Det var egentlig planlagt å starte dagen med tur til Victoriafallene, men Sveinung bestemte seg for at vi trengte mer tid der. Dermed startet dagen med SOS barnebyer i Livingstone. Det var ikke så flotte fasiliteter som i barnebyen i Lusaka, men barna så ut til å ha det bra. Alle barna var svært høflige da de neiet og bukket når de hilste på oss.

Vi snakket med en svært hyggelig «mor» i det ene huset. Hun hadde ansvaret for 10 barn. Det minste barnet var 5 dager gammelt, moren døde under fødselen, noe som dessverre ikke er så skjeldent her i Zambia. Det var selvfølgelig ikke til å unngå de klassiske lekene til Peer lederne, vi begynner å bli dyktige på de nå. AI PEPETA…

Det ble et kort mellomstopp på JollyBoys for og blant annet hente Eirin som hadde stått over dagens første økt på grunn av hodepine.

– Senga knakk, så jeg fikk ikke sove i natt, var grunnen til Stjørdaljenta. Men endelig skulle vi reise til Victoria Falls, en av de forventede høydepunktene før Afrika-turen. Og et høydepunkt ble det definitivt!

Victoria Falls
Før turen til fossefallet fikk vi gode råd av vår rutinerte lærer Sveinung om å pakke inn alt i plastikkposer. Så var det inn igjen i den trange og skranglete minibussen for en 15 minutters tur til de berømte fossefallene.

– De tutene på disse bussene høres ut som cruiseskiphavnen i Bergen på sommeren, sa vår kjære bergenser ”Bergen” fra Bergen.

Sjåføren mente også dette, og brukte derfor tuten flittig hele veien.

Så snart vi tråkker ut av taxien begynner det vanlige maset fra selgere om alt fra zimbabwiske dollar til trefigurer av forskjellige afrikanske dyr. Etter at vi hadde gått gjennom inngangen møtte vi bavianen Fred, som var travelt opptatt med å grave i søppelbøtten. Deretter var det bare å følge det voldsomme brølet fra fossen. Det var et utrolig syn som møtte oss ved det første utsiktspunktet, noe som imponerte Skjeberg-elevene.

– Bildene strekker ikke til for å beskrive den fantastiske opplevelsen som møtte oss, sa en forbøffet Håkon, som ble helt moe i knærne av synet.
 
Det tok ikke lange tiden før Sveinungs tips om å pakke kameraer grundig inn for å hindre at vannet skulle ødelegge de skjøre speilrefleksene ble virkelighet. Og VÅTE ble vi.

Det var ikke akkurat et lite regnskyll som møtte oss, som bildene viser ble hvert eneste klesplagg og kroppsdel våt. Men det gjorde ingenting i den stekende sola som sto høyt på himmelen.

Alle var enige om at fossen var fantastisk, mens bavianene gjorde besøket ekstra morsomt.

– Fossen var stilig nok den, men jeg likte bavianene best. De var gode lekekamerater, sier Thomas.

For de som tok turen ned til «boiling pot», helt i bunnen av Victoriafallene ble det en unik opplevelse. Der krydde det nemlig av bavianer i tillegg til fantastisk natur som gav oss en følelse av å være med i «King Kong».

For å oppsummere dagen kan vi trygt si at dette har vært den kuleste dagen så langt i vårt innholdsrike opphold i Afrika. Victoriafallene bør virkelig oppleves for bildene gir deg ikke en deilig vannsprut i ansiktet når du blir stekt i den hete afrikanske solen. Nå gleder vi oss til i morgen når vi nok en gang må fram med passene og turen går til Botswana for å dra på en todagers Safari, DET BLIR MORO DET!

-det var kjempegøy å jobbe mot en utstilling som abndre enn oss selv skal se på , sier kulturjournalsistiielev

I skrivende stund er det ikke kjent at noen har pådratt seg varige men under kampen som varte i 6 omganger à 7 minutt. Det gule laget anført av en solid quarterback i Eivind Tveter kom godt i gang med et par raske touch-downs. Både Stian Drake og Jørgen Sundt løp overraskende lett gjennom et frynsete blått forsvar.

Gult lags hovedtaktikk var å presse lokomotivet fra Hundvåg – Fredrik Gilsvik, ut mot kanten når han satte fart. Dette lyktes maksimalt, og Fredrik fikk ikke vist sitt enorme potensial som runner.

Utover i kampen la blått lag om taktikken og prøvde med lengre spark inn i målsona i jakt på to poengere. Dette lyktes de nesten med, og kampen vippet helt til lærer Sveinung tok ballen i egne hender og fikk kastet seg inn til gult lags siste og avgjørende poeng.

Blått lag la rett etter kampen inn krav om revansjekamp. Vi får se om snøen blir liggende.

Fylkesordfører Ole Haabeth åpnet utstillingen og lot seg fasinere av den store bredden og variasjonene i de unge kunstnernes arbeider.


En energisk konsert
Amfiet på Momentum var fyllt til randen på åpningskvelden. Musikk og musikkproduksjon åpnet med en STOMP inspirert trommetrio. Gutta brukte bruskasser og søppelbøtter som instrumenter. De supplerte kunsten på veggene som hånd i hanske.

Veggmalerier på betong

På veggen bak scenen hadde elever fra Graf laget et flere meter stort veggmaleri som publikum kunne se på samtidig som de hørte på konserten.

På en av de takhøye søylene i det gamle bryggeriet står en litt ensom dame i kåpe. Hun er malt på papir og limt rett på betongsøylen.
Graffiti, veggmalerier og sjablonger som er malt direkte på veggene går som en rød tråd gjennom utstillingen.

Mitt Berlin
Grafisk design elevene viste også frem sine bildeserier fra fagfeltsturen til Berlin. Graffitifoto fra alle bydelene i Berlin ble vist rett på murveggen ved siden av. Temaet er utsmykning av det offentlige rom og overvåkning.


Time for time
Bilde og kommunikasjon viste en diger fotocollage med bilder av ulike størrelser. Temaet som strakk seg over ti meter på veggen, var livet på folkehøyskolen.
To romvenninner, en bil begravet i snø og et lærerkontor med årevis av minner på veggne var blant de over hundre fotoene i collagen.
I Black Box viste Bilde fotoserien fra bilkirkegården i Årjeng og en nyprodusert 3D-film.

Idéer og pågangsmot
-Vi ønsker å introdusere elevene våre for nye og spennende opplevelser, sier Ung Momentums initiativtager, Mona Sandberg.

 – Store prosjekter som denne utstillingen er krevende og noen ganger uoversiktelige både for elevene og for oss lærere. Hvert hinder vi krysser er en seier. Det arbeidet elevene gjør, idéne deres og det unge pågangsmotet er av større betydning enn selve resultatet, sier hun.

Berlin og New York
Mona Sandberg som er hovedlærer for Graf, reiser på studieturer med elevene på Graf og Bilde til Berlin, Barcelona og New York hvert år.
I storbyene henter vi idéer og inspirasjon. En opplevelse vi har med et kull elever, føres videre i en annen form til neste kull. Vi er i kontinuerlig utvikling, avslutter Sandberg.

Det var mange trøtte ansikter å se, men de fleste var blide og gledet seg til turen.
Da vi nærmet oss Gøteborg, var det stor morgentrafikk inn mot byen, og dette førte til at vi ikke rakk den første filmen som startet kl 10.00. Vi reiste da heller opp til Kärralund Camping, hvor vi skulle overnatte. Alle fikk utdelt rom/hytter og nøkkelkort.

Shopping og champagnebrus
Alle fagfelt hadde på forhånd bestemt og bestilt billetter til hvilke filmer vi ønsket å se i løpet av de to dagene. Det ble på mange måter mer en fagfeltstur enn en skoletur, da vi var sammen med fagfeltene stort sett hele tiden.

Det ble også tid til litt shopping og champagnebrus, samt koselige kafebesøk.
Vi fikk også kjenne på gøteborgkulden som bet oss i kinnene, og som jaget oss inn på første og største kjøpesenter.

Indisk eller libanesisk?
Etter vi på Kulturjournalistikk (KULT) hadde sett den siste filmen mandag kveld, (Kaifeck Murder) hadde vi planlagt å gå ut og spise sammen. Fagfeltslærer Annelise Knutsen hadde alternativene klare,Indisk eller libanesisk?
Flertallet stemte for indisk, noe som skulle vise seg å bli en sterk opplevelse for noen.
Dette var mat som fikk systemet til å jobbe, for å si det på en diskrèt måte.

Bra avslutning
Den siste filmen før hjemreise på tirsdag var den svarte komedien «The good heart», og alle på KULT var enige om at det var en bra avslutning på filmfestivalen.
Rundt kl 15.00 sto bussene klare utenfor Draken Kino. Omsider var alle på plass, og bussene kunne kjøre oss trygt tilbake til Skjeberg.

Flere filmanmeldlser her:
I taket lyser skjernene
Kaifeck Murder
The good heart
The big dream

Redesignede stoler, bildepresentasjoner, graffiti, collager, malerier, tegninger og sjablonger kapper om plassen i de digre lokalene. Ung Momentum 2010 er et faktum.

Underground
Fredag kveld braker det løs. Nærmere to hundrede besøkende kommer, og fylkesordfører Ole Haabeth vil foreta den offisielle åpningen.
Elever fra skolens musikkgruppe skal holde en åpningskonsert som alle elevene gleder seg til.

-Et typisk underground-prosjekt som dette finner man lettest i storbyer som Berlin og New York, sier lærer på fagfeltet Grafisk design, Mona Sandberg. Hun er initiativtaker og ansvarlig for utstillingen.
Under arbeidet med utstillingen overnattet elevene på Jeløy Folkehøyskole. Der fikk de god mat.
Elevene syntes det var fint å se hvordan andre folkehøyskole-elever har det.

Synd
Galleri F15 ligger også på Jeløy utenfor Moss. Der stiller tidligere BILDE-elev (1996-97), Per Christian Brown ut sine arbeider.

Utstillingen består av fotografier og film. Brown utforsker temaer som overgrep og vold, synden og synderens rolle og relasjonen mellom smerte og nytelse.

Denne utstillingen som GRAF og BILDE elevene tar seg tid til å se mellom slagene på Momentum har vakt reaksjoner.

Rykende ferske naturfotografier
På Alby fotograferer elevene en serie vinterbilder som skal være klar til åpningen. Den skal vises i Black Box som en av flere serier.

– Vi gleder oss til åpningen. Det er gøy å være med å arrangere en så stor utstilling, sier elevene i kor.

Tindlund IFs damelag 2 spiller til daglig i 6. divisjon, hvor de kjemper om opprykk til 5. divisjon, men denne uken var opprykksdrama byttet med treningskamp mot Skjeberg FHS. Skjeberg ble forsterket med spillere som ikke har tatt temafag håndball, mens Eirin Skogmo og Marte Myhrer valgte, utrolig nok, å ikle seg Tindlund-drakten foran dette oppgjøret.

Kampen skulle bli jevn og underholdende, men begge lagene startet nervøst og i lavt tempo. Skjeberg utnyttet ikke sin første sjanse i kampen, og lot Tindlund gå opp i 1- og 2-0, en ledelse som holdt seg kampen ut. Selv om Tindlund ledet hele kampen, holdt Skjeberg følge helt til det gjenstod 10 minutter av kampen.

Gode spillere, godt lag
Skjeberg spilte tidvis bra håndball, med gode vekslinger og skudd, samt en stødig målvakt bakerst i Lars-Erik. Henrik Skoland, den tidligere kretslagsspilleren med KM-sølv blant merittene, førte an med 9 mål, mens «Gils» kan trekkes frem etter et sugent løp som endte i scoring, før han måtte byttes ut direkte på grunn av lavt O2-opptak og en vond skulder.

Pauseresultatet 13-8 sto i stil med kampbildet, etter at Tindlund fikk et lite overtak da de satte innpå sine innleide gutte-/herrespillere. I andre omgang fortsatte Skjeberg med sine gode takter, men ble etter hvert noe slitne og Tindlund tok mer og mer over kampen.

Sluttspurt avgjorde
I en periode på drøyt fem minutter midt i omgangen vant hjemmelaget 6-0, noe som gjorde at de plutselig lå godt foran Skjebergs utsendte i målprotokollen. Ved en anledning kontret Tindlund og Eirin kom alene med Lars-Erik, hvis briller fikk seg en real trøkk da skuddet endte midt mellom øynene på målvakten. Mer finspill fra Skjeberg i sluttminuttene gjorde at resultatet ikke ble så gærent likevel, 34-22.

Tribunefeber
Selv om Tindlund trakk det lengste strået på banen, høstet Skjeberg alt av (gull)korn på tribunen. De drøyt 20 oppmøtte heiet på sine medelever med entusiasme og vinnervilje, noe som ikke gikk upåaktet hen hos en av Tindlunds herrespillere. Fra benken utbrøt han at denne kveldens publikum var bedre enn hva som er vanlig på hjemmelagets håndballkamper, og inviterte like greit Skjebergpublikummet til neste hjemmekamp.

Tindlund IF Damer 2 – Skjeberg FHS 34-22
Grålumhallen, 21.01.10

Skjebergs lag (mål i parentes): Henrik Skoland (9), Tom Hvistendahl (4), Thomas Martinsen (3), Peter Hekne (2), Stian Jibbz (2), Fredrik Gilsvik (1), Emil Løkken (1), Mina Våge, Tonje Lystad, Marius Joakimsen, Jostein Gåra, Lars-Erik Jørgensen (målvakt).

Skjebergelever på Tindlund (mål i parentes): Eirin Skogmo (2), Marte Myhrer (2).

Günter Wallraff har reist på kryss og tvers gjennom Tyskland i ett år utkledd som somalieren Kwami Ogonno. Med skjult kamera har han dokumentert og avslørt dyp hverdagsrasisme, intoleranse og arroganse. Han har søkt arbeid, husvære og medlemsskap i ulike foreninger. Han har jobbet i et bakeri som leverer varer til butikkjeden Lidl, vært på fotballkamp der han ble kjeppjaget av nazistiske fotballhooligans og sovet ute i 15 minusgrader som hjemløs.

Resultatet av dette arbeidet er dokumentert i filmen «Black on White» som nylig hadde premiere i Tyskland. Nå er den blitt vist under den 33. internasjonale filmfestivalen i Göteborg, og arrangørene inviterte til MasterClass med legenden.

Fra smakløs romantikk til wallraffing
I god tid før klokken 11.00 denne første tirsdagen i februar fylles festivalteltet av hustrige tilhørere. Den iskalde snoen følger dem rundt hjørnet av Folkets Hus, forbi inngangen til filmfestivalens hovedkino Draken, videre over Heurlins Plats før de søker ly i festivalteltet mens vinden irritert lugger i presenningen og får de glødende varmeovnene til å dingle i kjettingene oppunder taket.

De ivrigste møter opp en god time før det annonserte møtet med den 67 år gamle reporteren. Flere korter ventetiden med en rykende varm Löfbergs Lila mens filmpedagogene Fredrik Holmberg og Johan Holmberg fra Folkets Bio foreleser om melodramatisk film. De snakker om hvordan filmsjangeren er fylt av urealistiske, patosfylte og smakløse fortellinger om romantikk og stereotype karakterer. Kontrasten mellom såpeserien «Melrose Place» og Wallraffs beinharde, avslørende og samfunnskritiske journalistikk er stor.

Helt siden 1960-tallet har Günter Wallraff jobbet under falsk identitet og forkledning for å avdekke svakheter i det vestlige samfunnet. Metoden blir kalt «wallraffing» og han er et forbilde for gravende journalister. Hans første bok som ble utgitt på norsk var «13 uønskede reportasjer» der ett av stuntene var å simulere seg inn på en psykiatrisk institusjon for å avdekke forholdene bak murene.

Utkledd som tyrkisk gjestearbeider
Den første virkelig store avsløringen kom etter at han jobbet som journalist i tabloidavisa Bild-Zeitung under dekknavnet Hans Esser. Her tok han for seg avisas tvilsomme og kyniske metoder for å øke opplag og markedsmakt. De mektige eierne i Springer-konsernet forsøkte i ettertid å knuse den tyske journalisten og forfatteren både rettslig og psykisk uten å lykkes.

På 1980-tallet gikk Wallraff undercover i to år som den tyrkiske gjestearbeideren Ali. Boka «Aller nederst» solgte i millonopplag og fikk senere stor betydning for behandlingen av fremmedarbeidere i Tyskland.

Neofascistiske strømninger
Klokka begynner å nærme seg 11.00. Etternølere spaner etter ledige plasser mens fotografene inntar sine posisjoner og klargjør utstyret. Den legendariske reporteren vekker alltid medieoppmerksomhet. Han kommer ruslende gjennom midtgangen sammen med den profilerte frilansjournalisten og filmkritikeren Hynek Pallas som skal intervjue Günter Wallraff som ikke er redd for å si at han ikke er noen språkbegavelse. Derfor snakker han tysk til forsamlingen som blir oversatt til engelsk.

Han snakker engasjert om de sterke neofascistiske strømningene spesielt i de østlige regionene av Tyskland. Han snakker om hvordan han gjorde opptak av rasistiske uttalelser ved hjelp av skjult kamera, for siden å konfrontere personene med opptakene. I stedet for å bli forbannet og forlange å slette dem, står de fram og skriver under på at fordommene kan vises for hele verden. Han snakker om den vanskelige rollen som observatør og rollene han spilte.

Wallraff poengterer at han ikke er noen dokumentarfilm-skaper. Opptakene er gjort i første rekke for å dokumentere det han skriver, og deler av dette stoffet er også publisert i reportasjeboka «Fra den vidunderlige nye verden» som ble lansert samtidig som filmen «Black on White».

Jakten på sannheten
-Jeg ønsker ikke å omtale meg selv som journalist fordi mange knytter begrepet til den kommersielle pressen. Jeg er en subjektiv reporter, sier Günter Wallraff.

Han ser utover forsamlingen. Øynene er klare bak brilleglass uten innfatning. Så løfter han mikrofonen for å utdype kommentaren.

-Det finns ikke noe som heter objektiv journalistikk. Vi har alle en egen oppfatning av virkeligheten som omgir oss og som er med på å påvirke de valg vi gjør. Jeg er veldig skeptisk til journalister som uttaler at det er mulig å etterstrebe en nøytral eller objektiv journalistikk, sier han. Reporteren understreker at han er sterkt politisk i sin skribentgjerning, men ikke parti-politisk. Han fremhever også at han har et sterkt fokus på de svake menneskene i samfunnet som blir utsatt for trakassering og overgrep.

-Det viktigste er å søke sannheten, sier Günter Wallraff.

Nye prosjekter
-Når jeg intervjuer filmskapere pleier jeg å avslutte med å spørre om videre planer og nye prosjekter. Det kan jeg ikke spørre deg om. Du jobber jo undercover, sier Hynek Pallas spøkefullt.

Men Günter Wallraff har ikke tenkt å gi seg som gravende reporter selv om han har blitt 67 år og har jobbet forkledd i over 40 år.

-Jeg har blitt gjennomintervjuet i forbindelse med lanseringen av filmen og boka. Nå er det på tide å planlegge feltarbeid igjen, sier legenden og myten Günter Wallraff.

Begge fagfeltene jobber på spreng for å ferdigstille produktene sine. Bilder er levert til fremkalling, plakater er hengt opp i flere østfoldbyer, transporten er planlagt og vaktordningene er klar. Graf-rommet er fylt av produkter som får siste finish før alt blir fraktet til utstillingslokalet.

Kaos, kos og høye forventninger
-Perioden der elevarbeidene ikke er ferdiggjort og deadline nærmer seg er de mest krevende, sier fagfeltslærer på Grafisk design Mona Sandberg. Fagfeltsrommet syder av arbeidslyst og forventninger.
-Det er godt å se elevene mine jobbe så konsentrert, samtidig som de har en stor evne til å slappe av og kose seg, sier Mona.
-Se bare på «Frøysa» (Fredrik Krohn Frøysa) hvor flink han er blitt til å sjonglere med snusboksene sine, sier hun