Zambia har i mange år vært preget av stor fattigdom, og sjansen for å komme seg opp og frem er svært dårlig. Moses Malama (27) er en av de få som har klart å snu skuta rundt og kommet seg ut av fattigdommen.
Tekst: Pontus William Ek Egelandsdal
Foto: Audun Frantzen / Sveinung Finden
Moses Malama (27) er født i Copperbelt, nord i Zambia, men vokste opp i Kalingalinga i Zambias hovedstad, Lusaka. Der gikk han på skole og spilte fotball på det lokale fotballaget. For Moses var barndommen en vanskelig tid, både for hans ti søsken og foreldre. Faren jobbet for å brødfø familien, men med hele elleve barn å forsørge kom problemene på løpende bånd. Lite penger utgjorde lite mat og problemer med å fullføre skolen.

-Det var vanskelige tider, spesielt periodene faren min ikke hadde arbeid å gå til. Det gikk spesielt ut over skolen som fungerte på den måten at hvis du ikke betalte for skoleplassen ble du kastet ut av klasserommet. Heldigvis fungerer ikke skolesystemet på den måten lenger. Nå kan du gå på skolen og ta eksamen selv om du ikke har betalt skoleavdraget, men du vil ikke få resultatene dine før du har betalt skoleplassen. Så sånn sett var jeg uheldig med tanke på hvordan det fungerte på den tiden. Faren min hadde ikke råd til å betale skoleplass for verken meg eller søsknene mine.

Da det så mørkt ut for Moses fikk han heldigvis hjelp med å betale skolen da EduSport kom på banen. EduSport er en frivillig organisasjon som arbeider med mottoet «utdanning gjennom idrett», og er moderorganisasjonen til BUSA (Bauleni United Sport Academy), som er programmet Skjeberg er involvert i.
-Som sagt hadde ikke faren min råd til å sende meg på skolen. Det var faktisk et helt år hvor jeg ikke gikk på skolen, det var da EduSport kom inn og hjalp meg med å betale skolen, i tillegg var jeg veldig heldig og fikk en fosterfar som hjalp meg med å få ting til å gå rundt.
Selv om Moses fikk muligheten til å gå på skole, beskriver han ikke seg selv som noe englebarn, faktisk det motsatte.
-I klasserommet ville jeg beskrevet meg selv som en som ikke klarte å sitte stille. Jeg skulket til og med timer. Jeg tror det hadde noe å gjøre med hva vi lærte, og at jeg kunne mye fra før. Spesielt matematikk, kjemi og fysisk aktivitet tok jeg veldig lett, selv om jeg sjeldent var i timene. Jeg gjorde mye eget arbeid etter skoletid hvor jeg gikk igjennom pensum for meg selv i stedet for i klasserommet. Livet bak skolepulten var ikke noe for meg. I tillegg var jeg en bølle, og lærerne likte meg ikke. De lot meg ofte få gå fra timen både fordi de visste at jeg kunne hva vi lærte fra før av, og fordi det var enklere for dem uten å ha meg i klasserommet.

Da Moses var ferdig med den grunnleggende skolegangen i Zambia tok han to år hvor han ikke tok videre utdanning, på denne tiden hadde han blitt tjueto år. I stedet dro den unge zambieren til Norge som idrettsfrivillig ved Sund Folkehøyskole, som ligger på Inderøy i Nord-Trøndelag. Der ville han lære om kulturen i Norge og hvordan han kunne ta med seg det han så tilbake til Zambia.
-Tenkte nytt
EduSport som var organisasjonen som hjalp Moses, så noe i han. De så en ledertype som turte å tenke nytt. Så da Moses kom til EduSport med sine ideer fikk han mulighet til å realisere de.

– Jeg startet med sportsutvikling, og prøvde å introdusere andre sporter i Zambia enn kun fotball, som er to tredjedeler av idretten her i Zambia. Jeg så på de som ikke kunne spille fotball eller hadde talentet til det, og tenkte at det må være et tilbud til de også. Så jeg gikk til EduSport og spurte om jeg kunne begynne å inkludere nettball i programmet deres, og det fikk jeg lov til.  Så de siste årene har jeg vært trener i nettball, samtidig som jeg har frontet nettball i hele Zambia, og det er nå en av de største sportene i landet. Vi har til og med landslagsspillere i nettball fra Kalingalinga, den dag i dag. Så jeg føler selv at det er noe veldig bra vi holder på med.
Moses gjorde inntrykk på mange med sin kunnskap og lederegenskaper, og han ble kjapt et kjent navn i Lusaka. Han imponerte så mye at Lusaka International Community School, som er en veldig høyprofilert skole i Zambia, la merke til han og ville at han skulle komme inn og ha noen treninger med nettballaget deres.
-Skolen hadde et fag som het fysisk aktivitet, og de hadde fått med seg at jeg var aktiv innen nettball som trener på den tiden. Så de ringte meg og spurte om jeg kunne komme og trene de når de hadde nettball, for skolestyret ville ha et bra lag. Så tror jeg de egentlig bare så hvor forpliktet og seriøs jeg var, og jeg ble deretter spurt om jeg kunne ha fysisk aktivitet på skolen av og til, noe jeg også hadde drevet med i landsbyer tidligere. Det som gjorde det enkelt for meg var at jeg hadde erfaringen, og det allerede var tydelige rammer på skolen. Jeg jobbet som vikar i en måned før jeg ble tilbudt en fast stilling som lærer for den fysiske aktiviteten på skolen. Det som hjalp veldig var at jeg fikk en anbefaling fra en skole i Mosvik som jeg hadde hatt aktiviteter med da jeg var i Norge. Jeg har tenkt tilbake på om jeg faktisk hadde fått jobben om jeg ikke hadde fått den anbefalingen.
-Møtte vanskeligheter
For Moses, som hadde en annen bakgrunn enn barna og ungdommene som gikk på skolen, bø det på utfordringer. I tillegg til at han synes det var vanskelig å finne seg til rette, synes barna det var rart at en som hadde vokst opp i fattigdom skulle trene de.

-Du vet det vil alltid være utforinger på forskjellige måter. Jeg kan fortelle at i starten var det vanskelig for meg å tilpasse meg. Jeg var vant til at barna og ungdommene jeg trente hørte på meg, men på denne skolen var det annerledes. Grunnen til det var at disse barna kom fra rike hjem hvor barna allerede hadde alt. Av og til kunne de snakke tilbake til meg og spørre hvorfor jeg var her, at deres foreldre har mer penger enn du noen gang kommer til å tjene. Så jeg prøvde med all min erfaring fra Kalingalinga og ulike landsbyer å tilpasse meg, spørre meg selv hvordan jeg kan snu dette. Til slutt måtte jeg fortelle skolestyret om dette og det ble tatt grep. Skolen jeg jobber på har klare retningslinjer om hvordan de vil ha ting, og å vise respekt til lærerne er veldig viktig. Det ble heldigvis tatt grep, og etter hvert så fikk jeg respekt fra dem. I dag møter jeg sjeldent samme utfordring, på grunn av at jeg nå har tilpasset meg og vet hvordan jeg skal håndtere ting. Det er et flott sted å jobbe på.
-En farsrolle
Da Moses var 12 år gammel kom Sveinung Finden og Skjeberg Folkehøyskole inn i livet hans, som en del av et frivilligprosjekt Skjeberg startet i Zambia. Moses forteller om hvordan det endret livet hans og la grunnmuren for hvor han er i dag.
– Jeg ble inspirert. Da jeg først møtte Sveinung sa han til meg at jeg kan gjøre det bedre, både med utdanning og sport. På den tiden pleide jeg bare å si at jeg skal spille fotball og bli profesjonell, og når jeg hadde blitt det ville jeg ha alt jeg trengte. Jeg husker han sa til meg at det var vel og bra, men at det er andre veier å følge i livet, også. Da Skjeberg kom på banen begynte de å vise meg forskjellen på Zambias og Norges utdanningsløp. Da jeg så hvordan Norge hadde det innså jeg at det er sånn ting burde fungere, ikke sånn jeg hadde tenkt før. Så det var en oppkvikker for min del. Så Skjeberg har virkelig åpnet øynene våre i Zambia og vist oss hvor bra man kan ha det.

Moses forteller om en mann han beundrer.
-Sveinung har vært som en far for meg. Hver gang han kommer til Zambia sier han «Moses, jeg må møte deg og høre hva som foregår». Han har vært der for meg i mange år. Det har vært tider der jeg har hatt vanskeligheter, og Sveinung har alltid strukket ut en hjelpende hånd til både meg og andre. Enten det er økonomisk, mentalt eller bare livsglede, så har Sveinung vært der. Han sådde et frø i meg og inspirerte meg til å være den beste utgaven av meg selv.
Han trekker også frem Sveinungs samboer, Mona Bromander og Thomas Lilleby som har vært engasjerte i prosjektet Skjeberg har gående.
-Thomas har vært et friskt pust og oppfordrer oss alltid til å utvikle flere mennesker her i Zambia på samme måte som de har utviklet oss. Jeg må også nevne Mona. Hun har på samme måte som Thomas og Sveinung alltid vært der for oss og hjulpet oss både når hun har vært Zambia og Norge.
I dag har Moses det veldig bra og han trives med det han gjør. Han håper på lysere tider i Zambia og ønsker å ta del i det.

Noe av det morsomste ved å fotografere er å fange stemninger og øyeblikk på konserter. Ofte er det utfordrende med hensyn til lys og mørke, og da hjelper det å ha forberedt seg riktig. Har man gjort det, blir konsertfoto bare moro. Har man ikke forberedt seg blir det gjerne mer utfordrende enn man hadde tenkt seg.
Det som er viktig å forstå er hvordan man skal arbeide med lite lys. Hvilke innstillinger man skal bruke for å få det resultatet man ønsker. Man må ha øvd seg på forholdet mellom ISO, lukkertid og blender. Og det er heldigvis noe av det første man lærer på fotolinja. Dette er viktig å øve på slik at man får en egen forståelse for hvordan man får de bildene man ønsker.

Komposisjon, lys og skygge
Ved siden av de mekaniske innstillingene kommer selvsagt komposisjon. Hva som er plassert hvor i bildet. Hva man ikke har med i bildet. Hvor lyset treffer? Lys og skygge er veldig viktig i konsertfoto. Skal man ha bildet i farge eller i sort/hvitt? Alle disse tingene er med på å skape stemningen i bildet. Man skal heller ikke glemme at det i alle fotografier inngår en del etterarbeid i Photoshop eller Lightroom. Dette inngår også selvsagt i undervisningen på linja.

Stemning
Det er med andre ord viktig at bildene har en stemning, men også at man kan se hvem som spiller og synger. Det er jo ikke noe poeng med fine stemninger hvis man ikke får vist hvem man har forsøkt å fotografere.
Eller som Vegard sier det:
– Jeg ville fange så mange av elevene på Musikklinja som mulig som var med på konserten, og få til en finest mulig komposisjon.
Når vi på Fotolinja gjør konsertfoto, er det ofte på Musikklinjas konserter. De blir alltid veldig glade og takknemmelige for bildene vi tar av dem. Så da er det viktig for oss at vi gjør så godt vi kan.

I dette innlegget er det bilder tatt på releasekonserten for Musikklinja sitt album ”Give it a year”. Dette var med andre ord årets siste konsert, så det var mange følelser i sving både på scenen og i publikum. Ekstra kult at både lys og scene da er så proff og står i stil med de flinke musikkelevene.
Fotografer er Nora Arntsen, Vegard Mostraum Hovind og Isa Johanne Arntzen Johansen. Alle tre er blant de elevene fra årets kull som skal studere fotografi videre til høsten, så det blir morsomt å følge med på!
Albumet til Musikklinja finner du HER!
Ikke glem å følge oss på Instagram og Facebook. Ønsker du å lese mer om fotolinja, finner du mer her.
 

Ungdom i dag opplever et stort press fra mange kanter. De skal prestere, de skal være ungdommer, de skal bli voksne, de skal få seg utdannelse og de skal se bra ut.  Akkurat i denne tiden da alt er på sitt mest forvirrende skal man stake ut kursen for resten av livet, og nesten allerede vite utfallet av disse valgene.

Hva skal det bli av meg?
På fotolinja har det vært en fabelaktig blanding av elever i år. Noen vet hva de skal bli, andre vet hva de ikke skal bli. Noen skal bli fotografer, mens andre igjen vurderer å bli lærere. En tenker sågar å bli mattelærer.  Heldigvis kom alle som ville bli fotografer inn på fotoskoler i Oslo og Trondheim. Vi ønsker dem lykke til!

Valgets kvaler
Men hva med de som ikke skal bli fotografer da? Det er utvilsomt mye å velge i. Ungdommen blir nærmest bombardert med muligheter og forventninger. Så hva gjør en stakkar for å klare å velge? En måte å gjøre det på er å ta et år på folkehøyskole. Her kan mye skje, og kanskje best av alt, man får hjelp til å  finne ut hvordan en kan velge. For man kan ikke bare velge med hode eller mage, man må velge med begge.

De som ikke skal bli fotografer
To av jentene på Foto har gjort sine valg. Begge har et soleklart fototalent, men velger likevel en annen vei. Hva er grunnen til deres valg, mon tro? Den ene skal bli lærer og den andre sikter seg inn mot å bli blomsterdekoratør. Hva var avgjørende for valgene de har gjort seg? Hva var tungen på vektskålen?

Birgit Eide er 20 år fra Gol i Hallingdal:
-For meg har foto alltid vært en hobby. Dette året har jeg brukt til å finne ut at det forblir en hobby og at et yrke innenfor fotografi ikke passer for meg. Jeg har slitt veldig med å finne ut hva jeg skal gjøre neste år. Det er et stort press og vanskelig å velge hva man tror man kan tenke seg å gjøre i lang tid framover. Nå har jeg endelig kommet fram til at jeg skal utdanne meg til blomsterdekoratør, noe jeg tror vil passe meg siden jeg trenger å ha en jobb der jeg kan være kreativ. Etter mye usikkerhet og tenking, er det utrolig godt å endelig vite hva jeg skal gjøre.

Andrine Kompen er 19 år fra Aurdal i Valdres:
-Jeg har alltid hatt lyst på en jobb der jeg kan jobbe med folk, og har vist de siste 5 årene at det jeg har mest lyst til å jobbe som er lærer. Jeg dro derfor ikke på folkehøyskole for å finne ut hva jeg vil. Det skulle heller være et år der jeg kunne ta en pause og få jobbe med foto mer som en hobby. I løpet av året har vi hatt en del Photoshop-oppgaver, og jeg fant fort ut at det ikke var noe som jeg hadde helt i fingrene. Som resten av klassen tok det litt tid før jeg fant min greie. Min greie ble analogt og mørkerom. En sikker ting er at jeg har lært utrolig mye som jeg kan ta med videre innenfor foto både digitalt og analogt. Og jeg håper at jeg en gang skal kunne få et eget mørkerom.

Fremtiden er med andre ord lys. Ikke alle på fotolinja skal bli fotografer. Det er noe av det som gjør det så hyggelig og fint å gå på Fotolinja. Her er det plass til alle, og alle har bruk for hverandre. Takk for innsatsen, dere har virkelig vært med på å gjøre året spesielt!
 
Følg Foto på Instagram og Facebook!

Moses Mwanza bor i den fattige bydelen Bauleni utenfor Lusaka, og spiller for U20-landslaget til Zambia. Nå er han plukket ut til å prøvespille på nivå 2 i Portugal.
 Tekst: Sindre W. Haavik og Audun Smevik
Foto: Sindre W.  Haavik

Moses er en 16 år gammel gutt som trener hardt hver dag og bruker nesten hele dagen på fotball, med en organisert treningsøkt hver kveld på en og en halv time. Han spiller både spiss og kant og har draktnummer 10 for BUSA (BAULENI UNITED SPORTS ACADEMY).
– Mine beste kvaliteter er fart og dribling, og jeg gleder meg enormt mye, forteller Moses.
En fighter
Samtidig er han også veldig nervøs for å mislykkes. Men han ser positivt på det og han skal jobbe hardt for å nå drømmen sin. Moses mener at det kommer til å bli en stor utfordring med underlaget som de har i Portugal kontra det han spiller på i hverdagen. Her han nå bor, er det harde jordbaner som underlag, og helt andre fasiliteter kommer til å møte han i Portugal. Der kommer han til å spille på gode gressbaner og det blir et mye høyere nivå. De nye banene kommer til å bli en ulempe for Moses, men han beskriver seg selv som en fighter som liker utfordringer.
– Jeg håper jeg kan klare å passe inn i dette fotballmiljøet, sier han.

Han håper å lykkes i Portugal, og klare å utvikle seg videre som fotballspiller. Han skal prøve seg på nivå 2 i Portugals divisjonssystem, så dette blir et veldig stort steg for han. Moses reiser i løpet av april, og skal være i Portugal noen uker hvor han skal vise seg fra sin beste side for å kunne flytte hit og satse fullt på proffdrømmen.
 Et godt forbilde
Broren til Moses forteller at lillebroren hans er en god fotballspiller som jobber hardt og vil utvikle seg videre, samt at han er god teknisk for sin alder, og dermed er han veldig glad på brorens vegne at han skal til Portugal for å prøve lykken der. Han vil følge med broren, som han mener er et godt forbildet.
– Han har et godt hjerte som han kan komme langt med, mener broren, som for øvrig også heter Moses.

Linjene ved Skjeberg folkehøyskole har kommet hjem fra tur, men det betyr ikke at opplevelsene er slutt. Før helgen var halve skolen på U-festivalen som i år var på Hvaler. Her fikk Musikklinja ha konsert, Radiolinja ha direktesendinger og Foto tok bilder i ulike sjangere.

Musikk
Det er morsomt for oss som ikke hører hva musikklinja driver med hver dag å høre de flinke elevene spille og synge både coverlåter og egne låter i skjønn forening. Vi blir imponert hvor scenevante og flinke de har blitt i løpet av skoleåret.

Radio
Elevene på radiolinja er ikke redde for å hoppe i det. De intervjuer kjendiser, arrangører og hvem det skal være uten at det virker som at det påvirker dem noe særlig. De lager underholdende og gode sendinger hver gang og vi er stolte av dem.

Foto
Selv om fotogjengen nok hadde mer jetlag i kroppen enn de selv ante sto de på og jobbet for Ufestivalen. De tok bilder og intervjuet artistene, gjorde ”5 på gata” innslag, streetphoto og video. Det ble mange kule konsertbilder både av Comet Kid, Absence Crew, Cirkus Xanti, Fredrik Høyer.og av våre egne musikkelever.

Alt i alt er vi veldig fornøyde med å kunne få en slik mulighet til å teste oss ut, oppleve nye ting og få erfaring i linjefagene våre utenfor skolen. Nå er skoleåret snart slutt og da er denne delen av livene til mange av elevene bare gode minner å ta med seg videre.

Nå gjenstår noen få uker med hygge og avslutning før vi  tar sommerferie 12 mai.
 
Det har vært noen magiske opplevelser sammen med dere.

De to siste dagene i New York ble det ikke bare fantastisk vær, men også noen fantastiske opplevelser i hver sin ende av byen. På fredagen leide vi sykler og dro til Coney Island. Lørdagen møtte vi Helge Østtveiten som arbeider i FN for en omvisning på hans arbeidsplass.

Sykkeltur i New York
Det  var elevene selv som ønsket sykkeltur på programmet i New York. Dette var en god ide synes vi. Vi fant en fin sykkelrute gjennom Manhattan, via Brooklyn Bridge og ut til Coney Island. Ifølge Google aps skulle turen ta under to timer. Vi brukte fem. Vi hadde det jo ikke travelt, så vi nøt det nydelige vårværet i fulle drag. Vi var veldig heldige med været og alle glemte å smøre seg inn med solkrem, så vi ble godt solbrente alle sammen.
Vi tok t-banen tilbake til Manhattan og syklet en liten svipptur innom Central Park. Så da kan vi krysse av det også på vår bucket list.

Omvisning FN
For andre år på rad fikk vi omvisning i FN av Helge Østtveiten som selv arbeider der. Vi var litt uheldige med dagen. På grunn av situasjonen og utviklingen i Syria fikk vi ikke komme inn i Sikkerhetsrådet. Der var det nemlig hektisk møtevirksomhet.

Vi fikk høre mye om hva FN gjør og hvorfor, vi fikk ta bilder og avsluttet med en kjapp tur innom suvenirbutikken. Som i fjor var dette besøket noe som vi synes er viktig og som vi opplever som stort for oss.  Å være i disse rommene vi så ofte har sett på tv er nesten litt uvirkelig. Da er det ekstra gøy med bilder av oss på talerstolen.

Dette ble også siste punkt på programmet for årets New York-tur. Vi fikk jammen gjort mye på disse to ukene, og var nå veldig klare for å dra hjem igjen.
Takk for turen, folkens!
Flere bilder finner du på Instagram og Facebook.

Endelig var dagen kommet. Vi skulle til Sjømannskirken på besøk, hilse på dem igjen og ”overrekke” de nesten 25 000kr vi har samlet inn gjennom kalendersalg og henge opp vår fotoutstilling i Trygve Lie Gallery. For en dag det ble!
 
Spente og glade
Det var en spent og fornøyd gjeng som dro til sjømannskirken denne dagen. Tenk, vi skulle åpne vår egen fotoutstilling! Det skjer ikke hver dag for oss, og i hvert fall ikke i New York.
 

Norsk mat
Da vi ankom kirka fikk vi først en deilig lunsj. Det smakte ekstra godt med ”norsk” mat etter nesten to uker på amerikansk diett. Vi fikk proppet oss med både eggerøre, salater og vafler. Og så grovt brød. Vi har nok aldri vært så glade for grovt brød før.
Etter maten fikk vi en kort presentasjon av sjømannskirken ved Håvard Osland. Da lærte vi garantert noe nytt og fikk kanskje et litt nytt syn på hva Sjømannskirken i New York egentlig gjør for noe.
 

Alle deltar
Vi hadde nok litt maur i buksa etter lunsj siden vi også skulle henge opp og gjøre klart til utstilling. Hele gjengen deltok på å planlegge, henge opp bilder, blåse opp ballonger og gjøre klar drikke og snacks.

Utstillingen ble en veldig hyggelig opplevelse med mange publikummere som var nysgjerrige på bildene, elevene og Norge. Det var jo naturbilder fra ”gamlelandet” utstillingen bestod av.
 

Kvelden ble avsluttet med kake på diner. Som vanlig klarte ingen å spise opp de gigantiske kakestykkene, men det var veldig godt å prøve.
 
Se mer på Instagram & Facebook

Da var den kanskje mest spennende dagen på turen ankommet, i dag skulle vil nemlig på safari i Chobe Nasjonalpark i Botswana. På Jollyboys (i Livingstone) måtte alle opp i 7-tiden hvor vi ble hentet av en buss. Turen til Botswana var på cirka en time, hvor det meste av utsikten var bush på begge sider av veien.
Da vi omsider kom frem til grenseovergangen stod det kilometervis med trailere som ventet på å ta den lille fergen over til safariparadiset. Vi fikk heldigvis kjørt forbi dem, og ble hentet av safaribilene på andre siden av Zambesielven. Zambesi utgjør her grensen mellom Zambia, Zimbabwe og Botswana.

I Botswana satt vi oss i safaribilene, hilste på den veldig greie sjåføren og guiden vår Innocent, og kjørte til safarilodgeen litt inn i landet. Her fikk vi litt briefing rundt safarien før det bar ut på en tre timer lang båtsafari hvor vi fikk se mange dyr på veldig nær avstand. Høydepunktene for oss fra Skjeberg var nok å få se både flodhester, krokodiller og elefanter langs elvebredden. Veldig fin tur med veldig gode guider!

Etter båtsafarien fikk vi en kjapp lunsj ved lodgen før vi ble eskortert til bilene og startet landsafarien i Chobe Nasjonalpark. Vi ble delt inn i to grupper på ni og ti personer i hver bil, og vi var delt resten av turen. Denne nasjonalparken er mest kjent for verdens høyeste konsentrerte område med elefanter, hvor guiden fortalte at hele parken rommet rundt 22000 elefanter. Dette kom til å bli bra! I starten var det veldig rolig, men vi fikk se mange typer antiloper som impala, kudu og sabel og, masse elefanter og et yrende fugleliv.

Etter et par timer kjørte vi inn på en savanne hvor det var veldig mange elefanter og giraffer som gikk veldig nære bilen vi satt i. Litt bortenfor stod det også sebraer, som er ganske sjeldent her. Villsvin, bøfler og sjakaler ble også sett like etter dette.

Utpå kvelden begynte vi å bli litt urolig fordi vi ikke hadde sett hverken løver, leoparder eller hyener. På vei til campen hvor vi skulle sove, fikk vår guide, Innocent, en melding på øret om at det var sett løver nærme campen vår! I en forferdelig fart kjørte han på og vi nådde en løveflokk på 11 (!) stykk. Løvene gikk langs veien hvor bilen vår stod så de livsfarlige dyrene stod rundt to meter unna oss.

Etter litt fikk vi også se løveflokken jakte på en flokk antiloper, uten hell. Dette var veldig sjeldent å se ifølge vår guide. Og mens løvene angrep gikk solen ned rett foran oss og vi måtte kjøre til campen før det ble bekmørkt.

Rundt 18:30 ankom vi campene, der det var satt opp tomannstelt, et bål med stoler rundt, et bord der det ble servert middag og et toalett, eller rettere sagt et hull i bakken med en do-ring over. Vi fikk en del informasjon der om hvordan vi skulle oppføre oss. Blant annet om at om vi måte på do i løpet av natta måtte vi lyse rundt hele campen før vi gikk ut av teltet og se etter øyne – siden det kunne være rovdyr der ute! Heldigvis ble ikke dette noe problem, og det ble ikke noe problem å sove.
Klokka 05:45 sto vi opp igjen og fikk servert en enkel frokost før vi satte oss i bilen igjen for å ta en liten morgensafari på vei ut av nasjonalparken tilbake til Zambia. På turen fikk vi nok en gang se løver, nå fra en annen flokk en den vi så kvelden før, og denne gangen sju stykk. Det så lenge ut til at vi ikke kom til å se noen dyr vi ikke hadde sett tidligere, men like før vi kjørte ut av safariområdet fikk vi øye på en leopard som jaktet på fugler.

Dermed fikk vi se fire av «the big five» i løpet av turen, nemlig løver, bøffel, leopard og elefant. Det eneste som manglet var nesehorn som ikke finnes i parken, så da kunne vi si oss godt fornøyd med det vi fikk med oss.
I 08:30-tiden ankom vi grensa, og var tilbake på Jollyboys hvor vi bor klokka 10. Fra da av fikk vi turens eneste fridag Så da ble det mye soling og bading, mens noen dro på krokodilleparken og noen dro på marked litt ned i gata. Vi avsluttet dagen med felles middag på restauranten Olga’s. Tirsdag drar vi hjem til Norge!
Stefan Fosse
Erlend Magnus Haga

Som vanlig når vi er i på tur er vi både høyt oppe i skyskraperne og langt ute på øyene for å oppleve storbypulsen som dirrer i New York City. Vi har opplevd enormt mye så langt og heldigvis har vi noen dager til på å suge til oss inntrykk og inspirasjon.
Høyt oppe
I går var vi på Top of the Rock som virkelig er på toppen av New York City, med utsikt over hele Manhattan, Brooklyn, New Jersey, Harlem og Bronx. Det er et fantastisk syn å stå der oppe mens sola går ned og lysene i byen kommer på. Vi får med oss alt, heldigvis.

Ut mot havet
I dag har vi vært på enda en dagstur. Vi har nemlig vært på Liberty Island og Ellis Island. Her fikk vi sett Frihetsgudinnen på nært hold og oppleve hva det vil si å komme til Ellis Island og gå i fotsporene til de millionene som kom gjennom de bygningene på vei fra livene sine og til noe helt annet som de ikke visste hva var. Det gjør inntrykk på oss, og det er vi takknemmelige for,
Vi kunne nok ha tenkt oss å vært ute lenger, men siden vi skal på konsert i Harlem i kveld måtte vi avslutte litt tidligere.

Konsert i Harlem
Så nå har vi en liten time med avslapping og hygge før vi drar på konsert. Vi skal til Harlem og legendariske Apollo Theater, og oppleve deres berømte Amateur Night, Her har mang en stjerne gått sine første skritt mot berømmelsen sin. Man kan f eks nevne, Billie Holiday, Sammy Davis Jr, Aretha Franklin, Mariah Carey og James Brown.
Vi gleder oss til en stor opplevelse.

OPPDATERING!
Vi fikk en helt fantastisk opplevelse på the Apollo. Anbefales på det sterkeste!

 
Flere bilder kommer på Instagram og Facebook!

I dag har fotolinja vært på dagstur til Niagara Falls og hygget oss. Vi fikk en flott dag sammen,  med mange muligheter til å forevige vannfallets mektige tilstedeværelse.
 

Morgenfugler
Vi var tidlig av sted i morges med første fly til Buffalo og lærte en viktig lekse da vi ankom: det lønner seg ikke å ta rutebuss. De gikk ikke så mye som vi hadde håpet og de tok lang tid. Så vi endte opp med å kjøre taxi med en luguber mann med utrolige historier og en like skitten bil innvendig som utvendig. At han snakket på inn- og utpust gjorde ikke saken bedre. At han kjørte med to par briller på og tekstet, tok betalt med kredittkort samtidig som han kjørte som et svin hører også med til historien. Vi kommer nok ikke til å glemme ham med det første.
 

Foto og turistfeller
Vi fikk tatt de bildene vi ønsket og fikk hygget oss sammen. Selv om vi kanskje skulle ønske at våren hadde kommet lenger der oppe så var det en utrolig hyggelig tur. Suvenirer ble innkjøpt til både oss selv, familie og venner.
 

Niagara Falls
Det var naturlig nok vannet i fossen som opptok oss mest i dag. Vi fokuserte mest på lange eksponeringer med filter siden vi ikke kunne vente til kvelden med å fotografere. Det må vi si vi ble veldig fornøyd med.

Flere bilder kommer etter hvert.
 

Følg med oss på Instagram og Facebook, da vel! Les også mer om Fotolinja på hjemmesiden.