.

Eirik forteller at det var spennende og oppleve proffe fotoshoot for store magasiner, med stylister og modeller.

-Jeg har sett hvordan fotografer i toppsjiktet skaffer og gjennomfører store oppdrag, forteller Eirik, og selv om det er tydelig at man må jobbe hardt og målrettet for de beste jobbene, har uken i praksis overbevist meg om at jeg er på rett vei.

Eirk ble forøvrig tilbudt assistentjobb, etter året på Skjeberg Folkehøyskole.

Assistent for en uke i London
Camilla Maarud traff Londonfotografen Jørn Tomter da han foreleste på Skjeberg folkehøyskole tidligere i vinter. Hun ble fasinert av Tomters konseptrelaterte prosjekter, og bestemte seg tidlig for å ta turen til London for å jobbe med nettopp han.

– Planleggingen av reisen var utfordrende, men lærerik, forteller Camilla, jeg er ikke kjent i London, og jeg kom litt for seint den første dagen. Tomter sa at jeg ville fått sparken om jeg hadde vært hans faste assistent.

Camilla fikk heldigvis ikke fyken, men derimot nye opplevelser. Tomter arbeider for tiden med et prosjekt der han fotograferer ungdom hjemme på rommene sine.
Camilla fikk være med på et senter der ungdom med adferdsproblemer får arbeide nesten proffesjonellt med ulike medier og hun forteller at det var en flott opplevelse å se hvor godt dette tilbudet fungerte.

Forøvrig ble Camilla sendt rundt i London for å fotografere på egen hånd. Hun kom tilbake til skolen som en «verdensvant» jente.

På jobb med Agnete Bruun i Dagbladet
Fredrik Gabrielsen hadde praksis på fotoavdelingen i Dagbladet. Han forteller at det var interessant å være med Agnete Brun og flere andre fotografer ut på oppdrag.

– Det morsomste var nok å arbeide selvstendig, og få egene bilder på trykk i en av Norges største aviser, forteller Fredrik som blant annet fotograferte skatere i action i vårsolen på Aker brygge.

Elisabeth Retteråsen og Pernille Willadsen jobbet sammen i avisen Glåmdalen, og de forteller at de fikk utrettet mye på kort tid. Ikke bare kom de tilbake på skolen med en mappe full med avisutklipp av egne bilder, de hadde også skrevet flere saker selv. Elisabeth, som bor i nærheten av avisen, ble tilbudt sommerjobb som fotojournalist.

Fra tidlig morgen til seint på kveld
Gina Winum og Hanne Bjørnstad roser fotograf Hans Fredrik Asbjørnsen opp i skyene.

-Den første dagen hadde vi et planleggingsmøte på en café på Majorstua, like ved studioet. Fotografen var tydelig interessert i av vi skulle få masse ut av praksisperioden, og skisserte ulike arbeidsoppgaver, forteller Gina.

Jentene jobbet like lenge som fotografen hver kveld, de malte og gjorde forefallende arbeid i tillegg til egne foto oppdrag.

-Vi hadde det så utrolig gøy, og vi lærte så mye, forteller Hanne, jeg savner hele settingen alerede nå.

Profesjonelt og presist
Sunniva Østhaug jobbet sammen med fotograf Sigve Aspelund, som deler studio med blant annet Guri Dahl og andre kjente fotografer hos byrået TinAgent i Oslo. Sunniva fikk blant annet være med på fotografering for magasinet ELLE, og reklameoppdrag for Jotun.

– Jeg lærte mye om hvordan det er å være tilknyttet et byrå, og om hvordan man jobber med kunder. Jeg så også hvor viktig det er å være teknisk flink, en kunde forventer skarpe, perfekte bilder, sier Sunniva som ble fasinert av Aspelunds profesjonalitet.

Flertallet av elevene har på forhånd jobbet mye med å få de absolutt beste praksisplassene, og de som har stått på mest for å finne en god praksisplass, er de som i ettertid er mest fornøyde, avslutter hovedlærer ved fagfeltet, Annette Klingvall.

I år har kvinnegruppa Ottar satt en ny agenda. «Forby horekundene».
8.mars vil kvinnegruppa Ottar valse nedover Karl Johan og fordømme de som gjør at mange kvinner i Norge faktisk får endene til å møtes.
Og for all del, ikke tro at vi støtter opp om trafficking og utnyttelse av mennesker som ikke har det så bra. Ikke tro at vi ikke føler med de prostituerte fra Nigeria som systematisk shippes inn i Norge av kyniske bakmenn som ser sitt snitt til å utnytte og tjene penger på vanskeligstilte mennesker.
Men, og det er et stort MEN. Tror kvinnegruppa Ottar virkelig at det å sørge for at inntektskilden til de prostituerte kriminaliseres vil gi de et bedre liv? Nei!
Tror du bakmennene vil behandle de prostituerte bedre hvis de ikke tjener penger? Nei!
Det vil føre til mer elendighet for de stakkars sjelene som dessverre må trekke på gata for å overleve.
Da kan man spørre seg selv, er dette den viktigste saken for å oppnå total likestilling her i Norge? Er det ikke viktigere med delt foreldrerett? For det er faktisk slik at også menn diskrimineres i det norske samfunnet. Det har dere kanskje glemt oppi all BH-brenningen?
Her i landet er det slik at barnets forhold til faren, avhenger av farens forhold til moren. Er det rett at faren ikke har noen rettigheter, sett at kjærligheten mellom mor og far har tatt slutt? Skal det være slik at barn skal vokse opp uten en farsrolle, grunnet uenigheter foreldrene imellom?
Forhåpentligvis vil det også bli likestilling på dette området, men det spørs vel om feministene vil kjempe for dette når de satser på å oppnå 100 % likestilling.
I Norge er det også slik at menn har tvungen førstegangstjeneste i militæret. Blir du kalt inn i militæret så har du å møte opp der du får beskjed om å møte opp, eller bli bura inne og få rulleblad for resten av livet. Du kan selvfølgelig velge å jobbe som sivilarbeider og tjene litt i overkant av 200 kroner dagen eller 6000 kroner i måneden.
Til sammenlikning tjener en ufaglært barnehagemedarbeider rundt 18 000 i måneden, etter skatt. Omtrent tre ganger så mye som sivilarbeiderne. Vi synes det er feil at personer som ikke vil i militæret må jobbe for under minstelønn et helt år, uansett kjønn. Men sånn som det er i dag er det kun menn som blir tvunget til dette. Er dette likestilling?
Er det en sak vi sier oss enig i er det lik lønn for likt arbeid. Vi synes det er helt feil at kvinner som utfører samme arbeid som en mann, skal tjene mindre penger. Dette henger igjen fra gamle normer som aldri har vært bra, og vi håper på endring på dette punktet. Er ikke dette en sak som kvinnegruppa Ottar kunne frontet i år?
Men en sak vi ikke er enige i er kjønnskvotering. En lovendring sier at alle allmennaksjeselskap (AAS) må ha minst 40 % av hvert kjønn i styret.
Med andre ord kan en mann som er dårligere kvalifisert til å sitte i et styre få styreplassen fremfor en kvinne. Og omvendt. Vi synes at de best kvalifiserte, uavhengig av kjønn skal få plassen. Og med dagens system kan man oppleve at 40 % av et styre skilter med dårligere kvalifikasjoner enn personer som kunne blitt ansatt fremfor dem, hadde ikke kjønnskvotering vært inne i bildet. Kjønnskvotering er også med på å undergrave kvinners integritet, da man automatisk kan tenke at de fikk jobben grunnet kvotering.
Nå har kvinnedagen blitt markert i snart hundre år, og da er det kanskje på tide at vi begynner å markere mannedagen som ble opprettet i 2004. 7. oktober er visstnok mannedagen. Men det visste dere kanskje ikke?
God kvinnedag!

QPR møtte opprykkskandidat Stoke City til dyst på Loftus Road søndag 2.mars. Det ble en herlig opplevelse for fire av elevene ved Skjeberg Folkehøyskole. Gaute B. Drangsholt, Erik Veen, Fredrik Eisentrãger og Patrick A. Bjørge fra SPORT hadde tatt turen over dammen for litt sosialt samvær og mye fotball.

Etter å ha sett Premier League dagen før, henholdsvis Fulham – Manchester United og Arsenal – Aston Villa, bestemte vi oss for å gå samlet på kamp i engelsk førstedivisjon for å få en litt annerledes opplevelse av engelsk toppfotball.

Stemning til å ta og føle på
Stemningen var ikke til å ta feil av. Fansen var elleville fra start til slutt, og det var mildt sagt et «helvetes» liv. Det runget i sang og rop hele veien, og vi skal være de første til å innrømme at vi holdt på å le oss i hjel under flere av de morsomme kampropene. «You should have stayed with your mum» var en av favorittene, men også da fansen vrengte strupehodet for å klemme frem «c’mon you suuuuperhoopsa» (kallenavnet til QPR) ble det liv i leieren.
Selv i de vanligvis sørgelige pausene klarte engelskmennene å live opp stemningen, for der sto «brura» og hu sa ikke nei.

Stoke hjem i skam
Med rødt kort og tre i sekken dro Stoke skuffet hjem til the West Midlands søndag ettermiddag. QPR åpnet i et kjempetempo, og fikk sin første scoring etter tolv minutter, med et skudd fra 30 meter av Mikele Leighterwood. Scoring nummer to kom fra samme mann ni minutter senere, med et direkteskudd fra 15 meters hold.

Kort tid før pause ble Andy Griffin sendt i dusjen etter en av de snilleste taklingene hittil i kampen. Utvisningen var så uforståelig at fansen i begge leire brøt ut i latter. Dommer Andy D’Urso trakk senere tilbake det røde kortet og Griffin slapp suspensjon. 3-0 kom etter 50 minutters spill av den tidligere Champions League vinneren Ákos Buzsáky, som også har blitt omtalt som den hvite Pelé.

Målet kom etter et fint innlegg som ble styrt i mål med innsiden av foten. De siste 20 minuttene var preget av at kampen allerede var avgjort, men livet på tribunene stoppet ikke før sluttsignalet gikk.

Her skal SPORT se og lære, men også selv få lov til å prøve seg som ledere og trenere for en større gruppe barn og unge. For utenom dette blir det også tid til andre ting som workshops med afrikansk ungdom, ambassadebesøk, safari i Kafue nasjonalpark og besøk ved Victoria Falls.

Ved siden av all sightseeingen og idretten skal også SPORT skrive jevnlige reisebrev hjem, som legges ut på Skjeberg Folkehøyskoles hjemmesider, samt lage et reportasjemagasin om hele turen. Reisen tar omlag 20 dager og elevene  kommer hjem 16. april. I den forbindelse har vi intervjuet to av elevene på sport: David Guribye og Ann-Kristin Svalestad, og hørt hvilke forventinger de har og hva de tenker om opplegget i Afrika.

David:

Hva skal SPORT gjøre i Zambia?

– Vi skal samarbeide med en idrettsorganisasjon der nede som heter Edusport. Vi skal være trenere og arrangere leker som stiv heks og slå på ring. Haien kommer er også en potensiell lek.

Dine forventninger til turen?

– Jeg er veldig spent på hva vi kommer til å se og oppleve. Ingen i klassen har vært så langt sør i Afrika. Man danner seg jo et bilde, men jeg regner med at det blir annerledes. Har egentlig ingen store forventinger til det.

Hva tror du blir den største opplevelsen?

– Å se hvordan menneskene der nede kan leve et godt og rikt liv, selv om de er fattige. Det å finne glede i små ting, som f.eks idrett. Hvilke verdier de har, hva de setter pris på kontra det vi setter pris på i Norge.

Hva vet du om Zambia fra før av?

– Det er ikke mye. Et rimelig fattig land. At det ligger i Afrika.

Utfordringer?

– Hvordan det blir å gå på ramma der nede. Kvaliteten på toalettene i seg selv og ikke minst dopapiret. Å finne tonen med ungene, jeg håper at det skal gå bra.

Hva gleder du deg mest til?

– Jeg er positivt innstilt til turen, men gleder meg ikke. Jeg gleder meg ikke med tanke på at jeg ikke helt vet hva som møter meg, men jeg er positivt innstilt. Spennende å se hvordan de lever der nede og oppleve safari.

Hva tror du om maten i Zambia? Frykter du «spaniamage»?

– Jeg er ganske så skeptisk til maten. Det blir nok mye ukjent mat. For eksempel maisgrøten. En kompis av meg levde på mais grøt i flere mndr og det var ikke akkurat delikat for å si det sånn. Den grøten der skal jeg prøve å styre unna.

Noe du vil legge til?

– Sende en hilsen til mamma, dersom dette er det siste hun hører fra meg. Også pappa da, må ikke glemme han.

Ann-Kristin:

Hva skal SPORT gjøre i Zambia?

– Vi skal være masse med unger og instruere de, få de i trening. Kanskje introdusere de for norske leker som de ikke er kjent med. Litt nye ting i forhold til hva de har vært med på og få fram idrettsglede og samhold. Prøve å koble det som vi gjør i kampen mot hiv/aids.

Dine forventninger til turen?

– Ja, jeg håper jo at vi klarer å utrette noe. At vi klarer å gjøre en forskjell i deres hverdag. At vi gir noe for å gjøre deres hverdag bedre og at det vi har jobba med ikke er forgjeves. Jeg håper vi får gitt dem det vi har samla inn, og at det betyr noe for dem. Og ikke minst få oppleve en helt annen kultur, både på godt og vondt.

Hva tror du blir den største opplevelsen?

– Jeg tror det blir å få se noe jeg ikke har sett før: Barn i slummen og dårlige levekår. At jeg får se noe nytt, som man bare har sett på tv, men at vi også får se hva som er bra for dem. Ting som kanskje ikke betyr noe for oss. Få se deres verdier.

Hva vet du om Zambia fra før av?

– Egentlig ingenting mer enn det vi har lært her på skolen. At det ikke er Afrikas verste land å bo i.

Utfordringer?

– Å fly, jeg gruer meg litt til å fly. Ellers er det egentlig ingenting. Kanskje litt Safari – masse farlige dyr som løper rundt.

Hva gleder du deg mest til?

– Alle opplevelsene. Alt vi kommer til å se, alle menneskene vi kommer til å møte. I tillegg til badeland og safari.

Hva tror du om maten i Zambia? Frykter du «spaniamage»?

– Jeg tror det skal gå bra. Litt redd for at det ikke er så sunn mat. Mye varmmat, store måltider, lyst brød og sånn. Gleder meg litt til å spise maisgrøt og kanskje litt afrikansk mat.

Noe du vil legge til?

– Bare det at vi er veldig heldige som får denne muligheten til å reise ned. Mange jeg har snakket med er misunnelige på meg, som får reise ned, og spesielt under så velorganiserte forhold.