Endringer på vei
Da vi hadde evaluering kom elevene med veldig mange gode og kloke forslag. De ønsket blant annet mer av oppgaver som «Lag et platecover», «kopier stilen til denne fotografen/denne filmen» og flere små oppgaver. De savnet kanskje litt mere krydder? Selv om det ofte var ganske så spicy (eller hva Artemis?) da vi hadde bildegjennomganger. Men mye vil ha mer. Og det vil læreren også gi elevene.

Loddtrekning?
Så til høsten blir det mere krydder på ulike vis. F eks loddtrekking om småoppgaver som «ta portretter av minst to personer du ikke kjenner», «min roomie» eller «lag en bilderebus». Man vil også få muligheten til å lage små videoer. Da kan man f eks lage et visuelt dikt, en liten fortelling eller bare «En dag på foto». Men her vil de nye elevene selvsagt få mulighet til å legge forslag i hatten før loddtrekningen.

Frihet og tillit
Som de fleste av oss, så elsker fotoelevene frihet. Nærmere bestemt den friheten og mulighetene de blir gitt på linja. Elevene får tillit OG ansvar, og det gjør hele forskjellen. For tillit forplikter. Å bli utfordret til å gå ut av komfortsonen, at det er trygt å feile, og at de kunne be om hjelp fra både læreren og medelever – og få den. De elsker selvsagt også å kunne gå i studio når som helst mellom 8-23 hver dag.

Undervisningen skal også styrkes med flere små og store presentasjoner. Det kan være at både læreren, stipp og elevene selv har noe på hjertet man vil dele. Det tror vi blir bra. Vi lar det være litt rom til overraskelser.

Lærere
Vår eminente tekniske lærer Pål vil undervise i Photoshop, Lightroom og mer avansert studio- og lyssetting. Vi er også så heldige at stipp Kasper er vår offisielle tech-support. Han er Adobe-wizard og veldig tålmodig med oss han hjelper. Han fikser umulige pc’er og programmer, hjelper med redigering og med lys.
I tillegg kommer tidligere elever tilbake for å ha workshop. Både Liselotte og Susanna (som gikk på Foto i år), kommer for å undervise oss i lightpainting. Det blir spennende.

Tur/Retur
Turene blir mye av det samme som før, men vi bytter ut overnattingstur i Oslo med noen dager til Copenhagen Fashion Week. Tror det kan sies å være ett hakk opp fra å fryse håret av oss på Ekeberg. Vi skal også på bli-kjent tur til Oppsjø og fotosafari i bilkirkegården i Sverige.
Og Japan da… billettene er allerede reservert, så det er bare å glede seg.

Følg FOTO på Tik-Tok og Instagram !

Erfare gjennom å fotografere
Vi er heldige som får dra til «Soloppgangens land». Som får oppleve to uker med sakurablomstring, nydelig mat og fantastiske kulturopplevelser på løpende bånd. Vi er heldige som får tid til å ta alt dette inn gjennom fotografier.

Kontrastene som synger mot oss. Spill- og animefigurer som elevene elsker. Japansk fashion som er så kul. Historien de får lære om. Nytt og gammelt. Tradisjon og innovasjon, hånd i hånd.

For å fotografere
Fotolinja er i Japan for å fotografere. Lære om en annen kultur og få minner for livet. Vi drar til Hiroshima og besøker fredssenteret. Der lærer vi om hvordan atombombene som falt der, endret alt. Vi skylder verden å tåle det og bli kjent med denne grusomme delen av menneskets historie. Vi lar det bli en del av vår bevissthet som fotografer og mennesker. Det er en sterk opplevelse.

Geishaene i Kyoto
Et annet kulturelt viktig stoppested har vi i Kyoto. Denne vakre, gamle byen med så mye å vise oss. Her stopper vi tiden på et vis. Vi går på vandring i den gamle delen av Kyoto som heter Gion. Her får vi oppleve tesermoni og geishaforestilling. Det er så eksotisk, vakkert og fint.
Under forestillingen får vi ikke lov til å ta bilder, så her må vi være tilstede uten kamera. Det gir en annen type minner.

Turen vår er planlagt slik at det skal være mulig å ta mest mulig bilder underveis. En fotosafari som nesten aldri tar slutt.

Dyreliv på nært hold
Ikke alt vi opplever har like høy kulturell verdi, men er verdifullt likevel. Som for eksempel en tur til apefjellet, der vi fikk oppleve ville aper på nært hold. Det var skikkelig artig og vi fikk MASSE gode bilder.

I Nara og på Miyajima fikk vi nærkontakt med rådyr, som også ga oss en mengde nydelige bilder og herlige minner. I tillegg traff noen av oss på søte små villsvin da vi var og gikk opp Fushimi Inari Shrine. Vi hadde håpet å se rev her, men den hørte vi bare.

I Kyoto renner det en elv, ikke langt fra der vi bor. Her fikk vi oppleve at hegrene går og fisker uten redsel for mennesker. Det er noe vi ikke så fort vil glemme.

Bor trygt og sentralt
Vi bor også godt og sentralt i Kyoto. Fine rom, som ligger i en stille gate, et lite steinkast fra handlegater og koselige og rimelige restauranter. Her er det helt nydelig å gå en kveldstur med kamera og bare se og fotografere, smake og fundere. Det er også helt trygt, siden Japan har så sterke tabu rundt kriminalitet. 

Tokyo
De siste dagene av turen brukte vi i Tokyo. Her var vi på flere museer og opplevelser. Tokyo nasjonalmuseum var en fantastisk opplevelse. Her kunne vi gå gjennom flere tusen år av Japans kunst og historie. I tillegg var museumsbutikken særdeles fin, så flere av oss fikk brukt litt penger der også. 
Vi var selvsagt også på teamLabs planet og det var noe fotoelevene virkelig elsket.

Mellom alt dette var det mange, mange andre fine opplevelser, samtaler og måltider.  Det er helt ubeskrivelig alt man opplever på en slik reise i dette uendelig fascinerende landet. 

Nå har vi brukt to uker på å bearbeide bildene og lage en fantastisk utstilling. Det er et godt punktum for en slik reise.

Følg FOTO på Tik-Tok og Instagram !

Dette er synet som møter deg når kommer inn hovedporten til parken rundt Victoria Falls. Da har vi allerede sett røyken og hørt buldringen fra fossen for lenge siden. Og spenningen stiger …

Av Emil Bekken

Det var en spent gjeng som satte seg i taxien når tiden var inne for å sette kursen mot det gigantiske fossefallet. Noen lurte på hvor høyt det var, og andre lurte på hvor bløte vi kom til å bli. Sistnevnte skulle vi få svaret på ganske raskt.

Zambesi er Afrikas tredje største elv. På knekkpunktet er den 1,7 km på tvers og stuper 108 meter ned i juvet med et voldsomt brøl og enorme vannmasser blir kastet flere hundre meter til værs fra bunnen. Dette har gitt fossen navnet «Mosi o’tunia» på lokalspråket, eller «røyken som tordner».

Når vi kommer inn portene blir vi truffet av den høye lyden fra fossefallet. Vi kommer til noen poster hvor det var muligheter for å ta bilder og vi så vandet kaste seg mot fjellveggene. Her går det opp for de fleste elevene at dette kom til å bli vårt livs opplevelse. Det finnes ikke et bilde i verden som kan beskrive hvor fint det er. Det var også først nå vi skjønte hvor bløte vi faktisk kom til å bli. Etter noen hundre meter blir det stadig mer og mer vann og vi får beskjed om at nå må vi pakke alt som ikke tåler vann inn i posene våres, fordi bløte, det skulle vi bli.

Vi rekker knapt å gå 50 meter før det ser ut som vi har bada, hele gjengen. Vi vandrer bortover stien og bortover denne stien kan du faktisk ikke se noen ting. Det er så mye vann at du ikke klarer å holde øyene oppe.

Vi blir kliss klass! Konstant styrtregn på stien som vender mot fossen. Det spruter litervis av vann ned på deg, og det har blitt totalt hvitt rundt deg. Dette er fordi vannet som blir kastet ned det gigantiske fallet også blir gasset rett opp igjen. Du får vann både nedenfra, fra siden og ovenfra! Videre gikk turen ut på en bro som skulle ta oss til en øy. Her falt det så mye vann at du ikke hadde sjans til å se enden på brua eller hvor enn du skulle gå.

Utgangen fra juvet der Zambesi renner videre i retning Det Indiske Hav er innhyllet av regn og damp fra fossejuvet. Broen vi gikk over oppe til høyre.

Vi kom oss heldigvis over trygt og turen fortsatte. Vi alle var gjennombløte, men det var en setning som gikk igjen, «dette er det råeste jeg har opplevd i hele mitt liv».

Ned i jungelen

Etter vi hadde gått rundt på øya, tok vi samme vei bløte veien tilbake. Nå var det heldigvis slutt på den enorme vannmengden. Nå skulle vi nemlig ta turen ned til enden av fossen. Veien ned var spektakulær. Vi var omringet av jungel og fikk beskjed om at vi måtte passe opp før dyr. Det har nemlig vært mellom 40-50 bavianer på denne veien tidligere år. Det var dessverre ingen bavianer denne gangen, men utsikten på bunnen av fossen gjorde opp for dette.

Området rundt Victoria Falls er preget av det våte klimaet som fossen skaper. Her går Lene og Emil på stien gjennom en liten, men storslagen regnskog ned mot «The Boiling Pot» som ligger noen hundre meter nedenfor fossejuvet.

Zambesi er også en grenseelv i lange strekk. Her ser vi jernbanebroen «Victoria Falls Bridge» som går mellom Zambia og Zimbabwe, et imponerende byggverk på 198 meter bygget ferdig i 1905.

Fra nå av var resten av turen frivillig, men det stoppet ingen. Alle som en tok vi fatt på den spektakulære stien, hvor man fikk fossen litt på avstand og her traff vi en haug med bavianer. Med et parr bavianer på slep stoppet vi også her flere steder for å ta bilder.

Vill natur, selv om giraffene var plassert godt i nærheten av luksushotellene som ligger langs Zambesielven. Bavianene derimot er det verre å gjerde inne, de var over alt og ville gjerne ha godteri om vi hadde.

Av: Donya Sangtarash

Dagen er kommet, dagen vi alle har gruet oss til. Vår siste dag i Lusaka, i Kalingalinga. 

Gjennom dette oppholdet har vi ikke kun sett en ny kultur, vi har vært en del av den. Det å ha smakt mat vi aldri har prøvd før, lært nye ord, danset uten å tenke oss om og lekt med barn har ikke kun minnet oss om hvordan det er å være barn igjen, det har minnet oss om å leve i øyeblikket. De har vist oss hvordan det er å spille fotball i støvete gater og kjenne på en glede som ikke krever noe mer enn en ball og mennesker rundt seg.

Fotball er stort i bydelene rundt Lusaka. Derfor er det en fin inngang for å komme i kontakt med barn og unge. Og en mulighet for å drive sosialt arbeid blant de unge for lokale organisasjoner. Noen spiller aller helst uten sko, en ny oppdagelse for oss.

Vi har også sett sider av livet som har gitt oss sterkt inntrykk. Det å besøke noen av de fattigste områdene i landet har gitt et innblikk i hvordan det er å leve under krevende forhold.

«Et rikt liv med enkle midler» formidlet filosofen Arne Næss. Denne gutten lever opp til utsagnet. Her har han laget sitt eget spill med korker og streker i sanden. Hjemmelagde leker så vi mye av.

Likevel har vi møtt et fellesskap, en styrke og en varme som er vanskelig å beskrive med egne ord.

Det vanskeligste med denne dagen har vært å sagt farvel byen, til barna og til peer leaderne som har tatt oss imot med åpne armer og guidet oss gjennom oppholdet. De har ikke bare vært veiledere for oss, de har vært utrolig gode venner.

Denne reisen har gitt oss nye perspektiver, nye vennskap og en dypere forståelse av verden vi er en del av. 

Nære bekjentskap oppstår når flere ønsker det samme. Etter 10 dager med jobbing, mye gøy, mye alvor og mye lek og tull er det både fint og tungt å si farvell. Men vennskap kan bestå selv om avstanden blir større.

Selv om det er tungt å ta farvel, vet vi at minnene av kulturen, våre venner og ikke minst barna alltid vil bli med oss videre og ha en plass i hjertene våre.

Området i Chipapa er veldig naturskjønt. De dyktige bøndene her dyrker det meste av jordene, noe som gir landsbybefolkningen rikelig med mat i gode år. Her er Skjeberg på «topptur».

Tekst av Robin Okan

Søndagen startet med frokost klokka 06.00 før bussen kjørte oss til gudstjeneste i den katolske kirken i Bauleni. Den store kirken var fullstappet kl. 0700 tidlig søndags morgen, noe som sier litt om hvor sentralt kristendommen ligger i deres kultur. Det ble en god blanding av prekener, bønner og nattverd. Vi ble også ropt opp da presten ønsket «the visitors» velkommen, noe som var en fin gest.

Etter to timer i kirken gikk ferden videre til Chipapa, som er en landsby ca 1,5 time sør for Lusaka. Det var tydelig at vi begynte å nærme oss landsbygda da vi landet på en ekstremt humpete vei som fikk selv den beste av oss til å frykte at bussen skulle kante over.

Zambierne er vennlige og hyggelige folk – og kreative. Her poseres det villig på det som en gang har vært karmen på en gammel pick-up.

Dette er slik de fleste zambiere bor, på landsbygda. Vi hilste på lokalbefolkningen som tok oss godt imot med headman Bornface i Chipapa i spissen. Deretter gikk en vi en tur opp til en topp hvor vi opplevde en fantastisk utsikt over det grønne og frodige kulturlandskapet. Vi kom så til en gård som bonden Stanley hadde bygget opp selv, noe han var stolt av, og det med god grunn. Han og hans familie hilste pent på oss og inviterte oss til å se rundt på gården.

Bonden Stanley har vi møtt over flere år. Han representerer den rotekte landsbybonden der familien overlever på det de kan dyrke, spise og selge. I år var alt på stell, med frodige maisåkre, grønsakshager, geiter, høner og kyr. For bare to år siden truet tørken hele eksistensen her, her er ikke noe NAV å gå til om maten og pengene uteblir.

Tilbake på fotballbanen var det snart vår tur til å gå ut i aksjon i vår tredje kamp. Vi merket tidlig at det var høyt nivå på lokalspillerne på den ellers svært store banen. Men endte opp med en jevn 3-2 seier for å fortsette den ubeseirede rekken under oppholdet i Zambia.

Etter kampen var det samling hvor vi utvekslet noen positive taler som gikk begge veier, før vi ga bort ett draktsett og en fotball til landsbylaget. Deretter ble det framsagt en bønn, som er ganske uvanlig sett med norske øyne. Men som igjen viser hvor sentralt religion er i den Zambiske kulturen. Alt i alt en fantastisk dag som bydde på noe av det som står sentralt i den Zambiske kulturen; religion, landsbyliv og fotball!

Landsbyen Kapipi

Landsbyen Kapipi er en tradisjonell landsby med tradisjonell arbeidsfordeling. Her har jentene vært i brønnen for å hente hjem vann til familien.

Ondag var det duket for det andre landsby-besøket, denne gangen i Chongwe. Etter litt smålig feilkjøring i landsbyområdet og et par samtaler med de lokale kom vi til slutt frem. Der ble vi tatt godt imot, som har blitt en vane under oppholdet. Vi fikk en guidet tur rundt om i landsbyen, og fikk sett alt fra boenheter og gårder til peanøtt- og gresskarhøsting. Når vi kom tilbake var det duket for ny kamp mot de lokale som viste seg å bli en tøff kamp. Våre fire mål ble nytteløst når motstanderne scoret cirka dobbelt så mange.  

Sander «Santos» Mæland i kjent stil på midten. Eller «the most experienced» player som kommentatoren likte å kalle han. Men det hjalp ikke denne kampen, her ble det braktap for Skjeberg i varmen.

Landsbybesøk betydde enda en mulighet for Donya til å «grabbe» enda en unge, eller leke med veldig tillitsfulle barna.

Mot kvelden hadde vi en tradisjonell middag sammen med peer lederne fra Kalingalinga. På programmet stod det afrikansk kulturinnslag. Kledd i tradisjonelt antrekk vartet en gruppe opp med sang, trommeslag og dans. Vi ble dratt med i dansen. Dette var svært inkluderende, og det ble pulsøkning og flauhet for flere. Men stemningen stod i taket hver gang en av oss måtte fram og vise hva kunne levere av hoftebevegelser!

Afrikansk kulturkveld

Skjeberggutta kaster seg ut i det med den proffe danseren som øvingsbilde. Det skal sies at gutta klarte seg skikkelig bra!

Etterpå fulgte middagen med tradisjonell afrikansk mat. Dette var en såkalt «surf and turf» variant med alt fra sardiner og stekte larver til kylling og ris. Det var selvsagt «nshima», som er nasjonalretten til Zambia, og består av en tykk grøt laget av maismel og vann. Både middagen, musikken og dansen ga oss minner å ta med seg i lang tid. Dette var både flott og gøy!  

God stemning og mange spennende retter å prøve seg på fra «fast food» vante Skjebergelever. Dette ble en storslagen kveld på alle måter.

Stor innsats fra første spark! Turneringen ble arrangert som mix-turnering med både gutter og jenter på laget. Dette som et bidrag til å øke samarbeid og forståelse mellom disse. Mange skuelystne møtte opp for å se på.

Tureneringen ble arrangert av «Africa on the Ball» (AotB) som er en av våre viktigste samarbeidspartnere i Zambia. De holder til i bydelen Kalingalinga. Fotball og netball er hovedidrettene, i tillegg til mye sosialt arbeid. Tirsdag hadde de invitert 18 lag med ca. 200 spillere til turneringen «The Africa on the Ball / Skjeberg Annual mix-tournament 2026».

Turneringen starter med en lang marsj for alle lagene gjennom bydelen med stort musikkorps i front som virkelig løftet stemningen og forventningene. Ved banen ventet premiebordet som lagene skulle kjempe om.

Turneringen ble spilt på tre baner, og Skjebergelevene fikk ulike oppgaver som lagledere, førstehjelp, sekreteriat og mediaansvar. Etterhvert kom det mye folk som ville overvære turneringen som tilskuere, og mange rettet en takk også til Skjeberg som var med på å legge til rette for at ungene skulle få et slikt tilbud.

Turneringen hadde også en «life skills» stasjon. Her måtte alle lagene innom for å få godkjent deltakelse. Temaet i dag var informasjon om situasjonen for barn og voksne med nedsatt funksjonsevne, og viktigheten ved å ta vare på disse.

Barn i Zambia har ikke noe seriespill å delta i slik som vi er vant med fra Norge. Derfor blir slike turneringer veldig viktige fro dem, da dette kanskje er det eneste kampene de får spilt gjennom et år. Noen venter allerede på neste års turnering sa flere…

Når dette kanskje er den eneste kampen du får spilt i år, blir spenningen og innsatsen der etter. Og det er mange store små talenter å se, spillerne har en fantastisk ballbehandling, intensitet og fysikk.

Etterhvert som turneringen skred fram, ble det mer og mer prestisje blant laglederne fra Skjeberg om å komme seg lengst og helst til finalen. Marius til venstre kom se til semifinalen, men Robin tok laget helt til finalen som eneste Skjebergtrener.

Musikkgutta Boyce og Noah fra Skjeberg holdt det gående med stor innsats og danset med barna til heftige rytmer fra det store PA-anlegget. Det ble etterhvert et eget program i programmet!

Vi takker gjengen fra «Africa on the Ball» for en veldig flott gjennomføring av turneringen. Takk for at vi fikk være med!

Turneringen ble åpnet ved at «Skjebergkoret» sang den norske nasjonalsangen før den zambiske ble avspilt.

De unge, lovende ungene så ut som de hadde gledet seg siden forrige år for denne turneringen, og i den glødende zambiske varmen skulle dette bli en lang og eventyrlig dag for store og aller mest for de små.

Begrepet «African time» ble ikke bare et sagnomsust uttrykk, men et reelt faktum denne dagen. Til tross for den forsinkede starten, var det verdt ventinga. En innmarsj som kunne målt seg med de største fan-gruppenes såkalte corteoer, kom trampene innover mot banene i Bauleni. Det var som å være på den afrikanske savannen, bare at elefanttrampene var byttet ut med over 1000 par føtter og villmarken med fotballbaner.

Det blir folksomt når over 1200 unger fra 90 lag skal ta oppstilling på en fotballbane. Her har Emil Bekken fått med seg laget sitt under åpningsmarsjen.

Vi hadde alle enten fått delt ut hvert vårt lag som vi skulle følge gjennom turneringen eller fått i oppgave å dømme kampene.

Lagene besto av flere ulike årskull helt fra U6 til U14, gutter og jenter, og ikke la alderen lure deg, disse ungene sparka hardt fra seg ute på matta. 6-åringer kom flyvende inn som en karakterer rett ut av en Bruce Lee film og når de scorte leverte de fleste en gymnastikk prestasjon verdig et uttak på det zambiske OL-laget i turn.

De unge spillerne viser en enorm innsats, og viser også at de tåler en støyt. Ingen klaging eller filming uansett hvor hardt det gikk for seg. I tillegg viser de også veldig gode ferdigheter, ikke rart så mange gode fotballspillere kommer fra Afrika. Her fra en jenter U14 kamp.

Vibbene og stemninga var heller ikke noe mindre imponerende, og man kunne til tider helt glemme at dette var en barneturnering. Dette var ikke akkurat bare noen hvilken som helst Bendit Cup, for flere av disse ungene har kun denne turneringen i løpet av året å se fram til. I tillegg deler vi ut en rekke av draktene, fotballene og andre ting som vi på Sportsjournalistikk og idrett har samlet opp før denne turen, slik at ungene får nye fine kampuniformer og muligheter til mer lek og moro.

Sander Meland og Emil Moore-Carlsen poserer sammen på en selfie med en hel haug med fotoglade barn.

Annet enn fotballen er dette en fin arena hvor ungene blir informert om ulike samfunnsproblemer i Zambia, som problematikken rundt vold mot kvinner, læring om trygg seksuell atferd og masse mer.

Etter en 12 timer lang dag med blod, svette og noen tårer, ikke bare fra ungene, men og fra slitne Skjeberg elever, var turneringen komplett. Både Oliwier sitt Galakatikos U12-gutter, og Oda og Donya sitt BUSA U14-jenter vant sine respektive klasser, og vi satte oss i den hvite og grønne bussen på vei tilbake til Four Pillars Lodge med en haug av nye inntrykk, minneverdige opplevelser og ikke minst uendelig mange tapte slag med «tommelkrig».

Oliwier og Emil jubler hemningsløst sammen med spillerne sine over seieren i årets BUSA Skjeberg turnering.

Etter en interessant og inspirerende dag i Kalingalinga gikk turen videre til Bauleni og BUSA-Skjeberg Youth Development Centre, som folkehøgskolen har vært sentrale i å bygge og utvikle. Gleden var stor da vi møtte de lokale lederne Keke og Beauty samt spillere fra fotballaget BUSA Queens. Vi ble fort kastet ut i både navnelek og «enegizers» der sang, bevegelse og latter fylte skolegården. Etter vi hadde varmet opp dro vi ned på fotballbanen hvor vi skal være med og arrangere fotballturnering på lørdag. Der møtte vi noen av lagene som skal delta og flere elever fra folkehøyskolen fikk mulighet til å lede disse lagene, til og med noen fra Musikkproduksjon!

Etter en stund på fotballbanen fikk vi besøke Bauleni Community. Vi delte oss i grupper og vandret gjennom trange gater hvor folk bor og et marked fullt av små boder med alt fra grønnsaker til kull og sykkeldekk. Nysgjerrige blikk møtte oss, men med smil og et «Muli Bwanji?» ble vi raskt tatt godt imot.

Når solen sto som sterkest på himmelen og varmen slo innover de allerede varme elevene dro vi på fotballbanen for å se BUSA Queens spille kamp før Skjeberg selv skulle spille sin tradisjonelle kamp mot trenerne i BUSA. Skjeberg sitt lag var toppet med de beste spillerne fra Sportsjournalistikk og idrett pluss Boyce fra Musikkproduksjon som spilte sin første fotballkamp noen sinne! Etter mye løping, svette, litt blod og en litt velvillig dommer vant tilslutt Skjeberg 5-3. Etter dette dro vi slitne og trøtte tilbake til hotellet.

Dette er Musikkproduksjon sin første tur til Zambia og gruppen har allerede blitt overbevist. Vi har blitt møtt med sang og musikkglede over alt hvor vi har vært, til og med på fotballbanen. Den positiviteten vi møter hos barna smitter fort over på oss og blir til energi. Noe ekstra spesielt var møtet med flere unge musikkprodusenter i bydelen Helen Kaunda torsdag ettermiddag. Vi skulle egentlig delta på en studiosession, men strømmen hadde dessverre gått rett før vi ankom studioet. Det ble heldigvis tid til å snakke sammen og det viste seg at musikkelevene og de zambiske produsentene hadde masse til felles både når det gjelder musikksmak og musikkprogrammer. Vi drar forhåpentligvis tilbake og får laget litt musikk i løpet av oppholdet, bare hold øra oppe!

Av: Oliwier Deuter

Vi møtte våre lokale guider og ble fulgt rett til den første av tre skoler. På Janiel Community School fikk vi velkomsten ingen av oss forventet, og det er sjeldent elevene våre har hørt barn skrike så høyt i glede. Vi ble invitert inn og gikk rett på sak. Elevene forklarte hva de lærer på skolen og vi fikk et tydelig bilde på hva religion betyr for barna i Zambia. Etter introduksjonen gikk vi rett på lek. De lokale lærte oss sine leker og flere Skjeberg-elever bydde mye på seg selv.

Kalingalinga Primary School er en offentlig skole som huser 1800 unger. Da blir klassene fort store, og det blir et kraftfullt «klassekor». Elevene sang og formidlet dikt med en entusiasme en kan bli misunnelig på.

Etter besøket på Janiel ble vi fulgt til den andre skolen, Kalingalinga Primary School. Der blir vi også møtt med sang, glede og kjærlighet. Her også ble vi introdusert for mye sangglede fra barna, samtidig som musikklærer Simen også lærte bort en rytmesang om mango, kiwi og ananas. Elevene våre holdt takketaler for elevene på skolen og vi avsluttet besøket vårt på Kalingalinga Primary School.

«Community Walk» betyr at at vi går gjennom de innerste delene av bydelen. Her kommer vi veldig tett på hvordan folk bor og lever til daglig.

Videre ble vi fulgt av guidene våre på community walks. Der ble vi vist hvordan folk bor, og vi fikk se markedene de handler på. Derfra gikk vi på siste skolen. Kalingalinga Community School har blitt finansiert av Skjeberg Folkehøyskole i land tid. Mye av pengene fra Zambialøpet ble donert nettopp dit for å holde skolen i drift og gi barna mat. Der ble vi også ønsket velkommen, ikke bare med sang og dans, men også plakater som barna hadde laget. Slik sånn på de to andre skolene ble vi dratt med i aktivitet og det var veldig gøy og få oppleve en helt annen kultur.

Kallingalinga Community School har blitt en fast partner for Skjeberg Folkehøyskole. 95 unger går på skolen. Et matprogram er en del av støtten. Her er det utdeling av mat så ungene får seg er solid måltid før de går hjem.

Etter skolebesøk tok vi lunsj og en liten pause, som noen av oss utnyttet på å bade. Da lunsjen var over, dro vi ut på den lokale fotballbanen for å være med på fotballtrening. Ikke nok med det, spilte vi kamp mot de lokale her i Kalingalinga. En kamp som Skjeberg Folkehøyskole vant, til tross for god motstand. Mens de fleste var på fotballbanen, var musikkelevene på opplegg med den lokale artisten Ras-Pinto.

Ungene til venstre viser teknikk av høy klasse. Her spilles det med en «chimpombwa» som er en hjemmelaget fotball av plast. Til høyre glimt fra vår egen kamp. Uvant underlag kunne ikke nekte Skjeberg seier.

Dagen ble rundet av med mye sosialt, refleksjon og god middag på hotellet. Vi gleder oss til masse nye opplevelser.

En gutt sitter ved svalgangen på Kalingalinga Primary School og ser omtenksomt ut i luften. Kanskje lurer han på hvem disse fremmede er som nettopp besøkte skolen hans?

Til alle der hjemme: turen fra Skjeberg til Lusaka har gått veldig fint. Vi er nå installert på «Four Pillars Lodge» som er et hyggelig lite hotell ved bydelen Kalingalinga i Lusaka.

Allerede første ettermiddag gikk turen til fotballbanen i Kalingalinga der vi fikk våre første inntrykk av det miljøet vi skal jobbe i de neste dagene. Ved å spasere gatelangs og gå gjennom smale smug får en raskt et bilde av hvordan folk bor, og til til dels jobber i et av verdens fattigste land.

På banen møtte vi flere av peer-leaderne (ungdomsledere) fra organisasjonen «Africa on the Ball». De fortalte litt om opplegget, og satte oss raskt i gang med aktiviteter med ungene. De ble stafetter, ringleker og en liten fotballkamp. Våre elever kastet seg raskt med i leken, og «ice-breaker’n» som dette skulle være fungerte utmerket!

Spennende møte: Både barn og elever var nok spente foran det første møtet. Fotball og lek er noe alle her kan, og det er ypperlig måte å komme raskt i gang med aktivitet og skape ny kontakt med.

Etter denne seansen fikk elevene fri fram til middag etter å ha vært på reise og fulgt opplegg i 30 timer i strekk. Dette lover godt for tur og opplegg videre. Vi er her for å lære med om levekår i et utviklingsland, og se på hvordan en her bruker idrett og musikk i utviklingsarbeid for barn og unge. Det kan du lese mer om videre om du henger på reisebrevene våre i tiden som kommer. Vi kommer til å legge ut nye skildringer regelmessig.

Elevene har også med seg hver sitt kolli med idrettsutstyr som blir delt ut til mange ulike idrettlag i regionen. Her er flere i gang med å sortere drakter, treningsdresser, fotballer, fotballsko mm. Sentralt i bildet ser vi Kelvin, James og Beauty som alle tidligere har vært utplassert på Skjeberg Folkehøyskole. ‘

Følg oss videre – vi sees!