I løpet av skoleåret skal sportselevene ikke bare lære seg journalistikk, de skal også få innblikk i andre sporter. Med den norske fotballsesongen godt i havn setter de nå fokus på is-idretter og nå spesielt ishockey. Spartatrener, landslagets assistenttrener og stolt Særping, Sjur Robert Nilsen gjestet fredag formiddag sportslinja for en prat om hans hockeyliv som spiller og trener i norske og utenlandske klubber samt Norges ishockeylandslag.
Skjebergelevene fikk også anledning til å stille Sjur Robert spørsmål de lurte på.
– Det viktigste rådet jeg kan gi dere på veien til å bli journalister er å stille godt forberedt i alt dere foretar dere, gjør hjemmeleksen deres før dere kommer på kamp, sa Sjur Robert.
Et av temaene som gledet et lærerhjerte var trenerens syn på spillernes rolle overfor treneren og klubben, noe som også er overførbart til det å være elev i skolen.
– Jeg som trener kan ikke tvinge spillerne til å trene eller gi full innsats, den motoren må de starte selv. Min oppgave som trener er å tilrettelegge for at denne motoren skal gå, under best mulige forhold slik at de presterer.
Men til syvende og sist er det spillerne som må ta ansvar for å tilegne seg trening og utvikling i det han holder på med, sa Sjur Robert.
Avslutningsvis snakket spartatreneren om trendene i norsk idrett, hans syn på treningsmentalitet og veien til å bli best i det man driver med.
Sportselev Birk Winge Liverud fra Drammen, syntes det var kjempespennende å høre spartatrenerens foredrag fra innsiden av hockeyhverdagen.
– Jeg gleder meg ekstra mye til å få akkreditert meg inn på neste ishockeykamp for å begynne og jobbe, sa Birk entusiastisk etter foredraget.. Få det på!

En gledelig nyhet til deg som søker på Skjeberg Folkehøyskole er at hos oss får du tilgang til to store lisenspakker. Skolen har avtaler med Adobe og Microsoft og har i den anledningen lisenser til utlån. Mao. Du trenger kun ha med deg din private PC eller Mac – Vi har resten!
Microsofts officepakke       består som kjent av samtlige kontorverktøy som er kjekke å benytte. Word, Excel og Powerpoint er kanskje de mest brukte. Når det kommer til ADOBE-pakka så er det et utvalg for de fleste. Vi har studentlisenser tilgjengelig til alle som blir elever.. Her er det bare å installere i vei!
[envira-gallery id=»9483″]

Podkast er i vinden som aldri før og valgfaget «Podkast» produserer alt fra rene fotballsendinger til opptak som tar for temaer lang unna sportsverdenen.
Det er ikke å slå under en stol at idrettsfolket på Skjeberg Folkehøyskole har mest på hjertet i disse dager og man skulle nesten tro at temaet fotball er en utømmelig kilde til debatt og diskusjon.
Gjengen bak «Stang ut» har i det siste produsert timevis med opptak av ordvekslinger og betraktninger og nå som samtlige av medlemmene har vært på en tradisjonell Londontur og sett flere Premiere League-kamper er sakslista og kjøreplanen full av temaer.
– Få oss på fort som f.., dette er ferskvare, sier ordstyrer og pod-kaptein Vetle Stousland. Vi må snakke om dette før «bildet» har endret seg i London gjentar han ernergisk..
Vel, hva skal man si.. det er bare å tune in – her kan dere høre Podkasten «Stang ut»
[wonderplugin_audio id=»3″]

Skjeberg Folkehøyskole har et godt samarbeid med eliteserieklubben Sarpsborg 08. Det nyter elevene på sportsjournalistikk og idrett godt av.
AV THOMAS LILLEBY
Noe av det viktigste vi gjør innenfor journalistikken på Skjeberg Folkehøyskole er å akkreditere elevene til eliteseriekamper i ulike idretter. Gjennom mange år har skolen hatt et godt samarbeid med Sarpsborg 08, som i år har gjort stor suksess og spiller i Europa.

Klubben er en meget god samarbeidspartner, som lar alle elevene på sportsjournalistikk og idrett få komme på kamp som enten akkrediterte journalister eller fotografer.

Unik mulighet

Dette gir Skjeberg-elevene en helt unik mulighet til å oppleve journalistlivet på nært hold, og selv erfare hvordan det arter seg i kulissene på en eliteseriekamp.
Denne uka dekket vi eliteseriekampen mellom Sarpsborg 08 og Haugesund. Vi ble tatt godt imot av klubbens mediasjef Ann Kathrin Juul.

Hun fortalte litt om hvilke regler både media og klubben må forholde seg til. Hvordan det er for pressen i eliteserien og hvilke krav som gjelder i europacupen.
Etter interessant informasjon fra Juul fikk de som skulle være fotografer utdelt fotovester, mens de som skulle på pressetribunen fikk sine akkrediteringskort.

Utvidet samarbeid

I år har vi utvidet samarbeidet med klubben litt og også dekket et par juniorkamper. Noen av Skjebergs elever har vært med juniorlaget på tur til Hamar. Dette er vinn-vinn for begge parter.
Våre elever får trening som fotografer og journalister, mens de unge, håpefulle juniorspillerne får verdifull trening i mediehåndtering.
Sarpsborg 08 har dessuten publisert både bilder og tekst fra våre elever på sine hjemmesider, noe vi selvsagt synes er stas.

Dekker flere kamper

Vi hjelper også elevene med å akkreditere seg til andre kamper, og hittil i år har vi hatt elever både på Lillestrøm-kamp og Strømsgodsets semifinale i NM. I tillegg er vi i løpet av året på toppkamper med både Sparta og Stjernen i ishockey. Med to eliteserielag i håndball i umiddelbar nærhet har vi også mulighet til å dekke håndballkamper.

 

Å leke sammen er en fantastisk måte å bli bedre kjent på. Når vi i tillegg må samarbeide, planlegge og konkurrere som et lag, gjør det sitt til at den gode følelsen får sette seg i nye elever og gamle lærere.
 

Hvert år gjør vi dette og hvert år er det annerledes. Ikke bare fordi det er nye elever, men også fordi det skjer så mye i et folkehøyskoleår at vi lærere glemmer hvordan det var fra et år til det neste.
 

Spaghetti og teip
Det  vi ikke glemmer er å se hvor mange fine elever vi har fått. Hvor mange som er med og gir jernet, smiler og deltar. Det er slikt som varmer og inspirerer oss. At hvert lag som konkurrerte om premiene fant hvert sitt uttrykk, og sin form for å bygge et tårn eller noe annet med spaghetti og teip.
 

Det ble også noen fine bilder av dette. Mange konsentrerte og smilende fjes i ivrig aktivitet rundt dammen vår. Som fotograf kan man ikke få flottere motiver enn dette.
 

Folkeskolehygge
Vi skal ikke glemme å leke sammen. For vi har det ikke travelt. Vi skal ikke rekke så mye. Vi kan ta oss tid til å kjenne på at vi er sammen, har det hyggelig og at det vi gjør er meningsfylt, selv om vi tilsynelatende bare leker. For vi bygger jo ikke bare tårn i spaghetti. Vi bygger også vennskap, trygghet og glede. Dette var heldigvis ikke siste gangen vi skal gjøre hyggelige og artige ting sammen. Det kommer mye mer. Dette blir et år vi skal huske!
 

Takk for strålende innsats, alle sammen.!
 
Se flere bilder på Instagram.

Vi som jobber på Skjeberg Folkehøyskole har gledet oss til denne dagen en god stund nå. Endelig kan skoleåret, og det vi elsker å arbeide med, begynne. Vi er klare som et brett med egg for alt som vi skal oppleve sammen i de neste ni månedene.

Dagen alt begynner
Det hyggeligste med dagen i dag var å endelig få se dere. Ta dere i hånda og åpne døra for alt det som står for tur. Vi har så vidt famlet oss i gang. Snakket litt sammen, hørt rektor Lene tale om det vi har i vente, og fått noen fine musikalske drops av hovedlærer på Musikkproduksjon Jon Torsteinsen sammen med Jose Leguina. Noen av dere kom alene, andre hadde nære og kjære med. Nå kan vi begynne. Bli kjent, ha det moro og sammen møte utfordringene. Vi gleder oss til det.

Vi skal ikke glemme at det er stas med denne dagen. For noen er det nok overveldende, men det går heldigvis over. Alle forventningene som dirrer og alt er nytt. Dere har fått smake på den gode maten vi har på Skjeberg Folkehøyskole, og dere har fått rommet deres, og sannsynligvis en hyggelig romkamerat.

90 blir 1
Når vi er så mange sammen under ett tak, så får vi felles minner. Vi skal jobbe hardt sammen med dere for at de skal bli mange og gode. Vi skal tilrettelegge for at miljøet blir bra og at fellesskapet skal få gode levevilkår. Sammen med dere skal vi få et år vi aldri vil kunne glemme.

Et år på folkehøyskole er så mye mer enn bare det du skal lære av faglig innhold, og vi tror at det er nettopp derfor alle dere har kommet til oss. Vi regner med at dere er åpne for det vi har å tilby dere av fellesskap, samhold, opplevelser og lærdom. Vi håper også at dere vil gi av dere selv både menneskelig og faglig. At dere er med oss og drar sammen. Da blir det uten tvil et legendarisk skoleår for oss alle.

Ikke glem å følge oss på Instagram!

Zambia har i mange år vært preget av stor fattigdom, og sjansen for å komme seg opp og frem er svært dårlig. Moses Malama (27) er en av de få som har klart å snu skuta rundt og kommet seg ut av fattigdommen.
Tekst: Pontus William Ek Egelandsdal
Foto: Audun Frantzen / Sveinung Finden
Moses Malama (27) er født i Copperbelt, nord i Zambia, men vokste opp i Kalingalinga i Zambias hovedstad, Lusaka. Der gikk han på skole og spilte fotball på det lokale fotballaget. For Moses var barndommen en vanskelig tid, både for hans ti søsken og foreldre. Faren jobbet for å brødfø familien, men med hele elleve barn å forsørge kom problemene på løpende bånd. Lite penger utgjorde lite mat og problemer med å fullføre skolen.

-Det var vanskelige tider, spesielt periodene faren min ikke hadde arbeid å gå til. Det gikk spesielt ut over skolen som fungerte på den måten at hvis du ikke betalte for skoleplassen ble du kastet ut av klasserommet. Heldigvis fungerer ikke skolesystemet på den måten lenger. Nå kan du gå på skolen og ta eksamen selv om du ikke har betalt skoleavdraget, men du vil ikke få resultatene dine før du har betalt skoleplassen. Så sånn sett var jeg uheldig med tanke på hvordan det fungerte på den tiden. Faren min hadde ikke råd til å betale skoleplass for verken meg eller søsknene mine.

Da det så mørkt ut for Moses fikk han heldigvis hjelp med å betale skolen da EduSport kom på banen. EduSport er en frivillig organisasjon som arbeider med mottoet «utdanning gjennom idrett», og er moderorganisasjonen til BUSA (Bauleni United Sport Academy), som er programmet Skjeberg er involvert i.
-Som sagt hadde ikke faren min råd til å sende meg på skolen. Det var faktisk et helt år hvor jeg ikke gikk på skolen, det var da EduSport kom inn og hjalp meg med å betale skolen, i tillegg var jeg veldig heldig og fikk en fosterfar som hjalp meg med å få ting til å gå rundt.
Selv om Moses fikk muligheten til å gå på skole, beskriver han ikke seg selv som noe englebarn, faktisk det motsatte.
-I klasserommet ville jeg beskrevet meg selv som en som ikke klarte å sitte stille. Jeg skulket til og med timer. Jeg tror det hadde noe å gjøre med hva vi lærte, og at jeg kunne mye fra før. Spesielt matematikk, kjemi og fysisk aktivitet tok jeg veldig lett, selv om jeg sjeldent var i timene. Jeg gjorde mye eget arbeid etter skoletid hvor jeg gikk igjennom pensum for meg selv i stedet for i klasserommet. Livet bak skolepulten var ikke noe for meg. I tillegg var jeg en bølle, og lærerne likte meg ikke. De lot meg ofte få gå fra timen både fordi de visste at jeg kunne hva vi lærte fra før av, og fordi det var enklere for dem uten å ha meg i klasserommet.

Da Moses var ferdig med den grunnleggende skolegangen i Zambia tok han to år hvor han ikke tok videre utdanning, på denne tiden hadde han blitt tjueto år. I stedet dro den unge zambieren til Norge som idrettsfrivillig ved Sund Folkehøyskole, som ligger på Inderøy i Nord-Trøndelag. Der ville han lære om kulturen i Norge og hvordan han kunne ta med seg det han så tilbake til Zambia.
-Tenkte nytt
EduSport som var organisasjonen som hjalp Moses, så noe i han. De så en ledertype som turte å tenke nytt. Så da Moses kom til EduSport med sine ideer fikk han mulighet til å realisere de.

– Jeg startet med sportsutvikling, og prøvde å introdusere andre sporter i Zambia enn kun fotball, som er to tredjedeler av idretten her i Zambia. Jeg så på de som ikke kunne spille fotball eller hadde talentet til det, og tenkte at det må være et tilbud til de også. Så jeg gikk til EduSport og spurte om jeg kunne begynne å inkludere nettball i programmet deres, og det fikk jeg lov til.  Så de siste årene har jeg vært trener i nettball, samtidig som jeg har frontet nettball i hele Zambia, og det er nå en av de største sportene i landet. Vi har til og med landslagsspillere i nettball fra Kalingalinga, den dag i dag. Så jeg føler selv at det er noe veldig bra vi holder på med.
Moses gjorde inntrykk på mange med sin kunnskap og lederegenskaper, og han ble kjapt et kjent navn i Lusaka. Han imponerte så mye at Lusaka International Community School, som er en veldig høyprofilert skole i Zambia, la merke til han og ville at han skulle komme inn og ha noen treninger med nettballaget deres.
-Skolen hadde et fag som het fysisk aktivitet, og de hadde fått med seg at jeg var aktiv innen nettball som trener på den tiden. Så de ringte meg og spurte om jeg kunne komme og trene de når de hadde nettball, for skolestyret ville ha et bra lag. Så tror jeg de egentlig bare så hvor forpliktet og seriøs jeg var, og jeg ble deretter spurt om jeg kunne ha fysisk aktivitet på skolen av og til, noe jeg også hadde drevet med i landsbyer tidligere. Det som gjorde det enkelt for meg var at jeg hadde erfaringen, og det allerede var tydelige rammer på skolen. Jeg jobbet som vikar i en måned før jeg ble tilbudt en fast stilling som lærer for den fysiske aktiviteten på skolen. Det som hjalp veldig var at jeg fikk en anbefaling fra en skole i Mosvik som jeg hadde hatt aktiviteter med da jeg var i Norge. Jeg har tenkt tilbake på om jeg faktisk hadde fått jobben om jeg ikke hadde fått den anbefalingen.
-Møtte vanskeligheter
For Moses, som hadde en annen bakgrunn enn barna og ungdommene som gikk på skolen, bø det på utfordringer. I tillegg til at han synes det var vanskelig å finne seg til rette, synes barna det var rart at en som hadde vokst opp i fattigdom skulle trene de.

-Du vet det vil alltid være utforinger på forskjellige måter. Jeg kan fortelle at i starten var det vanskelig for meg å tilpasse meg. Jeg var vant til at barna og ungdommene jeg trente hørte på meg, men på denne skolen var det annerledes. Grunnen til det var at disse barna kom fra rike hjem hvor barna allerede hadde alt. Av og til kunne de snakke tilbake til meg og spørre hvorfor jeg var her, at deres foreldre har mer penger enn du noen gang kommer til å tjene. Så jeg prøvde med all min erfaring fra Kalingalinga og ulike landsbyer å tilpasse meg, spørre meg selv hvordan jeg kan snu dette. Til slutt måtte jeg fortelle skolestyret om dette og det ble tatt grep. Skolen jeg jobber på har klare retningslinjer om hvordan de vil ha ting, og å vise respekt til lærerne er veldig viktig. Det ble heldigvis tatt grep, og etter hvert så fikk jeg respekt fra dem. I dag møter jeg sjeldent samme utfordring, på grunn av at jeg nå har tilpasset meg og vet hvordan jeg skal håndtere ting. Det er et flott sted å jobbe på.
-En farsrolle
Da Moses var 12 år gammel kom Sveinung Finden og Skjeberg Folkehøyskole inn i livet hans, som en del av et frivilligprosjekt Skjeberg startet i Zambia. Moses forteller om hvordan det endret livet hans og la grunnmuren for hvor han er i dag.
– Jeg ble inspirert. Da jeg først møtte Sveinung sa han til meg at jeg kan gjøre det bedre, både med utdanning og sport. På den tiden pleide jeg bare å si at jeg skal spille fotball og bli profesjonell, og når jeg hadde blitt det ville jeg ha alt jeg trengte. Jeg husker han sa til meg at det var vel og bra, men at det er andre veier å følge i livet, også. Da Skjeberg kom på banen begynte de å vise meg forskjellen på Zambias og Norges utdanningsløp. Da jeg så hvordan Norge hadde det innså jeg at det er sånn ting burde fungere, ikke sånn jeg hadde tenkt før. Så det var en oppkvikker for min del. Så Skjeberg har virkelig åpnet øynene våre i Zambia og vist oss hvor bra man kan ha det.

Moses forteller om en mann han beundrer.
-Sveinung har vært som en far for meg. Hver gang han kommer til Zambia sier han «Moses, jeg må møte deg og høre hva som foregår». Han har vært der for meg i mange år. Det har vært tider der jeg har hatt vanskeligheter, og Sveinung har alltid strukket ut en hjelpende hånd til både meg og andre. Enten det er økonomisk, mentalt eller bare livsglede, så har Sveinung vært der. Han sådde et frø i meg og inspirerte meg til å være den beste utgaven av meg selv.
Han trekker også frem Sveinungs samboer, Mona Bromander og Thomas Lilleby som har vært engasjerte i prosjektet Skjeberg har gående.
-Thomas har vært et friskt pust og oppfordrer oss alltid til å utvikle flere mennesker her i Zambia på samme måte som de har utviklet oss. Jeg må også nevne Mona. Hun har på samme måte som Thomas og Sveinung alltid vært der for oss og hjulpet oss både når hun har vært Zambia og Norge.
I dag har Moses det veldig bra og han trives med det han gjør. Han håper på lysere tider i Zambia og ønsker å ta del i det.

Moses Mwanza bor i den fattige bydelen Bauleni utenfor Lusaka, og spiller for U20-landslaget til Zambia. Nå er han plukket ut til å prøvespille på nivå 2 i Portugal.
 Tekst: Sindre W. Haavik og Audun Smevik
Foto: Sindre W.  Haavik

Moses er en 16 år gammel gutt som trener hardt hver dag og bruker nesten hele dagen på fotball, med en organisert treningsøkt hver kveld på en og en halv time. Han spiller både spiss og kant og har draktnummer 10 for BUSA (BAULENI UNITED SPORTS ACADEMY).
– Mine beste kvaliteter er fart og dribling, og jeg gleder meg enormt mye, forteller Moses.
En fighter
Samtidig er han også veldig nervøs for å mislykkes. Men han ser positivt på det og han skal jobbe hardt for å nå drømmen sin. Moses mener at det kommer til å bli en stor utfordring med underlaget som de har i Portugal kontra det han spiller på i hverdagen. Her han nå bor, er det harde jordbaner som underlag, og helt andre fasiliteter kommer til å møte han i Portugal. Der kommer han til å spille på gode gressbaner og det blir et mye høyere nivå. De nye banene kommer til å bli en ulempe for Moses, men han beskriver seg selv som en fighter som liker utfordringer.
– Jeg håper jeg kan klare å passe inn i dette fotballmiljøet, sier han.

Han håper å lykkes i Portugal, og klare å utvikle seg videre som fotballspiller. Han skal prøve seg på nivå 2 i Portugals divisjonssystem, så dette blir et veldig stort steg for han. Moses reiser i løpet av april, og skal være i Portugal noen uker hvor han skal vise seg fra sin beste side for å kunne flytte hit og satse fullt på proffdrømmen.
 Et godt forbilde
Broren til Moses forteller at lillebroren hans er en god fotballspiller som jobber hardt og vil utvikle seg videre, samt at han er god teknisk for sin alder, og dermed er han veldig glad på brorens vegne at han skal til Portugal for å prøve lykken der. Han vil følge med broren, som han mener er et godt forbildet.
– Han har et godt hjerte som han kan komme langt med, mener broren, som for øvrig også heter Moses.

Africa On The Ball er en skotsk veldedighets-organisasjon stiftet i 2011. Gjennom sport jobber de for å fremme viktigheten av utdanning, helse og hygiene og å utvikle og inspirere berørte samfunn i Afrika, med hovedfokus på Zambia.
Tekst: Joakim Opphus
Foto: Audun Frantzen /Web

Africa on the Ball bruker sport, hovedsakelig fotball, til å utvikle samfunn i Zambia som er ekstremt fattige og som ikke har de rette forutsetningene for å komme seg videre i livet. Det er det Africa on the Ball jobber for, å gi unge mennesker hjelp til å overkomme utfordringer de står overfor. Gi de muligheten til komme seg vekk fra det livet de er født inn i, og skape en bedre fremtid for dem selv og en bedre fremtid for samfunnet de kommer fra.

 

Idrett og veldedighet går hånd i hånd
Organisasjonen mener også at lagidretter som nettopp fotball kan være med på å lære essensielle livsegenskaper som kommunikasjon, lederskap, motivasjon og disiplin. De gir unge mennesker et fokus og et mål, og holder dem vekk fra fristelsen av alkohol og narkotika som er et stort problem i Afrika. Noe av det organisasjonen har oppnådd allerede, er å stifte et Community-eid og ledet fotballag, som har vært veldig suksessfullt. Laget har rykket opp to ganger og spiller nå i zambisk 4. divisjon. Kalingalinga On the Ball heter laget som kommer fra bydelen i Lusaka med samme navn, og er på samme måte som Africa on the Ball støttet fullt og holdent av sponsorer og donasjoner. Et lederskapsprogram hvor spillerne lærer om å være gode rollemodeller og setter viktigheten av målsetting, utdannelse og å hjelpe sitt lokale samfunn i fokus. Andre programmer og prosjekter som Africa on the Ball har, er mat- og hygieneprosjekter, studentsponsings-program, førstehjelpstrening, Girls Empowerment Program, søppelplukkings-prosjekt og Community Outreach Program.
Matprogrammet som er startet er ment til spillerne før fotballkamper. Noen av guttene kommer fra fattige familier og har ikke har råd til et måltid før kampene.
– Det gir spillerne energi og næring før kampene, og så er det viktig i forhold til å knytte sterkere bånd mellom spillerne, og det fremmer samarbeid, samhold og kommunikasjon. Som da til sammen skal legge til rette at laget blir bedre, sier prosjektleder Kelvin Chasauaka.
Hjelp til utsideliggende strøk
Africa on the Ball sitt Community Outreach Program er et av organisasjonens viktigste da den når ut til områder som trenger hjelp også i områdene utenfor byene. I en landsby utenfor Lusaka, i Chongwe, har Africa on the Ball bidratt med flere sanitetsverktøy som vannbeholdere og håndsåpe og andre ting for å bedre helse og hygienevanene i landsbyen. I tillegg har de sportsøkter med både barn og voksne i landsbyen. Landsbyen heter Fathers House og er en landsby hvor flere enker bor sammen med foreldreløse barn, og fungerer som mødre for dem. Barna får gå på skole, og ved hjelp fra organisasjoner som Africa on the Ball og deres Outreach program, så kan barna engasjere seg i sport. Helse og hygiene prosjektet lærer mødrene der om viktigheten av god hygiene i matlaging og om å ha et rent miljø rundt seg, og da få bukt med sykdommer som kolera og ikke minst HIV og aids.

 
 
 
 
 
 
 
Sanitet: Vannbeholdere og såpe er viktig for å bedre hygienevanene til mange. Kelvin Chasauka helt til venstre i bildet.
 

Da var den kanskje mest spennende dagen på turen ankommet, i dag skulle vil nemlig på safari i Chobe Nasjonalpark i Botswana. På Jollyboys (i Livingstone) måtte alle opp i 7-tiden hvor vi ble hentet av en buss. Turen til Botswana var på cirka en time, hvor det meste av utsikten var bush på begge sider av veien.
Da vi omsider kom frem til grenseovergangen stod det kilometervis med trailere som ventet på å ta den lille fergen over til safariparadiset. Vi fikk heldigvis kjørt forbi dem, og ble hentet av safaribilene på andre siden av Zambesielven. Zambesi utgjør her grensen mellom Zambia, Zimbabwe og Botswana.

I Botswana satt vi oss i safaribilene, hilste på den veldig greie sjåføren og guiden vår Innocent, og kjørte til safarilodgeen litt inn i landet. Her fikk vi litt briefing rundt safarien før det bar ut på en tre timer lang båtsafari hvor vi fikk se mange dyr på veldig nær avstand. Høydepunktene for oss fra Skjeberg var nok å få se både flodhester, krokodiller og elefanter langs elvebredden. Veldig fin tur med veldig gode guider!

Etter båtsafarien fikk vi en kjapp lunsj ved lodgen før vi ble eskortert til bilene og startet landsafarien i Chobe Nasjonalpark. Vi ble delt inn i to grupper på ni og ti personer i hver bil, og vi var delt resten av turen. Denne nasjonalparken er mest kjent for verdens høyeste konsentrerte område med elefanter, hvor guiden fortalte at hele parken rommet rundt 22000 elefanter. Dette kom til å bli bra! I starten var det veldig rolig, men vi fikk se mange typer antiloper som impala, kudu og sabel og, masse elefanter og et yrende fugleliv.

Etter et par timer kjørte vi inn på en savanne hvor det var veldig mange elefanter og giraffer som gikk veldig nære bilen vi satt i. Litt bortenfor stod det også sebraer, som er ganske sjeldent her. Villsvin, bøfler og sjakaler ble også sett like etter dette.

Utpå kvelden begynte vi å bli litt urolig fordi vi ikke hadde sett hverken løver, leoparder eller hyener. På vei til campen hvor vi skulle sove, fikk vår guide, Innocent, en melding på øret om at det var sett løver nærme campen vår! I en forferdelig fart kjørte han på og vi nådde en løveflokk på 11 (!) stykk. Løvene gikk langs veien hvor bilen vår stod så de livsfarlige dyrene stod rundt to meter unna oss.

Etter litt fikk vi også se løveflokken jakte på en flokk antiloper, uten hell. Dette var veldig sjeldent å se ifølge vår guide. Og mens løvene angrep gikk solen ned rett foran oss og vi måtte kjøre til campen før det ble bekmørkt.

Rundt 18:30 ankom vi campene, der det var satt opp tomannstelt, et bål med stoler rundt, et bord der det ble servert middag og et toalett, eller rettere sagt et hull i bakken med en do-ring over. Vi fikk en del informasjon der om hvordan vi skulle oppføre oss. Blant annet om at om vi måte på do i løpet av natta måtte vi lyse rundt hele campen før vi gikk ut av teltet og se etter øyne – siden det kunne være rovdyr der ute! Heldigvis ble ikke dette noe problem, og det ble ikke noe problem å sove.
Klokka 05:45 sto vi opp igjen og fikk servert en enkel frokost før vi satte oss i bilen igjen for å ta en liten morgensafari på vei ut av nasjonalparken tilbake til Zambia. På turen fikk vi nok en gang se løver, nå fra en annen flokk en den vi så kvelden før, og denne gangen sju stykk. Det så lenge ut til at vi ikke kom til å se noen dyr vi ikke hadde sett tidligere, men like før vi kjørte ut av safariområdet fikk vi øye på en leopard som jaktet på fugler.

Dermed fikk vi se fire av «the big five» i løpet av turen, nemlig løver, bøffel, leopard og elefant. Det eneste som manglet var nesehorn som ikke finnes i parken, så da kunne vi si oss godt fornøyd med det vi fikk med oss.
I 08:30-tiden ankom vi grensa, og var tilbake på Jollyboys hvor vi bor klokka 10. Fra da av fikk vi turens eneste fridag Så da ble det mye soling og bading, mens noen dro på krokodilleparken og noen dro på marked litt ned i gata. Vi avsluttet dagen med felles middag på restauranten Olga’s. Tirsdag drar vi hjem til Norge!
Stefan Fosse
Erlend Magnus Haga