Linjen «Sportsjournalistikk og idrett» (SPORT) er det eneste spesialiserte tilbudet innen sportsjournalistikk i Norge. Her kan du lese mer om hva året på Skjeberg betydde for noen av dem som valgte å gå denne veien videre, og som i dag sitter i spennende jobber over hele landet!

Lars Magnus Røys (elev 2016-17)

Lars Magnus jobber i dag som reporter og programleder i TV 2 Sport.

Etter Skjeberg dro jeg til University of Salford i Manchester. Jobbet for Manchester United og TV 2 i løpet av min tid i England. Flyttet tilbake til Bergen desember 2021 for å satse på TV 2.

«Skjeberg betydde, og betyr, veldig masse for meg! Det var min første ordentlige smak på sportsjournalistikken. Mulighetene der er unike. Å få prøve seg som fotograf og journalist i Eliteserien, landskamper og i ishockey var veldig lærerikt og viktig».

Samtidig lærer man hva som skal til for å bli en god journalist, både det som gjelder det faglige, men vel så viktig personlige egenskaper som stå-på-vilje og mot. Kan ikke anbefale Skjeberg nok. Et fantastisk år!

---

Christer Sævig (2005-06); «Jeg jobber nå som vaktsjef/redaktør for sportssendinger hos Viaplay«

Året på Skjeberg ga meg en inngang til sportsjournalistikken og da jeg var ferdig på skolen bestemte jeg meg for å prøve mer. Nå har jeg jobbet over 15 år som sportsjournalist og har også studert journalistikk og medievitenskap. På Skjeberg fikk jeg en smakebit av det som ble mitt yrke. Å flytte på folkehøyskole uten å kjenne noen, ga meg også en mulighet til å utvikle meg sosialt, noe jeg merker at jeg bruker den dag i dag. Et veldig fint år.

Christer Sævig (t.h) på jobb for Viaplay, hvor han i dag jobber som vaktsjef og sportsredaktør i Oslo.

---

Pål Marius Tingve (2000-01): «Nå jobber jeg som nyhetssjef i NRK Sport. Det vil si at jeg styrer det daglige nyhetsarbeidet for alle plattformer»

Etter Skjeberg jobbet jeg to år som journalist i lokalavisen Akers Avis Groruddalen. Etter dette studerte jeg sportsjournalistikk tre år på University of Brighton i England, før jeg gjennom et par sommerjobber kom meg inn i Dagbladet. Der ble jeg i tolv år, som reporter og sportssjef før jeg byttet til NRK Sport i 2019.

Da jeg begynte på SPORT på Skjeberg visste jeg ikke hva jeg skulle bli da «jeg ble stor». Da jeg var ferdig, visste jeg at jeg ville satse på journalistikk og sport. Året på Skjeberg står igjen som et fantastisk minne, både sosialt og faglig.

Pål Marius traff Davor Suker (West Ham Utd) på vår Londontur i 2001. I dag er Pål Marius nyhetssjef på sporten i NRK.

---

Karoline Rosenvinge Jøstne (2014-15); «Jeg jobber som kommunikasjonskonsulent i Norges Ishockeyforbund»

Etter Skjeberg har jeg fullført to bachelorgrader. Først en i PR og markedskommunikasjon, og deretter en i Sport Management. Året på Skjeberg var helt fantastisk og jeg ville aldri vært det foruten. Et unikt og innholdsrikt år fylt med opplevelser, læring og vennskap for livet.

Karoline midt i ungeflokken i Zambia under SPORT sin reise dit i 2016, før hun tok fatt på en lengre reise som endte i Norges Ishockeyforbund.

---

Stefan Fosse (2016-17) «Jeg er fast ansatt i Liverpools norske supporterklubb for å skape engasjerende innhold gjennom skrivende journalistikk og podkasting«

I etterkant av Skjeberg tok jeg en bachelorgrad i journalistikk ved Høgskulen i Volda fra 2019 til 2022, før jeg ble fast ansatt i Liverpool.no i september 2023. Drømmejobb! Det blir også en tur til Liverpool for å lage reportasjer i løpet av hver sesong som hovedsakelig brukes i Kopite-bladet!

Året på Skjeberg betydde mye for meg. Jeg hadde lenge drømt om å bli sportsjournalist, men det var først på Skjeberg at jeg forstod at jeg også burde gå all-in for den karriereveien. I løpet av mitt år der fikk jeg mange gode venner som jeg fortsatt har kontakt med i dag, samtidig som jeg lærte mye om meg selv. Reisen til Zambia er også et must om man ønsker å oppleve verden!

Stafan Fosse i Skjebergdrakt under fotballkamp i 2017. I dag er det Liverpool FC som fyller dagene hans.

---

Flavia Screpanti (2021-22): «Jeg skal nå starte mitt 2. år ved Høgskulen i Volda hvor jeg studerer journalistikk. Jeg jobber også i Åndalsnes Avis»

Tiden min på Skjeberg bidro i stor grad til at jeg fikk sommerjobb i en lokalavis, hvor jeg kunne dyrke interessen min for journalistikk videre. Her trivdes jeg godt, og ble sikker på journalistyrket var noe for meg.

Jeg ser tilbake på tiden på «Sportsjournalistikk og idrett» med stor takknemlighet. Turer til utlandet, akkreditering til en rekke idretter, og uendelig mange sene fotballkvelder med personer som jeg daglig har kontakt med enda, er noe av det jeg for alltid kommer til å ta med meg videre.

Flavia fullfører nå journalistikkutdanningen sin i Volda parallelt med jobb i lokalavis. I 2022 var Flavia på fotballtur med SPORT til London og PL-kamp på Selhurst Park.

---

Espen Tangstad (2016-17): «Jeg er sportsjournalist for Altaposten og skriver om alt som rører seg innenfor kategorien sport»

Etter Skjeberg ble det London og studier innenfor «Multimedia & sports journalism» som varte i 3 år (Bachelorgrad). Man visste man var kommet på rett plass, når man gledet seg til å gjøre innleveringene. Det hjalp veldig og jeg ble uteksaminert med toppkarakter.

Etter å ha vært sommervikar i lokalavisa i to somre på rad, fikk jeg til slutt sjansen i NRK Sporten i Oslo. Der jobbet jeg som deskreporter og var med på å dekke blant annet fotball VM i Qatar, håndball EM, vintersporten (ski, skiskyting, hopp osv).

For meg var året på Skjeberg en bekreftelse på et ønske jeg har hatt hele mitt liv. Nemlig å jobbe som sportsjournalist. Det var et fint år i å få innblikk til yrket, samtidig som man tok med seg mye lærdom både menneskelig og faglig.

Under vårt besøk på Tottenhamakademiet i 2017 traff vi blant annet Dele Alli. I dag har Espen byttet arena til sportsdesken i Altaposten.

---

Mathis Banggren (2021-22): «For tiden jobber jeg som sportskommentator i TV2 og Amedia. Jeg skriver også jevnlig sportsartikler for Ringerikes Blad. Det kombinerer jeg samtidig som å være fulltidsansatt i fotballklubben Stoppen SK i Lier kommune.«

Jeg var allerede sportskommentator før jeg kom til Skjeberg Folkehøyskole, men likevel lærte jeg verdifull erfaring innen skriving, podkast og intervjuteknikk. Spesielt ved TV-produksjoner som Toppserien og OBOS-ligaen intervjuer jeg spillere/trenere før kamp.

Hva Skjeberg betydde er vanskelig å beskrive. Venner for livet, og ikke kun for skoleåret – Det er det vakreste. Alle turene og kveldene som ble arrangert av Skjeberg Folkehøyskole var helt eventyrlige. De herligste ansatte også som møter opp med et bredt smil. De gjør at du umiddelbart trives etter dag 1.

Vil du jobbe med flotte ansatte med god kunnskap – Søk Skjeberg Folkehøyskole nå!

Mathis er svoren Palace-fan, og fikk oppleve «The Eagles» slå Arsenal 3-0 under studieturen til London!

---

Ruben Skjerping (2013-14): «Jeg har for tiden en stilling i Real Madrid Norge. Etter året mitt på Skjeberg gikk jeg fra å være journalist til redaktør og senere daglig leder».

På Skjeberg fikk jeg ikke bare lært om journalistisk teori, men jeg fikk også prøve yrket ut i praksis. For meg som ville jobbe med sport var alle oppgavene relevante, og det var uten tvil en verdifull tid for meg.

Ruben på jobb i sitt paradis på jord; Santiago Bernabéu Stadium i Madrid.

---

Elisabeth Almhjell (2015-16): Etter året mitt på Skjeberg har jeg jobbet flere år med sosiale media i Nidaros Hockey og de siste to årene har jeg vært medieansvarlig i Stjørdals-Blink Fotball.

 – Den muligheten hadde jeg aldri turt å ta om det ikke var for året mitt på Skjeberg.

Året på Skjeberg lærte meg blant annet at hvis man spør og tar initiativ dukker det opp mange morsomme muligheter. Under skolegangen dekket vi både herrelandslaget i fotball, Hockey Winter Classic og andre eventer i nærområdet. I tillegg fikk jeg venner jeg daglig har kontakt med den dag i dag, 8 år senere! En perfekt arena for å utvikle seg både personlig og faglig som jeg aldri ville vært foruten.

Elisabeth på jobb som hockeyreporter sammen med en medelev fra Sportsjournalistikk i 2016.

---

Synne Kvam (2000-01): «Jeg har tidligere jobbet som kommunikasjonssjef i Norsk Friluftsliv, og tre år i sporten i Dagbladet»

Etter Skjeberg studerte jeg journalistikk i Bodø, tok fotoutdanning i Australia og statsvitenskap på Blindern. Min første journalistjobb var i lokalavisa Fremover i Narvik, hvor jeg fikk jobbe mye med sport. Med erfaringen derifra fikk jeg jobb i sporten i Dagbladet, og nettopp det å få jobbe i en stor sportsredaksjon i Oslo var en av drømmene fra da jeg var yngre – så det var veldig gøy!

Året på SPORT på Skjeberg var helt klart en avgjørende faktor for at jeg endte opp med å jobbe som sportsjournalist senere. Som sportsinteressert jente var det veldig fint å få et helt år sammen med andre sportsinteresserte, samtidig som miljøet i klassen og på skolen ellers var utrolig godt!

Synne klar for ishockeytrening under året på Skjeberg, senere ble det blant annet jobb på sporten i Dagbladet.

---

Jarle Fredagsvik (1995-96): «Jeg har de siste årene jobbet som selvstendig næringsdrivende, og har stort sett holdt på med oppdrag innenfor sykkelsporten og fotball«

Etter Skjeberg studerte jeg journalistikk i Volda og fikk praksisplass i Aftenposten. Siden har jeg holdt meg innafor mediene og sportsjournalistikken. Jeg gikk på Skjeberg som 17-åring og det var et år jeg lærte veldig mye av, og hvor den menneskelige utviklingen kanskje var den viktigste. Et sosialt år med lek, moro og lystbasert læring. Anbefales!

---

Kasper Skålid (2022-23): «Eg studerar dokumentarproduksjon på Høgskolen i Innlandet (HINN), der eg også har bidratt på TV-skulen sine fotballproduksjoner som kommentator»

– Eg hadde fått skikkelig sansen for TV-produksjon og redigering etter året på Skjeberg, så søkte HINN og kom inn på studiet der.

 – Året på Skjeberg gjorde meg meir åpen som person, og eg er blitt mykje meir interessert i å bli kjent med nye folk. Samtidig er eg veldig takksam for klassen eg hadde på Skjeberg, som eg har regelmessig kontakt med den dag idag.

Kasper Skålid besøkte fantastiske Victoria Falls i Zambia under studieturen til Zambia i 2023. I dag studerer han TV-produksjon på Høyskolen i Innlandet på Lillehammer.

Å sy er ikke vanskelig. Det som kan virke komplisert er å vite hvordan det kan bli til noe fint. Hvordan man skal lese og følge et mønster for eksempel. Hvordan man syr en rett søm, eller hvordan man trer i en symaskin.
Denne veska er en øvelse i alle de tingene. Og den vil alle fotoelevene få mulighet til å lage.

Sy en rett søm eller to
Her får man god hjelp av symaskinen. Ved å føle målestrekene så blir sømmen så rett som en strek. Er ikke det genialt?

Kamerabag?
Dette er en litt røff veske med frynsede kanter. Passelig stor til å ha et kamera oppi eller annet man måtte trenge det til. Jeg har valgt å bruke helt vanlig ubleket lerret.
Fordi veska sys med dobbelt stoff, så trenger ikke stoffet i seg selv være veldig solid. Det er faktisk en fordel at det ikke er så tjukt, for da klarer symaskinen lett å sy i stoffet.

Siden jeg valgte ubleket lerret og at den skulle farges etterpå, måtte jeg vaske stoffet først. Det er fordi dette stoffet krymper ganske mye i vask. Faktisk opp til 10-12 prosent. Jeg hadde ikke lyst på en miniveske. I tillegg tar stoffet lettere til seg farge etter å ha blitt vasket.

Ser den ikke fin ut? Den ble faktisk bedre enn jeg hadde våget å tro på forhånd.

Les mer om Foto – fashion og kunst HER!

Les mer om Foto & Japan HER!

Sjekk ut Fotolinjenes TikTok HER!

Begynnelsen
Vi begynte skoleåret med å ta naturbilder. Det er veldig greit å lære seg innstillinger på objekter som, helt naturlig, ikke stikker av. Så også i 2024/25. Vi reiste derfor på tur til Oppsjø for å bli kjent med hverandre og kameraene våre.

Her ble det også tid til pizzabaking og bingo. Med på turen var også Musikklinja, så det ble veldig hyggelig og sosialt. Det ble til og med badet, så dette var en vellykka tur.

Vi var også en tur med Grafisk design-linja til Nasjonalmuseet i Oslo. Det var et inspirerende og spennende besøk.

Det gylne snitt osv
I den første perioden på linja handler «alt» om kamerainnstillinger og bildekomposisjon. Hva skal til for at et bilde blir bra? Denne kunnskapen kan vi bruke til alle typer bilder, så det er en viktig lærdom å ta med seg.

Studiofoto
Etter å ha lært det viktigste med kamera, ble fotostudio naturlig nok vår neste periode. Ikke er det vanskelig å lære seg heller. Det kreves bare litt innsats. Her fikk elevene lære om hvordan de kan bruke studiolampene og fargefilter til å få de bildene de ville ha. 

I studio fikk elevene prøve ut både fashion og produktfoto. 

Vi er så heldige at vi har et samarbeide med Fretex i Halden. Der får vi låne klær til å gjøre fashionfoto. Til gjengjeld får de bilder som de kan bruke i markedsføringen sin. I år tok vi med klærne til bilkirkegården i Sverige. Da fikk elevene prøvd seg på fashionfoto på location.

Utstilling og egen oppgave
Som en innledning til at elevene lager utstilling, lager elevene selv oppgaven til utstillingen. Da lager hver elev sin egen oppgave basert på interesser og preferanser. Læreren hjelper selvsagt til når det trengs, men det er viktig å tørre selv også. Utstillingen ble en herlig blanding av analogt kunstfoto, street- fashion- og produktfoto.

Japan
Hvert år går det en del arbeid inn i forberedelsene til tur. Elevene fikk blant annet lære seg litt japansk språk. De fikk også lære om japansk mat, kultur og filosofi gjennom denne perioden. Og selve turen ble fantastisk. Japan leverer alltid!

Elevene fikk oppleve alt de har drømt om i Japan; kirsebærblomstring, geishaer, Nintendobutikken, ekte japansk sushi og mye mye mer. Vi besøkte Tokyo, Kyoto, Nara, Osaka, Miyajima og Hiroshima. Det er mektig å besøke Hiroshima og få se hva en atombombe forårsaker.

Og inni mellom alt dette hadde vi det veldig hyggelig og fint. Mange gode samtaler og opplevelser.Det var en særdeles minneverdig skoleår på fotolinja. 

Les mer om Foto – fashion og kunst HER!

Les mer om Foto & Japan HER!

Sjekk ut Fotolinjenes TikTok HER!

Og våre øverste myndigheter er bevisst folkehøyskolenes rolle. Folkehøyskolens metode «bidrar til å vedlikeholde den demokratiske bevisstheten – og er en del av det demokratiske fundamentet i Norge». Dette skriver regjeringen selv i forarbeidet til ny lov for folkehøyskole. Og de vil at arbeidet skal styrkes.

Folkehøyskole er først og fremst en møteplass. Her møtes unge voksne som må lære seg å leve i et intenst sosialt skolemiljø gjennom et helt år. Bildet er fra seminaret «Her hos oss».

Det er smått utenkelig for oss om har levd gjennom kald krig på 70-80 tallet, og siden sett en positiv demokratisk utvikling mange steder i verden etter «murens fall» i 1989; fra Øst-Europa, Asia, Sør-Amerika og deler av Afrika har demokrati og folkestyre fått utvikle seg i en positiv retning. I dag i 2025 ser vi at det ukrenkelige demokratiet og folkestyret blir utfordret av antidemokratiske krefter mange steder – også i Norge!

Demokratiet var ikke beskyttet!

Vi ser det i land som har lignet på oss. I Israel, Ungarn og Polen er det stadige lovforslag skal begrense de folkevalgte og domstolenes rolle og makt, og mer makt legges til sentrale politikere.  Russland er satt tilbake til Stalintiden på 1950-tallet. USA med den nye administrasjonen under Trump overrasker med angrep på institusjoner som redaktørstyrte medier, rettsvesen, bygger ned det sentrale statsapparatet og angriper ytringsfriheten til landets universiteter. Alle ser at det amerikanske demokratiet er i en alvorlig krise – den tidligere store vokter av en fri verden!

Om å forstå andre: Gjennom utenlandsturer skal elevene øke sin forståelse for andre folks situasjon, kultur og historie. Her i fra Hiroshima i Japan og Lusaka, Zambia.

Norge er ikke bedre?

Og i vårt eget land ligger det i dag et lovforslag klart i Stortinget som skal gi regjeringen fullmakter til å lage egne lover utenfor Stortingets innblanding i krisetider…, den såkalte «sivilbeskyttelsesloven». Eller altså en total forrykning av maktfordelingsprinsippet der den utøvende myndighet (regjeringen) nå skal kunne lage sine egne lover uten å gå via den lovgivende folkevalgte forsamlingen (Stortinget).

Den nye norske «kriseloven» er i prinsipp ikke ulik «krigslovene» («Aliens Enemeis Act» fra 1798) som president Trump henter fram for å kaste ut ulovlige immigranter eller utenlandske studenter – fordi de truer riktets sikkerhet, eller ytrer og truer tradisjonelle amerikanske verdier!

Det hjelper ikke at dagens norske regjering ytrer at dette ikke skal misbrukes, og at det er godt ment. For ingen vet ikke hvem som sitter med makten i Norge om 20, 30 eller 50 år.Trump tok i bruk loven etter 227 år!

Men også her hjemme ser vi innslag som bør bekymre. Lovforslaget til Stortinget er nevnt. Nylig stemte Kristelig Folkeparti for å forby mangfoldflagget på skoler rundt i landet i sin jakt på å prøve å få flere konservative velgere. Uansett argumentasjon fra KrF, er det et steg i retning av å snevre inn tanken om aksept og åpenhet for frihet og mangfold, og retten til å være den en ønsker å være.

Folkehøyskolen og demokrati

«Folkehøgskolene har gode forutsetninger for å styrke tillit og samhold mellom mennesker. Fellesskapet som folkehøgskolene frembringer, kan være én viktig faktor i arbeidet med å styrke det demokratiske fundamentet i Norge». (Prop 111 L: Lov om folkehøgskoler)

Samtale og samarbeid er en kjent situasjon fra hverdagen på en folkehøyskole.

På folkehøyskole møtes unge voksne fra alle samfunnslag, fra alle kanter av landet og verden, med ulike identiteter, med ulike oppvekstsvilkår og med ulike forutsetninger, drømmer og framtidsutsikter. På folkehøyskolen bringes disse sammen i en levende vekselvirkning med medelever og ansatte. I hverdagsrutiner og undervisning må de lære seg å forholde seg til hverandre med respekt og aksept for ulikhetene, innlemme hverandre og løse uenigheter på en bærekraftig måte. Elevene trener sin selvtillit til å si sin mening, og samtidig ha empati til å lytte til andres meninger. I prosessen gjennom skoleåret skal en bevisstgjøres sitt eget ansvar å være en aktiv deltaker i å bygge det fellesskapet en drømmer om å være en del av.

Si ifra: Elevrådet ved Nora Engebrigtsen og Vetle Christensen holdt høsten 2024 appell til fylkespolitikerne om hvorfor folkehøyskole er viktig og riktig å bruke penger på.

Demokrati må vernes, styrkes og trenes

Dette skjer både uformelt mellom elevene, og i undervisningssammenheng. I fag som fellesfag, seminar, filosofikafé, skriveverksted eller journalistikk. Som frilynt folkehøyskole møter vi elevene uten dogmer og forutinntatte holdninger. Vi heier på diskusjoner og meningsbrytning, og vi heier fram mot og selvtillit. Vi heier på ytringsfrihet og retten til å si sin mening. Demokratiet er ingen selvfølge, derfor må vi både verne og styrke det. Og det øver vi på hver dag.

Internasjonalt engasjement: Natalia Ryz framfører sin sang på Sarpsborg Torg under Skjeberg Folkehøyskoles fredsmarsj våren 2024 til støtte for fred for barna i Israel og på Gaza.

Tokyo tok oss med inn i en virvelvind av neon, teknologi og kreativ energi. Her lot vi oss inspirere av alt fra moderne japansk kultur til tradisjonelle medier – og kameraene våre gikk varme!

Kyoto ble et visuelt eventyr med sine templer, bambusskoger og historiske gater. For oss som jobber med innhold og film, var det som å gå rett inn i en filmscene – og det gjorde vi også, bokstavelig talt!

Osaka overrasket oss med sin levende gatekultur, humor og sterke visuelle uttrykk. Her ble det både lydopptak og urbane videoprosjekter.

«Vi fikk noen av de fineste opptakene våre i Osaka. Stemningen der var helt magisk.» – Idunn, Radio, TV og Innholdsproduksjon

I Hiroshima kom reisa til et meningsfullt høydepunkt. Her fullførte vi vårt felles fredsprosjekt, noe som satte dype spor i oss alle. Å stå ved fredsmonumentet og reflektere over historien mens vi avleverte papirtranene vi brettet sammen med 4. klasse hjemme i oktober. Det gjorde inntrykk vi aldri kommer til å glemme.

Turen har vært mer enn bare en reise – den har vært en kreativ og personlig opplevelse som har utfordret oss som kommer fra fredelige og «folketomme» Norge som mennesker. Nå vender vi hjem med minnekort fulle av inntrykk, og hjerter fulle av minner.

Sirkelen er sluttet: Her Henger Skjebergelevene opp papirtranene i Hiroshima Peace Memorial Park.

Bildedryss fra turen
Under kan du se flere bilder vi tok underveis på turen. Turen varte i 12 dager og vi benyttet oss bl.a. av «Bullet train» også kjent som lyntog med hastighet rundt 300 kmt mellom Tokyo og Kyoto. Dett er en distanse på 80 mil og den var unnagjort på ca 2 timer og 45 min.. mao. en stor opplevelse og reise med dette toget. OBS OBS OBS … trykk på bildene for å se de i full størrelse.

Veien til drømmejobben går ofte via praksisplass, enten  i en redaksjon, et mediehus eller direkte i en produksjon. Hvert år er det mange Skjeberg-elever som tar steget ut foran eller bak kamera med mikrofon, eller som innholdsprodusenter/fotografer.

Via en praksisplass så får du mulighet til å komme tett på reelle arbeidsoppgaver og du får ofte prøvd deg under kontrollerte forhold. Det viktigste er kanskje først og fremst kontakter innad i bransjen. Har du gjort et godt inntrykk under praksisperioden, skal det mye til å ikke få innpass senere. Du treffer også garantert mennesker som kan hjelpe deg videre enten direkte, eller at personen «kjenner noen som kjenner noen».

Vi deltar også på Lyddager som er hovedmøteplassen for alle radiostasjoner og redaksjoner i Norge hvor vi er med på Workshops og foredrag med kjente profiler og fagfolk. Går du med en drøm om å få deg praksisplass og et lite dytt videre inn mot bransjen.. søk på Radio, TV og Innholdsproduksjonslinja på Skjeberg på Skjeberg, Vi hjelper deg videre! Har du spørsmål ta gjerne kontakt med oss..

Søk om plass på linja Radio TV og Innholdsproduksjon her..

Søk om plass her..

Dersom du avsluttet ditt år i 1975, 1985, 1995, 2005 eller 2015 må du holde av denne helgen, tipse tidligere medelever og melde deg på til jubileum.

Det er veldig hyggelig å treffes mange år etter at man avsluttet året på Skjeberg folkehøyskole. Vi legger til rette for at det blir rikelig med tid til å snakke sammen og mimre. 

Vi håper du ønsker å være med oss, og tipser alle de du gikk ut sammen med om at vi inviterer til jubileum.   

Program 14.-15.juni

Innsjekk og enkel lunsj                                                                       12.00 – 14.00

Info om skolen i auditoriet og omvisning                                           14.00 – 15.00

Fotografering av alle kull (ved flaggstangen)                                     15.00 – 15.30

Mimretid 😊                                                                                     15.30 – 18.00

Festmåltid (kullene tildeles egne bord)                                              18.00 – ??

Frokost søndag                                                                                  10.00 – 11.00

Praktisk informasjon 

Priser:

Med overnatting kr. 1.550,- (inkl. sengetøy)

Uten overnatting kr. 1050,- 

Det vil bli servert mineralvann til maten.

Alkohol (øl, vin) kan kjøpes i baren til hyggelige priser. All betaling skjer via Vipps.  

Påmelding: skjeberg.fhs@ofk.no eller telefon 404 19 855 

Bindende påmelding innen: 15. mai 2025 

Ved staren av skoleåret velger Graf-elevene et personlig japansk kanjii (tegn) som representerer en verdi og holdning de ønsker å tilegne seg. En verdi de allerede har, eller en verdi de ønsker å styrke gjennom skolåret. Shin Ei utformer et personlig mantra til hver enkelt elev og har zoom møte med oss før vår reise til Japan, slik at vi lærer mer om japansk tenkesett og om japansk kultur.

Ved å skrive med pensel og «selv-laget»blekk , lærer elevene om japansk zen-filosofi og kultur. Å lære seg sitt kanji utenatt (velbalansert med riktige strøkene i riktig rekkefølge ) krever tid, ro og konsentrasjon. I ukene som kommer skal elevene jobbe intensivt med Shin Ei, med sitt personlige kanji. I tillegg skal hun sammen med Grafisk Design -elevene utforme et felles kanji, som blir et stort kunstverk og et teambuildings-prosjekt til utstillingen.Vi viser frem 14 individuelle arbeider og et felles-arbeide i skolens gymsal 3 mai kl 12.00-14.00. Velkommen!

Prosjektet er støttet av Sasakawafondet Norge – The Scandinavia-Japan Sasakawa Foundation.

Lusaka Intercity Busstation er et travelt sted fra kl. 0500 om morgenen. Her har gjengen fra Skjeberg stabla bagasjen i påvente av bussen til Livingstone.

Av: Nikolai Engeset

Etter den vanlige frokosten ble det avreise litt før klokken seks. Destinasjonen var Lusaka busstasjon. Buss fra Lusaka til Livingstone tar syv timer. Denne busstasjonen er ikke som en vanlig busstasjon. Det er ivrige voksne menn som prøver iherdig å få hjelpe deg med alt mellom himmel og jord i håp om å få noen kwacha til gjengjeld. Det er spesielt kaos når det kommer en minibuss med hvite ungdommer. Da vet de at her fins det mye penger.

Busser i mange utgaver og farger. Her er intercitybussen til Harare (Zimbabwe) klar til avgang.

Etter vi parkerte bussen, stakk en lokal hodet inn den åpne døren og spurte “Are you guys nazi germans?” Det er bare plasser som dette du opplever slik. Dette ble tatt imot med latter og hoder som ristet på seg. På denne syv timer lange bussturen var det kun ett stopp. Da var det viktig å ha med seg kalorier og vann på bussen, samtidig som man holder magen i sjakk. Dette er lettere sagt enn gjort når flere av elevene har kjent litt på “afrikamage”.

Et fargerikt marked møtte oss der bussen tok en 15 minutters rast. Bananene var helt fantastiske!

Det var mange støle bein og sultne mager når vi ankom bosted nummer to; Jollyboys Backpacker. Her ble vi i motsetning til Four Pillars, plassert i sovesaler med seks personer på hvert rom. Det ble selvfølgelig Spin-the-wheel for mest mulig rettferdighet. Det neste på agendaen var et evalueringsmøte av oppholdet i Lusaka og hva som skjer videre i Livingstone. Det var flere utålmodige og sultne elever som ville fullføre møtet, for det neste på agendaen var en italiensk restaurant som het Olga. Her ble det spist både pizza og pasta. Flere prøvde seg også både på krokodille pizza- og pasta. “Smaker litt som kylling” var dommen. Etter maten ble det tidlig til sengs på de fleste. Folk hadde sovet lite natten før og folk ville være ordentlig uthvilt til den store dagen som var i vente.

Victoria Falls

Det var en ivrig gjeng som våknet på fredag. Det var først og fremst for hva som sto på dagens plan, altså Victoria Falls, men i tillegg fikk folk velge egen frokost fra en frokostmeny. Det var til stor ekstase. Det var både toast, omelett, wraps, pannekaker og smoothie som fant veien til frokostbordet til de sultne og spente Skjeberg-elevene.

Dagens mål er et av verdens største fossefall. Victoria Falls oppstår der Afrikas tredje største elv Zambesi knekker ca 100 meter ned i juvet, over 1,4 km i bredden.

Det var avreise fra hostellet klokken 10. Det var viktig å møte opp minst ti minutter før slik alle fikk plass på bussen. Det var helt full last når vi satt stødig kurs mot Victoria Falls som også kalles Mosi-oa-Tunya på lokalspråket. Noe som oversatt betyr «røyken som tordner». Vi ble fortalt at det var mulig å se elefanter fra veien om vi var heldige. Dessverre var det nærmeste vi kom noen dårlige elefantlyder som kom fra innsiden av bussen. Det fins mange forskjellige dyr ved Victoria Falls, men et dyr vi hadde blitt lovt at vi garantert fikk se var bavianer. Dette ble raskt innfridd når det sto flere bavianer noen få meter fra billettkontrollen.

Bavianene er ganske store, og de er frekke! De stjeler lett ting du bærer i hånden i jakten på noe å spise. Ikke bare bare å passere disse i en smal trapp eller på stien.

Det har vært mye regn i Zambia det siste året. Dette betydde to ting: Fossen var ekstremt stor, og vi kom til å bli ekstremt våte. Det sistnevnte hadde vi blitt advart om på forhånd, men jeg tror likevel at samtlige ikke helt innså hvor våte vi faktisk kom til å bli.

Når vi gikk langs siden tvers ovenfor fossen ble alt vannet fra fossen presset ned mot oss. Pøsende regn fra en blå himmel ga en underlig følelse.

På de verste stedene føltes det ut som vi dusjet. Heldigvis hadde alle med seg dry/wetpacks slik at verdisaker holdt seg tørre, til tross for at naturens krefter prøvde å få oss til å drukne.

Vannet som skyter opp fra kløften under fossen kan gå hundre meter opp i luften over oss, og kommer ned som regn. Kliss klass fra innerst til ytterst etter noen minutter her erfarte Ruben, Nikolai og Iver.

Etter den vakre og våte turen var det duket for et rask stopp innom en kiosk og toalettet. Det neste på aktivitetsplanen var en tur ned i skogen mot “Boiling Pot”. Det var bygd fine steintrapper den første delen av stien ned mot vannet. Her var også bavianenes hjemmebane. Her var det flere bavianer enn man kunne telle. Både store og små. Det lå en stor hann-bavian i en av steintrappene. Da måtte man bare være ydmyk og gå rundt. Selv om de er søte, med et unikt fjes og stor rumpe kan de drepe deg før du rekker å reagere.

På grunn av det fuktige klimaet fra fossen, blir området rundt et eget økosystem, nærmest regnskogaktig. Her rusler Vetle på stien ned mot Boiling Pot.

Det var “Boiling Pot” som var hovedmålet med denne turstien, men likevel ble det flere bildepauser på veien. Naturen rundt oss var for vakker og unik til å ikke ha med i bildekatalogen. Hoved destinasjonen falt også i smak. Å sitte helt nede med vannet å se opp mot Victoria Falls-bridge var magisk. Den populære broen som ble bygd for 120 år siden var fortsatt i overraskende god stand. Spesielt om du tar til betraktning at den ble bygget på 14 måneder.

Victoria Falls Bridge (ferdig 1905) binder sammen Zambia og Zimbabwe over Zambesifloden. Under koker «The Boiling Pot» der eleven gjør en kraftig sving. Drivet fra fossen sees tydelig 200 meter fra fossefallet.

Det siste vi skulle gjøre på den obligatoriske timeplanen var en sti lengre unna fossen. Dette var for å få andre vinkler å ta bilder av. Her fikk man se flere av fossene samtidig, samt den vakre naturen rundt. Her var det flere utkikkspunkt å ta bilder av. Vår engasjerte gjeng ville selvfølgelig stoppe på hver eneste en av dem. Det er slik det skal være når man er turist i en annen verdensdel.

Det var etter denne turen at det var mulig, om ønsket for folk å dra tilbake til hostellet. Det var heldigvis en ivrig og engasjert gjeng som snudde ryggen til den muligheten relativt raskt. Det neste for gjengen var nå en park hvor det var mulig å se flere kule og unike dyr. De to som var øverst på ønskelisten var sjiraff og sebra. Det tok ikke lang tid før vi så en stor, rolig og majestetisk sjiraff mellom trærne.

For å være et så stort dyr var den vanskelig å få øye på. Alle måtte naturligvis ta bilder foran motivet, mens den sto helt i ro og tygde på blader fra et tre.

Vi ble fortalt at det var flere sjiraffer rundt om. Kort tid etter fant vi to til. En enda større en og en som var ganske liten. Det var nok en tenåring om forelderen. Dessverre kan jeg ikke nok om sjiraffer til å vite om det var moren eller faren.

Inne på området til luksushotellet «Royal Livingstone» kan man finne sebraer gående rundt. Her er Camila i gang med å dokumentere opplevelsen.

Vi fikk et nytt tips om det andre dyret på lista. Sebraen. Derfor ble det raske skritt på samtlige i gjengen mot en parkeringsplass hvor de stripete dyrene hadde blitt sett. Det er noe helt annet å få oppleve de eksotiske dyrene med egne øyner, istedenfor gjennom en skjerm på TV-en i stua. Vi gikk videre over mot et hotell. Her gikk det flere sebraer rolig rundt og spiste gress på eiendommen. De var bare noen få meter unna hotellets basseng. Vi ble fortalt at dagen før hadde ei dame blitt sparket av en av sebraene. Derfor holdt vi en fornuftig distanse når vi tok bilder og tok inn dette sjeldne øyeblikket.

Fra Victoria Falls Bridge kan man se regnbuen i nesten 360 grader på dager der yret fra fossen når helt ned hit. Skyggen av brua sees i yret.

Etter vi gikk tilbake gjennom parken hadde vi bare en siste ting på agendaen. Vi skulle gå til Victoria Falls-bridge. Dette er en unik opplevelse, for når du er på broen kan du stå i både Zambia og Zimbabwe. Du kjente skjelvinger og rystinger i broen når en lastebil kjørte over broen. Noen syns dette var en kul følelse og andre ble mer engstelig. På denne populære broen er det mulig å se en regnbue som går 360° rundt broen. Vi var heldig nok til å se dette. Det var et once-in-a-lifetime syn. Det er et minne som er brent inn i hjernebarken for alltid.

Det er også et tilbud på denne broen som absolutt er mer fristende for en unik og gal gruppe. Du kan få muligheten til å enten hoppe i strikk eller sitte i en sling som er 80 meter fritt fall. Årets gruppe hadde to modige idioter som ville prøve sistnevnte. De viste lite tegn til frykt, og det kan faktisk hende at publikum som skulle se på dette var mer nervøse. De kastet seg ut i det såpass raskt at ikke alle engang rakk å filme. Det krever ordentlig guts. Heldigvis gikk alt som det skulle og jeg tror det var flere lettede sjeler på den broen når de ble heiset opp til trygg grunn.

Det har vært en lang, men minneverdig og fantastisk dag for gruppen. Selv om folk er slitne og trøtte er det ingen som angrer på at de ble med hele veien.

Å oppleve det vi har opplevd i dag er noe de fleste bare drømmer om. Denne dagen vil for alltid bli husket. Tusen takk Victoria Falls!

Av: Bendik Skille Medbøen

«I have the ball», smeller det fra en av Peer-lederne. «Apepeta, I give the ball to you», og før man rekker å tenke, står man der med ballen i klyvene midt i sirkelen pakket inn med entusiastiske barn. Ja, for sånn kunne det altså være å komme ned til ukjente Zambia, fra trygge omgivelser på Skjeberg folkehøgskole. Det tok omtrent 30 minutter fra innsjekk på lugne Four Pillars Lodge, til vi sto på fotballbanen i Kalingalinga. De som tittet seg ekstra godt rundt, la merke til Skjeberg-logoen på vannkiosken rett ved grusbanen. Det var trygt å kunne se Skjebergs veldedighetsarbeid i samarbeid med Africa On The Ball med egne øyne.

Å opptre foran eller helst sammen med 100 entusiastiske unger ble vi vant med fra første dag. Her fra Mama Stellas Community School i Kalingalinga.

Barna spilte fotball med ett par sko, en sko eller barbent på det vi i Norge kaller en potetåker. Det vi ikke visste var at Kalingalingas fotballbane var i særklasse. Etter en del fotballkamper spilt på ujevnt underlag fylt med grus, sand og gress, tok landsbyen Chipapa førsteplass for dårligst føre. Regnværet gjorde banen om til gjørme og vanndammer på kort tid. Regntiden i år har vært svært våt, med tanke på de to forrige årene med tørketid og problematikk for lokalbefolkningen.

Uvant for oss, men helt naturlig. Geitene har lagt sin egen, men litt uorganiserte 4’er rett foran mål. Gresset frister nok, så får det heller være at det spilles fotballkamp der samtidig.

Omgivelsene var grønne og fine, tross en utfordrende gressmatte, om du vil. Så fine omgivelser, at å løfte blikket opp for å slå en pasning oppover i banen, var en fryd for både det trente og det utrente øyet. Ballen skulle oppover og blikket stilles inn mot ledige Skjebergelever. Pasningen avleveres, men fokuset havner et annet sted, for inn kommer det geiter og høns i femmeteren. Spillet gikk videre, men vanskeligere ble det å drible. Da måtte man nemlig forbi både motstandere, geiter og høns.

Den afrikanske landsbygda byr på mye vakkert landskap. Slik lever de fleste zambiere, i veldig små boenheter omkranset åkere med mais, bønner, solsikker, søtpoteter, tomater osv.

Chipapa var bare ett av flere landsbybesøk. Gjengangeren i besøkene var en hyggelig velkomst med gjestfrie og interesserte mennesker som syntes det var stas å få besøk. Landsbyene var enkle og kan assosieres med typisk afrikansk med mursteinshus og stråtak. Det var gjerne kjøkken, bålplass, tørkerom og soverom i forskjellige småhus på en enkel tomt. Soya, mais og solsikkeblomster kunne være noe av hva som ble dyrket hos enkelte. Det vi forbinder med før den industrielle revolusjon var litt slik de lever nå, men eksisterer i samtiden med moderne løsninger som solcellepanel for elektrisitet.

Vi var på to landsbybesøk under oppholdet. I begge lagde vi saker med landsbyvinkling. Her er Vetle i gang med å intervjue guiden vår Kapapi.

Skoleveien for elevene kunne være veldig lang, spesielt i Kapapi i Chongwe-distriktet, hvor nærmeste skole var flere kilometer unna. For andre var skolen sentralt, eller til og med hvor de bor, altså en «boarding school». På denne kostskolen «(Adrian Mung´nanga)» ble vi møtt med en uforventet gudstjeneste og tok turen opp på et zambisk fjell, eller en liten ås som vi ville ha kalt det. Elevene der var mer privilegert sammenlignet med de andre skolene vi besøkte med elever med en fattigere bakgrunn i en av byens fattigste bydeler som Kalingalinga.

Elever fra Skjeberg på vandring i Kalingalinga. Her bor de fleste av barna som møter igjen på treninger og turneringer.

Der opplevde vi mer at elevene hadde større glede av det små, var mer leken og energiske, mens på kostskolen var de mer faglige kompetente med bedre engelskkunnskaper. Det var interessant å opplevde litt av begge deler, barn med fattig bakgrunn og klasserom med begrensede ressurser, og elever på kostskole med helt andre rutiner med hovedfokus på katolisisme.

Religionen er alltid til stede når vi er sammen med zambierne. Møter, turneringer og andre samlinger innledes gjerne med bønn.

Kristendom og katolisisme er noe vi har sett på nært hold, både i søndagsgudstjeneste med sang, avlat og en snakkesalig prest, men også med lokalbefolkningen. Peer-lederne hadde som andre i Zambia, kristne verdier og kunne utføre forskjellige bønnritualer om regn eller andre i nær familie. Dette var noe jeg tok opp med noen av dem med tanke på alt regnet som har dryppet ned i årets regnsesong. Med såpass lang tørketid kan man finne håp i religion når naturen skaper vansker for levekårene.

Skal det spilles kamp, må det trenes! Her er Sander og Kristoffer i gang med sitt lag før turneringen i Bauleni.

Peer-lederne (ungdomsledere) var lette å snakke med og var våres mellomledd når det gjaldt oss og barna i «communitiene». Vi skulle nemlig ta del i to fotballturneringer som trenere for ulike lag i ulike aldersgrupper. Første turnering ble arrangert i Bauleni med 84 påmeldte lag. En lang dag sto i vente, men såpass lang hadde vi kanskje ikke sett for oss. Med innmarsj og hele pakken var det rundt tolv timer med stort sett coaching, som ble en påkjenning, men en erfaring vi fikk godt av. En så lang dag med energifulle unger ble håndtert på en fin måte, og «African Time» var det plenty av. Etter solen hadde gått ned var det tid for premieutdeling. Da måtte det tys til med lyskastere for å i det hele tatt se noe som helst. Turneringen ga oss en erfaring som gjorde oss herdet og tryggere på turneringen i Kalingalinga, som var betraktelig kortere og mer oversiktlig.

Straffespark i solnedgang. Barna spiller ikke i noe seriesystem slik vi er vant med hjemme i Norge. De er derfor prisgitt at det blir arrangert turneringer for å få kamper. Vi sponset to slike under oppholdet vårt med penger fra Folkehøyskolenes solidaritetsfond.

Med såpass innholdsrike og fyldige dager, har vi fått gjort veldig mye på de ti dagene vi har hatt i Lusaka. Med tradisjonell zambisk mat, svømming med aper, beinharde fotballkamper i varmen, leking med unger og sosiale hyggelige kvelder på Four Pillers og mye mer, har vi storkost oss sammen i lag. Når reisen våres stopper her i Lusaka, ser vi spent framover mot eksotiske Livingstone med spektakulær natur og vilt dyreliv. Nå gjenstår det å reflektere mer rundt opplevelsene våres her i Lusaka, noe vi startet på i fellesskap ved ankomst Livingstone. Vi tar med oss all erfaring og gleder oss stort til neste kapittel på reisen.

Kule, flotte, aktive og smilende barn møtte vi overalt. Det er kanskje det største og viktigste minnet fra hele oppholdet vårt i Lusaka.