Med en karriere som strekker seg fra Pyton på 80-tallet via Pappa og Pestus og flere prisbelønte tegneseriebøker, jobber han nå med sin mangeårige sammarbeidspartner Tormod Løkling. De er i skrivende stund i gang med en klassisk, episk Donaldhistorie, hvor handlingen er lagt til norsk vikingetid. Resultatet kan beskues i norsk Donald til høsten.
Midthun ledet en lydhør forsamling gjennom sin arbeidsprosses, og med stor relevans for alle fagfelt, understrekte han viktigheten av en tydelig skisse.

– Dessuten må man ha en god historie å fortelle, sa Midthun.

– Uten å ha noe å si, er det ingen vits i å bruke tid på å skape tegninger eller annen illustrasjon.
Og når historien er på plass, er det bare en ting som gjenstår:

– Timing. Timing er alt. Man må si det riktige til rett tid, avsluttet Arild Midthun.

Andreas Berge tilbrakte dagen med peerleader Kelvin Chafauka for å skrive sak om han og hans historie. Ellen Schwencke, Maiken Skovly, Kristine Krane og Helene Teigen ble med lærer Mona Bromander til den norske ambassaden for å snakke med kilder til sakene sine. Resten av fagfeltet var i Kalingalinga og hadde workshop med peerleadere der. Det ble blant annet navneleker og en slags sexundervisning, hvor de erfarte at jenter i Zambia har et mer negativt syn på guttene der enn jenter fra Norge har på norske gutter.

Healing og urter
Etter lunsj sto Bauleni for tur. Der ble det fotball med barn fra skolen og BUSA. Samtidig dro undertegnede med lærer Mona ut til Makeni for å snakke med THPAZ-leder (Traditional Healer Practitioneers Association of Zambia) og den tradisjonelle helsedoktoren Dr. Vongo som er rikskjendis i Zambia. Det var han som opprettet denne organisasjonen som er en slags offisiell fagforening for tradisjonelle healere i Zambia. Dette besøket ble en meget spesiell opplevelse. Han fortalte oss at det at vi var norske var en viktig årsak til at han så raskt sa seg villig til å ta oss imot. Norad støttet nemlig organisasjonen hans i 14 år. De fleste zambiere har nemlig større tiltro til disse healerne enn til universitetsutdannede leger og spiller dermed en viktig rolle i samfunnet. Vi fikk omvisning på farmen hans og så på urtehagen der han dyrker urtene som brukes til helbredelse. Han bruker kun naturlige planter og urter, og ingenting fra moderne medisin. Vi fikk også møte noen damer som også er med i THPAZ. De var «diviners», det vil si at de bruker spesielle medium for å se hva som feiler folk og hva som kan kurere det.

– Livingstone, here we come!
Fagfeltet troppet opp 06.30 ved porten til Kalundu Guesthouse dagen etter og ventet på bussen. På tide å parkere regnværet og søke mer solfylte strøk. Alle ble positivt overrasket da en flott buss som lignet TimeEkspressen hjemme kom for å plukke oss opp. Skuffelsen ble derfor stor da vi skjønte at den bare skulle kjøre oss til bussterminalen i Lusaka sentrum der en annen, og litt mindre komfortabel buss ventet. Det ble en lang trang og humpete busstur på sju timer med underholdning i form av filmer og musikk på høyttalerne. Men det var herlig å komme fram til Jollyboys Backpackers som skulle bli vårt nye hjem de neste dagene. Her ventet badebasseng, bar, en liten suvenirbutikk og strålende sol.

SOS barneby
Første stopp på onsdagens program var SOS barneby i Livingstone. Vi ble tatt imot av en gjestfri og engasjert rektor ved skolen der og fikk en fin omvisning i landsbyen. Vi fikk blant annet komme på besøk i et av hjemmene, der det nettopp hadde flyttet inn noen små tvillinger som mistet moren under fødselen. Flere av SPORTelevene ble glade i de søte små barna. I barnelandsbyen får de sin egen «mor» i et eget hus som lever med barna på full tid. Flere av mødrene har egne biologiske barn hjemme i byen eller landsbyen som de får besøke fire dager i måneden. I barnelandsbyen kan «moren» ha opptil åtte barn i huset sitt, og hun har «tanter» som hjelper henne med barnepass, leksehjelp og annet. Landsbyen og den tilhørende skolen er helt ny, med flotte bygninger for hjemmene, skolen og administrasjonen, og var ren og pen og veldig godt organisert.

Victoria Falls
Etter besøket ventet Victoriafallene. Det ble en veldig våt tur, men de fleste SPORTelevene hadde forberedt seg ved å ta på badetøy. Fossen er flere kilometer lang og kalles «the smoke that thunders». «Røyken» kan sees helt til Jollyboys her vi bor – dette er vann som spruter opp igjen fra bunnen av fossen. Vi vandret rundt og så fossen fra forskjellige vinkler, men noen steder var det nesten umulig å se noe på grunn av alt «regnet» som skyllet over oss fra fossen. Vi gikk også ned til «The boiling pot» under fossen der det er malstrøm og vi fikk oppleve ekte regnskog. Noen av oss fikk også oppleve bavianene på veldig nært hold. Nicklas Bjørnøy Nilsen tok bilde av noen bavianunger, og fikk dermed en sint bavianmor på nakken. Helene ble frastjålet plastposen med snacks og lommebok av en nysgjerrig bavian. Snacksen ble spist, men heldigvis kom noen lokale mennesker til unnsetning og jagde bort bavianen før lommeboka ble helt tømt.

-Dette er et resultat av målrettet arbeid. Vi har deltatt på tre utdanningsmesser i Bergen, Trondheim og Lillestrøm. På hjemmesiden får søkerne et godt bilde av hva de har i vente som elever både sosialt og faglig. Tidligere elever og foreldre er gode ambassadører for skolen, og generelt sett har vi jo et veldig godt omdømme. Ikke minst innenfor journalistikk-fagene, sier rektoren.

Mange søkere
Saksbehandler Laila Dalene viser til en svært positiv søker-trend. Antall søkere stiger for hvert år, og allerede nå har 98 elever sagt ja til plassen. Det er fjorten flere elever enn samme tidspunkt i fjor.

-Nå kan vi senke skuldrene, sier Laila som forteller at elevgruppen foreløpig består av 44 gutter og 54 jenter. En slik kjønnsfordeling er ganske unik i norsk folkehøyskole.

Noen ledige plasser
Fortsatt er det noen ledige plasser på de tre fagfeltene Radio- og TV-journalistikk, Sportsjournalistikk og idrett og det nystartede fagfeltet Kulturjournalistikk.

-Det er hyggelig at så mange har søkt Kulturjournalistikk som vi har satset mye på. Fagtilbudet har fått en pangstart, men vi vil gjerne ha enda noen elever til, sier rektor Karsten Schroeder som oppfordrer potensielle søkere om å kaste seg rundt for å sikre seg de få plassene som fortsatt er ledige.

Zambia og Cuba
I disse dager er fagfeltet Sportsjournalistikk og idrett i ferd med å avslutte en tre uker lang tur til Zambia. De har regelmessig sendt flotte reportasjer som har blitt presentert på hjemmesiden. Når de kommer tilbake skal de lage en stor fotoutstilling i tillegg til et reportasjemagasin.

Like over påske skal radio- og TV-journalistene av gårde. Sammen med MUSIKK reiser de til Cuba hvor de skal dra rundt på den karibiske øya i 12 dager. Det blir 12 dager spekket med opplevelser fra Havanna, Trinidad, Santa Clara og Varadero. Under oppholdet skal elevene produsere reportasjer som vil bli publisert som en del av en direktesendt trekamera-produksjon når de kommer tilbake.

Kulturjournalistikk
Skolen har også stor tro på at flere vil søke seg til Kulturjournalistikk. Dette er et helt nytt fagtilbud ingen andre folkehøyskoler tilbyr. Hovedlærer Annelise Knudsen har gjennom det siste året lagt ned et betydelig arbeid for å stable det nye faget på beina som dekker et stort spekter av kulturelle aktiviteter innen musikk, film, litteratur og kunst.

Torsdag 26. mars dro vi til Buiketo Village like utenfor Livingstone som er en typisk tradisjonell landsby i Zambia. Her besøkte vi skolen og fikk et lite innblikk i hvordan de lever utenfor all moderne teknologi.

Klasserom ute
De hadde et vanlig klasserom inne, og to «klasserom» under hvert sitt tre ute på plassen. I det ene av disse «klasserommene» hadde de både tavle, bord og benker, mens under det andre treet satt de på bakken. De hadde i alle fall mye bedre luftventilasjon her enn i norske skoler! Det var en sval og mild bris i skyggen den dagen vi var på besøk. Den dagen vi kom, hadde de minste barna akkurat fått sin gratis lunsj – grøt i en kopp. Også her mangler de ressurser til enkelt utstyr som bøker og skrivesaker, og også lønn til lærerne. Vi brukte noe av gavebudsjettet vårt til skolen her, og hadde også en spontan innsamlingsaksjon der noen ga noen penger de hadde på seg.
Etterpå fikk noen av oss en omvisning inne i selve landsbyen, mens resten ble igjen på skolen for å leke med barna. Her var det alt fra klappeleker til haien kommer.

Lever av det naturen kan gi
Skolesjefen var med på omvisningen i landsbyen. Det var også «the headman» som er leder i landsbyen. Han avgjør i eventuelle tvister og lovbrudd og kan for eksempel bestemme hvem av foreldrene som skal bygge et nytt toalett til skolen (som for øvrig består av et stråtak og murvegger og et hull i bakken).

Det var utrolig interessant å se hvordan de levde inne i landsbyen. De levde av det de dyrket på markene rundt, og av dyr som kaniner, geiter og høner. Noen av damene sto langs hovedveien et stykke i fra og solgte jordnøtter, frukt og annet de dyrket inne i landsbyen.
Senere på dagen dro vi tilbake til Livingstone. Noen valgte å bruke dagen på å sole seg, mens andre dro på markedet for å bruke litt mer penger og se på diverse afrikanske figurer.

Endelig safari!
Fredag 27. mars var dagen de fleste hadde ventet på. Dette var dagen da vi skulle på safari. Vi sto opp tidlig og tok bussen til grenseovergangen mellom Zambia, Botswana, Zimbabwe og Namibia. Herfra måtte vi ta båt over til Botswana der vi måtte desifineres før vi kunne gå over på botswansk jord.
Safarien startet med båt der vi nesten trodde vi dro på fuglekikking, i og med at vi nesten bare så fugler i starten. Etter en liten stund fikk vi endelig også se noen litt større dyr, både antiloper, flodhester og elefanter dukket opp på rekke og rad – de skulle ned til elven for å drikke midt på dagen – og flere av oss hadde nesten fått nok av disse dyrene når vi først kom oss opp på land, så mye var det.

Lunsj i bushen
Etter en lang båttur kom vi oss på land og inn i terrengbilene. Her ble vi delt i to da det kun var plass til ti stykker i hver bil. Vi stoppet et par ganger for å se på elefanter, giraffer, fugler og antiloper, før vi omsider kom fram til campen vår.
På campen, som for øvrig lå midt inne i bushen, fikk vi lunsj. Pasta i tre forskjellige former stod på menyen. Pasta med tunfisk, pasta med grønnsaker for vegetarianerne og en blanding av vegetarpastaen og tunfiskpastaen. Vi spiste oss gode og mette og tok en times pause før vi satte oss i bilene som skulle ta oss med på en tur vi sent vil glemme.

Dramatikk
Begge bilene ble forsøkt angrepet. En litt aggressiv flodhest-mamma prøvde seg først på den ene bilen, og når den andre bilen fulgte etter, var ikke flodhesten i noe bedre humør og jaga vekk den også. Litt senere ble den ene bilen også forsøkt angrepet av en elefant. Heldigvis for passasjerene var elefanten litt treg og snabelen feide over veien noen sekunder for sent.
Vi hadde også litt smådramatikk utenom dette. Nicklas måtte ut for å hente solbrillene sine som han mista i veien, og den samme bilen som møtte på elefanten fikk også motorstopp midt i en flokk med aper og samtlige gutter i bilen måtte ut og dytte bilen i gang. Men man var tross alt bare fornøyd med at ikke bilen stoppa ved flodhesten eller elefanten. Da kunne det nok godt betydelig verre!

De fleste av oss ønsket nok å se en løve, eller et annet kattedyr som for eksempel leopard som også befant seg inne i parken. Da den ene bilen sent på kvelden fikk beskjed om at det var sett en løve i nærheten, ga sjåføren full fart gjennom det mørke landskapet. Og bare den turen var et minne for livet for flere av oss. Da de kom frem fikk vi riktignok se en løve. Litt langt borte, men man så den. Så skjedde det ingen av oss nok hadde forestilt seg. En illsint elefant kom i fullt firsprang etter løven og løven fikk ganske dårlig tid og forsvant opp i skogen. Og det eneste vi hørte var elefantens tuting fra mørket og når det ga seg hørte vi noen såre brøl fra en løve som muligens hadde fått seg en skramme eller to. Den andre bilen kom etter hvert. De hadde ikke hatt like mye hastverk for de hadde fått øye på en afrikansk villkatt som de fant veldig spennende. Selvfølgelig var skuffelsen stor når de fant ut at den første bilen hadde stukket av for å få en bit av løven. Men til gjengjeld var vel denne andre bilen den eneste som faktisk så et kattedyr på nært hold i løpet av safarien. Kanskje ikke det mest spennende kattedyret, men likevel, et kattedyr.

En annerledes middag
Etter safarien kom vi oss tilbake til campen hvor vi fikk servert kylling og ris. Det var også gjort i stand bål og det var riktig koselig der vi satt midt ute i Afrikas villmark hvor vi tidligere på dagen hadde fått vite at det mest sannsynlig kom til å vandre elefanter rundt oss mens vi lå og sov.

Soloppgang
Etter en god natt (med dyne) kunne vi alle blide og fornøyde spise frokost og sette turen hjemover. Noen hadde sovet seg igjennom hele natten, mens andre hadde ligget våkne og lyttet til både elefanttuting, villgrissnøfting og løveknurring. Vi fikk oppleve Afrikas vakre soloppgang, som nesten var like vakker som solnedgangen vi så kvelden før, og vi så flere vakre morgenfugler (bokstavlig talt) samt noen flere sjiraffer, elefanter, impalaer, villsvin og flodhester. Og før vi viste ordet av det var vi tilbake på tilholdsstedet vårt i Livingstone.

– Vi lager et heldagsopplegg for elevene, sier kurator Lena Eriksson.

– Vi tar presentere utstillingen med film og guide. Senere får elevene male selv, og tilslutt har vi et opplegg kalt «Ord om kunst», med undertittel – hvordan skrive om billedkunst, fortsetter Eriksson.

– Foredraget vil kunne gi elevene nyttige redskaper i forhold til å anmelde kunstutstillinger og i det hele tatt beskrive kunstneriske arbeider, avslutter Eriksson, som gleder seg til å ta i mot elevene.

Journalistikk i Kungälv
Litt lenger inn i landet, en halv times kjøretur fra Tjörn ligger Den Nordiska Folkhögskolan i Kungälv. Der underviser Lasse Carlsson et tjuetalls journalistelever .
Til høsten planlegger han og Skjebergs Annelise Fjeld Knutsen et samarbeid mellom kulturjournalistikk og de svenske journalistelevene.
Planene er at de to journalistgruppene møtes på Skjeberg folkehøyskole i prosjektuken i november, for å se nærmere på nabobyen Strømstads kultur- og kommunepolitikk.

– Det blir morsomt å få til et samarbeid over riksgrensen, knytte kontakter mellom elever og lærere, og samme arbeide om et stort prosjekt, sier Carlsson, og forteller videre at gruppene skal ha arbeidsbase i Strømstad, og publisere for nett og papir.

– Med to grupper med unge, sultne journalistspirer skal det nok bli trøkk, avslutter Carlsson.

Vi viser fotoutstillinger og andre elevarbeider i skolemiljøet.

Vi håper på 2 gjester fra hver elev, og ber om svar på mail eller telefon om hvor mange som kommer senest 30. april.

Vi kan dessverre ikke tilby overnatting på skolen, det finnes andre muligheter i nærheten:

Høk Kro & Motell / 69 16 80 00 (5 km fra skolen)
Høisand Camping (hytter) / 69 16 81 25 (3 km) 
Rica Saga Hotel / 69 12 42 00 (10 km).

Overnattingsbesøkende er velkommen til kveldsmat på skolen kl 19.15 på fredag
og frokost fra kl 07.45 – 09.00 på lørdag.

Velkommen!

Karsten Schroeder
rektor

-Mange har nok en svermerisk oppfatning av Cuba med revolusjonsromantikk, Che Guevara, amerikanske 50-tallsbiler, Hemingway, fete sigarer, dampende salsa og Buena Vista Social Club. Som førstegangsreisende er det lett å la seg fengsle av disse inntrykkene. Jeg håper likevel at vi gjennom vårt turopplegg skal kunne gi elevene et fundament for kulturell refleksjon som de vil ta med seg videre i livet, sier hovedlæreren.

Omfattende program
De to fagfeltene kan glede seg til et omfattende program. Under oppholdet i Havana skal de bli bedre kjent med bydelene Habana Vieja, Centro Habana og Vedado. Musikerne skal ha akustisk konsert, og journalistene skal lage reportasjer som skal inngå i en direktesendt tre-kameraproduksjon som skal streames på hjemmesiden til skolen. Elevene skal også følge i forfatteren Ernest Hemingways fotspor. De skal besøke Finca Vigia hvor han bodde i perioden 1939 til 1960. Turen går også til fiskelandsbyen Cojimar som var modell for romanen «Den gamle mannen og havet» som Hemingway fikk Nobels litteraturpris for i 1954. Fra Havana går turen videre til Trinidad før den avsluttes i Varadero.

Små historier blir en fortelling
Hovedlærer Willy-André Martinsen på fagfeltet Radio- og TV-journalistikk reiser nå for tredje gang til Cuba på ett år.

-Under mitt siste opphold på Cuba bodde jeg i Centro Habana. Den meste av tiden brukte jeg på å vandre i bakgatene i Havana om dagen, kvelden og natten i et forsiktig forsøk på å føle dagliglivets puls på byen. Observasjon er en velprøvd journalistisk metode i alle former for reportasjearbeid. Det ble også mitt hovedprogram under oppholdet. For meg var det viktig å oppsøke barbersjappa på hjørnet, skopusseren og mennene som forsøkte å sveise akslingen på en gammel Chevrolet. Jeg fulgte med når ungene i nabolaget spilte baseball og karene som tok et parti domino i bakgården. I en slik setting vil du alltid være en turist som blir lagt merke til. Det ligger tjukt utenpå. Du er en beskuer, en observatør som står på sidelinjen og gransker overflaten. Likevel kan du samle små historier som blir en fortelling du kan ta med deg videre på ferden.

Notater fra Moleskine
Kamera, penn og Moleskine er fast reisefølge. Her følger tre korte reiseskisser som hovedlæreren skrev etter sitt siste opphold i februar i år.

Den første er et utdrag fra notatbokens første jomfruelige sider. Det hele starter etter mange timers venting på den kjønnsløse Charles de Gaulle-flyplassen utenfor Paris:

«Ventegevinsten får du utbetalt når den store Boeing 747-400 kommer opp i marsjfart og krysser meridian for meridian og blir en tidsmaskin som får klokka til å reversere. Seks timer får du godskrevet kontoen på turen over til Karibia.

-Slik er det å bli gammel, tenker jeg, før det slår meg at jeg er eldre enn revolusjonen. Gammel, kan så være, men skrøpelig er jeg ikke. Derfor bærer jeg kofferten inn i resepsjonen på hotellet. Jeg triller den ikke».

Da jeg møtte John Lennon
All journalistikk handler om mennesker. Skal journalistikken handle om konkrete ting og fenomener, må den ta for seg menneskers forhold til disse fysiske tingene. I notatboken står denne nedtegningen om et møte med en berømthet i bydelen Vedado:

«John Lennon sitter i avslappet positur på benken. Han innbyr til samtale, men jeg klarer ikke helt å møte blikket hans. Noe mangler.

Jeg forlater vaktmannen som snapper brillene av nesa til John når jeg rusler ut av parken. Jeg vandrer mot havet og stiller meg bakerst i køen foran iskrembaren Coppelia. Området ble gjort kjent av Tomás Gutiérrez Aleas film «Jordbær og sjokolade» fra 1993. Kubanerne er vant med å stå i kø. Til vanlig blir jeg stresset av det. Nå går det fint«.

Tid på helsa løs
Tid er kanskje det mest dyrbare vi har. På Cuba kan tid fort bli en alvorlig helsetrussel:

«I dag står Miramar for tur. Både før og etter revolusjonen har dette vært den mest elegante bydelen i Havana hvor de rikeste innbyggerne har slått seg ned i storslåtte villaer. Jeg hyrer en drosje som slipper meg av ved La Casa del Habano. Dette er kanskje den flotteste sigarbutikken i hele Havana. Den ligger ved Avinida 5 som er en vakker aveny omkranset av praktfulle herskapshus fra begynnelsen av 1900-tallet.

Det tar tid å nyte en double corona. Lang tid. Langt over to timer. Jeg har tid nok. Foreløpig».

SPORTelev Ingunn Gotland Øvergaard ønsket alle velkommen før hun ga ordet videre til Dagfinn Enerly. Helt til slutt fikk Enerly overrakt Skjeberg Folkehøyskole sin fortjenestemedalje av leder for fotoutstillingskomiteen, SPORTelev Andreas Kristoffer Berge. De fleste utstillinger åpnes med at noen klipper av en snor, men det var ikke tilfelle i dagens åpning.

– Jeg er imponert over hva dere har fått til. Jeg synes det er fint at dere bryr dere om andre som har det vanskelig. Dere har lært dem mye, men jeg tror også dere har lært en del av dem dere har møtt, blant annet å sette pris på de små ting, sa Enerly, før han på utradisjonelt vis kjørte rullestolen sin frem og igjennom det røde båndet og erklærte dermed utstillingen for åpnet.

Beste bilde
Dagfinn Enerly hadde bestemt seg for å plukke ut det bildet han likte best. Bildet som fanget oppmerksomheten hans var en liten gutt som sitter oppå skuldrene til en kamerat. Fotograf for bildet er Kristine Krane som mottok et Enerly-armbånd som Fredrikstad Fotballklubb har laget etter Enerlys ulykke. Det var ikke bare Kristine sitt bilde som fikk en bemerkelse av Enerly, men også Ellen Schwencke sitt bilde av en liten jente som nettopp har fått en kladdebok og en penn, fikk skryt av Enerly.