_
Kategori: Skjeberg Folkehøyskole
Her skal SPORT se og lære, men også selv få lov til å prøve seg som ledere og trenere for en større gruppe barn og unge. For utenom dette blir det også tid til andre ting som workshops med afrikansk ungdom, ambassadebesøk, safari i Kafue nasjonalpark og besøk ved Victoria Falls.
Ved siden av all sightseeingen og idretten skal også SPORT skrive jevnlige reisebrev hjem, som legges ut på Skjeberg Folkehøyskoles hjemmesider, samt lage et reportasjemagasin om hele turen. Reisen tar omlag 20 dager og elevene kommer hjem 16. april. I den forbindelse har vi intervjuet to av elevene på sport: David Guribye og Ann-Kristin Svalestad, og hørt hvilke forventinger de har og hva de tenker om opplegget i Afrika.
David:
Hva skal SPORT gjøre i Zambia?
– Vi skal samarbeide med en idrettsorganisasjon der nede som heter Edusport. Vi skal være trenere og arrangere leker som stiv heks og slå på ring. Haien kommer er også en potensiell lek.
Dine forventninger til turen?
– Jeg er veldig spent på hva vi kommer til å se og oppleve. Ingen i klassen har vært så langt sør i Afrika. Man danner seg jo et bilde, men jeg regner med at det blir annerledes. Har egentlig ingen store forventinger til det.
Hva tror du blir den største opplevelsen?
– Å se hvordan menneskene der nede kan leve et godt og rikt liv, selv om de er fattige. Det å finne glede i små ting, som f.eks idrett. Hvilke verdier de har, hva de setter pris på kontra det vi setter pris på i Norge.
Hva vet du om Zambia fra før av?
– Det er ikke mye. Et rimelig fattig land. At det ligger i Afrika.
Utfordringer?
– Hvordan det blir å gå på ramma der nede. Kvaliteten på toalettene i seg selv og ikke minst dopapiret. Å finne tonen med ungene, jeg håper at det skal gå bra.
Hva gleder du deg mest til?
– Jeg er positivt innstilt til turen, men gleder meg ikke. Jeg gleder meg ikke med tanke på at jeg ikke helt vet hva som møter meg, men jeg er positivt innstilt. Spennende å se hvordan de lever der nede og oppleve safari.
Hva tror du om maten i Zambia? Frykter du «spaniamage»?
– Jeg er ganske så skeptisk til maten. Det blir nok mye ukjent mat. For eksempel maisgrøten. En kompis av meg levde på mais grøt i flere mndr og det var ikke akkurat delikat for å si det sånn. Den grøten der skal jeg prøve å styre unna.
Noe du vil legge til?
– Sende en hilsen til mamma, dersom dette er det siste hun hører fra meg. Også pappa da, må ikke glemme han.
Ann-Kristin:
Hva skal SPORT gjøre i Zambia?
– Vi skal være masse med unger og instruere de, få de i trening. Kanskje introdusere de for norske leker som de ikke er kjent med. Litt nye ting i forhold til hva de har vært med på og få fram idrettsglede og samhold. Prøve å koble det som vi gjør i kampen mot hiv/aids.
Dine forventninger til turen?
– Ja, jeg håper jo at vi klarer å utrette noe. At vi klarer å gjøre en forskjell i deres hverdag. At vi gir noe for å gjøre deres hverdag bedre og at det vi har jobba med ikke er forgjeves. Jeg håper vi får gitt dem det vi har samla inn, og at det betyr noe for dem. Og ikke minst få oppleve en helt annen kultur, både på godt og vondt.
Hva tror du blir den største opplevelsen?
– Jeg tror det blir å få se noe jeg ikke har sett før: Barn i slummen og dårlige levekår. At jeg får se noe nytt, som man bare har sett på tv, men at vi også får se hva som er bra for dem. Ting som kanskje ikke betyr noe for oss. Få se deres verdier.
Hva vet du om Zambia fra før av?
– Egentlig ingenting mer enn det vi har lært her på skolen. At det ikke er Afrikas verste land å bo i.
Utfordringer?
– Å fly, jeg gruer meg litt til å fly. Ellers er det egentlig ingenting. Kanskje litt Safari – masse farlige dyr som løper rundt.
Hva gleder du deg mest til?
– Alle opplevelsene. Alt vi kommer til å se, alle menneskene vi kommer til å møte. I tillegg til badeland og safari.
Hva tror du om maten i Zambia? Frykter du «spaniamage»?
– Jeg tror det skal gå bra. Litt redd for at det ikke er så sunn mat. Mye varmmat, store måltider, lyst brød og sånn. Gleder meg litt til å spise maisgrøt og kanskje litt afrikansk mat.
Noe du vil legge til?
– Bare det at vi er veldig heldige som får denne muligheten til å reise ned. Mange jeg har snakket med er misunnelige på meg, som får reise ned, og spesielt under så velorganiserte forhold.
.
På vår lille svipptur til Sverige, rakk de modigste av elevene å fotografere et nedslitt hus. Riktignok torde ingen å gå nært opp til huset, likevel ble de jaget av huseieren.
Ideen er inspirert av det tyske kunstnerparet Bernd og Hilla Becker. De to fotografene lager collager av ulike byggverk som ser nesten like ut, men som befinner seg spredt over et stort geografisk område. Ved første øyekast kan det se ut som om ti-tolv fotografier er fra samme sted, men når man ser nærmere på de, kommer det fram at de er ulike.
Rariteter i gangene
Performance art hadde sin blomstring på 70-tallet, kunstnere brukte seg selv som et middel til å formidle en tanke eller en ide.
Installasjon er et utrykk man bruker når kunstverket handler om å forandre et rom, ute eller inne. På AK-Foto skal vi benytte oss av begge disse kunstformene, og alt vi gjør skal dokumenteres med foto.
Vi håper på å få andre elever og lærere til å undre seg, og kanskje gruble litt over hva vi driver med.
Da de kom inn på kjøkkenet var det bare å ta på seg forklær og sette i gang. Det oppstod litt forvirring i begynnelsen om hvem som skulle gjøre hva. Som kjent så blir flere kokker mer søl, men lærer Mona er vant med forvirrede folkehøyskoleelever og delegerte raskt arbeid til alle sammen.
Da pizzaene var ferdigstekt hadde de fire svære pizzaer på en tralle og en liten hinderløype foran seg. De måtte snike seg gjennom dører i trange ganger, over dørstokker og ned trapper for å komme til klasserommet. Der satt det en utsulta gjeng elever og pimpa brus. De kasta seg over tralla i det den var over terskelen.
Elevene gomlet pizza mens Mona introduserte leken «en hemmelig venn» i form av en adventskalender. De trakk en lapp ut av hatten til vår lokale magiker Jo-Patrick og der stod det et navn. Til den personen skulle elevene kjøpe en liten gave, pakke den inn og henge den opp på adventsveggen.
Likevel blir det også studier av håndens anatomi og foredrag om verdens kunstrebeller.
Disse timene er det timelærer Line Østby som har hatt ansvaret for.
Hun er utdannet ved kunsthøyskolen i Bergen, og har Kunsthistorie mellomfag. Det har blitt fire lærerike forelesninger før jul, og det blir fem etter nyttår.
Det startet med en naken elevrådsleder foran teppe med et skilt med skriften «Fairy song». Melodien kommer, teppet forsvinner. Til publikums glede står det en fe på scenen dekket med vinger og en gitar. Et par sekunder senere flyr 2 nye feer inn på scenen, publikum jubler. Den fortsatte med en lang rekke morsomme numre.
Med titler som: «på personalrommet» og «hardt å vere svart» og litt trylling endte forestillingen med at hele klassen framførte en afrikansk dans satt sammen av var gode venn Franchesca Kabaso.