De tre journalistene legger ikke skjul på at de syntes Art Ranger i utgangspunktet var en skummel type. Det er kanskje ikke så rart med tanke på at han har tatovert sjamanistisk dødssymbolikk i ansiktet, bor i en utrangert russisk panserbil og har meldt seg helt ut av samfunnet for å drive med kunsten sin. Men det var før de møtte Ingar Aasen.

-Han er en hyggelig og omgjengelig fyr som tok godt i mot oss. Ja, det virket som han var oppriktig glad for å få besøk, sier Henriette.

De tre journalistene tilbrakte hele dagen sammen med kunstneren som bor i en leir av utrangerte militærkjøretøy på Øra utenfor gamlebyen i Fredrikstad. Nå er de godt i gang med å planlegge den videre framdriften av arbeidet med radiodokumentaren. De har flere timer med råmateriale til disposisjon. Det hele skal redigeres ned til et 20 minutters radioinnslag.

-Hvordan fikk dere ideen om å fokusere på Art Ranger?
-Vi så et program på TVNorge der Ylvis-duoen hadde besøkt Art Ranger i serien «Norges Herligste». De framstilte han litt rart og overfladisk. Vi ønsket å finne ut mer om hvem han egentlig er.

-Hvilket inntrykk fikk dere av kunstneren?

-Han bruker lite og ingenting på seg selv fordi tingene ikke skal få makt over ham. Han fokuserer på det han gjør nå, for ikke å stjele tid fra morgendagen. Han gjør det han føler og vil til enhver tid, og han stiller opp og hjelper andre for å glede dem. Det er historien om rumenerne et godt eksempel på.

Ingar «Art Ranger» Aasen var nylig i det lokale nyhetsbildet i forbindelse med at han huset en rumensk tigger-familie i seks uker. Tidligere i vinter bodde de i et presenningsskur like ved jernbanestasjonen i Fredrikstad. Han ga dem mat, husly og penger og fikk musikk og vennskap som betaling.

-Nå har de reist, men han har fortsatt kontakt med familien. Han håper de kommer tilbake, sier de tre jentene som skal være ferdig med radiodokumentaren før påske. Da skal de besøke Art Ranger igjen.

.

Gratis skole for de fattige
Dagen startet med besøk på skolene i Kalingalinga og Bauleni. Den første skolen vi besøkte, Kalingalinga Basic School, var en offentlig skole. Det var 35 elever i klassen denne dagen, men egentlig skulle det vært 74 elever. På grunn av regnet var det mange av elevene som holdt seg hjemme. Standarden på den offentlige skolen var bra forholdene rundt tatt i betraktning.
Etter møtet på den offentlige skolen gikk turen til en community-school. Dette er skoletilbudet for de som er vanskeligst stilt. Mange av ungene som går her er foreldreløse. Det er gratis å gå på disse skolene som mottar ingen eller svært lite offentlig støtte. Men på tross av mangel på både skrivebøker og skrivesaker var både elever og lærere ved godt mot. Selve skolen var svært liten etter norske forhold, det var bare et par klasserom på 12-15 kvadratmeter. Likevel går det 200 unger her, fordelt på to klasserom på to skift. Det var et sterkt møte for oss på mange måter – både å se hvor lite de hadde og den positiviteten de samtidig viste.
Privat skole
Den siste skolen vi besøkte i Kalingalinga var privatskolen Mama Stella`s Education. Den er ledet av Fru Stella som på eget initiativ startet en skole for barn i forskjellige aldere. Det koster litt i måneden å gå her, og skolen får støtte fra den lokale katolske kirken. De familiene som har litt penger sender ungene sine på denne skolen. Da vi kom inn i det ene klasserommet hadde de HIV og AIDS-undervisning – noe lærerne her påpeker er veldig viktig å lære bort i tidlig alder, allerede fra 7-8-årsalderen.
Trening i Bauleni
De siste skolebesøkene fant sted i Bauleni. Der besøkte vi først Swazi Community School, deretter Bauleni Basic School, som er en offentlig skole. Etter dette delte vi oss i grupper og organiserte fotballtrening for BUSA. Dette ga oss en forsmak på det vi skal gjøre de neste dagene; tilbringe hele dager i Bauleni og Kalingalinga for å ha gymundervisning for skoleelevene.
Landbybesøk og frekke toner
Dagen før, søndag 15. mars, ble Tippeligaen sparket ordentlig i gang. Dette fikk ingen av SPORT-elevene oppleve. Vi var på tur med 60 afrikanske barn til landsbyen Chipapa to timer sør for Lusaka.
Vi koblet oss sammen med fire ungdomslag fra EduSport og Breakthrough Sport Academy i tre busser. Barna hadde med seg trommer og blåsehorn. Det evige gode humøret til zambierne smittet over på SPORT-elevene også. Det var umulig å ikke bli med på klappingen og elevene sang også med på det de klarte. De to timene bussturen varte var over på noe som kjentes som en halvtime. Da var man kommet frem til landsbyen Chipapa. Der fant de fleste fram fotballen med en gang, og tekniske finesser ble vist fram for imponerte nordmenn.
Vennskapsdag
Turen ble arrangert av supermann og BUSA-direktør Kaluba Kangwa, som i tillegg til sitt engasjement i Bauleni United Sport Academy (BUSA), har engasjert seg i denne landsbyen, og hjelper gårdsbarna med å bli aktivisert i idrett. Han hadde tatt med seg to fotballag fra Bauleni, ett fra Kalingalinga og et samlingslag fra Breakthrough Sport Academy. Alle ungene fikk spille en treningskamp hver, før SPORT-gutta snørte på seg skoene og stilte opp til kamp med fotballtrenerne. Kampen gikk mot et sammensatt lag fra landsbyen. Det ble et fortjent 3-0 tap for oss, til vill jubel fra hjemmepublikumet som stormet banen på hvert eneste mål. Motstanderne fikk også to annullerte mål.
Minneverdige opplevelser
Selv om fotball var hovedaktiviteten denne dagen, var det mer enn nok å gjøre for dem som ikke interesserte seg for det. Spesielt de afrikanske danserne i alle aldre som rørte på alle muskler i kroppen fascinerte den norske ungdommen. Trommeslagernes uendelige utholdenhet og allsangen i bussen vil vi også ta med oss som enestående opplevelser fra denne dagen

-Nå kommer fotografiene våre mer til sin rett, sier Bok-elev Stine-Mari Falstad. Den hvite veggen gir rom for bildene, og ikke motsatt, slik det var før vi pusset opp.

Anders Tveit er også fornøyd med resultatet av oppussingen.
-Det var gøy å male og det er fint å gjøre det sammen med alle på gruppen. Det ble mye latter mellom slagene, sier han.

Et etterlengtet galleri
Hovedlærer på fagfeltet Grafisk design Mona Sandberg, forteller at det har vært behov for et egnet utstillingslokale på Skjeberg Folkehøyskole. Både fotolinja og de grafiske designerne jobber med ulike kreative prosjekt året gjennom.

Det å få vist frem elevenes arbeider, er en stor del av undervisningsopplegget på fagfeltet Bilde og kommunikasjon forteller Sandberg. Hun legger til at elevenes innsats er en god start på arbeidet med å skaffe enda flere vegger til rådighet for ulike utstillinger på Skjeberg Folkehøyskole.

Nå tetner det til for elevene på «Sportsjournalistikk og idrett» i Zambia. For nå har hardkjøret i Afrika begynt.

– Special price for you my friend
Om formiddagen tirsdag 17.mars ankom vi Kabwata cultural village. Dette stedet skulle vise seg å være et slags marked, hvor det ble solgt mange forskjellige gjenstander. Disse gjenstandene var for det meste afrikanske tregjenstander som selgeren selv hadde laget. Markedet bestod av flere stråhytter som var fulle av masse forskjellige salgsgjenstander. Hver selger hadde hvert sitt hjørne inne i hytta med sine egne gjenstander. Selgerne var av det ekstremt innpåslitne slaget, gikk man først inn i en stråhytte, kom man ikke ut igjen før hver selger hadde gjort en iherdig innsats for å få deg til å kjøpe noe. «Det er vanskelig å si at man ikke trenger det», var Skjeberg-elevene enige om i ettertid. Det var et stort utvalg i salgsgjenstander, alt fra trebestikk til trommer og spretterter som var veldig populært blant Skjeberg-elevene. Det ble kjøpt ganske mye rart av Skjeberg-elever denne dagen, det er sikkert derfor en del familie og venner som kan vente seg gaver.

Uforglemmelig grillfest
Hovedlærer Mona Bromander har gjennom bekjente blitt kjent med zambiske Hendrina Mwale som har en mann som bor og jobber i Moss. Denne Zambiaturen var vi så heldige å bli invitert hjem til Hendrinas farm på grillfest. Det var et koselig sted, med en stor og frodig hage. Vi skulle også få oss en overraskelse. Da vi satt oss ned i hagen kom det et afrikansk gospelkor syngende inn i hagen. Vi fikk da en konsert av dette ivrige og entusiastiske koret, som holdt på overraskende lenge. Så lenge at myggsprayen etter hvert måtte sendes rundt under konserten, selv om det ikke var kveld da vi kom. Etterpå ble det dans, både med afrikanere og Skjeberg-elever. Etter å ha danset og ventet en stund, var maten ferdig. Skrubbsultne elever kastet seg over grillmaten med spennende og variert tilbehør, et riktig herremåltid. Vi ble sittende inne i et rom i hagebygget, et rom som kun var opplyst av levende lys. Da bussen kjørte hjemover var det like mye lyd i den fra elevene som det tidligere har vært når de zambiske ungene har sittet på.

Vilt i Zambia
Onsdag 18. mars tok hele klassen fatt på sin første dag som lærere for barn i Zambia. Vi skulle nemlig ha en gymtime, og elevene fikk muligheten til å lære barn i Zambia norske leker. Klassen ble delt i to, halvparten dro til Kalingalinga og resten til Bauleni.
Vi har hørt ordtaket «det er deilig å være norsk i Danmark», men samtlige som dro til skoler onsdag er nok enige om en ting: «Det er deilig å være norsk i Zambia». Da den ene halvdelen ankom Bauleni, ble vi møtt med skrik, jubel og smilende fjes.

Kjendisstatus
Hvis du er norsk og vil oppleve kjendisstatus en uke er det bare å dra til Zambia. For de fleste er dette årets høydepunkt og omtrent hele skolen hilste på de nye gymlærerne. Gjestfriheten er upåklagelig, selv om det kan bli litt slitsomt på slutten av en lang dag. Nå vet vi i hvertfall hvordan David Beckham har det hver gang han går på et offentlig sted. En av forskjellene er at vi ikke får en blitz langt oppe i fjeset, men tar bilder selv. Det har imidlertid ikke ungene i Zambia noe imot. Med en gang de ser et kamera, dukker mange hvite smil opp, og kampen er knallhard om å komme med på bildet. Her er det engelske begrepet: «every man for himself» beskrivende.

Donerte utstyr
Etter en hard kamp for å komme seg vekk fra fansen kom vår peerleader Lungu smilende. Med seg hadde han kladdebøker og penner etter en innsamling fra Sportsjournalistikk og idrett sine elever. Utstyret gikk til en av skolene som har det verst i Baulenis community, det samme var tilfellet for gruppen av elever som var i Kalingalinga denne dagen. Til sammen hadde vi samlet inn til 300 kladdebøker og penner, samt fire fotballer. Mottakelsen var naturligvis meget bra og ungene ved gratisskolene i Bauleni og Kalingalinga sang fantastisk da de takket oss.

Lek og moro
Etter denne overrekkelsen sto gymtimen for tur. Vi lot zambierne bli kjent med leker som «Hauk og due», «Katt og mus», «Haien kommer» og «Hode, skulder, kne og tå». I tillegg hjalp peerleaderne oss med afrikanske leker. Vi har alle blitt kjent med disse lekene i perioden i Zambia. Klapp, rytme og dans er de viktigste stikkordene i de zambiske lekene. Men responsen på de norske lekene var også veldig bra, elevene er meget lærevillige, og både Skjebergelever og barna hadde det veldig gøy!

Malerne fra Skjeberg
Etter lunsj sto en ny gymtime for døra. Men dette gjaldt bare de i Kalingalinga. For i Bauleni fikk i de norske elevene oppgaven å male et klasserom. Med fjes og klær hvite av maling kunne malerkunstnerne stolt se sitt ferdige produkt. Rundt halv fire var arbeidsdagen slutt for de ferske gymlærerne. Alle sammen var dyktige slitne etter en tøff dag, det var imidlertid ikke ungene i Afrika. Igjen var det bryting på høyt nivå for å komme seg løs fra flere hundre barn. Til slutt satt alle sammen i bussen og kunne vinke farvel for denne gang til hoppende glade barn.

Torsdag morgen reiste vi med buss til Bauleni og Kalingalinga. Vi delte oss i to grupper som ble fordelt på de to communitiene – mens Karoline, Henrik og lærer Mona var ute på sak i Chawama, en tredje community. I Kalingalinga slapp bussen av Ellen, Kristine, Martin, Morten, Mats, Steffen og Andreas, før den kjørte videre til Bauleni med Ingunn, Kristin, Aleksander, Nicklas, Haakon og Helene. Begge gruppene var instruktører for hver sine klasser. Klassene spilte fotball og lekte en del andre leker som «Go banana» og «Do as I do». Etter noen timer vendte gruppen som var i Kalingalinga hjem til gjestehuset. Vi gikk gjennom community´en sammen med Moses, James og Lazarus som er peerleaders, en halvtimes spasertur. Den andre gruppen var hjemme hos Sam, som også er peerleader, og fikk se hvordan han hadde det hjemme. Deres opphold ble lengre en forventet, så da de kom tilbake spiste og pakket de i hu og hast før det bar videre til Adventure City.

En dag i paradiset
Etter en varm lunsj ble noen spente Skjebergelever hentet av bussen. Turen gikk til Adventure City. På veien plukket vi opp noen peerleaders og skolebarn som var invitert av Skjebergelever- og lærere. På veien var bussen fylt med latter og sang og alle gledet seg vilt til å komme fram. Inngangsbilletten koster like mye som en ukes lønn for de fattigste. Det er cirka 20 norske kroner for en voksen og omtrent halvparten for et barn under 16 år – i zambisk valuta 25 000 og 10 000 kwacha. Adventure City ligger i utkanten av Lusaka, bare 15 minutter fra Bauleni. Den bortgjemte perlen var som en stor park, med flere små vannbasseng, sklier, paintballmuligheter, volleyballnett og en fotballbane, alt til en hver smak. Alle sammen storkoste seg, skliene ble flittig brukt og noen spilte med ball i bassenget. Det ble også litt tid til solslikking. Noen av jentene som var med oss kom bort til Skjeberg jentene med en liten frosk, som ikke ble like populært hos alle.

Første seier
Mens jentene slikket sol, tok guttene i bruk fotballbanen. Lagene var muzungos (hvite) mot mufilikas (svarte). Resultatet var uvirkelig; Skjeberg-muzungos vant 7-3. De vant nok en del på organiseringen, og underlaget hadde en del å si. Zambierne er ikke vant til å spille på gress, så guttene våre hadde en liten fordel. Etter kampen bar det rett i bassenget igjen for avkjøling.
Etter vel tre timer bar det hjemover. Bussen slapp av folk i Bauleni, før den kjørte slitne Skjebergelever tilbake til gjestehuset.

– Velkommen til Norge
Fredag våknet vi opp til en etterlengtet skyfri himmel. Først på programmet var besøk på den norske ambassaden i Lusaka. Vi følte oss nesten som hjemme igjen da vi så det norske flagget vaie i vinden. Her ble vi tatt vel i mot av ambassadeansatte Helene som var veldig interessert i vårt opphold og arbeid her i Zambia. Hun viste oss rundt i hagen hvor vi tok plass rundt et bord og fikk møte den norske ambassadøren. Under møtet svarte han på spørsmål fra elever og lærere om samfunnet i Zambia og Norges engasjement og bistand.

Øs, pøs
Været her nede er ikke helt til å bli klok på. Etter en lang lunsjpause med soling i hagen, øste regnet ned med en gang vi satt oss inn i bussen på vei mot Bauleni. Da vi kom frem så vi på fotballkamper og netballkamper mellom de forskjellige skolene i nærheten. Det ble en våt fornøyelse, og det tok ikke lang tid før de heldigste zambierne tok opp paraplyene og de fleste nordmennene flyktet inn i bussen. På grunn av flom i byen kom Kaluba Kangwa to timer senere enn planlagt. Da han endelig kom fram samlet han peerleaders og Skjebergelever til planlegging av morgendagens turnering, The Skjeberg Annual Football Tournament.

Nok et tap
Så var det klart for fotballkamp mellom peerleaders og SPORT fra Skjeberg. Det flokket seg med ivrige tilskuere på alle sider av banen. Da lagene entret banen fulgte masse unger med, og de gikk ikke av banen igjen før kampen ble blåst i gang. Skjeberg ble som vanlig overkjørt, nå av afrikanere med overlegen teknikk og hurtighet. Vi klarte rett og slett ikke å henge med. Men vi hadde noen scoringer, en strålende enkeltmannsprestasjon fra Henrik Hornnæss gjorde at vi reduserte til 4-1 til ellevill jubel av publikum. Da kampen var ferdig hadde Kangwa putta inn et mål for nordmennene så stillingen ble 4-2.

Musikerne Simen Torgersrud og Christian Syversen er to av gjestene som kommer i studio. Fagfeltet Musikk- og musikkproduksjon holder på å produsere en CD i skolens eget digitale lydstudio. De to skal gi oss en smakebit på hva vi kan vente oss.

På sendeplanen står det flere spennende innslag. Det kommer rapporter fra fagfeltet Sportsjournalistikk og idrett som for tiden befinner seg i Zambia. Det blir også intervju med noen elever på fagfeltet Bilde og kommunikasjon som er i New York. Ellers er sendingen spekket av gode reportasjer, intervjuer og musikk.

Sendingen er delt i to. Fram til klokka 1000 er det Kim Raphaug og Yvonne Vestad som er programledere. Siste del av sendingen ledes av IngeborgKjærstad og Kristoffer Heitmann.

– Det er kjempe gøy at skolen finner på ting utenfor gymsalen, noe som er litt annerledes enn ballspill, mener Helene Teigen.

Helene har aldri spilt hockey – pockey før, men hun syntes det var en ny og spennende opplevelse.

– Det er vanskelig å være stødig på skøytene når man samtidig skal treffe ballen med kølla, sier Helene.
Men det aller vanskeligste mener hun er det å få stor fart og så klare å bremse igjen.

– Jeg har ikke falt én gang, men har kjørt inn i vantet er par ganger, sier en litt stolt Helene.
SPORT har hittil vært to ganger i Sparta Amfi og øvd på å stå på skøyter, samt lært de grunnleggende reglene i hockey – pockey.
Hockey – pockey er som bandy, bare på en på ishockeybane. Køllene man bruker er en mellomting mellom hockey- og bandykøller. Det er ikke lov til å takle, og alt må skje langs bakken. Både skøyter og hjelm får SPORTelevene låne på skolen.

Etter over ti år i London, flyttet Tomter til Berlin for tre måneder siden. I sommer giftet han seg med London designeren Kimberly. Sammen bygger de opp sin nye base i Berlin.

– Jeg jobber for de samme bildebyråene som tidligere, forteller Jørn, de gir en sikkerhet samtidig som jeg får muligheten til å utforske en ny og spennende by. Berlin er en mekka for kreative krefter sier han.

Kameraet er inngangsbilletten
Jørn forteller om den gangen han var en lutfattig nyutdannet fotograf i London. Han hadde ikke penger til bussen den dagen bildebyrået Getty ringte og spurte om han ville gjøre en jobb for dem. Jørn reiste til et pensjonistresort i Florida og dokumenterte livet der. Siden da har det blitt mange utstillinger og magasinsider med samme tema.

– Uansett hva jeg jobber med, ser jeg det som viktig å opprette kontakt med personer som kan sende meg videre til interessante foto objekter. Kameraet er en inngangsbillett til menneskers hjem. Det er utrolig interessant å få se og dokumentere vanlige menneskers liv, sier Tomter.

The Norweigian Way
For nøyaktig et år siden slapp Jørn boken «The Norwegian Way», hans første fotobok. Over en periode på fem år fulgte han russefeiringen over store deler av Norge.

-Boken er et viktig dokument. Ingen har tidligere fokusert på russefeiringen over så lang tid og med en slik dybde og variasjon som jeg har, sier Tomter.

Mange av bildene i boken er mektige fotografier av norsk natur, men alle har de en eller flere russ i seg.

Familiebedrift
I dag jobber Jørn sammen med sin kone. Hun skaffer jobber, er art director og modell. Tidligere leide han inn både assistenter og modeller for viktige fotoshoots, nå gjør kona jobben.

– Det gjør alt enklere, og mye billigere. Samtidig får vi mye tid sammen, avslutter fotografen som jobber med flere nye og spennende prosjekter.

Fotografiske prosesser er i stor grad knyttet til at sølv reagerer på lys. Det finnes også andre stoffer som har denne egenskapen. Et av dem er kaliumdikromat. Papiret som benyttes til gummitrykk er akvarellpapir og ikke vanlig fotopapir som fra produsenten er pålagt lysfølsom emulsjon. Fotografen må selv legge emulsjon på papiret.

Allsidig fotograf
Fotograf Rolf Sørensen har undervist på Bilde og kommunikasjon i over femten år. Ved siden av skolen arbeider Rolf hovedsakelig med naturfoto og arkitekturfotografering. Han har utgitt en rekke bøker, og arbeidet med store utstillings- prosjekter.

Denne vinteren jobber Rolf og de atten elevene på Bok med gummitrykk. Det er en metode som ble utviklet av engelskmannen John Pouncy i 1855.

Rolf synes det er flott at hver elev kan jobbe individuelt med trykkene sine, og utvikle sine egne fargenyanser. Det bomullsbaserte akvarellpapiret er fantastisk å jobbe med og man får en følelse av å skape noe helt annet enn det man gjør i photoshop, sier han.


Ikke utgått på dato
Fotoelev Anders Tveit kjente ikke til gummitrykkprosessen før han begynte på Bilde og kommunikasjon.

– Det er spennende å lære en eldgammel prosess som så få behersker, sier Anders. Jeg ble positivt overrasket, og det er morsomt å jobbe med gummitrykk.

Det å bruke et foto og gjøre det til noe som nærmest likner en akvarell er nesten utrolig.
Anders er ikke ferdig med bildet sitt. Flere lag med farge skal legges på før bildet er klart for utstilling. I begynnelsen av mars stiller Anders og de andre elevene på Bok ut hvert sitt selvportrett i gummitrykk på St. Croix- huset i Fredrikstad.