Vi viser fotoutstillinger og andre elevarbeider i skolemiljøet.

Vi håper på 2 gjester fra hver elev, og ber om svar på mail eller telefon om hvor mange som kommer senest 30. april.

Vi kan dessverre ikke tilby overnatting på skolen, det finnes andre muligheter i nærheten:

Høk Kro & Motell / 69 16 80 00 (5 km fra skolen)
Høisand Camping (hytter) / 69 16 81 25 (3 km) 
Rica Saga Hotel / 69 12 42 00 (10 km).

Overnattingsbesøkende er velkommen til kveldsmat på skolen kl 19.15 på fredag
og frokost fra kl 07.45 – 09.00 på lørdag.

Velkommen!

Karsten Schroeder
rektor

-Mange har nok en svermerisk oppfatning av Cuba med revolusjonsromantikk, Che Guevara, amerikanske 50-tallsbiler, Hemingway, fete sigarer, dampende salsa og Buena Vista Social Club. Som førstegangsreisende er det lett å la seg fengsle av disse inntrykkene. Jeg håper likevel at vi gjennom vårt turopplegg skal kunne gi elevene et fundament for kulturell refleksjon som de vil ta med seg videre i livet, sier hovedlæreren.

Omfattende program
De to fagfeltene kan glede seg til et omfattende program. Under oppholdet i Havana skal de bli bedre kjent med bydelene Habana Vieja, Centro Habana og Vedado. Musikerne skal ha akustisk konsert, og journalistene skal lage reportasjer som skal inngå i en direktesendt tre-kameraproduksjon som skal streames på hjemmesiden til skolen. Elevene skal også følge i forfatteren Ernest Hemingways fotspor. De skal besøke Finca Vigia hvor han bodde i perioden 1939 til 1960. Turen går også til fiskelandsbyen Cojimar som var modell for romanen «Den gamle mannen og havet» som Hemingway fikk Nobels litteraturpris for i 1954. Fra Havana går turen videre til Trinidad før den avsluttes i Varadero.

Små historier blir en fortelling
Hovedlærer Willy-André Martinsen på fagfeltet Radio- og TV-journalistikk reiser nå for tredje gang til Cuba på ett år.

-Under mitt siste opphold på Cuba bodde jeg i Centro Habana. Den meste av tiden brukte jeg på å vandre i bakgatene i Havana om dagen, kvelden og natten i et forsiktig forsøk på å føle dagliglivets puls på byen. Observasjon er en velprøvd journalistisk metode i alle former for reportasjearbeid. Det ble også mitt hovedprogram under oppholdet. For meg var det viktig å oppsøke barbersjappa på hjørnet, skopusseren og mennene som forsøkte å sveise akslingen på en gammel Chevrolet. Jeg fulgte med når ungene i nabolaget spilte baseball og karene som tok et parti domino i bakgården. I en slik setting vil du alltid være en turist som blir lagt merke til. Det ligger tjukt utenpå. Du er en beskuer, en observatør som står på sidelinjen og gransker overflaten. Likevel kan du samle små historier som blir en fortelling du kan ta med deg videre på ferden.

Notater fra Moleskine
Kamera, penn og Moleskine er fast reisefølge. Her følger tre korte reiseskisser som hovedlæreren skrev etter sitt siste opphold i februar i år.

Den første er et utdrag fra notatbokens første jomfruelige sider. Det hele starter etter mange timers venting på den kjønnsløse Charles de Gaulle-flyplassen utenfor Paris:

«Ventegevinsten får du utbetalt når den store Boeing 747-400 kommer opp i marsjfart og krysser meridian for meridian og blir en tidsmaskin som får klokka til å reversere. Seks timer får du godskrevet kontoen på turen over til Karibia.

Det er tidlig kveld når jeg endelig kan vandre ut i tropemørket med nyinnvekslede konvertible pesos i lomma. Klimaet på Cuba i februar passer meg bra. Det er litt aristolelesk. Ikke for varmt og ikke for høy luftfuktighet, akkurat passe, slik at du kan strekke deg ut under lakenet og slippe den infernalske duren fra aircondition-anlegget som harker, hakker og halter seg gjennom natten. Jeg suger inn duftene i dype drag. Flyplass, varm asfalt, eksos og sigarrøyk.

I ankomsthallen får jeg et hyggelig gjensyn med Alexis Tuesta som kjører meg til Centro Habana. Han har bodd i Gøteborg i mange år og jobber i selskapet Munditours. Samtalen går lett og ledig mens han ratter, girer, bremser og gasser oss gjennom det kaotiske trafikkbildet av gamle amerikanske biler, kubanere på kinesiske tohjulinger, hestekjerrer og overlessede lastebiler mens terningen dingler i frontruta. Han bare smiler når jeg spør om kubanernes forhold til trafikkregler når han stopper på bensinstasjonen ved bunnen av La Rampa.

Det lukter lavoktanbensin og sjø. På høyden til venstre for oss ruver Hotel Nacional som en gang var lekestue for amerikanske mafiosos. Forfatteren Graham Green skrev hotellet inn i romanen «Vår mann i Havana» hvor hovedpersonen Wormold tok med seg datteren Milly i forbindelse med 17-årsdagen hennes. Rett i front ligger den legendariske strandpromenaden Malecón som strekker seg kilometer etter kilometer fra havneinnløpet ved Habana Vieja til bydelen Miramar. Utenfor flyter den store blå elven. Det var den som fikk Ernest Hemingway til å bosette seg på Cuba.

Jeg sveiver ned sidevinduet med mørkt solfilter for å se bedre. Det er på Malecón ungdommen møtes. De flørter, bader, spiller musikk og danser. Uten tilgang til turistvaluta er dette bokstavelig talt utestedet deres. Alexis svinger brått til høyre og vi dukker inn bak fasaden av bygninger som blir restaurert av UNESCO-midler. Bakgatene i Centro Habana er mørke. Bygningene er vakre, men sterkt preget av forfall siden 1959.

-Slik er det å bli gammel, tenker jeg, før det slår meg at jeg er eldre enn revolusjonen. Gammel, kan så være, men skrøpelig er jeg ikke. Derfor bærer jeg kofferten inn i resepsjonen på hotellet. Jeg triller den ikke».

Da jeg møtte John Lennon

All journalistikk handler om mennesker. Skal journalistikken handle om konkrete ting og fenomener, må den ta for seg menneskers forhold til disse fysiske tingene. I notatboken står denne nedtegningen om et møte med en berømthet i bydelen Vedado:

«John Lennon sitter i avslappet positur på benken. Han innbyr til samtale, men jeg klarer ikke helt å møte blikket hans. Noe mangler.

-Amigo! En eldre kar med nedtygd sigarstump i munnviken, cap og kortarmet skjorte med store brystlommer kommer gående ut fra skyggen. Han trekker fram et par stålinnfatninger som han plasserer på nesen til John. Han passer på John. Hele dagen. Hver dag. Han passer ikke på selve bronsestatuen i Parque Lennon. Den veier over to tonn. Nei, han passer på brillene hans. Det har vært en lei tendens at besøkende har rappa innfatningene. Men nå er det slutt. Det har blitt en heldagsjobb å vokte brillene til den britiske musikeren som sang «give peace a chance» mens han hygget seg med sin japanske kone i en dobbeltseng for åpent kamera i Amsterdam på 60-tallet.

Offisielt ble musikken til The Fab Four sett på som ungdommelig opprør og avvik som ikke tjente revolusjonen. Derfor ble platene til gruppa sensurert. Saken er jo ganske så ironisk med tanke på at fotografen Alberto Kordas berømte fotografi av Che Guevara prydet gutterommene over hele Vest-Europa som et symbol på akkurat det samme. Nå har John blitt en hedret helt som de har plassert ut i varmen, men under noen skyggefulle trær, og platene spilles igjen på kubansk radio.

Jeg forlater vaktmannen som snapper brillene av nesa til John når jeg rusler ut av parken. Jeg vandrer mot havet og stiller meg bakerst i køen foran iskrembaren Coppelia. Området ble gjort kjent av Tomás Gutiérrez Aleas film «Jordbær og sjokolade» fra 1993. Kubanerne er vant med å stå i kø. Til vanlig blir jeg stresset av det. Nå går det fint«.

Tid på helsa løs
Tid er kanskje det mest dyrbare vi har. På Cuba kan tid fort bli en alvorlig helsetrussel:

«I dag står Miramar for tur. Både før og etter revolusjonen har dette vært den mest elegante bydelen i Havana hvor de rikeste innbyggerne har slått seg ned i storslåtte villaer. Jeg hyrer en drosje som slipper meg av ved La Casa del Habano. Dette er kanskje den flotteste sigarbutikken i hele Havana. Den ligger ved Avinida 5 som er en vakker aveny omkranset av praktfulle herskapshus fra begynnelsen av 1900-tallet.

Det er tidlig formiddag. Jeg har hele forretningen for meg selv. For en lykke. Innehaveren låser meg inn i humidoren. Et snev av ærbødighet fyller meg når jeg varsomt beveger meg mellom hyllene, fornemmer luftfuktigheten og lar fingrene stryke over sigarkassene av sedertre. Hyllemeter med hyllemeter, fra gulv til tak, med verdens mest eksklusive sigarer. Montecristo, Cohiba, Romeo y Julieta, Hoyo de Monterrey og E
l Rey de Mundo. Jeg er ikke så fascinert av verdien av sigarene. Jeg er mer opptatt av hvor mye tid det er lagret her. Tid er kanskje det mest dyrbare av alt.

Jeg setter meg ned i en av de høyryggede lenestolene i salongen. Det er kanskje litt uanstendig å fyre opp en double corona Partagas Lusitianas før klokka 1030 om formiddagen. Men jeg gjør det. Jeg har heller ikke dårlig samvittighet for å nyte lagret rom som legger seg i tykke ringer på innsiden av glasset. Magasinet Cigar Aficionado kan fortelle at produksjonen av double corona og churcill har gått tilbake for de betydelig mindre robustos. Folk har rett og slett ikke tid til de helt store røykesakene lenger. Her ligger også noe av dobbeltheten i den håndlagede sigartradisjonen. Respekt. Hver eneste sigar gjennomgår flere hundre operasjoner før de blir sortert, pakket og kvalitetsstemplet med totalemente hecho a mano.

Røyken fra puroen siger dvelende mot taket. Jeg registrerer at asken fra min fyldige Partagas snart må kakkes forsiktig mot kanten av askebegeret. Mannen med den magiske nøkkelen til humidoren passerer bordet med noen velmenende bemerkninger.

Det tar tid å nyte en double corona. Lang tid. Langt over to timer. Jeg har tid nok. Foreløpig».

– Vi lager et heldagsopplegg for elevene, sier kurator Lena Eriksson.

– Vi tar presentere utstillingen med film og guide. Senere får elevene male selv, og tilslutt har vi et opplegg kalt «Ord om kunst», med undertittel – hvordan skrive om billedkunst, fortsetter Eriksson.

– Foredraget vil kunne gi elevene nyttige redskaper i forhold til å anmelde kunstutstillinger og i det hele tatt beskrive kunstneriske arbeider, avslutter Eriksson, som gleder seg til å ta i mot elevene.

Journalistikk i Kungälv
Litt lenger inn i landet, en halv times kjøretur fra Tjörn ligger Den Nordiska Folkhögskolan i Kungälv. Der underviser Lasse Carlsson et tjuetalls journalistelever .
Til høsten planlegger han og Skjebergs Annelise Fjeld Knutsen et samarbeid mellom kulturjournalistikk og de svenske journalistelevene.
Planene er at de to journalistgruppene møtes på Skjeberg folkehøyskole i prosjektuken i november, for å se nærmere på nabobyen Strømstads kultur- og kommunepolitikk.

– Det blir morsomt å få til et samarbeid over riksgrensen, knytte kontakter mellom elever og lærere, og samme arbeide om et stort prosjekt, sier Carlsson, og forteller videre at gruppene skal ha arbeidsbase i Strømstad, og publisere for nett og papir.

– Med to grupper med unge, sultne journalistspirer skal det nok bli trøkk, avslutter Carlsson.

Den Norske Opera er like vakker inne som ute. De mange enkle detaljene i det enorme byggverket, bidrar til at det er så gøy å fotogrfere der. Utsikten fra Operataket er også upåklagelig, derfra kan man se over hele Oslo.

Norsk Design og Arkitektursenter ligger idyllisk til like ved Akerselva. Institusjonen viser utstillinger, arrangerer ulike kurs og har butikk og restaurant. Vi tok en rask tur innom før vi satt kursen mot Vika og Stenersen Museet.

Paris Hilton og Sør Afrika
Den New York baserte kunstneren Ike Ude viser utstillingen Paris Hilton: Fantasy and Simulacrum på Stenersen Museet. Gjennom en collage av fragmenter fra moteblader, kjendisblogger, papparazzifotografier og andre populærkulturelle uttrykk, undersøker Ude konstruksjonen av mediefenomenet Paris Hilton.

Stenersen viser også Beauty and Pleasure in South African Contemporary Art. Utstillingen kretser rundt det sanselige i kraft av begrepene skjønnhet og nytelse.

Kunstnernes Hus
Bak Slottet ligger Kunstnernes Hus og restaurant Arcimboldo. Vi ble tatt imot av eieren av resturanten som hadde dekket to nydelige langbord for oss. God mat og gode samtaler ble avsluttningen på vår speed-date med Olso.

Etter studieturen til New York i april, har elevene på Bok jobbet intenst for å få alt klart til åpningen.

-Det var ganske nerveprrende i begynnelsen, forteller Lene Pedersen. Vi hadde flere tusen bilder å velge fra, og skulle plukke ut 30-60 bilder hver til fotobøkene. Selv synes jeg det var viktig å få til en god begynnelse og tematisk sammenheng i min boken. Samtidig jobbet jeg mye med sammenstning av sider og collage. Jeg er fornøyd med resultatet og synes boken var gøy å jobbe med, avslutter Lene.

Tidspress
Alle elevene gjorde ferdig fotobøkene på under en uke. Dertetter valgte de tyve fotografier hver til selve utstillingen. Samtidig jobbet en gruppe med en utstillingsplakat hvor alle har bidratt med ett bilde hver, og en annen gruppe laget en bildepresentasjon med et utvalg bilder fra New York.

-Det har gått i ett, sier Oda Borg Sortland. Jeg liker å jobbe mye og ser klart sammenhengen mellom hvor mye arbeid man velger å legge ned og resultatet. Vi på gruppen har gjennomført mange ulike prosjekter sammen dette skoleåret. New York utstillingen viser at selv om vi fotograferer veldig ulikt, har vi klart å arbeide frem en samstemt presentasjon.

Collage
Utstillingen viser fire hundrede fotografier fra New York. Halvparten av dem henger i uroer fra taket, og den andre halvparten er stiftet på veggene som collage.
-Dette er det vi kaller system i rotet, sier Camila Munoz. Det skal se litt tilfeldig og rotet ut, men sannheten er at hvert foto er plassert med tanke på farger og sammenheng.

New York skyline rett på veggen
Inspirasjon og ideer til utformingen utstillingen fikk elever og lærere i New York.
Fotolæreren kjøpte ti uroer som rommer tyve bilder hver på Guggenheim.
Læreren i grafisk design tok initiativ til å male hele mellomgangen på avdelingen hvit, for deretter lage sjablong og spraye stedsnavn og skyline fra New York rett på veggen.

Helt rå utstilling
– Avdelingen var fylt til randen på åpningsdagen. Foreldre, søsken og venner ga rosende kommentarer om utstillingen, men fotobøkene vekket mest oppmerksomhet blant gjestene.

-Jeg er så fornøyd, sier Anders Tveit. Vi har fått positiv respons fra mange hold og det er selvsagt morsomt. Men det beste er at vi på fagfeltet er fornøyd selv. Bøkene, plakaten og selve utstillingen er helt rå. Avsluttningen på skoleåret kunne ikke vært bedre, avslutter Anders.

Øyvind, som er billedkunstner bosatt på Hvaler, malte et av sine båtbilder for oss. Vi fikk se hvordan han ganske enkelt bygger opp et maleri.

-Det som er så befriende med kunsten er at man slipper å tenke, sier Øyvind. Vi skal male de bildene som dukker opp i hodet vårt. Det skal være en lek og vi kan ikke gjøre feil.

Med kjortel og palett på fotballbanen
Det var litt av et syn når 90 kunstnere satte kursen mot dagens atelie, nemlig skolens fotballbane. Alle fikk hver sin kjortel med en kjent kunstners navn på, og utstyr til å male med og på.

Dagens oppgave var å male noe fra et eventyr. En detalj, en hendelse eller en metafor. Det så ut til at alle gikk til oppgaven med stor iver, og det var ikke mangel på ideer. Snart så vi både Bukkene Bruse, Rapuntzel og Askeladden dukke opp både her og der på fotballbanen.

Fargesprakende mosikk
Under strålende sol fra blå himmel, kunne Øyvind og Eimund montere alle maleriene på et av fotballmålene. Kunstverkene utgjorde det man kan kalle en kjempemosaikk. Og selv om noen strøk var langt mer rutinerte enn andre, var de fleste enige om at resultatet ble et interessant syn.

Tyve tolkninger av rødhette og ulven
Ingen kunstutstilling uten en skikkelig vernisasje. Eimund lot ingen gå i glemmeboken. Alle maleriene fikk hver sin detaljerte tolkning av Eimund, og etterfølgende applaus fra kunstnerne. Vi fikk se den stygge andungen fra fiskeperspektiv og nye utgaver av prinsessen på erten.
Men aldri har vi sett så mange ulike tolkninger av Rødhette og ulven. I et av maleriene ser ulven ut som er litt redd for Rødhette, og i et annet ser vi bestemor mellom ulvens spisse tenner. Rødhette og ulven-variasjonene ville ingen ende ta, selv om vår dag som malende kunstnere gikk mot slutten.

Øyvind og Eimund inviterte oss inn i sitt univers, og det ble en fabelaktig opplevelse.

Museene og severdighetene ble en flott opplevelse, mens hotellene i Barcelona med fordel kunne vært bedre. Men vi var jo for det meste ute for å oppleve byen.

Det som toppet alle opplevelsene, var den fantastiske båtturen til Cap Creus, en tur som ble til ved en tilfeldighet. Vi satt lett henslengt ved stranden i Port Lligat, og ventet på å slippe inn i Salvador Dalí museet, da vi så noen fiskere som gjorde opp garnene etter dagens fangst.

Sponanidèen om å spørre dem om å ta oss med på en tur til Cap Creus, retning Frankrike, endte med en fantastisk tur til sjøs. Den salte sjølukten og synet av de karrige områdene som nå stod i full blomst etter en regnfull vår, kommer vi aldri til å glemme.

Animasjonsfilmen «Grå ballong»,  produsert under vinterens animasjonsprosjekt, er gått videre til finalen i UKMs fylkesmønstring i Trondheim. Dette er fantastisk for elevene, og flott for skolen som satser på å utvide animasjonsprosjekter på GRAF og Kulturjournalistikk.

Eivind Reibo Jentoft og Karoline Stabell Holvik er ansvarlig for filmen, med musikalsk hjelp fra ROTs Kim Hamang Raphaug.
De finaleklare filmmakerne får dekket fly og opphold til Trondheim under mønstringen i sommer.
Og det stopper ikke med det. Filmen er også tatt ut til visning på sommerens Månefestival i Fredrikstad.
Så nå går vi rundt å nynner: «Vi vil ha en grå ballong.»

Fagfeltsrommet og gangene i nærheten fylles opp med foto, skissert til magasin og illustrasjoner. Alle har laget magasinlayoutskisser, som en hyllest til noe de ble inspirert av i Catalonia. Skissene fra den siste studieturen er blitt bearbeidet, og er blitt til vakre trykk og malerier.

Årboken ble superfin, og er den store «happeningen» 14 mai. Resten av skolen har ikke sett den og kan bare glede seg. Her blir det mye latter, men også tåre… Skoleåret nærer seg slutten.