Zambia har i mange år vært preget av stor fattigdom, og sjansen for å komme seg opp og frem er svært dårlig. Moses Malama (27) er en av de få som har klart å snu skuta rundt og kommet seg ut av fattigdommen.
Tekst: Pontus William Ek Egelandsdal
Foto: Audun Frantzen / Sveinung Finden
Moses Malama (27) er født i Copperbelt, nord i Zambia, men vokste opp i Kalingalinga i Zambias hovedstad, Lusaka. Der gikk han på skole og spilte fotball på det lokale fotballaget. For Moses var barndommen en vanskelig tid, både for hans ti søsken og foreldre. Faren jobbet for å brødfø familien, men med hele elleve barn å forsørge kom problemene på løpende bånd. Lite penger utgjorde lite mat og problemer med å fullføre skolen.

-Det var vanskelige tider, spesielt periodene faren min ikke hadde arbeid å gå til. Det gikk spesielt ut over skolen som fungerte på den måten at hvis du ikke betalte for skoleplassen ble du kastet ut av klasserommet. Heldigvis fungerer ikke skolesystemet på den måten lenger. Nå kan du gå på skolen og ta eksamen selv om du ikke har betalt skoleavdraget, men du vil ikke få resultatene dine før du har betalt skoleplassen. Så sånn sett var jeg uheldig med tanke på hvordan det fungerte på den tiden. Faren min hadde ikke råd til å betale skoleplass for verken meg eller søsknene mine.

Da det så mørkt ut for Moses fikk han heldigvis hjelp med å betale skolen da EduSport kom på banen. EduSport er en frivillig organisasjon som arbeider med mottoet «utdanning gjennom idrett», og er moderorganisasjonen til BUSA (Bauleni United Sport Academy), som er programmet Skjeberg er involvert i.
-Som sagt hadde ikke faren min råd til å sende meg på skolen. Det var faktisk et helt år hvor jeg ikke gikk på skolen, det var da EduSport kom inn og hjalp meg med å betale skolen, i tillegg var jeg veldig heldig og fikk en fosterfar som hjalp meg med å få ting til å gå rundt.
Selv om Moses fikk muligheten til å gå på skole, beskriver han ikke seg selv som noe englebarn, faktisk det motsatte.
-I klasserommet ville jeg beskrevet meg selv som en som ikke klarte å sitte stille. Jeg skulket til og med timer. Jeg tror det hadde noe å gjøre med hva vi lærte, og at jeg kunne mye fra før. Spesielt matematikk, kjemi og fysisk aktivitet tok jeg veldig lett, selv om jeg sjeldent var i timene. Jeg gjorde mye eget arbeid etter skoletid hvor jeg gikk igjennom pensum for meg selv i stedet for i klasserommet. Livet bak skolepulten var ikke noe for meg. I tillegg var jeg en bølle, og lærerne likte meg ikke. De lot meg ofte få gå fra timen både fordi de visste at jeg kunne hva vi lærte fra før av, og fordi det var enklere for dem uten å ha meg i klasserommet.

Da Moses var ferdig med den grunnleggende skolegangen i Zambia tok han to år hvor han ikke tok videre utdanning, på denne tiden hadde han blitt tjueto år. I stedet dro den unge zambieren til Norge som idrettsfrivillig ved Sund Folkehøyskole, som ligger på Inderøy i Nord-Trøndelag. Der ville han lære om kulturen i Norge og hvordan han kunne ta med seg det han så tilbake til Zambia.
-Tenkte nytt
EduSport som var organisasjonen som hjalp Moses, så noe i han. De så en ledertype som turte å tenke nytt. Så da Moses kom til EduSport med sine ideer fikk han mulighet til å realisere de.

– Jeg startet med sportsutvikling, og prøvde å introdusere andre sporter i Zambia enn kun fotball, som er to tredjedeler av idretten her i Zambia. Jeg så på de som ikke kunne spille fotball eller hadde talentet til det, og tenkte at det må være et tilbud til de også. Så jeg gikk til EduSport og spurte om jeg kunne begynne å inkludere nettball i programmet deres, og det fikk jeg lov til.  Så de siste årene har jeg vært trener i nettball, samtidig som jeg har frontet nettball i hele Zambia, og det er nå en av de største sportene i landet. Vi har til og med landslagsspillere i nettball fra Kalingalinga, den dag i dag. Så jeg føler selv at det er noe veldig bra vi holder på med.
Moses gjorde inntrykk på mange med sin kunnskap og lederegenskaper, og han ble kjapt et kjent navn i Lusaka. Han imponerte så mye at Lusaka International Community School, som er en veldig høyprofilert skole i Zambia, la merke til han og ville at han skulle komme inn og ha noen treninger med nettballaget deres.
-Skolen hadde et fag som het fysisk aktivitet, og de hadde fått med seg at jeg var aktiv innen nettball som trener på den tiden. Så de ringte meg og spurte om jeg kunne komme og trene de når de hadde nettball, for skolestyret ville ha et bra lag. Så tror jeg de egentlig bare så hvor forpliktet og seriøs jeg var, og jeg ble deretter spurt om jeg kunne ha fysisk aktivitet på skolen av og til, noe jeg også hadde drevet med i landsbyer tidligere. Det som gjorde det enkelt for meg var at jeg hadde erfaringen, og det allerede var tydelige rammer på skolen. Jeg jobbet som vikar i en måned før jeg ble tilbudt en fast stilling som lærer for den fysiske aktiviteten på skolen. Det som hjalp veldig var at jeg fikk en anbefaling fra en skole i Mosvik som jeg hadde hatt aktiviteter med da jeg var i Norge. Jeg har tenkt tilbake på om jeg faktisk hadde fått jobben om jeg ikke hadde fått den anbefalingen.
-Møtte vanskeligheter
For Moses, som hadde en annen bakgrunn enn barna og ungdommene som gikk på skolen, bø det på utfordringer. I tillegg til at han synes det var vanskelig å finne seg til rette, synes barna det var rart at en som hadde vokst opp i fattigdom skulle trene de.

-Du vet det vil alltid være utforinger på forskjellige måter. Jeg kan fortelle at i starten var det vanskelig for meg å tilpasse meg. Jeg var vant til at barna og ungdommene jeg trente hørte på meg, men på denne skolen var det annerledes. Grunnen til det var at disse barna kom fra rike hjem hvor barna allerede hadde alt. Av og til kunne de snakke tilbake til meg og spørre hvorfor jeg var her, at deres foreldre har mer penger enn du noen gang kommer til å tjene. Så jeg prøvde med all min erfaring fra Kalingalinga og ulike landsbyer å tilpasse meg, spørre meg selv hvordan jeg kan snu dette. Til slutt måtte jeg fortelle skolestyret om dette og det ble tatt grep. Skolen jeg jobber på har klare retningslinjer om hvordan de vil ha ting, og å vise respekt til lærerne er veldig viktig. Det ble heldigvis tatt grep, og etter hvert så fikk jeg respekt fra dem. I dag møter jeg sjeldent samme utfordring, på grunn av at jeg nå har tilpasset meg og vet hvordan jeg skal håndtere ting. Det er et flott sted å jobbe på.
-En farsrolle
Da Moses var 12 år gammel kom Sveinung Finden og Skjeberg Folkehøyskole inn i livet hans, som en del av et frivilligprosjekt Skjeberg startet i Zambia. Moses forteller om hvordan det endret livet hans og la grunnmuren for hvor han er i dag.
– Jeg ble inspirert. Da jeg først møtte Sveinung sa han til meg at jeg kan gjøre det bedre, både med utdanning og sport. På den tiden pleide jeg bare å si at jeg skal spille fotball og bli profesjonell, og når jeg hadde blitt det ville jeg ha alt jeg trengte. Jeg husker han sa til meg at det var vel og bra, men at det er andre veier å følge i livet, også. Da Skjeberg kom på banen begynte de å vise meg forskjellen på Zambias og Norges utdanningsløp. Da jeg så hvordan Norge hadde det innså jeg at det er sånn ting burde fungere, ikke sånn jeg hadde tenkt før. Så det var en oppkvikker for min del. Så Skjeberg har virkelig åpnet øynene våre i Zambia og vist oss hvor bra man kan ha det.

Moses forteller om en mann han beundrer.
-Sveinung har vært som en far for meg. Hver gang han kommer til Zambia sier han «Moses, jeg må møte deg og høre hva som foregår». Han har vært der for meg i mange år. Det har vært tider der jeg har hatt vanskeligheter, og Sveinung har alltid strukket ut en hjelpende hånd til både meg og andre. Enten det er økonomisk, mentalt eller bare livsglede, så har Sveinung vært der. Han sådde et frø i meg og inspirerte meg til å være den beste utgaven av meg selv.
Han trekker også frem Sveinungs samboer, Mona Bromander og Thomas Lilleby som har vært engasjerte i prosjektet Skjeberg har gående.
-Thomas har vært et friskt pust og oppfordrer oss alltid til å utvikle flere mennesker her i Zambia på samme måte som de har utviklet oss. Jeg må også nevne Mona. Hun har på samme måte som Thomas og Sveinung alltid vært der for oss og hjulpet oss både når hun har vært Zambia og Norge.
I dag har Moses det veldig bra og han trives med det han gjør. Han håper på lysere tider i Zambia og ønsker å ta del i det.

Noe av det morsomste ved å fotografere er å fange stemninger og øyeblikk på konserter. Ofte er det utfordrende med hensyn til lys og mørke, og da hjelper det å ha forberedt seg riktig. Har man gjort det, blir konsertfoto bare moro. Har man ikke forberedt seg blir det gjerne mer utfordrende enn man hadde tenkt seg.
Det som er viktig å forstå er hvordan man skal arbeide med lite lys. Hvilke innstillinger man skal bruke for å få det resultatet man ønsker. Man må ha øvd seg på forholdet mellom ISO, lukkertid og blender. Og det er heldigvis noe av det første man lærer på fotolinja. Dette er viktig å øve på slik at man får en egen forståelse for hvordan man får de bildene man ønsker.

Komposisjon, lys og skygge
Ved siden av de mekaniske innstillingene kommer selvsagt komposisjon. Hva som er plassert hvor i bildet. Hva man ikke har med i bildet. Hvor lyset treffer? Lys og skygge er veldig viktig i konsertfoto. Skal man ha bildet i farge eller i sort/hvitt? Alle disse tingene er med på å skape stemningen i bildet. Man skal heller ikke glemme at det i alle fotografier inngår en del etterarbeid i Photoshop eller Lightroom. Dette inngår også selvsagt i undervisningen på linja.

Stemning
Det er med andre ord viktig at bildene har en stemning, men også at man kan se hvem som spiller og synger. Det er jo ikke noe poeng med fine stemninger hvis man ikke får vist hvem man har forsøkt å fotografere.
Eller som Vegard sier det:
– Jeg ville fange så mange av elevene på Musikklinja som mulig som var med på konserten, og få til en finest mulig komposisjon.
Når vi på Fotolinja gjør konsertfoto, er det ofte på Musikklinjas konserter. De blir alltid veldig glade og takknemmelige for bildene vi tar av dem. Så da er det viktig for oss at vi gjør så godt vi kan.

I dette innlegget er det bilder tatt på releasekonserten for Musikklinja sitt album ”Give it a year”. Dette var med andre ord årets siste konsert, så det var mange følelser i sving både på scenen og i publikum. Ekstra kult at både lys og scene da er så proff og står i stil med de flinke musikkelevene.
Fotografer er Nora Arntsen, Vegard Mostraum Hovind og Isa Johanne Arntzen Johansen. Alle tre er blant de elevene fra årets kull som skal studere fotografi videre til høsten, så det blir morsomt å følge med på!
Albumet til Musikklinja finner du HER!
Ikke glem å følge oss på Instagram og Facebook. Ønsker du å lese mer om fotolinja, finner du mer her.
 

Lær deg å lage en god podkast som folk gidder å høre på, laste ned og til og med anbefale videre.. Innholdet må du stå for selv men ved hjelp av proft utstyr, kompetente lærere og foredragsholdere så ligger alt til rette for at du kan klare det. Du vil også få opplæring i lydredigering og avvikling i studio. Det er faktisk slik at etter en liten opplæringsøkt i studio så greier du deg selv, ja vi opererer faktisk med avviklings-garanti..
Med andre ord skal podkast dreie seg om å lage godt innhold, teknikken er bare en hjelpende hånd på veien. Det siste året har elevene laget flere gode podkast-serier. De har snakket om alt fra filmpremierer til kjærlighetstrøbbel, den berømte fredagsfølelsen, fotballkamper og overgangsvinduet i engelsk Premiere League.
Hjelp på veien
Hvis du sitter med ting du vil prate om på radio, kanskje dykke ned i et tema eller en historie eller få hjelp til å pitche en ide så er Skjeberg og linja: Radio, podkast og blogging plassen.
I år deltok flere av elevene på NRKs Kort-dok konkurranse med egne bidrag. En gruppe gikk hele veien og ble plukket ut som finalebidrag og koste seg med finalefest og podkastseminar sammen med Norges ledende podkastere på NRK Marienlyst.
Gøy i studio
Kort oppsummert: Nysgjerrig på podkast? Lite, ingen eller stor erfaring fra før.. Spiller ingen rolle..Her får du utfolde deg til stemmen sprekker. Søk på Skjeberg nå!
[envira-gallery id=»8125″]

Ungdom i dag opplever et stort press fra mange kanter. De skal prestere, de skal være ungdommer, de skal bli voksne, de skal få seg utdannelse og de skal se bra ut.  Akkurat i denne tiden da alt er på sitt mest forvirrende skal man stake ut kursen for resten av livet, og nesten allerede vite utfallet av disse valgene.

Hva skal det bli av meg?
På fotolinja har det vært en fabelaktig blanding av elever i år. Noen vet hva de skal bli, andre vet hva de ikke skal bli. Noen skal bli fotografer, mens andre igjen vurderer å bli lærere. En tenker sågar å bli mattelærer.  Heldigvis kom alle som ville bli fotografer inn på fotoskoler i Oslo og Trondheim. Vi ønsker dem lykke til!

Valgets kvaler
Men hva med de som ikke skal bli fotografer da? Det er utvilsomt mye å velge i. Ungdommen blir nærmest bombardert med muligheter og forventninger. Så hva gjør en stakkar for å klare å velge? En måte å gjøre det på er å ta et år på folkehøyskole. Her kan mye skje, og kanskje best av alt, man får hjelp til å  finne ut hvordan en kan velge. For man kan ikke bare velge med hode eller mage, man må velge med begge.

De som ikke skal bli fotografer
To av jentene på Foto har gjort sine valg. Begge har et soleklart fototalent, men velger likevel en annen vei. Hva er grunnen til deres valg, mon tro? Den ene skal bli lærer og den andre sikter seg inn mot å bli blomsterdekoratør. Hva var avgjørende for valgene de har gjort seg? Hva var tungen på vektskålen?

Birgit Eide er 20 år fra Gol i Hallingdal:
-For meg har foto alltid vært en hobby. Dette året har jeg brukt til å finne ut at det forblir en hobby og at et yrke innenfor fotografi ikke passer for meg. Jeg har slitt veldig med å finne ut hva jeg skal gjøre neste år. Det er et stort press og vanskelig å velge hva man tror man kan tenke seg å gjøre i lang tid framover. Nå har jeg endelig kommet fram til at jeg skal utdanne meg til blomsterdekoratør, noe jeg tror vil passe meg siden jeg trenger å ha en jobb der jeg kan være kreativ. Etter mye usikkerhet og tenking, er det utrolig godt å endelig vite hva jeg skal gjøre.

Andrine Kompen er 19 år fra Aurdal i Valdres:
-Jeg har alltid hatt lyst på en jobb der jeg kan jobbe med folk, og har vist de siste 5 årene at det jeg har mest lyst til å jobbe som er lærer. Jeg dro derfor ikke på folkehøyskole for å finne ut hva jeg vil. Det skulle heller være et år der jeg kunne ta en pause og få jobbe med foto mer som en hobby. I løpet av året har vi hatt en del Photoshop-oppgaver, og jeg fant fort ut at det ikke var noe som jeg hadde helt i fingrene. Som resten av klassen tok det litt tid før jeg fant min greie. Min greie ble analogt og mørkerom. En sikker ting er at jeg har lært utrolig mye som jeg kan ta med videre innenfor foto både digitalt og analogt. Og jeg håper at jeg en gang skal kunne få et eget mørkerom.

Fremtiden er med andre ord lys. Ikke alle på fotolinja skal bli fotografer. Det er noe av det som gjør det så hyggelig og fint å gå på Fotolinja. Her er det plass til alle, og alle har bruk for hverandre. Takk for innsatsen, dere har virkelig vært med på å gjøre året spesielt!
 
Følg Foto på Instagram og Facebook!

Inntrykkene var mange når vi på Sportsjournalistikk og idrett ankom bussterminalen i Lusaka fredag morgen.
Tekst og foto: Kasper Teisberg Eriksen

Det var tettpakket med forskjellige mennesker, da vi gikk ut av bussen; folk fra alle bauer og kanter. Enkelte var travle og andre hadde bedre tid.
Butikkene var mange, og utvalget var stort, alt ifra klær, kosmetikk, smykker, mat, drikke og elektronikk. Man fikk på følelsen av at dette var et marked hvor butikkene og bodene varierer litt fra sesong til sesong.
Det befant seg også en politistasjon på bussterminalen, noe jeg kunne tenke meg var ganske nødvendige. Man følte seg ikke utrygg, men i en så stor folkemengde kan en tenke seg at kriminaliteten også er større enn hva vi er vant med i Norge.

Midt i lokalet så jeg en renholder som febrilsk forsøkte å rengjøre det asfalterte og skitne gulvet inne på terminalen, det så ut som en hard og litt meningsløs jobb fra mitt ståsted. Uansett hvor hardt hun prøvde, så ble det ikke rent, og folk tråkket konstant der hun hadde vasket. Terminalen var både med og uten tak, en hørte en jevn summing av høy lyd. Det var biler og busser som tutet og kjørte i alle kanter. Uansett hvor i lokalet man befant seg kunne man se og føle på stresset. Det var utrolig trangt, og vi beveget oss på mange måter som sild i tønne. En kjenner svetten renner, samtidig som det kommer kald bris fra airconditionen inne på terminalen.
Jeg slo av en prat med en hyggelig deleier og ansatt i en kiosk som lå inneklemt mellom andre butikker og boder. Han livnærte seg på å selge drikkevarer, kjeks og andre mindre varer til reisende til og fra Lusaka.

Moses Mwanza bor i den fattige bydelen Bauleni utenfor Lusaka, og spiller for U20-landslaget til Zambia. Nå er han plukket ut til å prøvespille på nivå 2 i Portugal.
 Tekst: Sindre W. Haavik og Audun Smevik
Foto: Sindre W.  Haavik

Moses er en 16 år gammel gutt som trener hardt hver dag og bruker nesten hele dagen på fotball, med en organisert treningsøkt hver kveld på en og en halv time. Han spiller både spiss og kant og har draktnummer 10 for BUSA (BAULENI UNITED SPORTS ACADEMY).
– Mine beste kvaliteter er fart og dribling, og jeg gleder meg enormt mye, forteller Moses.
En fighter
Samtidig er han også veldig nervøs for å mislykkes. Men han ser positivt på det og han skal jobbe hardt for å nå drømmen sin. Moses mener at det kommer til å bli en stor utfordring med underlaget som de har i Portugal kontra det han spiller på i hverdagen. Her han nå bor, er det harde jordbaner som underlag, og helt andre fasiliteter kommer til å møte han i Portugal. Der kommer han til å spille på gode gressbaner og det blir et mye høyere nivå. De nye banene kommer til å bli en ulempe for Moses, men han beskriver seg selv som en fighter som liker utfordringer.
– Jeg håper jeg kan klare å passe inn i dette fotballmiljøet, sier han.

Han håper å lykkes i Portugal, og klare å utvikle seg videre som fotballspiller. Han skal prøve seg på nivå 2 i Portugals divisjonssystem, så dette blir et veldig stort steg for han. Moses reiser i løpet av april, og skal være i Portugal noen uker hvor han skal vise seg fra sin beste side for å kunne flytte hit og satse fullt på proffdrømmen.
 Et godt forbilde
Broren til Moses forteller at lillebroren hans er en god fotballspiller som jobber hardt og vil utvikle seg videre, samt at han er god teknisk for sin alder, og dermed er han veldig glad på brorens vegne at han skal til Portugal for å prøve lykken der. Han vil følge med broren, som han mener er et godt forbildet.
– Han har et godt hjerte som han kan komme langt med, mener broren, som for øvrig også heter Moses.

17 år gamle Justina Mbewe er en av de mange Future changers-ungdommene som bor i den fattige bydelen Bauleni, utenfor Lusaka, Zambia.
Tekst & Foto: Øyvind Ludvigsen

Justina er en blid og oppegående jente som ønsker å se et sunnere Zambia i fremtiden. Hun og de andre ungdommene, sammen med lederne som har tatt initiativet til å starte den lille, frivillig drevne organisasjonen Future changers, jobber med å motivere barn og unge til å ta utdanning, slik at de kan gjøre en forskjell. Gjennom fine og morsomme aktiviteter for lokale barn, skaper de glede og motivasjon.
 

En jente med ambisjoner
På en overskyet dag på siden av fotballbanen i Bauleni, finner vi 17 år gamle Justina Mbewe stående sammen med sin unge lillesøster, og ser utover på fotballbanen der de eldre ungdommene har fotballtrening under regi av sportsgutta fra Skjeberg. Hun er ikke så opptatt av sport selv, men er klar over hvor viktig fotball og sport er for den unge zambiske befolkningen. På en liten gåtur opp til skolen forteller hun om sin drøm om å utdanne seg som advokat, men drømmer er vanskelig å oppnå for mange afrikanske ungdommer. De fleste familiene omkring dette området har ikke veldig god råd, så det å betale videregående og høyskoleutdanning er veldig vanskelig.
– Jeg føler meg som en av de litt mer heldige fordi foreldrene mine bor sammen, og de jobber hardt for at jeg og søsknene mine skal få en stabil framtid, sier hun.

Hun forteller videre at faren hennes har en jobb, mens moren er for det meste hjemme og tar vare på familien. De har ikke veldig god økonomi, men hun er fortsatt fast bestemt på at hun skal nå målet sitt med å utdanne seg til advokat.
Livet som en Future Changer
Justina er nå inni sitt 3 år som en Future Changer.
– Jeg er svært opptatt av å skape glede og motivere barn og unge til å jage drømmene sine for å kunne bli noe i framtiden, sier hun.
Navnet Future Changers i seg selv forteller stort sett hva de jobber med, målet til gruppa er å skape en bedre framtid for barn og unge i landsbyen. Gruppa er for det meste styrt av unge med motivasjon og sterke ønsker om nettopp et bedre og rikere Zambia. Målet er å hjelpe ungdommene til utdanning slik at de kan prøve å gjøre en forskjell. Zambia er blant flere land i Afrika som sliter med korrupsjon, lav levealder og store klasseforskjeller i befolkningen. Hvis Future Changers klarer å utvikle ungdommen som de ønsker, så blir det svært interessant å se hvordan levestandarden er i Zambia om 10 år.

Forskjellige utfordringer
Det er veldig vanskelig å få seg en jobb for ungdommer uten utdanning. Derfor er mange ungdommer medvirkende i Future Changers, men dessverre er ikke alle like motiverte, forteller Justina. Hun forteller at mange ungdommer finner på å droppe ut av gruppa på grunn av manglende motivasjon eller at de føler at det finnes bedre ting å gjøre. Blant annet finner en del jenter på å droppe ut, for å prøve å stifte familie og få barn. Noe som er dumt med tanke på at et av målene til Future Changers er å unngå at kvinner får barn i for tidlig alder. Enkelte av gutta som har slutta fikk vi selv oppleve og se at de bare satt i gata og drakk.
Selv om det er sterke kjønnsforskjeller i Afrika generelt, så synes ikke Justina at forskjellene er forferdelig når det gjelder Future Changers. Hun forteller at hun verken har hørt om eller opplevd kjønnsdiskriminering, men føler at guttene får litt mer tillit når det gjelder de største og mest innflytelsesrike oppgavene.
– Selv om gutta kanskje får litt mer tillit av og til, så fungerer systemet veldig bra for både gutter og jenter. Jeg synes ledelsen styrer på en rettferdig måte og inkluderer begge kjønn ganske likt, avlutter Justina.
 

Africa On The Ball er en skotsk veldedighets-organisasjon stiftet i 2011. Gjennom sport jobber de for å fremme viktigheten av utdanning, helse og hygiene og å utvikle og inspirere berørte samfunn i Afrika, med hovedfokus på Zambia.
Tekst: Joakim Opphus
Foto: Audun Frantzen /Web

Africa on the Ball bruker sport, hovedsakelig fotball, til å utvikle samfunn i Zambia som er ekstremt fattige og som ikke har de rette forutsetningene for å komme seg videre i livet. Det er det Africa on the Ball jobber for, å gi unge mennesker hjelp til å overkomme utfordringer de står overfor. Gi de muligheten til komme seg vekk fra det livet de er født inn i, og skape en bedre fremtid for dem selv og en bedre fremtid for samfunnet de kommer fra.

 

Idrett og veldedighet går hånd i hånd
Organisasjonen mener også at lagidretter som nettopp fotball kan være med på å lære essensielle livsegenskaper som kommunikasjon, lederskap, motivasjon og disiplin. De gir unge mennesker et fokus og et mål, og holder dem vekk fra fristelsen av alkohol og narkotika som er et stort problem i Afrika. Noe av det organisasjonen har oppnådd allerede, er å stifte et Community-eid og ledet fotballag, som har vært veldig suksessfullt. Laget har rykket opp to ganger og spiller nå i zambisk 4. divisjon. Kalingalinga On the Ball heter laget som kommer fra bydelen i Lusaka med samme navn, og er på samme måte som Africa on the Ball støttet fullt og holdent av sponsorer og donasjoner. Et lederskapsprogram hvor spillerne lærer om å være gode rollemodeller og setter viktigheten av målsetting, utdannelse og å hjelpe sitt lokale samfunn i fokus. Andre programmer og prosjekter som Africa on the Ball har, er mat- og hygieneprosjekter, studentsponsings-program, førstehjelpstrening, Girls Empowerment Program, søppelplukkings-prosjekt og Community Outreach Program.
Matprogrammet som er startet er ment til spillerne før fotballkamper. Noen av guttene kommer fra fattige familier og har ikke har råd til et måltid før kampene.
– Det gir spillerne energi og næring før kampene, og så er det viktig i forhold til å knytte sterkere bånd mellom spillerne, og det fremmer samarbeid, samhold og kommunikasjon. Som da til sammen skal legge til rette at laget blir bedre, sier prosjektleder Kelvin Chasauaka.
Hjelp til utsideliggende strøk
Africa on the Ball sitt Community Outreach Program er et av organisasjonens viktigste da den når ut til områder som trenger hjelp også i områdene utenfor byene. I en landsby utenfor Lusaka, i Chongwe, har Africa on the Ball bidratt med flere sanitetsverktøy som vannbeholdere og håndsåpe og andre ting for å bedre helse og hygienevanene i landsbyen. I tillegg har de sportsøkter med både barn og voksne i landsbyen. Landsbyen heter Fathers House og er en landsby hvor flere enker bor sammen med foreldreløse barn, og fungerer som mødre for dem. Barna får gå på skole, og ved hjelp fra organisasjoner som Africa on the Ball og deres Outreach program, så kan barna engasjere seg i sport. Helse og hygiene prosjektet lærer mødrene der om viktigheten av god hygiene i matlaging og om å ha et rent miljø rundt seg, og da få bukt med sykdommer som kolera og ikke minst HIV og aids.

 
 
 
 
 
 
 
Sanitet: Vannbeholdere og såpe er viktig for å bedre hygienevanene til mange. Kelvin Chasauka helt til venstre i bildet.
 

Når den årlige BUSA-Skjeberg annual tournament går av stabelen i midten av april, går ikke ting av seg selv. Bak all moroa ligger mye arbeid, basert på frivillighet fra ungdommer og foreldrene til barna som deltar på turneringen. Flere av foreldrene har laget mat til turneringen og tatt på seg andre arbeidsoppgaver, men få er like engasjerte som Amanze Patrick (38).
Tekst og foto: Jørgen Dommersnes
Det er tidlig morgen i Bauleni, men langt ifra stille i gatene. Det er dagen for et av årets høydepunkter for barna i community-en, nemlig Skjeberg Annual tournament, der barn fra 6-14 år møtes for å spille fotball og ha det moro.
-Det er en veldig spesiell turnering som betyr mye for barna, forteller leder for turneringen, Kaluba Kangwa.
– Her møtes barn fra forskjellige communities for å spille fotball og lære om verdier i livet. Dette gir en positiv utvikling til communtiene.
-Frivilligheten er viktig
Han forteller om viktigheten av frivilligheten for at turneringen skal kunne arrangeres.
– Vi har en rekke unge folk som bidrar som frivillige, de tar på seg oppgaver som lagledere, dommere osv. Vi har også mange foreldre som gjør viktige oppgaver, for eksempel i dag har mange foreldre laget mat som barna på turneringen skal få.
-Lærte av Norge
Frivilligheten kan virke som en selvfølge, men slik har det ikke alltid vært. Det var først da Kaluba tok turen til Norge at han forsto viktigheten av frivillighet, særlig fra foreldre.
-Da jeg kom til Norge lærte jeg om hvordan foreldre er involvert i barnas idrett, og hvordan man kan få folk til å bidra frivillig. Jeg ville ta med meg dette konseptet hjem fordi jeg synes det er en veldig bra filosofi og jeg takker Norge for dette.
Til tross for at mange foreldre har bidratt til turneringen, er det ikke mange som har møtt for å se sine barn spille. Unntaket er Amanze Patrick som har kommet for å se sønnen Joshua (8) spille.
-Jeg er her for å støtte sønnen min under turneringen, forteller han – vi har foreberedt oss til dette de siste ukene, og vi er glade for å være her. Sønnen min trener i Kalingalinga til vanlig, så jeg kjørte ham hit i dag.
–Ikke vanlig at foreldre ser kamper
Han forteller at det ikke er vanlig at foreldre ser på barna når de spiller kamper.
– Det er ikke vanlig her i området, men jeg er en av få som har mulighet til å se på både treninger og kamper. Vanligvis drar vi i kirken på lørdager, men i dag gjorde vi et unntak på grunn av fotballen.
Han er også opptatt av å understreke viktigheten av turneringen. Den er veldig viktig for barna her i området. For min sønn for eksempel er det mer enn bare fotball. Det er en del av livet og oppveksten, der folk møtes på tvers av kulturer og bakgrunn.
Og ambisjonen til Joshua er den samme som hos de fleste barn på den alderen:
– Han drømmer om å bli profesjonell fotballspiller, og jeg gjør det jeg kan for å støtte han, avslutter Amanze.
 

Linjene ved Skjeberg folkehøyskole har kommet hjem fra tur, men det betyr ikke at opplevelsene er slutt. Før helgen var halve skolen på U-festivalen som i år var på Hvaler. Her fikk Musikklinja ha konsert, Radiolinja ha direktesendinger og Foto tok bilder i ulike sjangere.

Musikk
Det er morsomt for oss som ikke hører hva musikklinja driver med hver dag å høre de flinke elevene spille og synge både coverlåter og egne låter i skjønn forening. Vi blir imponert hvor scenevante og flinke de har blitt i løpet av skoleåret.

Radio
Elevene på radiolinja er ikke redde for å hoppe i det. De intervjuer kjendiser, arrangører og hvem det skal være uten at det virker som at det påvirker dem noe særlig. De lager underholdende og gode sendinger hver gang og vi er stolte av dem.

Foto
Selv om fotogjengen nok hadde mer jetlag i kroppen enn de selv ante sto de på og jobbet for Ufestivalen. De tok bilder og intervjuet artistene, gjorde ”5 på gata” innslag, streetphoto og video. Det ble mange kule konsertbilder både av Comet Kid, Absence Crew, Cirkus Xanti, Fredrik Høyer.og av våre egne musikkelever.

Alt i alt er vi veldig fornøyde med å kunne få en slik mulighet til å teste oss ut, oppleve nye ting og få erfaring i linjefagene våre utenfor skolen. Nå er skoleåret snart slutt og da er denne delen av livene til mange av elevene bare gode minner å ta med seg videre.

Nå gjenstår noen få uker med hygge og avslutning før vi  tar sommerferie 12 mai.
 
Det har vært noen magiske opplevelser sammen med dere.