Som lærer er det alltid ekstra hyggelig når elevene tar det man har å gi, og løfter det til et høyere nivå. Dette året var det flere på Foto som gjorde det. De fant inspirasjonen, tok ideer på alvor, for så å jobbe og leke seg til formidable resultater. Her skal dere få se noen av dem.
Gjennom skoleåret har vi gjort mye. Vi har hatt oppgaver og reist på turer. Vi har holdt utstillinger i New York og i Fredrikstad. Vi er fantastisk fornøyde. Nå burde det være enkelt å oppsummere, men det er det ikke. Vi opplevde så mye, dere var så mange gode.
Naturfoto, fashion, studio, New York, analogt, streetphoto og Photoshop. Dere gjorde det. Det har faktisk aldri vært vanskeligere å velge ut noen få elever til å representere skoleåret 17/18 på Fotolinja. Dere tok virkelig av og gjorde det umulige, fantastiske, nydelige og rørende.
Ja, det var et sånn et år.

Ekte 80-talls moro fra Andrine med Karoline som modell. (Foto: Andrine Kompen)

Andrine som påsto at hun aldri ble helt venner med Photoshop i løpet av skoleåret, gjorde likevel forbausende mange bilder som krevde en del arbeid i akkurat det programmet. Hennes fashionbilde ble akkurat så lekent og morsomt som fashionfoto kan være på sitt beste. Girls just want to have fun, likzm. Vi glemmer ikke dette bildet med det første. Andrine’s Instagram finner du her.
New York, New York, so good they named you twice.. (Foto: Rashad El Gharib)

Rashad med det store hjertet og sitt elastiske talent som strekker seg fra musikk og foto, og alt i mellom. Han løftet oss mange ganger med sine kreative og stemningsfulle bilder. Alltid med følelsene utenpå, alltid med en mening på innsiden. Hans New York-bilder hadde uten tvil både X- og Y-faktor. Vi gleder oss til hva som kommer etter dette for ham. Følg Rashad på Instagram her.
Et fantastisk bilde av Vegard som nå henger i kantina på skolen (foto: Vegard Mostraum Hovind)

Vegard gjorde det ultimate Skjeberg-bildet dette skoleåret. Bildet av en kjempeversjon av ham selv sittende på skolen var bare enestående. På spørsmål om hvorfor han gjorde det, svarte han: ”Fordi jeg føler jeg har vokst som person på Skjeberg Folkehøyskole.” Man kan jo ikke annet enn å smelte av slike ord fra et slikt fototalent. Vi er i alle fall solgt, og bildet henger nå på hedersplassen i spisesalen på skolen. Vegard klarte jo også å selge et bilde på utstillingen vår i New York, så han er i vinden på alle fronter. Vegard sine bilder finner du her. Vegard er også på Instagram.
Lang eksponering av Niagara Falls av Nora Arntsen

Nora kan fotografere hva som helst. Natur, pressefoto, lange eksponeringer og portretter. Det er fantastisk å tenke på alt det hun fikk gjort i løpet av skoleåret i tillegg til å hjelpe til med stort og smått. Det var litt vanskelig å velge ut ett bilde, så da ble det ett fra Niagara Falls. Hennes lange eksponering av fossen er i alle fall et for minneboka. Vi er spente på fortsettelsen i Oslo. Nora kan dere følge på Instagram.
 
Ekte Halloweenstemning av og med Isa Johanne Arntzen Johansen

Isa gjorde det som krever kanskje mest mot og styrke for å gjennomføre. I en verden av sylslanke fotomodeller tok hun et forrykende flott bilde av seg selv til Halloweenoppgaven. Det endte opp med å bli et både samfunnskritisk, vakkert og enormt kult halloweenbilde. Ikke alle får alt det til i ett og samme bilde. Vi gleder oss til å se hva hun skal finne på i Trondheim til neste år. Isa kan du følge på Instagram. Sjekk ut hennes fantastiske portefølje her!
Gatevaskere har sin egen estetikk (Foto: Joachim Friele)

Joachim ble den store streetfotografen dette skoleåret. Han fanget det fantastiske vi andre bare gikk forbi uten å se. Det han fikk til med bare seg selv og kamera er minneverdig. Vi er alle sammen litt misunnelige på talentet ditt, og gleder oss til fortsettelsen. Joachim har forøvrig den luneste humoren og har gjort verdens mest ironiske fotoserie på nattestid mens han var elev på Skjeberg. Den serien finner du her. Joachim er forresten også på Instagram.
At en vei og dens linjer kan være så vakkert! (foto: Torbjørn Kosmo)

Torbjørn klarte på et mesterlig vis å arbeide med linjer. Et møte mellom natur og maskin som nesten blir abstrakt kunst. Veien og veimerkingen blir nesten bare linjer, og noen få enkle detaljer forteller oss at dette er en vei som ormer seg gjennom et landskap. Utvilsomt et bilde fotolæreren vil huske lenge. Noen av de nydelige bildene til Torbjørn finner du på Instagram.
Disse folka!

Likevel, dette er bare en del av folkehøyskoleåret på Fotolinja. Dette er bare bildene noen av dere tok. Minnene vi har av hverandre er av ALLE. Alle de små og store stundene vi hadde i klasserommet, på tur eller hvor vi nå enn var. Jeg husker hvordan dere hjalp meg og hvordan dere hjalp hverandre. At jeg fikk hjelpe dere. Morsomme øyeblikk og vanskelige stunder. Alle ble de til slutt en del av skoleåret. Noe skal være lett og noe skal være utfordrende for oss alle. Slik som livet alltid er.
Ja, det var virkelig et sånn et år.

Jeg er fryktelig stolt av dere alle. Dere gjorde året unikt, lærerikt og morsomt.
Les mer om Fotolinja her. Du kan også følge oss på Instagram.

Hvert skoleår lever sitt eget liv. Mange liv egentlig. Hvert år har noe eget som gjør at vi alltid vil huske det som skjedde med et smil, litt latter og varme tanker. Vi lærere vet heldigvis ikke om ALT som skjer, men vi får med oss et år med noen helt nydelige unge mennesker som har vært i livene våre hver dag i ni måneder.

God stemning og fine folk er en uslåelig kombinasjon

Når man først skal mimre tilbake så er det greit å begynne med begynnelsen. Da dere kom til skolen, forsiktige og litt flaue, og kanskje sammen med mor og far. Vi var nok alle sammen spente og forventningsfulle. Vi som tok imot dere var i alle fall sjarmert ved første møte. For en flott gjeng vi hadde fått låne!
Vi dro på tur sammen hele skolen, ble kjent, fant venner og samtalepartnere. Vi lærere var imponerte. Vi syntes vi var heldige.
Det var en fantastisk rørende og vakker avslutning vi hadde på skoleåret.

Liv på hele skolen
Mye skjedde i løpet av året. Vi bygde med spaghetti sammen, plantet hekk, satte blomsterløk og gjorde dugnad på utearealet. Det ble mange fotballkamper i tv-stua. Mye Paradise hotel og Netflix på Fotorommet. Alias, bingo og sjakk. Bordtennis og biljard. Gymsalen. Treningsrommet. Det skjedde noe overalt.
Å bygge med spaghetti er både morsomt og gir muligheter for kreative krumspring.

Fellesskapet
Sport hadde fotballoppvisning der vi ENDELIG vant mot Jeløy Fhs. Musikk hadde en herlig konsert for oss på St Croix, Film kunne vise oss både rørende, dype og morsomme filmer de hadde laget. Grafisk Design hadde en nydelig pop-up utstilling ved badedammen. Radio hadde sendinger som var noen ekte energiboostere i vintermørket. Foto hadde en fantastisk inspirerende utstilling i Fredrikstad. Dette var jo bare litt av det som sveiset oss sammen i året som gikk.
Sportsgutta kunne mer enn bare spille fotball.

Linjeprosjekt som ble fellesopplevelser er noe av det vi tar med oss videre. Humoren, latteren og vi blir imponert over hvor dyktige og trygge elevene blir når de får den støtten og hjelpen de trenger fra gode lærere. Det er stas med en gjeng som så selvfølgelig tok imot det vi hadde å tilby. Gjensynsgleden etter ferier og linjereiser. Derfor ser vi tilbake på året med glede.
Så dette skoleåret hadde sitt eget liv. Sine egne liv. Dere fant gjengen deres. Dere lærte mye. Dere hadde noe på hjertet. Dere fikk det til. Vi fikk det til sammen.
Dere var en herlig gjeng som var med og bidro til fellesskapet med å by på seg selv.

Det viktigste med å se tilbake er kanskje ikke hva som skjedde, men følelsen vi hadde. Den var helt nydelig.
Nå kan vi se frem til når vi skal på reunion og tenke litt på hva vi vil huske best fra dette året om noen år. Det får komme som det kommer. Nå vil vi bare takke for et nydelig år sammen med dere. Vi sees snart igjen!
Ikke glem å følge oss på Instagram da!

Samarbeidsprosjekt  linjene Musikkproduksjon og Filmproduksjon.
For tredje året i rad så avsluttet linjene Musikkproduksjon og Filmproduksjon skoleåret med konsert og tv produksjon i Gamlebyen Kulturhus Fredrikstad. Musikkelevene spilte fra den rykende ferske produksjonen «Give it a Year» En nydelig produksjon med ballader og frisk EDM og ikke minst musikk spilt live på scenen. Dette får dere se i konsertopptaket produsert av Filmelevene i en flerkamera produksjon. Her får elvene frem den gode stemningen som musikken skapte i det ærverdige lokalet. Fotografer fra Fotolinja tok konsertbilder under konserten.
Se konserten her:

Zambia har i mange år vært preget av stor fattigdom, og sjansen for å komme seg opp og frem er svært dårlig. Moses Malama (27) er en av de få som har klart å snu skuta rundt og kommet seg ut av fattigdommen.
Tekst: Pontus William Ek Egelandsdal
Foto: Audun Frantzen / Sveinung Finden
Moses Malama (27) er født i Copperbelt, nord i Zambia, men vokste opp i Kalingalinga i Zambias hovedstad, Lusaka. Der gikk han på skole og spilte fotball på det lokale fotballaget. For Moses var barndommen en vanskelig tid, både for hans ti søsken og foreldre. Faren jobbet for å brødfø familien, men med hele elleve barn å forsørge kom problemene på løpende bånd. Lite penger utgjorde lite mat og problemer med å fullføre skolen.

Idrett og fellesskap: Her på fotballbanen i Kalingalinga i Lusaka startet Moses Malama sin vei inn i idrett, utdanning og jobb. Her fant han også sine venner og etterhvert organisasjoner som ga han den starthjelpen han trengte for å komme seg videre. 

-Det var vanskelige tider, spesielt periodene faren min ikke hadde arbeid å gå til. Det gikk spesielt ut over skolen som fungerte på den måten at hvis du ikke betalte for skoleplassen ble du kastet ut av klasserommet. Heldigvis fungerer ikke skolesystemet på den måten lenger. Nå kan du gå på skolen og ta eksamen selv om du ikke har betalt skoleavdraget, men du vil ikke få resultatene dine før du har betalt skoleplassen. Så sånn sett var jeg uheldig med tanke på hvordan det fungerte på den tiden. Faren min hadde ikke råd til å betale skoleplass for verken meg eller søsknene mine.
Sylvia Community School: Skolene i Zambia har varierende kvalitet på undervisning og fasiliteter. Familier uten ressurser kan få barna inn på skoler som Sylvia, uten å betale annet et frivillig beløp. Men selv dette vil være vanskelig for noen. Her er reiseleder Thomas Lilleby fra Halden i samtale med noen av elevene ved skolen. 

Da det så mørkt ut for Moses fikk han heldigvis hjelp med å betale skolen da EduSport kom på banen. EduSport er en frivillig organisasjon som arbeider med mottoet «utdanning gjennom idrett», og er moderorganisasjonen til BUSA (Bauleni United Sport Academy), som er programmet Skjeberg er involvert i.
-Som sagt hadde ikke faren min råd til å sende meg på skolen. Det var faktisk et helt år hvor jeg ikke gikk på skolen, det var da EduSport kom inn og hjalp meg med å betale skolen, i tillegg var jeg veldig heldig og fikk en fosterfar som hjalp meg med å få ting til å gå rundt.
Selv om Moses fikk muligheten til å gå på skole, beskriver han ikke seg selv som noe englebarn, faktisk det motsatte.
-I klasserommet ville jeg beskrevet meg selv som en som ikke klarte å sitte stille. Jeg skulket til og med timer. Jeg tror det hadde noe å gjøre med hva vi lærte, og at jeg kunne mye fra før. Spesielt matematikk, kjemi og fysisk aktivitet tok jeg veldig lett, selv om jeg sjeldent var i timene. Jeg gjorde mye eget arbeid etter skoletid hvor jeg gikk igjennom pensum for meg selv i stedet for i klasserommet. Livet bak skolepulten var ikke noe for meg. I tillegg var jeg en bølle, og lærerne likte meg ikke. De lot meg ofte få gå fra timen både fordi de visste at jeg kunne hva vi lærte fra før av, og fordi det var enklere for dem uten å ha meg i klasserommet.
Fredskorpser: I 2013-14 var Moses på utveksling til Norge gjennom fredskorpset og Norges Idrettsforbund. Han var da utplassert på Sund Folkehøgskole, med noen uker praksis på Skjeberg.

Da Moses var ferdig med den grunnleggende skolegangen i Zambia tok han to år hvor han ikke tok videre utdanning, på denne tiden hadde han blitt tjueto år. I stedet dro den unge zambieren til Norge som idrettsfrivillig ved Sund Folkehøyskole, som ligger på Inderøy i Nord-Trøndelag. Der ville han lære om kulturen i Norge og hvordan han kunne ta med seg det han så tilbake til Zambia.
-Tenkte nytt
EduSport som var organisasjonen som hjalp Moses, så noe i han. De så en ledertype som turte å tenke nytt. Så da Moses kom til EduSport med sine ideer fikk han mulighet til å realisere de.
Netballinstruktøren: Moses er blitt en de mest anerkjente trenerne i netball i Zambia, en lagidrett som kan minne noe om basketball. Her er han med sitt lokale lag fra Kalingalinga. I tillegg trener han laget på Lusaka International School.

Jeg startet med sportsutvikling, og prøvde å introdusere andre sporter i Zambia enn kun fotball, som er to tredjedeler av idretten her i Zambia. Jeg så på de som ikke kunne spille fotball eller hadde talentet til det, og tenkte at det må være et tilbud til de også. Så jeg gikk til EduSport og spurte om jeg kunne begynne å inkludere nettball i programmet deres, og det fikk jeg lov til.  Så de siste årene har jeg vært trener i nettball, samtidig som jeg har frontet nettball i hele Zambia, og det er nå en av de største sportene i landet. Vi har til og med landslagsspillere i nettball fra Kalingalinga, den dag i dag. Så jeg føler selv at det er noe veldig bra vi holder på med.
Moses gjorde inntrykk på mange med sin kunnskap og lederegenskaper, og han ble kjapt et kjent navn i Lusaka. Han imponerte så mye at Lusaka International Community School, som er en veldig høyprofilert skole i Zambia, la merke til han og ville at han skulle komme inn og ha noen treninger med nettballaget deres.
-Skolen hadde et fag som het fysisk aktivitet, og de hadde fått med seg at jeg var aktiv innen nettball som trener på den tiden. Så de ringte meg og spurte om jeg kunne komme og trene de når de hadde nettball, for skolestyret ville ha et bra lag. Så tror jeg de egentlig bare så hvor forpliktet og seriøs jeg var, og jeg ble deretter spurt om jeg kunne ha fysisk aktivitet på skolen av og til, noe jeg også hadde drevet med i landsbyer tidligere. Det som gjorde det enkelt for meg var at jeg hadde erfaringen, og det allerede var tydelige rammer på skolen. Jeg jobbet som vikar i en måned før jeg ble tilbudt en fast stilling som lærer for den fysiske aktiviteten på skolen. Det som hjalp veldig var at jeg fikk en anbefaling fra en skole i Mosvik som jeg hadde hatt aktiviteter med da jeg var i Norge. Jeg har tenkt tilbake på om jeg faktisk hadde fått jobben om jeg ikke hadde fått den anbefalingen.
-Møtte vanskeligheter
For Moses, som hadde en annen bakgrunn enn barna og ungdommene som gikk på skolen, bø det på utfordringer. I tillegg til at han synes det var vanskelig å finne seg til rette, synes barna det var rart at en som hadde vokst opp i fattigdom skulle trene de.
Kalingalinga: Moses er vokst opp i Kalingalinga, en av mange fattige bydeler i Zambias hovedstad Lusaka. Her fra hovedgaten hvor mange prøver å livnære seg på å drive små salgsboder med grønsaker, drikkevarer, klær, enkel teknologi, kontantkort for telefoner osv.

-Du vet det vil alltid være utforinger på forskjellige måter. Jeg kan fortelle at i starten var det vanskelig for meg å tilpasse meg. Jeg var vant til at barna og ungdommene jeg trente hørte på meg, men på denne skolen var det annerledes. Grunnen til det var at disse barna kom fra rike hjem hvor barna allerede hadde alt. Av og til kunne de snakke tilbake til meg og spørre hvorfor jeg var her, at deres foreldre har mer penger enn du noen gang kommer til å tjene. Så jeg prøvde med all min erfaring fra Kalingalinga og ulike landsbyer å tilpasse meg, spørre meg selv hvordan jeg kan snu dette. Til slutt måtte jeg fortelle skolestyret om dette og det ble tatt grep. Skolen jeg jobber på har klare retningslinjer om hvordan de vil ha ting, og å vise respekt til lærerne er veldig viktig. Det ble heldigvis tatt grep, og etter hvert så fikk jeg respekt fra dem. I dag møter jeg sjeldent samme utfordring, på grunn av at jeg nå har tilpasset meg og vet hvordan jeg skal håndtere ting. Det er et flott sted å jobbe på.
-En farsrolle
Da Moses var 12 år gammel kom Sveinung Finden og Skjeberg Folkehøyskole inn i livet hans, som en del av et frivilligprosjekt Skjeberg startet i Zambia. Moses forteller om hvordan det endret livet hans og la grunnmuren for hvor han er i dag.
– Jeg ble inspirert. Da jeg først møtte Sveinung sa han til meg at jeg kan gjøre det bedre, både med utdanning og sport. På den tiden pleide jeg bare å si at jeg skal spille fotball og bli profesjonell, og når jeg hadde blitt det ville jeg ha alt jeg trengte. Jeg husker han sa til meg at det var vel og bra, men at det er andre veier å følge i livet, også. Da Skjeberg kom på banen begynte de å vise meg forskjellen på Zambias og Norges utdanningsløp. Da jeg så hvordan Norge hadde det innså jeg at det er sånn ting burde fungere, ikke sånn jeg hadde tenkt før. Så det var en oppkvikker for min del. Så Skjeberg har virkelig åpnet øynene våre i Zambia og vist oss hvor bra man kan ha det.
Møtet med Skjeberg i 2007: Her står Moses med sin gode venn fra Kalingalinga Kelvin Chasauka. I midten Sveinung Finden som startet opp prosjektet og har fulgt alle 12 turene Skjeberg Folkehøyskole har gjort til Zambia siden 2007. Afrikakartet og den hjemmelagde fotballen er gaver fra Moses og vennene hans etter første turen. 

Moses forteller om en mann han beundrer.
-Sveinung har vært som en far for meg. Hver gang han kommer til Zambia sier han «Moses, jeg må møte deg og høre hva som foregår». Han har vært der for meg i mange år. Det har vært tider der jeg har hatt vanskeligheter, og Sveinung har alltid strukket ut en hjelpende hånd til både meg og andre. Enten det er økonomisk, mentalt eller bare livsglede, så har Sveinung vært der. Han sådde et frø i meg og inspirerte meg til å være den beste utgaven av meg selv.
Han trekker også frem Sveinungs samboer, Mona Bromander og Thomas Lilleby som har vært engasjerte i prosjektet Skjeberg har gående.
-Thomas har vært et friskt pust og oppfordrer oss alltid til å utvikle flere mennesker her i Zambia på samme måte som de har utviklet oss. Jeg må også nevne Mona. Hun har på samme måte som Thomas og Sveinung alltid vært der for oss og hjulpet oss både når hun har vært Zambia og Norge.
I dag har Moses det veldig bra og han trives med det han gjør. Han håper på lysere tider i Zambia og ønsker å ta del i det.

Noe av det morsomste ved å fotografere er å fange stemninger og øyeblikk på konserter. Ofte er det utfordrende med hensyn til lys og mørke, og da hjelper det å ha forberedt seg riktig. Har man gjort det, blir konsertfoto bare moro. Har man ikke forberedt seg blir det gjerne mer utfordrende enn man hadde tenkt seg.
Det som er viktig å forstå er hvordan man skal arbeide med lite lys. Hvilke innstillinger man skal bruke for å få det resultatet man ønsker. Man må ha øvd seg på forholdet mellom ISO, lukkertid og blender. Og det er heldigvis noe av det første man lærer på fotolinja. Dette er viktig å øve på slik at man får en egen forståelse for hvordan man får de bildene man ønsker.


Komposisjon, lys og skygge
Ved siden av de mekaniske innstillingene kommer selvsagt komposisjon. Hva som er plassert hvor i bildet. Hva man ikke har med i bildet. Hvor lyset treffer? Lys og skygge er veldig viktig i konsertfoto. Skal man ha bildet i farge eller i sort/hvitt? Alle disse tingene er med på å skape stemningen i bildet. Man skal heller ikke glemme at det i alle fotografier inngår en del etterarbeid i Photoshop eller Lightroom. Dette inngår også selvsagt i undervisningen på linja.

Stemning
Det er med andre ord viktig at bildene har en stemning, men også at man kan se hvem som spiller og synger. Det er jo ikke noe poeng med fine stemninger hvis man ikke får vist hvem man har forsøkt å fotografere.
Eller som Vegard sier det:
– Jeg ville fange så mange av elevene på Musikklinja som mulig som var med på konserten, og få til en finest mulig komposisjon.
Når vi på Fotolinja gjør konsertfoto, er det ofte på Musikklinjas konserter. De blir alltid veldig glade og takknemmelige for bildene vi tar av dem. Så da er det viktig for oss at vi gjør så godt vi kan.

I dette innlegget er det bilder tatt på releasekonserten for Musikklinja sitt album ”Give it a year”. Dette var med andre ord årets siste konsert, så det var mange følelser i sving både på scenen og i publikum. Ekstra kult at både lys og scene da er så proff og står i stil med de flinke musikkelevene.
Fotografer er Nora Arntsen, Vegard Mostraum Hovind og Isa Johanne Arntzen Johansen. Alle tre er blant de elevene fra årets kull som skal studere fotografi videre til høsten, så det blir morsomt å følge med på!
Albumet til Musikklinja finner du HER!
Ikke glem å følge oss på Instagram og Facebook. Ønsker du å lese mer om fotolinja, finner du mer her.
 

Lær deg å lage en god podkast som folk gidder å høre på, laste ned og til og med anbefale videre.. Innholdet må du stå for selv men ved hjelp av proft utstyr, kompetente lærere og foredragsholdere så ligger alt til rette for at du kan klare det. Du vil også få opplæring i lydredigering og avvikling i studio. Det er faktisk slik at etter en liten opplæringsøkt i studio så greier du deg selv, ja vi opererer faktisk med avviklings-garanti..
Med andre ord skal podkast dreie seg om å lage godt innhold, teknikken er bare en hjelpende hånd på veien. Det siste året har elevene laget flere gode podkast-serier. De har snakket om alt fra filmpremierer til kjærlighetstrøbbel, den berømte fredagsfølelsen, fotballkamper og overgangsvinduet i engelsk Premiere League.
Hjelp på veien
Hvis du sitter med ting du vil prate om på radio, kanskje dykke ned i et tema eller en historie eller få hjelp til å pitche en ide så er Skjeberg og linja: Radio, podkast og blogging plassen.
I år deltok flere av elevene på NRKs Kort-dok konkurranse med egne bidrag. En gruppe gikk hele veien og ble plukket ut som finalebidrag og koste seg med finalefest og podkastseminar sammen med Norges ledende podkastere på NRK Marienlyst.
Gøy i studio
Kort oppsummert: Nysgjerrig på podkast? Lite, ingen eller stor erfaring fra før.. Spiller ingen rolle..Her får du utfolde deg til stemmen sprekker. Søk på Skjeberg nå!
[envira-gallery id=»8125″]

Ungdom i dag opplever et stort press fra mange kanter. De skal prestere, de skal være ungdommer, de skal bli voksne, de skal få seg utdannelse og de skal se bra ut.  Akkurat i denne tiden da alt er på sitt mest forvirrende skal man stake ut kursen for resten av livet, og nesten allerede vite utfallet av disse valgene.

Beskrivende for hvor hvordan ungdommen opplever presset? Foto: Birgit Eide

Hva skal det bli av meg?
På fotolinja har det vært en fabelaktig blanding av elever i år. Noen vet hva de skal bli, andre vet hva de ikke skal bli. Noen skal bli fotografer, mens andre igjen vurderer å bli lærere. En tenker sågar å bli mattelærer.  Heldigvis kom alle som ville bli fotografer inn på fotoskoler i Oslo og Trondheim. Vi ønsker dem lykke til!
Det meste av oss finner vi på innsiden, og med et fotografi kan man få noe av det frem til utsiden. Foto: Andrine Kompen

Valgets kvaler
Men hva med de som ikke skal bli fotografer da? Det er utvilsomt mye å velge i. Ungdommen blir nærmest bombardert med muligheter og forventninger. Så hva gjør en stakkar for å klare å velge? En måte å gjøre det på er å ta et år på folkehøyskole. Her kan mye skje, og kanskje best av alt, man får hjelp til å  finne ut hvordan en kan velge. For man kan ikke bare velge med hode eller mage, man må velge med begge.
Natur og forfall. Bilde fra Bilkirkegården i Sverige. Foto: Birgit Eide

De som ikke skal bli fotografer
To av jentene på Foto har gjort sine valg. Begge har et soleklart fototalent, men velger likevel en annen vei. Hva er grunnen til deres valg, mon tro? Den ene skal bli lærer og den andre sikter seg inn mot å bli blomsterdekoratør. Hva var avgjørende for valgene de har gjort seg? Hva var tungen på vektskålen?
Birgit koser seg i solnedgangen i New York

Birgit Eide er 20 år fra Gol i Hallingdal:
-For meg har foto alltid vært en hobby. Dette året har jeg brukt til å finne ut at det forblir en hobby og at et yrke innenfor fotografi ikke passer for meg. Jeg har slitt veldig med å finne ut hva jeg skal gjøre neste år. Det er et stort press og vanskelig å velge hva man tror man kan tenke seg å gjøre i lang tid framover. Nå har jeg endelig kommet fram til at jeg skal utdanne meg til blomsterdekoratør, noe jeg tror vil passe meg siden jeg trenger å ha en jobb der jeg kan være kreativ. Etter mye usikkerhet og tenking, er det utrolig godt å endelig vite hva jeg skal gjøre.
Andrine på Top of the Rock, med Empire State Building i bakgrunnen

Andrine Kompen er 19 år fra Aurdal i Valdres:
-Jeg har alltid hatt lyst på en jobb der jeg kan jobbe med folk, og har vist de siste 5 årene at det jeg har mest lyst til å jobbe som er lærer. Jeg dro derfor ikke på folkehøyskole for å finne ut hva jeg vil. Det skulle heller være et år der jeg kunne ta en pause og få jobbe med foto mer som en hobby. I løpet av året har vi hatt en del Photoshop-oppgaver, og jeg fant fort ut at det ikke var noe som jeg hadde helt i fingrene. Som resten av klassen tok det litt tid før jeg fant min greie. Min greie ble analogt og mørkerom. En sikker ting er at jeg har lært utrolig mye som jeg kan ta med videre innenfor foto både digitalt og analogt. Og jeg håper at jeg en gang skal kunne få et eget mørkerom.

Fremtiden er med andre ord lys. Ikke alle på fotolinja skal bli fotografer. Det er noe av det som gjør det så hyggelig og fint å gå på Fotolinja. Her er det plass til alle, og alle har bruk for hverandre. Takk for innsatsen, dere har virkelig vært med på å gjøre året spesielt!
 
Følg Foto på Instagram og Facebook!

Inntrykkene var mange når vi på Sportsjournalistikk og idrett ankom bussterminalen i Lusaka fredag morgen.
Tekst og foto: Kasper Teisberg Eriksen

Travelt og mangfoldig: Lusaka Intercity Terminal er en opplevelse for øye, nese og ører. Her finner du travle folk som skal på reise, ivrige selgere, bærere og billettselgere. Litt livligere enn i Norge…

Det var tettpakket med forskjellige mennesker, da vi gikk ut av bussen; folk fra alle bauer og kanter. Enkelte var travle og andre hadde bedre tid.
Butikkene var mange, og utvalget var stort, alt ifra klær, kosmetikk, smykker, mat, drikke og elektronikk. Man fikk på følelsen av at dette var et marked hvor butikkene og bodene varierer litt fra sesong til sesong.
Det befant seg også en politistasjon på bussterminalen, noe jeg kunne tenke meg var ganske nødvendige. Man følte seg ikke utrygg, men i en så stor folkemengde kan en tenke seg at kriminaliteten også er større enn hva vi er vant med i Norge.
Nei, nei, nei: Dette skiltet indikerer at bussterminalen blir brukt av mange og til mange ulike formål!

Midt i lokalet så jeg en renholder som febrilsk forsøkte å rengjøre det asfalterte og skitne gulvet inne på terminalen, det så ut som en hard og litt meningsløs jobb fra mitt ståsted. Uansett hvor hardt hun prøvde, så ble det ikke rent, og folk tråkket konstant der hun hadde vasket. Terminalen var både med og uten tak, en hørte en jevn summing av høy lyd. Det var biler og busser som tutet og kjørte i alle kanter. Uansett hvor i lokalet man befant seg kunne man se og føle på stresset. Det var utrolig trangt, og vi beveget oss på mange måter som sild i tønne. En kjenner svetten renner, samtidig som det kommer kald bris fra airconditionen inne på terminalen.
Jeg slo av en prat med en hyggelig deleier og ansatt i en kiosk som lå inneklemt mellom andre butikker og boder. Han livnærte seg på å selge drikkevarer, kjeks og andre mindre varer til reisende til og fra Lusaka.
Blid og fornøyd: En blid og pratsom kioskeier midt i det glade kaoset på bussterminalen.

Moses Mwanza bor i den fattige bydelen Bauleni utenfor Lusaka, og spiller for U20-landslaget til Zambia. Nå er han plukket ut til å prøvespille på nivå 2 i Portugal.
 Tekst: Sindre W. Haavik og Audun Smevik
Foto: Sindre W.  Haavik

Bauleni Football Ground: Her på fotballbanen i Bauleni har Moses tråkket rundt siden han var liten gutt. Nå venter han på å ta steget videre til en mulig proffkarierè i Europa.

Moses er en 16 år gammel gutt som trener hardt hver dag og bruker nesten hele dagen på fotball, med en organisert treningsøkt hver kveld på en og en halv time. Han spiller både spiss og kant og har draktnummer 10 for BUSA (BAULENI UNITED SPORTS ACADEMY).
– Mine beste kvaliteter er fart og dribling, og jeg gleder meg enormt mye, forteller Moses.
En fighter
Samtidig er han også veldig nervøs for å mislykkes. Men han ser positivt på det og han skal jobbe hardt for å nå drømmen sin. Moses mener at det kommer til å bli en stor utfordring med underlaget som de har i Portugal kontra det han spiller på i hverdagen. Her han nå bor, er det harde jordbaner som underlag, og helt andre fasiliteter kommer til å møte han i Portugal. Der kommer han til å spille på gode gressbaner og det blir et mye høyere nivå. De nye banene kommer til å bli en ulempe for Moses, men han beskriver seg selv som en fighter som liker utfordringer.
– Jeg håper jeg kan klare å passe inn i dette fotballmiljøet, sier han.
Ulike forhold: I Bauleni som ellers i Afrika spiller ungene både med og uten sko på harde grusbaner. Kontrastene blir derfor store når Moses nå skal prøvespille for velstående proffklubber med egne utstyrsavtaler og flotte treningsanlegg.

Han håper å lykkes i Portugal, og klare å utvikle seg videre som fotballspiller. Han skal prøve seg på nivå 2 i Portugals divisjonssystem, så dette blir et veldig stort steg for han. Moses reiser i løpet av april, og skal være i Portugal noen uker hvor han skal vise seg fra sin beste side for å kunne flytte hit og satse fullt på proffdrømmen.
 Et godt forbilde
Broren til Moses forteller at lillebroren hans er en god fotballspiller som jobber hardt og vil utvikle seg videre, samt at han er god teknisk for sin alder, og dermed er han veldig glad på brorens vegne at han skal til Portugal for å prøve lykken der. Han vil følge med broren, som han mener er et godt forbildet.
– Han har et godt hjerte som han kan komme langt med, mener broren, som for øvrig også heter Moses.
God venn og inspirasjon: Moses er her sammen med Jealous Phiri som er en god venn av han. Jealous var selv et stort talent som ung, men fikk aldri sjansen til å prøve seg som spiller i utlandet. «Go for it» er hans tydelige beskjed til Moses!

Africa On The Ball er en skotsk veldedighets-organisasjon stiftet i 2011. Gjennom sport jobber de for å fremme viktigheten av utdanning, helse og hygiene og å utvikle og inspirere berørte samfunn i Afrika, med hovedfokus på Zambia.
Tekst: Joakim Opphus
Foto: Audun Frantzen /Web

På ballen! Africa On The Ball er nok en frivillig organisasjon som jobber for å bedre barn og unges livskvalitet i hverdagen. Her er ungdommer fra barnehjemmet «My Fathers House» i Chongwe sammen med elever fra Skjeberg Folkehøyskole etter en fotballkamp.

Africa on the Ball bruker sport, hovedsakelig fotball, til å utvikle samfunn i Zambia som er ekstremt fattige og som ikke har de rette forutsetningene for å komme seg videre i livet. Det er det Africa on the Ball jobber for, å gi unge mennesker hjelp til å overkomme utfordringer de står overfor. Gi de muligheten til komme seg vekk fra det livet de er født inn i, og skape en bedre fremtid for dem selv og en bedre fremtid for samfunnet de kommer fra.
Hjem for livet: «Umoyo Day Center» er er et skole- og mattilbud for foreldreløse i bydelen Kalingalinga i Lusaka.  Omoyo betyr «liv», og Africa On The Ball har ukentlige aktiviteter med barna her, bidrar med gaver som bøker og skrivesaker, og tilbyr ungene mulighet til å spille fotball og netball i klubben deres.

 
Lek og moro: Africa On The Ball medlem Gracious Chipilauka kjører en av sine morsomme «energizers» med barna på barnehjemmet «Omoyo» i bydelene Kalingalinga til stor begeistring for barna og elever fra Skjeberg Folkehøyskole.

Idrett og veldedighet går hånd i hånd
Organisasjonen mener også at lagidretter som nettopp fotball kan være med på å lære essensielle livsegenskaper som kommunikasjon, lederskap, motivasjon og disiplin. De gir unge mennesker et fokus og et mål, og holder dem vekk fra fristelsen av alkohol og narkotika som er et stort problem i Afrika. Noe av det organisasjonen har oppnådd allerede, er å stifte et Community-eid og ledet fotballag, som har vært veldig suksessfullt. Laget har rykket opp to ganger og spiller nå i zambisk 4. divisjon. Kalingalinga On the Ball heter laget som kommer fra bydelen i Lusaka med samme navn, og er på samme måte som Africa on the Ball støttet fullt og holdent av sponsorer og donasjoner. Et lederskapsprogram hvor spillerne lærer om å være gode rollemodeller og setter viktigheten av målsetting, utdannelse og å hjelpe sitt lokale samfunn i fokus. Andre programmer og prosjekter som Africa on the Ball har, er mat- og hygieneprosjekter, studentsponsings-program, førstehjelpstrening, Girls Empowerment Program, søppelplukkings-prosjekt og Community Outreach Program.
Matprogrammet som er startet er ment til spillerne før fotballkamper. Noen av guttene kommer fra fattige familier og har ikke har råd til et måltid før kampene.
– Det gir spillerne energi og næring før kampene, og så er det viktig i forhold til å knytte sterkere bånd mellom spillerne, og det fremmer samarbeid, samhold og kommunikasjon. Som da til sammen skal legge til rette at laget blir bedre, sier prosjektleder Kelvin Chasauaka.
Hjelp til utsideliggende strøk
Africa on the Ball sitt Community Outreach Program er et av organisasjonens viktigste da den når ut til områder som trenger hjelp også i områdene utenfor byene. I en landsby utenfor Lusaka, i Chongwe, har Africa on the Ball bidratt med flere sanitetsverktøy som vannbeholdere og håndsåpe og andre ting for å bedre helse og hygienevanene i landsbyen. I tillegg har de sportsøkter med både barn og voksne i landsbyen. Landsbyen heter Fathers House og er en landsby hvor flere enker bor sammen med foreldreløse barn, og fungerer som mødre for dem. Barna får gå på skole, og ved hjelp fra organisasjoner som Africa on the Ball og deres Outreach program, så kan barna engasjere seg i sport. Helse og hygiene prosjektet lærer mødrene der om viktigheten av god hygiene i matlaging og om å ha et rent miljø rundt seg, og da få bukt med sykdommer som kolera og ikke minst HIV og aids.
Hygieneprosjekt: I samarbeid med Skjeberg Folkehøyskole og solidaritetsfondet til Folkehøgskoleforbundet har «AOTB» bidratt til å utruste barnehjemmet «My Fathers House» i Chongwe med hygieneartikler som vaskefat, vannbeholdere og såpe. Organisasjonens lokale leder i Lusaka Kelvin Chasauka helt til venstre.  

 
 
 
 
 
 
 
Sanitet: Vannbeholdere og såpe er viktig for å bedre hygienevanene til mange. Kelvin Chasauka helt til venstre i bildet.