Søndagen startet infernalsk tidlig med felles frokost. Deretter ble vi kjørt til grensen av hotellfolkene – som ikke hadde noe imot å presse bilene opp mot 140 kilometer i timen. Raskt gikk det, fram kom vi, og etter litt skjemautfylling og noen passkontroller befant vi oss plutselig i Botswana, Zambias luksuriøse nabo.
Der ble vi hentet i klassiske, åpne safaribiler og kjørt til selskapets hovedkvarter. Hovedkvarteret var et idyllisk lite sted med kafé og svømmebasseng. Der fikk vi i oss litt muffins og kaffe, før ferden fortsatte i båt oppover Chobe River, en av elvearmene til Zambesi.
 
– Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv
Elvesafarien ble mye mer spennende enn de fleste av oss hadde sett for seg. Dette kan illustreres med at det i starten var stor oppstandelse da en impala ble sett bak noen busker langt inne på land, mens vi senere skulle bli angrepet av en flodhest og befinne oss kun et par meter fra haugevis av elefanter.

Vi ble delt inn i tre båter. To klassiske safaribåter med tak og stolrekker, og en merkelig konstellasjon som så mer ut som en flytende terrasse enn en båt. Båtene kjørte med litt avstand fra hverandre slik at det skulle bli så ideelt som mulig i forhold til dyrene. Det var tydelig at guidene hadde gjort dette noen ganger før, for båtturen ble bygd opp slik at vi stort sett fikk se dyrene i rekkefølge etter størrelse. Det startet med fugler og noen impalaer, før vi fikk se antilope, flodhest, krokodille og elefant. På rekke og rad. Guiden kunne forresten fortelle at det befant seg omtrent 70.000 elefanter totalt i nasjonalparken.
 
Siden dyrene ser på båtene som et objekt, og ikke en flokk med mennesker, kunne vi tillate oss å kjøre ganske nærme. Vi måtte bare love ikke å reise oss opp, eller gjøre noe annet for å endre dyrenes oppfattelse. Dette forsto de fleste dyrene, unntatt én enslig flodhest som først sto og snøftet til oss, før den kastet seg rundt og la på svøm mot båten vår, under vann. Da det få sekunder senere dukket opp bobler like ved båten hersket det kaos og panikk blant de som satt bakerst i båten.
– Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv, var alt Morten Scheie klarte å si i etterkant.
Det er likevel grunn til å tro at episoden slett ikke var så skummel som den virket, og at guidene hadde full kontroll. Det satser vi i alle fall på.

Ingen garantier
Etter at vi hadde sett massevis av elefanter, flodhester, impalaer og fugler i alle farger og fasonger satte vi kursen tilbake til hovedkvarteret. Der ventet utsøkt lunsj, med matchende dessert. Da alle var mette og glade hadde vi noen minutter til å slappe av før den «ordentlige» safarien begynte. Noen brukte disse minuttene på å sole seg, andre på å gjøre sitt fornødne, mens den eneste av oss med svenske gener i seg hoppet i bassenget – vel vitende om at han verken hadde skift eller tid til å tørke. Tvang fra lærer, påstår han selv.

Nå var det tid for selve hoveddelen av safarien, bildelen. Vi fordelte oss igjen i tre biler. 7-8 personer i hver bil. Vi fulgte veien helt til en stor bygning, med en enda større port der det sto Chobe National Park, Botswana. Parken er landets tredje største nasjonalpark, og i parkens vel 12000 kvadratkilometer kunne man ifølge guiden finne «alt» unntatt gepard og nesehorn. Likevel presiserte han at alt handlet om flaks og uflaks, det var ingen garantier for at vi ville se dyr. Dette var bare tøys, for vi hadde ikke kjørt mange meterne innover før vi så en antilope. Denne var av det mer nervøse slaget, så den stakk til skogs da vi nærmet oss.

– This is my office
I timene som fulgte fikk vi oppleve massevis av impalaer, drøssevis med elefanter, en god del villsvin, noen relativt stygge bøfler og til og med noen sjiraffer. Siden dyrene oppfatter bilene på samme måte som båtene, kom vi oss utrolig nærme de fleste dyrene. Det var for eksempel en episode hvor en liten elefant krysset veien rett foran bilen. Rett bak kom en langt større elefant, i relativt høy hastighet. Til tross for krav om at guiden skulle sette klampen i bånn og kjøre vekk derifra, valgte han å skru av motoren slik at vi sto midt mellom den store elefanten og dens destinasjon. Nok en gang hersket det kaos og panikk blant bilens passasjerer, og Lars Måseide beskrev øyeblikket som «noe av det mest skremmende han noen gang hadde opplevd».

Selvfølgelig visste guiden hva han drev med, og elefanten sprang like forbi bilen, til stor lettelse. Da vi spurte guiden hvorfor i alle dager han stoppet motoren, svarte han med et glimt i øyet at han hadde jobbet der i 15 år og at dette var så godt som kontoret hans. Vi aksepterte det litt nølende. Kun et par meter etter nær-døden-opplevelsen, møtte vi på det høyeste dyret parken kunne by oss på, sjiraffen. Den sto og koste seg med noen blader fra et tre, men tok seg likevel tid til å kaste noen blikk mot oss, slik at vi fikk tatt bilder av den. Stas. Dette var den første av i alt fire sjiraffer.

Etter hvert som det gikk mot kveld, økte sjansene for å få et glimt av det som kanskje er det mektigste dyret av alle. Selveste løven. Guiden gjorde sitt beste for at vi skulle få et løveglimt, men tilslutt måtte han innse at det var blitt for sent, og at vi måtte sette kursen for campen.

Luksus i bushen
Campen besto av 13 telt som sto i en halvsirkel og buret inne et leirbål. Det var også tre provisoriske dusjer og tre toaletter der. Leirsjefen, White, brifet oss om hvordan kvelden og natten kom til å gå for seg. Han kunne fortelle at vi var helt trygge i leiren, men at vi ikke var fullt så trygge hvis vi av en eller annen grunn skulle vandre av sted inn i bushen. Han fortalte også at vi etter hvert ville få kyllinggryte til middag, og at vi inntil det kunne ta litt snacks og vin fra «buffeen». De to treliterne med vin ble raskt tømt, da det var mange nerver som måtte roes. Etter at middagen var spist, kort var spilt og småprat ved bålet unnagjort var det tid for å ta kvelden. Foruten noen lys som lyste opp campen, var det bek mørkt. Dette gjorde det blant annet mulig å se melkeveien, for de som hadde lyst til den slags. Teltene var beregnet på to personer, men siden vi var oddetall, måtte ett telt huse tre stykker. De var insektfrie og sengene var nyoppredde og relativt myke. Natten gikk også for så vidt rolig for seg. Noen hørte dyrelyder, andre sov søtt hele natten og noen ble holdt våken av naboens snorking.

Nærkontakt med jungelens konge
Da vaktene hvisket «good morning» inn i teltene halv seks, mandags morgen, var det en trøtt gjeng som stablet seg ut av teltene. Utenfor hadde hvert telt fått en beholder med varmt vann til å vaske seg med. Til frokost ble det servert frukt, frokostblanding og yoghurt. Grei mat til en trøtt gjeng. Etter maten var konsumert og teltene tømt var det igjen på tide å finne seg en plass i bilene. Solen var i ferd med å stå opp, og nå var det ultimate tidspunktet for å se løve. Og løve fikk vi se så det holdt. For det var ikke tilbakelagt mange meterne før den første bilen kunne melde over radioen at de nærmest hadde krasjet i en slapp løvefamilie som lå og fordøyde nattens fangst. Plutselig befant vi oss i underkant av 3 meter unna det dyret det var aller mest usikkerhet rundt at vi ville se. Bilder ble knipset i hundrevis, og etter en lang stund kjørte vi videre. Løvene så ut som de kunne sovne når som helst. Vi sonderte terrenget en stund til, men da vi ikke så noe mer enn bøttevis med impalaer, noen villsvin og en elefant i ny og ned, satte vi kursen hjemover. Skjemaer ble fylt ut, passkontroller forsert, og plutselig var vi tilbake i Livingstone. Klokka var 09.50.

Resten av dagen ble brukt til restitusjon. Foruten et møte i SOS Barnebyer, Livingstone, som ble avlyst, hadde vi ingen planer. Noen bestemte seg for å sette livet på spill ved å kaste seg ut fra broen ved Victoria Falls. Visstnok med
strikk rundt bena. Andre slikket sol ved bassenget og noen besøkte det lokale håndverksmarkedet.

På fredagen var det tilbake til instruktørgruppene fra onsdag, men nå byttet vi bydel og skoler. Gruppe 1 dro altså til bydelen Kalingalinga, mens gruppe 2 besøkte det som etter hvert har blitt vårt vanlige tilholdssted, Bauleni.
Store smil i Kalingalinga
Denne fredagsmorgenen hadde gruppe 1 med seg en liten overraskelse til elevene på Silvia Community School, den fattigste i området. Dvs. for oss var det bare en liten på-sparket-ting, helt til vi forstod hvor mye det faktisk betydde for barna på skolen. Dagen i forveien hadde alle elevene samlet sammen penger og kjøpt 400 skrivebøker, 300 blyanter, en del fargestifter, kritt, viskelær og blyantspissere. Et bidrag som forandret skolehverdagen for mange av elevene, i alle fall for en liten periode. Veldig rørende når de ca. 50 barna var stuet sammen på et lite klasserom og sang takkesang for å vise hvor stor pris de satt på tiltaket.
Hårete ambisjoner foran SAFT
Etter lunsj dro en samlet klasse til Bauleni for å forberede det som skulle skje på lørdagen, nemlig den årlige fotballturneringen som foregår i samarbeid mellom Bauleni United Sport Academy og Skjeberg Folkehøyskole. Elevene skulle bidra til at turneringen skulle gå så knirkefritt som mulig, og vi skulle velge en av fire arbeidsoppgaver; trener, dommer, førstehjelp eller å stå ved en info-desk. Nødvendig info ble tildelt og det meste var klart for dagen derpå.
Kun én ting gjenstod. Årets turnering skulle nemlig inneholde et nytt innslag i regi av Skjebergelevene. Et skoleprosjekt som blir kalt ‘Skjeberg Glow’ og involverer alle skolens fagfelt når de drar på studietur, skulle forsøkes utført med 500 zambiske barn som deltakere. Før vi reiste til det store utland, lagde noen av elevene på skolen en egenkomponert sang med tilhørende dans, som skulle læres til mennesker i de ulike landene vi skulle til. Siri Nyland, som også var med å lage dansen, tok på seg ansvaret å lære dansen til peerleader’ne i Bauleni, slik at det skulle være enklere å lære videre til barna på lørdagen. En enkel dans, som viste seg å være lett å lære bort til de litt eldre. Hvordan de yngre ville ta det, var en annen sak.
Denne dagen var det også noen av guttene i klassen som dro for å klippe seg hos en lokal frisør, i forbindelse med en sak til Zambia-magasinet. Alle fire kom tilbake med 7mm hår på hodet. Verdt å nevne at også at vår langhårede venn Gard Helmøen, endelig bestemte seg for å la lokkene falle. Hygge!
Tidlig opp for en stor dag
Etter en lang, og ganske slitsom fredag, var det godt å vite at vi kunne sove lenger på lørdagen. Nei, vent! Det kunne vi jo ikke. For å rekke åpningen av fotballturneringen måtte vi opp enda tidligere enn dagen i forveien, klokka 06:00. I løpet av natten hadde også noen av elevene fått magesjau, og dermed var det en både trøtt og illeluktende gjeng som satt kursen mot Bauleni. Blant de mest uheldige var Peter Skåla Thorbjørnsen, som oftest var å finne på ja, skåla, og Simon Stjern som klarte å ødelegge et toalett på den lokale skolen.
Men det viktigste denne dagen var ikke elevenes helsetilstand, men derimot det som skulle finne sted på en sandslette ved siden av Bauleni Basic School. Rundt 40 lag i aldersgruppene U8, U10, U12 og U14 deltok i turneringen som i år ble avholdt for 5. gang. Ved siden av det sportslige, er det også et veldig sterkt fokus på forebygging av HIV/AIDS blant den generasjonen som nå vokser opp. For at den livsviktige informasjonen skal nå ut til så mange som mulig, blir det arrangert leker som skal forklare og tydeliggjøre problemet på en enkel måte for de unge.
For å gi denne store happeningen den åpningen den fortjener, marsjerte alle lagene og to lokale musikkorps opp gaten mot skolen, og 17. mai-stemningen var å ta og føle på.
En nesten perfekt dag
Som nevnt, hadde vi også en dans å lære bort til alle deltakerne. I starten var alle ved godt mot, men da strømmen bestemte seg for å ta en pause og både mikrofon og lyd klikket, spredde utålmodigheten etter å spille fotball seg. Resultatet ble allikevel ble det ikke så aller verst.
Selve fotballdelen av turneringen gikk som den skulle, og for én gangs skyld slapp vi unna det kraftige regnet som har kommet alle dagene i forveien. Etter å ha spilt kamper non-stop i nærmere åtte timer, kunne endelig vinnerne kåres. Pokaler ble delt ut i skumringen, og SPORT-elevene var tydelig veldig slitne etter en lang arbeidsdag. Men også veldig fornøyde med at alt gikk så bra som det gjorde!

Fagfeltet Grafisk design skal lage skoleårets cd-cover for musikkelevene, og animasjons- musikkvideoer fra låter elever fra Musikk har spilt inn. Vi håper på mange gode resultater, som vil bli lagt ut på nettsiden i mars.

I mellomtiden kan dere ta en titt på flere elevarbeider her..

Fagfeltet Sportsjournalistikk og idrett har trvale tider for tiden. Fra ishockeytreninger i Sparta Amfi på dagtid til journalistikk opgaver på kveldstid. Flere av elevene var tilstede i Amfi`n for å overvære ishockeykampen som journalister. Flotte forhold og super service fra arrangørene (Sparta) gjorde kvelden fulkommen for elevene. Det la heller ingen demper på stemningen at Sparta overkjørte Frisk Asker med hele 9-0.

Samtidig som elevene øvde seg på å ta gode action-bilder holdt elevene en live-chat på nettet, hvor de postet de viktigste hendelsene i så tett opp til sanntid som mulig.

Se bilder fra kampen her..  

Her kan du lese kampreferat…

SPORT har de siste fire åra lagt studieturen til Zambia for å studere hvordan idrett kan brukes i utviklingsarbeid i slummen rundt hovedstaden Lusaka. Elevene skal være her i nesten tre uker, og Gift er naturlige guiden i Lusakas gater og omegn.

– Jeg var veldig spent på dette gjensynet, har gledet meg veldig siste dagene. Skal bli fint å være sammen de neste ukene, sier Gift. Selv opplevde han det litt vanskelig å komme hjem til sine egne etter oppholdet i Norge.

– Folk her hjemme trodde jeg hadde lommene fulle av penger fordi jeg kom fra Norge. Jeg kunne ikke be om noen tjenester før de ba om penger.

– For meg betyr det mye personlig å treffe igjen Gift, sier SPORT-elev Halvor Mortensen.

– Vi ble veldig gode venner under tiden Gift var i Norge og det skal bli kult å være sammen med han her i hans hjemland denne gangen.

Turen fra Norge gikk smertefritt for SPORT-elevene. Piloten la kloklig kursen rundt Libya (over Algerie) noe som gav oss noe lengre flytid. Etter 25 timers reise var det en sliten, men like munter gjeng som inntok Zambia kl. 0645 om morgenen. Vi ble møtt av en stor velkomstkomitè av folk fra EduSport Foundation og Bauleni United Sport Academy som er våre to hovedsamarbeidspartnere her i Zambia. Regntiden er i ferd med å slippe taket, men et par skurer har det vært. Når sola får slippe til blir det fort uutholdelig varmt for vintervante nordmenn. Etter romfordeling var det lunch på Chita Lodge, kylling og nshima (zambiernes nasjonalrett; maismel kokt til en tykk grøt).

Ettermiddagen ble brukt til et besøk ved reptilfarmen Kalimba Farms. Her ble det nærkontakt med kyllingspisende slanger, krokodiller i alle størrelser, skilpadder og til slutt møte med en 5 meters pytonslange. Siden slangen var i litt dårlig humør frarådet guiden det klassiske pyton-rundt-nakken-bildet, så det ble med litt forsiktig klapping.

Tirsdag er det klart for det vi egentlig er kommet for, nemlig besøk og jobbing i communtien Bauleni. Her skal vi skal hilse på barna og ungdomslederne vi skal jobbe med, samt bli med på en vandring gjennom selve communitien for å se og føle litt på hvordan noen av verdens fattigste mennesker lever til daglig.

Det var litt av en opplevelse. Etter vi gikk av bussen, tok det ikke lange tid før vi var omringet av barn i alle aldre. De var ivrige etter ei hånd og holde i, og de var svært interesserte i å bli vennen din.
Det krydde av barn i communityen, og det var sjeldent du så et surt fjes.

Overveldene glede
Det er som om du er i en barnehage, bare at du ganger det med 20, forteller en ivirg Simon Stjern om hvordan dagen i Bauleni var.
Det er en tanke som slår meg, hvor utrolig glade alle sammen er. Det skal ikke mer til en et lite vink eller et lite smil, så stråler de opp.

Zambisk kultur
Vi ble svært godt mottatt av Bauleni United Sport Academy ( BUSA), peer-leaderne som fungerer som trenere for alle de små håpefulle, idet vi ankom Bauleni. De var svært opptatt av at vi måtte føle oss som hjemme, og var opptatt av at vi måtte benytte oss av mulighetene vi har når vi er her nede.

Vi sitter inne i et klasserom, som har benker rundt hele rommet. Vi presenterer oss selv med navn og hva vi liker best å gjøre. Gjengangere her er fotball, volleyball og dans, tross den ulike kulturen, ser det ut til at sporten binder oss sammen. Før vi forlater klasserommet vil enkelte av peer-leaderne danse for oss. Innen dansen kommer kulturforskjellene tydeligere frem. Bevegelsene er mer erotiske enn hva vi er vant til hjemme, men til stående applaus danser ungdomslederne fra BUSA glade og fornøyde.

Tøffe inntrykk
Det var utrolig mange søte unger og gleden over å se oss muzungos var stor. I starten var det stas å ha en flokk med unger rundt seg, og du ville så gjerne gjøre alle fornøyde. Hvis du tok frem kameraet, kunne du være 100 prosent sikker på at du ville minst få dobbelt så mange unger rundt deg.
Under nettball-kampen var banen omringet av publikum, og jubelen var enorm da Peter Botheim feiret Skjebergs første mål. Men det var ikke bare bare å være i communityen. Etter en stund kjente de fleste på at energien begynte og tappes, men det samme kunne ikke sies om ungene. Når du i tillegg fikk spørsmål om du kan være moren deres fordi de ikke har noen mor eller om du kan sponse skolegang for dem, siden de ikke har penger selv, slår realiteten inn. Også spørsmål om de kan få shortsen din eller capsen din gjorde inntrykk på oss elevene.

Edusport-kontoret og Kabwata Village
Tideligere på dagen hadde vi en god start med english- og continental breakfast, før dro vi avgarde til Eduport-kontoret. Michael Mwanga, direktør i Edusport Foundation tok oss i mot, etter vi hadde lekt et par leker sammen med peer-leaderne. Han fortalte kort om hva Edusport betydde for de unge, og benyttet anledningen til å takke oss og foreldrene våre for at vi kom til Zambia.
Dere gir håp til mange av de unge, og når dere kommer hjem kommer dere til å være en annen person. Dere kommer til å ha et positivt syn på Zambia, sa Edusport-direktøren.

Før vi tok turen videre til håndverksmarkedet i Kabwata Village, var flere enige om at dette ikke var den siste turen vi skulle til Afrika. På markedet fikk vi oppleve hva ordet innpåsliten virkelig betyr. Du kunne bare gå forbi en bod, og du kunne være sikker på at du hadde en selger med minst et smykke, matchende øredobber, samt et par armbånd til. Tror ingen av oss dro tomhendte derfra, selv om flere av oss ikke hadde penger idet vi kom!

Praktisk info til hjemmesittere:

Monas lokale mobilnummer: 0026 0979766995
Sveinungs lokale mobilnummer: 0026 0979992901

Ellers kan kontakt også skje på Sveinungs e-post;
sveinu-f@online.no  – som leses daglig.