Fotografene var forberedt hva klær og fottøy angår. De fleste var kledd for en lengre fottur på Hardangervidda. Mye klær til tross, ingen hadde problemer med å hoppe fra den ene glatte fjæresteinen til den andre, med både digitale og analoge kameraer i bagasjen.

Da batterier og film tok slutt, dro gruppen til Skjærhallen, Hvalers lille sentrum, for å spise lunch. Etterpå satt vi kursen mot Tredalen på Spjærøy, vår «final destination».

Sjøluften gikk tydeligvis rett i fletta på på de unge fotografene. Klokken fire på ettermiddagen stupte majoriteten av gruppen rett til sengs. De som holdt seg våkne, reparerte støle kropper med yoga i vannkanten ledsaget av fotolærer Annette Klingvall.

Grilling og modellshoot
Gruppens kortfilm-lærer, Tore Bjerketvedt, vekket trøtte turgåere med lukten av grillmat. Selv om de fleste hadde proppet seg med både sjokolade og godterier hele dagen, gikk laksepølser og hamburgere ned på høykant, men Ballerinakjeks til dessert, det var det ingen som ville ha.

Solen var iferd med å takke for seg da vi var klare for kveldens fotoshoot. Våre to modeller, Eveline Bjerknes og Hildur Augustdottir gjorde en fantastisk innsats.
Idet jentene poserte på bryggen foran ivrige fotografer, gløttet kveldssolen frem mellom to skyer. Det magiske lyset var der i bare noen få minutter, og fotografene fyrte løs.
Zeid Alsaaty og Anders Tveit sto på hver sin side av settet med reflektorer. Guttene fanget solstrålene, og sendte de tilbake på modellene.
Alle fikk opplevelsen av å ha tatt gode bilder denne dagen.

I år går studieturen for Musikk og musikkproduksjon til Cuba, og vi kan ikke dra dit uten å kunne salsa! Heldigvis er musikkeleven Hilde Fjellseth en kløpper på salsa, og hun dro i gang salsakurs for resten av musikkelevene -og lærerne.

Hver bok har 26 sider og elevene har fått i oppgave å fylle alle sidene med egne fotografier. De fleste har brukt 30-40 bilder i hver bok. En del bilder står alene, mens andre er statt sammen i par eller som fotocollage. Både farger og sort/hvitt bilder er benyttet sammen og hver for seg.

– Utfordringen var å få bildene til å passe sammen på to og to sider, sier Camilla Maarud.
Videre synes jeg det var både interessant og lærerikt å benytte det jeg har lært om komposisjon og layout i praksis. Bildene mine kom mer til sin rett i fotoboken enn de gjør alene. Min bok er en skildring av New York. Ulike temaer og steder er samlet, samtidig glir over i hverandre, avslutter Camilla.

Hanne Bjørnstads fotobok er et rent sort/hvitt produkt.

– Jeg tenkte på at jeg fotograferte til en bok da jeg var i New York, sier Hanne. Det er fascinerende å sette sammen egne bilder til et håndfast produkt.

Jeg kommer til å bruke boken som portefolio på for eksempel jobbintervjuer i framtiden og jeg vil helt sikkert lage flere bøker, sier hun.

Radiodokumentaren «Et år for livet» handler om Eirik Austerheim som er elev på fagfeltet Bilde og kommunikasjon og romkameraten Tobias Dahle på Musikk og musikkproduksjon. De hilste på hverandre for første gang da de veltet inn på rom 411 i internatet Borgen med kofferter og pikkpakk i fjor høst. Gjennom året har de har utviklet et fortrolig vennskap og godt kameratskap. Thea og Annelise sier at det har vært kjempespennende å jobbe med radiodokumentaren og at de har lært mye.

– Det har vært en veldig interessant prosess å følge en person over lengre tid. Det er vanskelig og en stor utfordring å gå dypt inn på mennesker på denne måten. Vi må oppnå fortrolighet, vi må få de til å snakke og åpne seg, sier de.

Bildeskapende radio

-Hva er egentlig en radiodokumentar?

-Det er bildeskapende radio. Dersom vi tar utgangspunkt i TV-dokumentaren, så er den store forskjellen at vi må skape bildene inne i lytternes hode. Ved bruk av mikrofon- og fortellerteknikker, dybdeintervjuer, stemmebruk og miljølyder bygger vi opp radiodokumentaren ved hjelp av scener. Da vi endelig satte oss ned for å redigere, hadde vi flere timer med stoff som måtte klippes ned til 20 minutter, sier Thea og Annelise.

-Vi hadde aldri hørt om radiodokumentar før vi kom til Skjeberg Folkehøyskole, innrømmer de to jentene.

Fikk drahjelp fra NRK-journalist
Prosjektet startet opp tidlig i mars. Da fikk elevene på Radio- og TV-journalistikk besøk av journalist Hege Dahl fra NRK. Hun er en av landets fremste journalister på sitt felt og jobber i radiodokumentar-avdelingen på Marienlyst. Hege har vunnet flere priser for sine dokumentarer. -Det var veldig inspirerende. Hun er flink til å formidle og brukte mange praktiske eksempler fra både sin egen og andres produksjoner.
Hege Dahl kom tilbake mot slutten av prosjektet for å evaluere dokumentarene våre, sier Thea og Annelise. Elevene på fagfeltet Radio- og TV-journalistikk har produsert fire radiodokumentarer. De vil også bli presentert på hjemmesiden vår.

Lytt til radiodokumentarer fra NRK P2 her.

– Pakk i plastposer!

Det var lærer Sveinung Findens oppfordring til SPORT-elevene før møtet med Victoria Falls. Dette rådet ble gull verdt for oss, for etter hvert som vi beveget oss nærmere fossen fikk vi alle kraftige vannskurer over oss. Grunnen til dette er at vannet fra fossen treffer bunnen så kraftig at det regelrett blir kastet oppover igjen mot de skuelystne turistene.

Vi krysset en allerede gjennomvåt hengebro, hvor vi bare ble enda våtere, men det stoppet ikke der. Flere plasser var trykket betraktelig bedre enn det er i dusjene på Skjeberg-internatene, og vi stod flere ganger og bare nøt de enorme mengdene med vann som slo mot oss kontinuerlig. Noen av elevene trodde de var særdeles kvikke i toppen da de kjøpte seg regnfrakk ved inngangen, men det viste seg at de ble like våte som resten av gruppen.

Afrikanske rytmer
Etter Victoria Falls bar det tilbake til overnattingsstedet Jollyboys hvor vi var raske med å skifte til badetøy for å nyte tilværelsen ved det idylliske bassenget. Etter noen herlige timer i sola var det en spent gjeng som spaserte nedover gatene i Livingstone for å innta kveldens måltid på Ngoma Zanga – en ekte afrikansk restaurant. Her ble vi møtt med afrikanske hilsener og djembetrommer, før vi bestilte mat. Vi kunne velge mellom flere spennende retter, som for eksempel Village Chicken og Chicken Peanut, noe som falt i smak hos flere av elevene.

Etter vi hadde spist oss gode og mette, fikk vi overvære et flott show på scenen, med tramping, trommer, sang og dans i ekte afrikansk stil. Etter hvert ble vi selv invitert opp på scenen for å delta i showet, og vi vrikket på både hofter og ben etter beste evne. Mens noen av elevene dro tilbake til Jollyboys tidlig for å overvære favorittlaget i Champions League, var det også en gjeng som ble igjen for å overvære resten av det flotte showet.

Landsbybesøk
Torsdag morgen vendte vi nesen mot Buiketo Village, en liten landsby en times kjøretur utenfor Livingstone. Også her ble vi møtt med mye sang og dans, og ryktene må ha spredd seg om at Skjeberg-elevene er danseløver av beste merke, for det gikk ikke lenge før vi igjen ble bydd opp til dans.
Før vi ankom Buiketo ble vi opplyst om at over 60 % av det Zambiske folket levde i slike landsbyer, og at de resterende bodde i byer, men det primitive kom likevel som en overraskelse på oss.

Pengegave
For noen år siden ble den lille landsbyen offer for at skolebygget deres brant ned etter at den ble påtent. Bygget står nå halvferdig, foreløpig bare med noen få rom, uten tak. De har heller ikke ressurser eller penger til å ferdigstille bygget selv, så det var derfor en glede for Skjeberg-elevene å kunne overrekke en fin sum med penger, øremerket skolebygget. En privatperson i Østfold bidro med 3000 norske kroner, og på direkten samlet vi selv inn rundt 350 000 kwacha av våre egne lommer. Dette ble feiret med nok en danserunde, for øvrig uten Skjeberg-innslag, og det var ikke vanskelig å se at dette betydde mye for innbyggerne i landsbyen.

Dagens eneste program var å dra til en reptilfarm ved navn Kalimba Farms.
Vi reiste i samlet flokk med buss over humpete landeveier fram til farmen. I følge med oss var også Kangwa Kaluba, som er leder for idrettsorganisasjonen BUSA i Bauleni, og Kelvin Chilufa som jobber for EduSport i Kalingalinga.

Dødelige slanger
Vi møtt av en guide som skulle vise oss rundt på farmen. Første post var å møte slanger, og da kom slangefobien til syne hos flere av SPORT-elevene. Guiden begynte med å peke ned i et stort sirkelformet hull dekket av vegetasjon, og på hver side lå det flere meter lange pytonslanger og koste seg i skyggen. Langs en hvit murvegg var det mange store bur hvor det bodde ulike typer slanger – av den art du ikke har lyst til å støte på hjemme i hagen. Ved siden av hvert bur hang det informasjon om hva slags type slanger vi hadde med å gjøre; alt fra husslange til den dødelige black mamba. De yppet seg litt bak fengselsmurene sine, men det var lite de kunne gjøre mot oss.

Verden største krokodiller
Etter hvert beveget vi oss videre mot krokodillene som var inndelt etter alder. Noen var søte og små, mens andre var store og mer skremmende. De eldste og største av krokodillene var opptil 5 meter lange. Guiden vår fortalte at dette var verdens største krokodiller, såkalte Nil-krokodiller. Sentral i all vegetasjonen vi beveget oss igjennom var en innredning med noen harmløse skilpadder. Blant annet Fredrik Urke og Ann-Kristin Svalestad var villig til å prøve en skilpadde som erstatning for solhatt.

Slange rundt halsen
Da vi omsider var ferdige med vandringen rundt farmen, tok vi alle en pause i gresset ved siden av en et par stråhytter. Like ved fikk vi øye på noen fiskere ved en liten dam. De var i ferd med å sikre seg litt zambisk fisk (Kapenta) til middag.
Så var vi igjen tilbake der vi startet. Ved slangenes tilholdssted. Og før vi ante ordet av det, slapp guiden ut en husslange han ville vise oss. De fleste av oss var villige til både å holde slangen og å ha den rundt halsen – selv om noen kanskje skalv litt mer under beltestedet enn andre.

Da vi trodde det hele var over, sa guiden at han kunne vise oss litt større saker. Han hentet en stige og spaserte ned, og kom raskt opp igjen med et fem meter langt og 22 kilo tungt beist, en såkalt pytonslange. De fleste av oss var ikke like høye i hatten da pytonslangen begynte å hvese som et slags tegn på at han var sulten. Tross dette var noen av SPORT-elevene modige nok til å ha også denne digre kvelerslangen rundt halsen. Men det skal sies at ansiktsuttrykkene nå var en god del stivere enn med møtet med husslangen. Da beistet var tilbake i hulen sin, var det på tide å si takk for oss, og det var mange som pustet lettet ut etter å ha vært så nære de farlige dyrene.

Bursdagskake
Da vi returnerte hjem til Kalundu Guesthouse, var det heldigvis verken pytonslange eller krokodilleburger på menyen. Derimot hadde vår vertinne ved gjestehuset, Meri, bakt en sjokoladekake til bursdagsbarnet Magnus Hagen som fylte 20 år denne dagen. Meri, lærer Sveinung og flere av elevene sang «happy birthday» mens de bar inn kaken med 20 brennende lys. Alt dette til Magnus’ store overraskelse.