la seg gjennomføre. Korpsparade skulle det bli allikevel, og da fikk SPORTelevene oppleve at draktene og skoene de hadde tatt med hjemmefra nå hadde fått nye og stolte eiere. Etter krisemøte med Kangwa ble det klart at turnering skulle det bli uansett. Selv om bussen var det som virket mest fristende for regnskye SPORTelever, kom de omsider ut når himmelen begynte å vise seg igjen. Ungene løp/plasket rundt med fotballen rundt beina, og fikk gode tips av vikarierende Skjebergtrenere. Alexander Bernås og Henrik Hornnæss sine lag møtte hverandre i finalen, der Henriks Bauleni 2 slo Kalingalinga på straffespark.

Nye grener
Nytt for året var at det også var netballag og volleyballag med i turneringen. To volleyballag og fire netballag stilte opp, og skapte god stemning på andre arenaer enn fotballbanen. Når ungene ikke var i aktivitet på en bane selv, lekte de med hverandre, eller fulgte spent med på en av turneringens mange straffesparkkonkurranser. Det var blide fjes overalt, og det er tydelig hvor mye en slik dag som dette betyr for ungene. Hvordan de ser opp til oss ble enda mer tydelig, og det ble sjelden fred og få fra unger som ville ha din oppmerksomhet.

Gledelig overraskelse
Noe som gjorde en vellykket dag enda mer fullkommen var at vår venn Ernest Sakala – som jobbet på Skjeberg Folkehøyskole som idrettsfrivillig fem måneder før jul – plutselig dukket opp. Han hadde det samme gode humøret som alltid, og takket ja til invitasjonen om å få bli med oss når vi drar til Livingstone.

Kirkebesøk
Søndagen dro vi til kirken med navn St. Mathias Mulumba. Der vi deltok på en totimers lang gudstjeneste på lokalspråket. Selv om vi ikke forsto hva som ble sagt, gjorde det allikevel inntrykk på oss som var de eneste muzunguene i kirken. Flere ganger ble vi vitne til at de i kirken gikk ned på kne og ba, det ble gjennomført ofring og nattverd. Spesielt var det også at det hørtes ut som om alle som var i kirken var et samstemt kor som sang flerstemt under salmene, og vi satt midt inne i koret.

Kalimba Farms
Senere på dagen bar ferden til Kalimba Farms som ble en forsmak på den kommende safarien. Det som etter planen skulle være en times kjøretur, ble til tre timer på grunn av retningsproblemer. Da vi omsider kom fram, hadde vi en time til disposisjon. Det første som møtte oss var diverse slanger i forskjellige størrelser. Vi fikk også sett krokodiller på lang rekke som vi passerte kun separert med et gjerde. Vi ble også fortalt at krokodillene kunne komme seg gjennom gjerdet hvis de hadde behov for det. Det hadde de heldigvis ikke denne dagen. Det som kanskje var den store opplevelsen var da vi fikk mulighet til å holde en pytonslange rundt halsen. Denne utfordringen ble tatt av de fleste, og vi kunne vende hjem igjen med følelsen av å være enda modigere enn tidligere.

Med en karriere som strekker seg fra Pyton på 80-tallet via Pappa og Pestus og flere prisbelønte tegneseriebøker, jobber han nå med sin mangeårige sammarbeidspartner Tormod Løkling. De er i skrivende stund i gang med en klassisk, episk Donaldhistorie, hvor handlingen er lagt til norsk vikingetid. Resultatet kan beskues i norsk Donald til høsten.
Midthun ledet en lydhør forsamling gjennom sin arbeidsprosses, og med stor relevans for alle fagfelt, understrekte han viktigheten av en tydelig skisse.

– Dessuten må man ha en god historie å fortelle, sa Midthun.

– Uten å ha noe å si, er det ingen vits i å bruke tid på å skape tegninger eller annen illustrasjon.
Og når historien er på plass, er det bare en ting som gjenstår:

– Timing. Timing er alt. Man må si det riktige til rett tid, avsluttet Arild Midthun.

Andreas Berge tilbrakte dagen med peerleader Kelvin Chafauka for å skrive sak om han og hans historie. Ellen Schwencke, Maiken Skovly, Kristine Krane og Helene Teigen ble med lærer Mona Bromander til den norske ambassaden for å snakke med kilder til sakene sine. Resten av fagfeltet var i Kalingalinga og hadde workshop med peerleadere der. Det ble blant annet navneleker og en slags sexundervisning, hvor de erfarte at jenter i Zambia har et mer negativt syn på guttene der enn jenter fra Norge har på norske gutter.

Healing og urter
Etter lunsj sto Bauleni for tur. Der ble det fotball med barn fra skolen og BUSA. Samtidig dro undertegnede med lærer Mona ut til Makeni for å snakke med THPAZ-leder (Traditional Healer Practitioneers Association of Zambia) og den tradisjonelle helsedoktoren Dr. Vongo som er rikskjendis i Zambia. Det var han som opprettet denne organisasjonen som er en slags offisiell fagforening for tradisjonelle healere i Zambia. Dette besøket ble en meget spesiell opplevelse. Han fortalte oss at det at vi var norske var en viktig årsak til at han så raskt sa seg villig til å ta oss imot. Norad støttet nemlig organisasjonen hans i 14 år. De fleste zambiere har nemlig større tiltro til disse healerne enn til universitetsutdannede leger og spiller dermed en viktig rolle i samfunnet. Vi fikk omvisning på farmen hans og så på urtehagen der han dyrker urtene som brukes til helbredelse. Han bruker kun naturlige planter og urter, og ingenting fra moderne medisin. Vi fikk også møte noen damer som også er med i THPAZ. De var «diviners», det vil si at de bruker spesielle medium for å se hva som feiler folk og hva som kan kurere det.

– Livingstone, here we come!
Fagfeltet troppet opp 06.30 ved porten til Kalundu Guesthouse dagen etter og ventet på bussen. På tide å parkere regnværet og søke mer solfylte strøk. Alle ble positivt overrasket da en flott buss som lignet TimeEkspressen hjemme kom for å plukke oss opp. Skuffelsen ble derfor stor da vi skjønte at den bare skulle kjøre oss til bussterminalen i Lusaka sentrum der en annen, og litt mindre komfortabel buss ventet. Det ble en lang trang og humpete busstur på sju timer med underholdning i form av filmer og musikk på høyttalerne. Men det var herlig å komme fram til Jollyboys Backpackers som skulle bli vårt nye hjem de neste dagene. Her ventet badebasseng, bar, en liten suvenirbutikk og strålende sol.

SOS barneby
Første stopp på onsdagens program var SOS barneby i Livingstone. Vi ble tatt imot av en gjestfri og engasjert rektor ved skolen der og fikk en fin omvisning i landsbyen. Vi fikk blant annet komme på besøk i et av hjemmene, der det nettopp hadde flyttet inn noen små tvillinger som mistet moren under fødselen. Flere av SPORTelevene ble glade i de søte små barna. I barnelandsbyen får de sin egen «mor» i et eget hus som lever med barna på full tid. Flere av mødrene har egne biologiske barn hjemme i byen eller landsbyen som de får besøke fire dager i måneden. I barnelandsbyen kan «moren» ha opptil åtte barn i huset sitt, og hun har «tanter» som hjelper henne med barnepass, leksehjelp og annet. Landsbyen og den tilhørende skolen er helt ny, med flotte bygninger for hjemmene, skolen og administrasjonen, og var ren og pen og veldig godt organisert.

Victoria Falls
Etter besøket ventet Victoriafallene. Det ble en veldig våt tur, men de fleste SPORTelevene hadde forberedt seg ved å ta på badetøy. Fossen er flere kilometer lang og kalles «the smoke that thunders». «Røyken» kan sees helt til Jollyboys her vi bor – dette er vann som spruter opp igjen fra bunnen av fossen. Vi vandret rundt og så fossen fra forskjellige vinkler, men noen steder var det nesten umulig å se noe på grunn av alt «regnet» som skyllet over oss fra fossen. Vi gikk også ned til «The boiling pot» under fossen der det er malstrøm og vi fikk oppleve ekte regnskog. Noen av oss fikk også oppleve bavianene på veldig nært hold. Nicklas Bjørnøy Nilsen tok bilde av noen bavianunger, og fikk dermed en sint bavianmor på nakken. Helene ble frastjålet plastposen med snacks og lommebok av en nysgjerrig bavian. Snacksen ble spist, men heldigvis kom noen lokale mennesker til unnsetning og jagde bort bavianen før lommeboka ble helt tømt.

-Dette er et resultat av målrettet arbeid. Vi har deltatt på tre utdanningsmesser i Bergen, Trondheim og Lillestrøm. På hjemmesiden får søkerne et godt bilde av hva de har i vente som elever både sosialt og faglig. Tidligere elever og foreldre er gode ambassadører for skolen, og generelt sett har vi jo et veldig godt omdømme. Ikke minst innenfor journalistikk-fagene, sier rektoren.

Mange søkere
Saksbehandler Laila Dalene viser til en svært positiv søker-trend. Antall søkere stiger for hvert år, og allerede nå har 98 elever sagt ja til plassen. Det er fjorten flere elever enn samme tidspunkt i fjor.

-Nå kan vi senke skuldrene, sier Laila som forteller at elevgruppen foreløpig består av 44 gutter og 54 jenter. En slik kjønnsfordeling er ganske unik i norsk folkehøyskole.

Noen ledige plasser
Fortsatt er det noen ledige plasser på de tre fagfeltene Radio- og TV-journalistikk, Sportsjournalistikk og idrett og det nystartede fagfeltet Kulturjournalistikk.

-Det er hyggelig at så mange har søkt Kulturjournalistikk som vi har satset mye på. Fagtilbudet har fått en pangstart, men vi vil gjerne ha enda noen elever til, sier rektor Karsten Schroeder som oppfordrer potensielle søkere om å kaste seg rundt for å sikre seg de få plassene som fortsatt er ledige.

Zambia og Cuba
I disse dager er fagfeltet Sportsjournalistikk og idrett i ferd med å avslutte en tre uker lang tur til Zambia. De har regelmessig sendt flotte reportasjer som har blitt presentert på hjemmesiden. Når de kommer tilbake skal de lage en stor fotoutstilling i tillegg til et reportasjemagasin.

Like over påske skal radio- og TV-journalistene av gårde. Sammen med MUSIKK reiser de til Cuba hvor de skal dra rundt på den karibiske øya i 12 dager. Det blir 12 dager spekket med opplevelser fra Havanna, Trinidad, Santa Clara og Varadero. Under oppholdet skal elevene produsere reportasjer som vil bli publisert som en del av en direktesendt trekamera-produksjon når de kommer tilbake.

Kulturjournalistikk
Skolen har også stor tro på at flere vil søke seg til Kulturjournalistikk. Dette er et helt nytt fagtilbud ingen andre folkehøyskoler tilbyr. Hovedlærer Annelise Knudsen har gjennom det siste året lagt ned et betydelig arbeid for å stable det nye faget på beina som dekker et stort spekter av kulturelle aktiviteter innen musikk, film, litteratur og kunst.

Torsdag 26. mars dro vi til Buiketo Village like utenfor Livingstone som er en typisk tradisjonell landsby i Zambia. Her besøkte vi skolen og fikk et lite innblikk i hvordan de lever utenfor all moderne teknologi.

Klasserom ute
De hadde et vanlig klasserom inne, og to «klasserom» under hvert sitt tre ute på plassen. I det ene av disse «klasserommene» hadde de både tavle, bord og benker, mens under det andre treet satt de på bakken. De hadde i alle fall mye bedre luftventilasjon her enn i norske skoler! Det var en sval og mild bris i skyggen den dagen vi var på besøk. Den dagen vi kom, hadde de minste barna akkurat fått sin gratis lunsj – grøt i en kopp. Også her mangler de ressurser til enkelt utstyr som bøker og skrivesaker, og også lønn til lærerne. Vi brukte noe av gavebudsjettet vårt til skolen her, og hadde også en spontan innsamlingsaksjon der noen ga noen penger de hadde på seg.
Etterpå fikk noen av oss en omvisning inne i selve landsbyen, mens resten ble igjen på skolen for å leke med barna. Her var det alt fra klappeleker til haien kommer.

Lever av det naturen kan gi
Skolesjefen var med på omvisningen i landsbyen. Det var også «the headman» som er leder i landsbyen. Han avgjør i eventuelle tvister og lovbrudd og kan for eksempel bestemme hvem av foreldrene som skal bygge et nytt toalett til skolen (som for øvrig består av et stråtak og murvegger og et hull i bakken).

Det var utrolig interessant å se hvordan de levde inne i landsbyen. De levde av det de dyrket på markene rundt, og av dyr som kaniner, geiter og høner. Noen av damene sto langs hovedveien et stykke i fra og solgte jordnøtter, frukt og annet de dyrket inne i landsbyen.
Senere på dagen dro vi tilbake til Livingstone. Noen valgte å bruke dagen på å sole seg, mens andre dro på markedet for å bruke litt mer penger og se på diverse afrikanske figurer.

Endelig safari!
Fredag 27. mars var dagen de fleste hadde ventet på. Dette var dagen da vi skulle på safari. Vi sto opp tidlig og tok bussen til grenseovergangen mellom Zambia, Botswana, Zimbabwe og Namibia. Herfra måtte vi ta båt over til Botswana der vi måtte desifineres før vi kunne gå over på botswansk jord.
Safarien startet med båt der vi nesten trodde vi dro på fuglekikking, i og med at vi nesten bare så fugler i starten. Etter en liten stund fikk vi endelig også se noen litt større dyr, både antiloper, flodhester og elefanter dukket opp på rekke og rad – de skulle ned til elven for å drikke midt på dagen – og flere av oss hadde nesten fått nok av disse dyrene når vi først kom oss opp på land, så mye var det.

Lunsj i bushen
Etter en lang båttur kom vi oss på land og inn i terrengbilene. Her ble vi delt i to da det kun var plass til ti stykker i hver bil. Vi stoppet et par ganger for å se på elefanter, giraffer, fugler og antiloper, før vi omsider kom fram til campen vår.
På campen, som for øvrig lå midt inne i bushen, fikk vi lunsj. Pasta i tre forskjellige former stod på menyen. Pasta med tunfisk, pasta med grønnsaker for vegetarianerne og en blanding av vegetarpastaen og tunfiskpastaen. Vi spiste oss gode og mette og tok en times pause før vi satte oss i bilene som skulle ta oss med på en tur vi sent vil glemme.

Dramatikk
Begge bilene ble forsøkt angrepet. En litt aggressiv flodhest-mamma prøvde seg først på den ene bilen, og når den andre bilen fulgte etter, var ikke flodhesten i noe bedre humør og jaga vekk den også. Litt senere ble den ene bilen også forsøkt angrepet av en elefant. Heldigvis for passasjerene var elefanten litt treg og snabelen feide over veien noen sekunder for sent.
Vi hadde også litt smådramatikk utenom dette. Nicklas måtte ut for å hente solbrillene sine som han mista i veien, og den samme bilen som møtte på elefanten fikk også motorstopp midt i en flokk med aper og samtlige gutter i bilen måtte ut og dytte bilen i gang. Men man var tross alt bare fornøyd med at ikke bilen stoppa ved flodhesten eller elefanten. Da kunne det nok godt betydelig verre!

De fleste av oss ønsket nok å se en løve, eller et annet kattedyr som for eksempel leopard som også befant seg inne i parken. Da den ene bilen sent på kvelden fikk beskjed om at det var sett en løve i nærheten, ga sjåføren full fart gjennom det mørke landskapet. Og bare den turen var et minne for livet for flere av oss. Da de kom frem fikk vi riktignok se en løve. Litt langt borte, men man så den. Så skjedde det ingen av oss nok hadde forestilt seg. En illsint elefant kom i fullt firsprang etter løven og løven fikk ganske dårlig tid og forsvant opp i skogen. Og det eneste vi hørte var elefantens tuting fra mørket og når det ga seg hørte vi noen såre brøl fra en løve som muligens hadde fått seg en skramme eller to. Den andre bilen kom etter hvert. De hadde ikke hatt like mye hastverk for de hadde fått øye på en afrikansk villkatt som de fant veldig spennende. Selvfølgelig var skuffelsen stor når de fant ut at den første bilen hadde stukket av for å få en bit av løven. Men til gjengjeld var vel denne andre bilen den eneste som faktisk så et kattedyr på nært hold i løpet av safarien. Kanskje ikke det mest spennende kattedyret, men likevel, et kattedyr.

En annerledes middag
Etter safarien kom vi oss tilbake til campen hvor vi fikk servert kylling og ris. Det var også gjort i stand bål og det var riktig koselig der vi satt midt ute i Afrikas villmark hvor vi tidligere på dagen hadde fått vite at det mest sannsynlig kom til å vandre elefanter rundt oss mens vi lå og sov.

Soloppgang
Etter en god natt (med dyne) kunne vi alle blide og fornøyde spise frokost og sette turen hjemover. Noen hadde sovet seg igjennom hele natten, mens andre hadde ligget våkne og lyttet til både elefanttuting, villgrissnøfting og løveknurring. Vi fikk oppleve Afrikas vakre soloppgang, som nesten var like vakker som solnedgangen vi så kvelden før, og vi så flere vakre morgenfugler (bokstavlig talt) samt noen flere sjiraffer, elefanter, impalaer, villsvin og flodhester. Og før vi viste ordet av det var vi tilbake på tilholdsstedet vårt i Livingstone.