Søndag 27/03 stod SPORT-elevene opp 05.30 (!) for å delta på gudstjeneste i Bauleni. Det var ikke noen tvil om at det var noen slitne gutter og jenter som satt seg i kirken. Likevel virket enkelte relativt spente for hva som ventet. Religion står sterkt i Zambia og er en viktig del av folks hverdagsliv. Gudstjenesten ble ledet av to prester, men det var flere andre som bidro til prekener. Vi forventet en gudstjeneste veldig ulik den vi har i Norge, men det viste seg at forskjellene ikke var så store som vi hadde trodd. Hovedfokuset i denne gudstjenesten var at Jesus ser alle mennesker på samme måte og at samtlige er elsket av han, uavhengig av fødested eller rase.

Senere i seremonien ble det både nattverd og ofring av penger. Nattverden var ikke noe vi deltok på, men det ble gitt en del penger under kollekten, som videre skulle gå til kirkens arbeid blant fattige iBauleni. Disse delene av gudstjenesten var forventet, og ingen av elevene gjorde noe særlig ut av seg. Senere ba derimot presten om at alle”visitors” som besøkte kirken for første gang skulle reise seg for å bli ønsket velkommen. SPORT-elevene reiste seg, og mottok en hjertelig applaus.

Zambisk landsby ga mersmak
Neste stopp på programmet var busstur til Chipapa, en ekte tradisjonell zambisk landsby. Før vi i det hele tatt tok fatt på den timeslange bussturen på svært humpete veier, ble vi overrumplet av små og store spillere som ville ta del i en koselig tur. På tross av lite armplass og smårollinger plassert i fang og mellom benene ble bussturen en svært hyggelig affære, ved hjelp av afrikanske trommer, sang og rytmiske bevegelser.

Før Skjeberglaget skulle ut i sin andre fotballkamp på Afrikansk jord, hadde vi noen timer å slå i hjel. Med frodig natur, fjelltopper og idyllisk stemning var vi imidlertid interessert på å oppleve en ny side av Zambia.

Vi fordrev ventetiden fram mot kampstart med en 20 minutters gåtur opp til nærmeste fjelltopp. Den fabelaktige utsikten over den avsidesliggende landsbyen ga mersmak og en nysgjerrig gjeng dro på oppdagelsesferd. Det resulterte blant annet i etterlengtet soling ved en innsjø og flere hjemmebesøk hos landsbybeboerne som lever i sine jordhus i små klynger rundt om i området. Denne dagen spilte Zambia landskamp mot Mosambik og vimøtte vi fem-seks fotballentusiaster som allerede hadde startet feiringen med hjemmebrygget øl. Over det sparsommelige, men hjemmekoselige stråhuset hadde de plassert solceller, som ga de tilgang til radio, og jubelen stod i taket da Chipolopolo(kjelenavnet på landslaget til Zambia) gikk opp til 2-0.

Ubeseiret på utenlandsk jord
Elevene fra SPORT spilte fotballkamp også denne dagen. Dagens motstander var herrelaget til Chipapa, og banen i Chipapahadde vel forsiktig sagt noe høyere gress enn vi var vant med. Men også denne gangen taklet vi de ujevne forholdene godt. Tidlig i 1. omgang gikk blandingslaget Skjeberg-EduSport opp til 1-0 ved en god prestasjon og avslutning av Simen Goffeng. Senere i omgangen løp hurtigtoget Morten gjennom før han ble felt soleklart, og dommer Gift brukte ikke lang tid før han blåste straffe. Skjeberg Folkehøyskoles etter hvert nye idrettsfrivillig KelvinChasaukasatte straffen sikkert i motsatt retning av keeper. Resten av kampen var en kontrollert affære for Skjeberg-EduSport, og kampen endte til slutt 2-0. Utenlands er SPORT fortsatt ubeseiret.

S.O.S Barnebyer i Lusaka
Mandag 28. mars besøkte vi S.O.S Barnebyer i Lusaka. Vi ble godt mottatt av daglig leder Chabawe. Han var veldig imøtekommende og skulle vise oss rundt på området, der vi blant annet fikk se et familiehus der 12 foreldreløse unger bodde sammen med en husmor. Forholdene var relativt bra,selv om det var trangt om plassen. Deretter fikk vi en omvisning i byen, der vi ble vist forskjellige klasser med møbelsnekring og matundervisning. Dette er et yrkesopplæringstilbud til de eldste ungene for å gi de en plattform før de skal stå på egne ben. Det var i alt 180 foreldreløse unger som bodde i barnebyen. Barnebyen i Lusaka er den største i av alt fire andre barnebyer i Zambia. De andre ligger i Livingstone, Copperbelt mens de holder på å bygge en helt ny barneby i Chipata.

Closed on Mondays
Senere på dagen var det duket for et besøk hos det idylliske badelandet Adventure City, en av Lusakas aller største turistattraksjoner. Med oss på turen hadde vi et jentelag fra BUSA som også kunne nyte gledene i badelandet. De var veldig fornøyde, og strålte dagen lang. Utrolig nok var det eneste som møtte oss en stengt bom og et skilt der følgende setning sto: Closed on Mondays.
Heldigvis fikk Sveinung og turoperatør Kangwagodpratet litt med ledelsen, og etter en drøy halvtime var badelandet åpnet til vår store glede. Og for et syn som møtte oss, eksotiske palmer med vannkanaler og deilige badebasseng. Solen viket med sitt fravær i starten, men tittet forsiktig fram mot slutten av dagen. I tillegg var det fem sklier som ble flittig brukt av elevene. Peter Botheim hadde følgende å si om opplevelsen:

– Det var utrolig morsomt. Jeg digget skliene, jeg løp opp og ned og tok de om og om igjen. For en dag!

Vi ruller på en støvete jordvei innover i Kabwe. Stedet vi skal til er skolen Kabwe Pre-School, skolen hvor Gift underviser. Med en gang bussen ankommer skolen kommer det barn løpende mot oss. Barna har helt klart savnet Gift, og endelig er han tilbake i byen.
En allsidig lærer
Head master Nelson Chibuye forteller SPORT-elevene at Gift er en glitrende lærer å ha på skolen.
Han er en veldig allsidig gymlærer siden han kan både fotball og nettball. Ikke minst introduserte han skolen vår for volleyball, noe som har gått veldig bra.
Samtidig forteller han at skolen savnet Gift da han var i Norge. Vår idrettslærer Sveinung forteller at Gift har vært en flott ambassadør for skolen og Kabwe under sitt opphold hos oss.
 
Møte med familien Kalulu
Etter en kamp med nettball og en kamp med fotball med varierende resultat (fortsatt ubeseiret i nettball på hele det afrikanske kontinent, ja faktisk hele Tellus) var det på tide å dra videre. Turen gikk hjem til Gift, hvor vi skulle få møte familien hans. Bussen stoppet ved et lite betonghus hvor det sto mange mennesker utenfor. Moren til Gift, Margaret, sto rett utenfor bussdøren og ønsket oss velkommen. Foran huset sto det både voksne og barn, under et idyllisk tre.
Sterk historie
Vel hjemme og plassert i Kalulu-familien sin stue, fikk vi hilse på alle familiemedlemmene. Gifts yngste bror Blessings var definisjonen på bedårende, og fikk oss til å tenke på hvordan Gift hadde vært da han var så ung. Etter at alle var introdusert, fortalte Gift historien om sin familie. Det viste seg å være en sterk berettelse. Vi satt alle musestille da Gift fortalte om sin far som døde i 2003. Familien levde da i et fint hus, men siden Gift sin far hadde jobbet 17 år i luftforsvaret og ikke de obligatoriske 20, fikk ikke familien økonomisk støtte. Moren til Gift var for stolt til å låne penger og familien måtte flytte fra huset. De flyttet inn i et mindre hus, moren solgte mange av deres eiendeler og måtte jobbe dobbelt for å tjene inn penger så Gift kunne få gå på skole.
Mye ansvar
Nå som Gift har blitt eldre ser han på seg selv som familiens overhode, noe som igjen betyr at han ser på sine yngste søsken som sine egne barn. Ikke et øye var tørt da vi hørte om hvordan vår Gift, vår glade, sprudlende, fargerike og herlige Gift har hatt det. Hvor mye ansvar som hviler på hans skuldre, og hvor stor påkjenning det må ha vært for hans mor å sende han hele veien til Norge. Det er noe vi på SPORT, og hele Skjeberg Folkehøyskole har satt utrolig stor pris på. Og vi vil bruke denne avslutningen til å fortelle om hvor glade vi er i Gift. Bussturen hjem ble en stille affære, og mange brukte tiden på å tenke på inntrykk de har fått, og på å se ting litt i perspektiv.
Unge og lovende journalister i felten
Dagen etter var avsatt til å jobbe med journalistikk, og resultatet blir å lese i SPORT-fagfeltet sitt Zambiamagasin som blir lansert når vi kommer hjem fra Zambia.
Hjemme i Norge hadde vi på SPORT bestemt oss for hvilke saker vi ville jobbe med i Zambia, tiden før reisen har blitt brukt til mye research og forberedelser. Onsdag var dagen for å gjøre alt i praksis. Det ble en lang dag for noen, mens andre var ferdige med sitt arbeid og ble med Sveinung på «Sport In Action».
Dette ble en dag hvor vi alle opplevde ulike ting da vi var ute på ulike saker. Dette besto blant annet i å lage sak på elitelaget City of Lusaka, intervjue politikere i forkant av valget, lage sak på en student ved the University of Zambia, være med på aktiviteter for gatebarn, lage motesak, intervjue en klinikk om arbeidet med HIV- smittete, lage portrett på vår gode samarbeidspartner Kaluba Kangwa, lage sak på ei jente med zambisk mor og norsk far, med mer.
Pizzagjengen
På kvelden ble det bestemt av oss elever at vi hadde lyst på pizza. Det hele endte i et stort pizzakalas inne hos Peter, Sindre, Gard og Christian. Ventetiden på pizzaen ble lang, men den smakte godt og alle var fornøyde. I tillegg var det India – Pakistan i cricket så det ble en god kveld for en sliten gjeng med SPORT-elever som hadde mange inntrykk både fra tirsdag og onsdag

1. april var dagen da Peter Thorbjørnsens fylte 20 år og dagen da vi dro til Victoria Falls, og dette er ikke aprilsnarr. Victoria Falls er et 1,8 km bredt fossefall, med et fall på 108 meter. Dette gjør Victoria Falls til en av de største i verden! Først dro vi samlet fra Jollyboys, der vi bor, i taxi til fossen. Etterpå gikk gjengen fritt hver for seg der man ville. Her bør det nevnes at zambiere kommer inn for 15 000 Kwacha (circa 20 NOK), men alle andre måtte betale «hele» 90 000 Kwacha (Ca. 100 NOK). Området rundt fossen er gigantisk og omfatter et stort nettverk av stier der man kan se vannet fra utallige vinkler. Dette kommer absolutt turistene til gode! Det må likevel nevnes at ingen av stupene er sikret, så sarte sjeler burde holde seg langt unna de verste stupene. Det er blant annet mulig å bade tett opp til fossens kant, noe flere av elevene benyttet seg av. Selv om det var stekende varmt og ikke en sky på himmelen, regnet det likevel kraftig i området på grunn av fossens voldsomme kraft. Med andre ord kom ingen tørre hjem!

Malstrøm og baviantyv
Det var også muligheter for å gå ned dalen til bunnen av fossen, til den såkalte «Boiling Pot», der en enorm malstrøm kunne ses på nært hold. Her var det voldsomme krefter i spill og vår zambiske venn, Gift, var nær ved å miste sandalen sin da en stor bølge overrumplet ham da han satt på en stein. Denne dalen var som tatt ut fra en Jurassic Park-film, en skikkelig regnskog. Det var også flere bavianer som spankulerte rundt på området, og en av disse prøvde å stjele passet og alle pengene til Peter B og glefset etter armen til Lars. Men alt gikk fint og alle på SPORT var enige om at det hadde vært en særdeles stor opplevelse.

– For en dag! Jeg visste ikke at så mye vann kunne samles på ett sted jeg. Litt av en foss! Flaks at jeg tok med et ekstra par sokker på tur, kunne Morten fortelle.

En natt i landsbyen
Etter den van(n)vittig store opplevelsen bar det tilbake til Jollyboys, hvor de fleste kunne slappe av resten av dagen. Dette gjaldt ikke for Sveinung, Kelvin (peerleader), Lars, Martine og Siri, som skulle tilbringe natten i Buiketo, en landsby et stykke utenfor Livingstone. Der skulle de få oppleve, på nært hold, hvordan mange afrikanere lever, i en skikkelig landsby med jordhus med stråtak og uten strøm, innlagt vann eller andre moderne hjelpemidler. Buiketo er en liten landsby med rundt tusen innbyggere og er ganske så annerledes i forhold til hva vi er vant til i Norge. Her fikk de erfare hvordan livet i landsbyen arter seg og gjengen fikk blant annet spise de lokales mat og sove på strå lagt utover et jordgulv.

I Zambia er det én million sekunder i et minutt!
Dagen etter dukket resten av gjengen opp og vi fikk en omvisning i landsbyen, samt en volleyball- og fotballkamp mot innbyggerne i landsbyen. Det ble to tap av to mulige, men nordmennene skyldte på ekstrem varme og en uendelig lang andre omgang. Kristian hadde dette å si om kampen:
– I Zambia er det én million sekunder i et minutt! Det var de varmeste og lengste 10 minuttene i mitt liv!
Etter dette dro vi tilbake til Jollyboys for å lade opp til safarien dagen etter. Følg med i neste reisebrev!

Søndagen startet infernalsk tidlig med felles frokost. Deretter ble vi kjørt til grensen av hotellfolkene – som ikke hadde noe imot å presse bilene opp mot 140 kilometer i timen. Raskt gikk det, fram kom vi, og etter litt skjemautfylling og noen passkontroller befant vi oss plutselig i Botswana, Zambias luksuriøse nabo.

Der ble vi hentet i klassiske, åpne safaribiler og kjørt til selskapets hovedkvarter. Hovedkvarteret var et idyllisk lite sted med kafé og svømmebasseng. Der fikk vi i oss litt muffins og kaffe, før ferden fortsatte i båt oppover Chobe River, en av elvearmene til Zambesi.

Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv
Elvesafarien ble mye mer spennende enn de fleste av oss hadde sett for seg. Dette kan illustreres med at det i starten var stor oppstandelse da en impala ble sett bak noen busker langt inne på land, mens vi senere skulle bli angrepet av en flodhest og befinne oss kun et par meter fra haugevis av elefanter.

Vi ble delt inn i tre båter. To klassiske safaribåter med tak og stolrekker, og en merkelig konstellasjon som så mer ut som en flytende terrasse enn en båt. Båtene kjørte med litt avstand fra hverandre slik at det skulle bli så ideelt som mulig i forhold til dyrene. Det var tydelig at guidene hadde gjort dette noen ganger før, for båtturen ble bygd opp slik at vi stort sett fikk se dyrene i rekkefølge etter størrelse. Det startet med fugler og noen impalaer, før vi fikk se antilope, flodhest, krokodille og elefant. På rekke og rad. Guiden kunne forresten fortelle at det befant seg omtrent 70.000 elefanter totalt i nasjonalparken.

Siden dyrene ser på båtene som et objekt, og ikke en flokk med mennesker, kunne vi tillate oss å kjøre ganske nærme. Vi måtte bare love ikke å reise oss opp, eller gjøre noe annet for å endre dyrenes oppfattelse. Dette forsto de fleste dyrene, unntatt én enslig flodhest som først sto og snøftet til oss, før den kastet seg rundt og la på svøm mot båten vår, under vann. Da det få sekunder senere dukket opp bobler like ved båten hersket det kaos og panikk blant de som satt bakerst i båten.
– Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv, var alt Morten Scheie klarte å si i etterkant.
Det er likevel grunn til å tro at episoden slett ikke var så skummel som den virket, og at guidene hadde full kontroll. Det satser vi i alle fall på.

Ingen garantier
Etter at vi hadde sett massevis av elefanter, flodhester, impalaer og fugler i alle farger og fasonger satte vi kursen tilbake til hovedkvarteret. Der ventet utsøkt lunsj, med matchende dessert. Da alle var mette og glade hadde vi noen minutter til å slappe av før den «ordentlige» safarien begynte. Noen brukte disse minuttene på å sole seg, andre på å gjøre sitt fornødne, mens den eneste av oss med svenske gener i seg hoppet i bassenget – vel vitende om at han verken hadde skift eller tid til å tørke. Tvang fra lærer, påstår han selv.

Nå var det tid for selve hoveddelen av safarien, bildelen. Vi fordelte oss igjen i tre biler. 7-8 personer i hver bil. Vi fulgte veien helt til en stor bygning, med en enda større port der det sto Chobe National Park, Botswana. Parken er landets tredje største nasjonalpark, og i parkens vel 12000 kvadratkilometer kunne man ifølge guiden finne «alt» unntatt gepard og nesehorn. Likevel presiserte han at alt handlet om flaks og uflaks, det var ingen garantier for at vi ville se dyr. Dette var bare tøys, for vi hadde ikke kjørt mange meterne innover før vi så en antilope. Denne var av det mer nervøse slaget, så den stakk til skogs da vi nærmet oss.

This is my office
I timene som fulgte fikk vi oppleve massevis av impalaer, drøssevis med elefanter, en god del villsvin, noen relativt stygge bøfler og til og med noen sjiraffer. Siden dyrene oppfatter bilene på samme måte som båtene, kom vi oss utrolig nærme de fleste dyrene. Det var for eksempel en episode hvor en liten elefant krysset veien rett foran bilen. Rett bak kom en langt større elefant, i relativt høy hastighet. Til tross for krav om at guiden skulle sette klampen i bånn og kjøre vekk derifra, valgte han å skru av motoren slik at vi sto midt mellom den store elefanten og dens destinasjon. Nok en gang hersket det kaos og panikk blant bilens passasjerer, og Lars Måseide beskrev øyeblikket som «noe av det mest skremmende han noen gang hadde opplevd».
Selvfølgelig visste guiden hva han drev med, og elefanten sprang like forbi bilen, til stor lettelse. Da vi spurte guiden hvorfor i alle dager han stoppet motoren, svarte han med et glimt i øyet at han hadde jobbet der i 15 år og at dette var så godt som kontoret hans. Vi aksepterte det litt nølende. Kun et par meter etter nær-døden-opplevelsen, møtte vi på det høyeste dyret parken kunne by oss på, sjiraffen. Den sto og koste seg med noen blader fra et tre, men tok seg likevel tid til å kaste noen blikk mot oss, slik at vi fikk tatt bilder av den. Stas. Dette var den første av i alt fire sjiraffer.

Etter hvert som det gikk mot kveld, økte sjansene for å få et glimt av det som kanskje er det mektigste dyret av alle. Selveste løven. Guiden gjorde sitt beste for at vi skulle få et løveglimt, men tilslutt måtte han innse at det var blitt for sent, og at vi måtte sette kursen for campen.

Luksus i bushen
Campen besto av 13 telt som sto i en halvsirkel og buret inne et leirbål. Det var også tre provisoriske dusjer og tre toaletter der. Leirsjefen, White, brifet oss om hvordan kvelden og natten kom til å gå for seg. Han kunne fortelle at vi var helt trygge i leiren, men at vi ikke var fullt så trygge hvis vi av en eller annen grunn skulle vandre av sted inn i bushen. Han fortalte også at vi etter hvert ville få kyllinggryte til middag, og at vi inntil det kunne ta litt snacks og vin fra «buffeen». De to treliterne med vin ble raskt tømt, da det var mange nerver som måtte roes. Etter at middagen var spist, kort var spilt og småprat ved bålet unnagjort var det tid for å ta kvelden. Foruten noen lys som lyste opp campen, var det bek mørkt. Dette gjorde det blant annet mulig å se melkeveien, for de som hadde lyst til den slags. Teltene var beregnet på to personer, men siden vi var oddetall, måtte ett telt huse tre stykker. De var insektfrie og sengene var nyoppredde og relativt myke. Natten gikk også for så vidt rolig for seg. Noen hørte dyrelyder, andre sov søtt hele natten og noen ble holdt våken av naboens snorking.

Nærkontakt med jungelens konge
Da vaktene hvisket «good morning» inn i teltene halv seks, mandags morgen, var det en trøtt gjeng som stablet seg ut av teltene. Utenfor hadde hvert telt fått en beholder med varmt vann til å vaske seg med. Til frokost ble det servert frukt, frokostblanding og yoghurt. Grei mat til en trøtt gjeng. Etter maten var konsumert og teltene tømt var det igjen på tide å finne seg en plass i bilene. Solen var i ferd med å stå opp, og nå var det ultimate tidspunktet for å se løve. Og løve fikk vi se så det holdt. For det var ikke tilbakelagt mange meterne før den første bilen kunne melde over radioen at de nærmest hadde krasjet i en slapp løvefamilie som lå og fordøyde nattens fangst. Plutselig befant vi oss i underkant av 3 meter unna det dyret det var aller mest usikkerhet rundt at vi ville se. Bilder ble knipset i hundrevis, og etter en lang stund kjørte vi videre. Løvene så ut som de kunne sovne når som helst. Vi sonderte terrenget en stund til, men da vi ikke så noe mer enn bøttevis med impalaer, noen villsvin og en elefant i ny og ned, satte vi kursen hjemover. Skjemaer ble fylt ut, passkontroller forsert, og plutselig var vi tilbake i Livingstone. Klokka var 09.50.

Resten av dagen ble brukt til restitusjon. Foruten et møte i SOS Barnebyer, Livingstone, som ble avlyst, hadde vi ingen planer. Noen bestemte seg for å sette livet på spill ved å kaste seg ut fra broen ved Victoria Falls. Visstnok med strikk rundt bena
. Andre slikket sol ved bassenget og noen besøkte det lokale håndverksmarkedet.

Søndagen startet infernalsk tidlig med felles frokost. Deretter ble vi kjørt til grensen av hotellfolkene – som ikke hadde noe imot å presse bilene opp mot 140 kilometer i timen. Raskt gikk det, fram kom vi, og etter litt skjemautfylling og noen passkontroller befant vi oss plutselig i Botswana, Zambias luksuriøse nabo.
Der ble vi hentet i klassiske, åpne safaribiler og kjørt til selskapets hovedkvarter. Hovedkvarteret var et idyllisk lite sted med kafé og svømmebasseng. Der fikk vi i oss litt muffins og kaffe, før ferden fortsatte i båt oppover Chobe River, en av elvearmene til Zambesi.
 
– Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv
Elvesafarien ble mye mer spennende enn de fleste av oss hadde sett for seg. Dette kan illustreres med at det i starten var stor oppstandelse da en impala ble sett bak noen busker langt inne på land, mens vi senere skulle bli angrepet av en flodhest og befinne oss kun et par meter fra haugevis av elefanter.

Vi ble delt inn i tre båter. To klassiske safaribåter med tak og stolrekker, og en merkelig konstellasjon som så mer ut som en flytende terrasse enn en båt. Båtene kjørte med litt avstand fra hverandre slik at det skulle bli så ideelt som mulig i forhold til dyrene. Det var tydelig at guidene hadde gjort dette noen ganger før, for båtturen ble bygd opp slik at vi stort sett fikk se dyrene i rekkefølge etter størrelse. Det startet med fugler og noen impalaer, før vi fikk se antilope, flodhest, krokodille og elefant. På rekke og rad. Guiden kunne forresten fortelle at det befant seg omtrent 70.000 elefanter totalt i nasjonalparken.
 
Siden dyrene ser på båtene som et objekt, og ikke en flokk med mennesker, kunne vi tillate oss å kjøre ganske nærme. Vi måtte bare love ikke å reise oss opp, eller gjøre noe annet for å endre dyrenes oppfattelse. Dette forsto de fleste dyrene, unntatt én enslig flodhest som først sto og snøftet til oss, før den kastet seg rundt og la på svøm mot båten vår, under vann. Da det få sekunder senere dukket opp bobler like ved båten hersket det kaos og panikk blant de som satt bakerst i båten.
– Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv, var alt Morten Scheie klarte å si i etterkant.
Det er likevel grunn til å tro at episoden slett ikke var så skummel som den virket, og at guidene hadde full kontroll. Det satser vi i alle fall på.

Ingen garantier
Etter at vi hadde sett massevis av elefanter, flodhester, impalaer og fugler i alle farger og fasonger satte vi kursen tilbake til hovedkvarteret. Der ventet utsøkt lunsj, med matchende dessert. Da alle var mette og glade hadde vi noen minutter til å slappe av før den «ordentlige» safarien begynte. Noen brukte disse minuttene på å sole seg, andre på å gjøre sitt fornødne, mens den eneste av oss med svenske gener i seg hoppet i bassenget – vel vitende om at han verken hadde skift eller tid til å tørke. Tvang fra lærer, påstår han selv.

Nå var det tid for selve hoveddelen av safarien, bildelen. Vi fordelte oss igjen i tre biler. 7-8 personer i hver bil. Vi fulgte veien helt til en stor bygning, med en enda større port der det sto Chobe National Park, Botswana. Parken er landets tredje største nasjonalpark, og i parkens vel 12000 kvadratkilometer kunne man ifølge guiden finne «alt» unntatt gepard og nesehorn. Likevel presiserte han at alt handlet om flaks og uflaks, det var ingen garantier for at vi ville se dyr. Dette var bare tøys, for vi hadde ikke kjørt mange meterne innover før vi så en antilope. Denne var av det mer nervøse slaget, så den stakk til skogs da vi nærmet oss.

– This is my office
I timene som fulgte fikk vi oppleve massevis av impalaer, drøssevis med elefanter, en god del villsvin, noen relativt stygge bøfler og til og med noen sjiraffer. Siden dyrene oppfatter bilene på samme måte som båtene, kom vi oss utrolig nærme de fleste dyrene. Det var for eksempel en episode hvor en liten elefant krysset veien rett foran bilen. Rett bak kom en langt større elefant, i relativt høy hastighet. Til tross for krav om at guiden skulle sette klampen i bånn og kjøre vekk derifra, valgte han å skru av motoren slik at vi sto midt mellom den store elefanten og dens destinasjon. Nok en gang hersket det kaos og panikk blant bilens passasjerer, og Lars Måseide beskrev øyeblikket som «noe av det mest skremmende han noen gang hadde opplevd».

Selvfølgelig visste guiden hva han drev med, og elefanten sprang like forbi bilen, til stor lettelse. Da vi spurte guiden hvorfor i alle dager han stoppet motoren, svarte han med et glimt i øyet at han hadde jobbet der i 15 år og at dette var så godt som kontoret hans. Vi aksepterte det litt nølende. Kun et par meter etter nær-døden-opplevelsen, møtte vi på det høyeste dyret parken kunne by oss på, sjiraffen. Den sto og koste seg med noen blader fra et tre, men tok seg likevel tid til å kaste noen blikk mot oss, slik at vi fikk tatt bilder av den. Stas. Dette var den første av i alt fire sjiraffer.

Etter hvert som det gikk mot kveld, økte sjansene for å få et glimt av det som kanskje er det mektigste dyret av alle. Selveste løven. Guiden gjorde sitt beste for at vi skulle få et løveglimt, men tilslutt måtte han innse at det var blitt for sent, og at vi måtte sette kursen for campen.

Luksus i bushen
Campen besto av 13 telt som sto i en halvsirkel og buret inne et leirbål. Det var også tre provisoriske dusjer og tre toaletter der. Leirsjefen, White, brifet oss om hvordan kvelden og natten kom til å gå for seg. Han kunne fortelle at vi var helt trygge i leiren, men at vi ikke var fullt så trygge hvis vi av en eller annen grunn skulle vandre av sted inn i bushen. Han fortalte også at vi etter hvert ville få kyllinggryte til middag, og at vi inntil det kunne ta litt snacks og vin fra «buffeen». De to treliterne med vin ble raskt tømt, da det var mange nerver som måtte roes. Etter at middagen var spist, kort var spilt og småprat ved bålet unnagjort var det tid for å ta kvelden. Foruten noen lys som lyste opp campen, var det bek mørkt. Dette gjorde det blant annet mulig å se melkeveien, for de som hadde lyst til den slags. Teltene var beregnet på to personer, men siden vi var oddetall, måtte ett telt huse tre stykker. De var insektfrie og sengene var nyoppredde og relativt myke. Natten gikk også for så vidt rolig for seg. Noen hørte dyrelyder, andre sov søtt hele natten og noen ble holdt våken av naboens snorking.

Nærkontakt med jungelens konge
Da vaktene hvisket «good morning» inn i teltene halv seks, mandags morgen, var det en trøtt gjeng som stablet seg ut av teltene. Utenfor hadde hvert telt fått en beholder med varmt vann til å vaske seg med. Til frokost ble det servert frukt, frokostblanding og yoghurt. Grei mat til en trøtt gjeng. Etter maten var konsumert og teltene tømt var det igjen på tide å finne seg en plass i bilene. Solen var i ferd med å stå opp, og nå var det ultimate tidspunktet for å se løve. Og løve fikk vi se så det holdt. For det var ikke tilbakelagt mange meterne før den første bilen kunne melde over radioen at de nærmest hadde krasjet i en slapp løvefamilie som lå og fordøyde nattens fangst. Plutselig befant vi oss i underkant av 3 meter unna det dyret det var aller mest usikkerhet rundt at vi ville se. Bilder ble knipset i hundrevis, og etter en lang stund kjørte vi videre. Løvene så ut som de kunne sovne når som helst. Vi sonderte terrenget en stund til, men da vi ikke så noe mer enn bøttevis med impalaer, noen villsvin og en elefant i ny og ned, satte vi kursen hjemover. Skjemaer ble fylt ut, passkontroller forsert, og plutselig var vi tilbake i Livingstone. Klokka var 09.50.

Resten av dagen ble brukt til restitusjon. Foruten et møte i SOS Barnebyer, Livingstone, som ble avlyst, hadde vi ingen planer. Noen bestemte seg for å sette livet på spill ved å kaste seg ut fra broen ved Victoria Falls. Visstnok med
strikk rundt bena. Andre slikket sol ved bassenget og noen besøkte det lokale håndverksmarkedet.

Workshops og Penns Cave
The Pyjamas factory er en spennede industribyggning som er i ferd med å bli redesignet til et kulturelt møtested for kunstnere og lokalsammfunnet. Elevene fra begge fagfeltene deltok i workshops i foto, trykk og veggmaleri. De store lagerrommene var inspirerende og lærerne imøtekommende og dyktige. Det bemerkelsesverdige med denne lille byen er vennlighet og generøsitet. Vi kommer tett på «mannen i gata» og får oppmerksomhet og hyggelige smil fordi vi er fremmedfolk og meget velkomne gjester.

Vi har presentert Skjeberg Folkehøyskole for elever på Penn University, introdusert «Speak out» prosjektet , og holdt et stensil workshop for elever fra denne skolen. De amerikanske ungdommene syntes nok det var kjempespennende med besøk fra Norge.

I morgen avslutter vi besøket i Williamsport med en ny Workshop dag, der vi også skal lage et Pinhole camera, og femkalle bildene i mørkerom på «The Pyjamasfactory», og sette «Speak Out» logoen på veggen ved inngangen til The Pyjamasfactory.

Kampen startet høytidelig med nasjonalsang fra begge lag, et rørende og flott øyeblikk. Etter en jevn første omgang kom endelig målet fra Lars som feiret over banen etterfulgt av resten av Skjebergs spillere. Ikke lenge etter satte Chilufia fra EduSport ballen i mål og da var lagene like langt (1-1).

I pausen ble banen stormet av unger som ville ta på og hoppe på oss. Da andre omgang startet var de fortsatt ute på banen og beundret forbildene deres. Skjebergspillerne var slitne etter de første minuttene, men Lars bestemte seg for og ikke gi opp så lett. Han kjempet seg fram i gjørma og sendte ballen i mål. Halvor rullet seg i gjørma for å feire målet som skapte stor latter blant publikum. Kampen endte 2-1 til Skjeberg. Igjen stormet barna banen for å feire vår første seier sammen med oss.

– Det føles som å vinne Champions League, sier Sindre, da han går av banen med barna hengenes på ryggen.

Første trening med barna
Tidligere på dagen delte vi oss opp i to grupper som reiste til to ulike communitier for å være med pearleaderne og trene barna på skolene. Gruppe 2 ledet av Mona (Peter T, Lars, Morten, Martine, Maren, Carlos, Simon, Christian) reiste til commuitien Kalingalinga. Der besøkte vi Mama Stella (privatskole), Silvia community school (uten offentlig støtte drevet av frivillige) og Kalingalinga Basic Primary School (en vanlig offentlig skole).
Gruppe 1 ledet av Sveinung (Siri, Sindre, Peter B, Martin, Simen, Anders, Gard og Gift) var i Bauleni. Der hadde de i likhet med gruppe 2 Physical Education PE (gym) med barna. Blant annet lærte vi de norske leker som: Rødt lys, katt og mus, macarena, fugledansen og hode, skulder, kne og tå som var veldig populært hos ungene. Under gymmen med ungene hadde de fleste hjelp av lokale peerledere som blant annet oversatte fra engelsk til nyanja (som er språket de fleste ungene snakker) våre leker og også bidro med lokale leker som vi ble med på.

Sterke inntrykk
Torsdag 24. mars var det tid for det som på programmet kalles community walk. Dette er en spasertur gjennom ett av de fattigste nabolagene i Lusaka. Her var det sterke inntrykk for de aller fleste. Vi ble delt opp i tre forskjellige grupper og alle hadde hver sin peerleader til å guide oss igjennom. Noen steder fikk vi lov til å ta bilder, andre steder var dette ikke like velkomment. Det var søppel overalt i gatene og husene er ekstremt små. Likevel er barna og menneskene her fulle av livsglede. Under hele turen var det ca 30 barn som fulgte etter oss. De var veldig nysgjerrige på oss og fulle av glede konstant.

Det går bedre med Zambia
Samme dagen besøkte vi også den norske ambassaden hvor vi fikk masse informasjon fra den norske amabssaderåden Lars Sigurd Valvatne. Han fortalte om Zambia, om hvordan landet har utviklet seg og om hva konkret den norske ambassaden gjør her nede, blant annet statlig pengestøtte til staten. Han var positiv med tanke på framtiden, siden landet er i god økonomisk vekst på flere viktige områder som kobber, turisme og landbruk. Det ble spurt om fra oss elever om blant annet hva de bidrar med til grasrota. Svaret var veldig unnvikende og han fortalte at de kunne bare bidra med pengestøtte til statens prioriteringer og ikke direkte til frivillige organisasjoner som Edusport som Skjeberg samarbeider med.

På fredagen var det tilbake til instruktørgruppene fra onsdag, men nå byttet vi bydel og skoler. Gruppe 1 dro altså til bydelen Kalingalinga, mens gruppe 2 besøkte det som etter hvert har blitt vårt vanlige tilholdssted, Bauleni.
Store smil i Kalingalinga
Denne fredagsmorgenen hadde gruppe 1 med seg en liten overraskelse til elevene på Silvia Community School, den fattigste i området. Dvs. for oss var det bare en liten på-sparket-ting, helt til vi forstod hvor mye det faktisk betydde for barna på skolen. Dagen i forveien hadde alle elevene samlet sammen penger og kjøpt 400 skrivebøker, 300 blyanter, en del fargestifter, kritt, viskelær og blyantspissere. Et bidrag som forandret skolehverdagen for mange av elevene, i alle fall for en liten periode. Veldig rørende når de ca. 50 barna var stuet sammen på et lite klasserom og sang takkesang for å vise hvor stor pris de satt på tiltaket.
Hårete ambisjoner foran SAFT
Etter lunsj dro en samlet klasse til Bauleni for å forberede det som skulle skje på lørdagen, nemlig den årlige fotballturneringen som foregår i samarbeid mellom Bauleni United Sport Academy og Skjeberg Folkehøyskole. Elevene skulle bidra til at turneringen skulle gå så knirkefritt som mulig, og vi skulle velge en av fire arbeidsoppgaver; trener, dommer, førstehjelp eller å stå ved en info-desk. Nødvendig info ble tildelt og det meste var klart for dagen derpå.
Kun én ting gjenstod. Årets turnering skulle nemlig inneholde et nytt innslag i regi av Skjebergelevene. Et skoleprosjekt som blir kalt ‘Skjeberg Glow’ og involverer alle skolens fagfelt når de drar på studietur, skulle forsøkes utført med 500 zambiske barn som deltakere. Før vi reiste til det store utland, lagde noen av elevene på skolen en egenkomponert sang med tilhørende dans, som skulle læres til mennesker i de ulike landene vi skulle til. Siri Nyland, som også var med å lage dansen, tok på seg ansvaret å lære dansen til peerleader’ne i Bauleni, slik at det skulle være enklere å lære videre til barna på lørdagen. En enkel dans, som viste seg å være lett å lære bort til de litt eldre. Hvordan de yngre ville ta det, var en annen sak.
Denne dagen var det også noen av guttene i klassen som dro for å klippe seg hos en lokal frisør, i forbindelse med en sak til Zambia-magasinet. Alle fire kom tilbake med 7mm hår på hodet. Verdt å nevne at også at vår langhårede venn Gard Helmøen, endelig bestemte seg for å la lokkene falle. Hygge!
Tidlig opp for en stor dag
Etter en lang, og ganske slitsom fredag, var det godt å vite at vi kunne sove lenger på lørdagen. Nei, vent! Det kunne vi jo ikke. For å rekke åpningen av fotballturneringen måtte vi opp enda tidligere enn dagen i forveien, klokka 06:00. I løpet av natten hadde også noen av elevene fått magesjau, og dermed var det en både trøtt og illeluktende gjeng som satt kursen mot Bauleni. Blant de mest uheldige var Peter Skåla Thorbjørnsen, som oftest var å finne på ja, skåla, og Simon Stjern som klarte å ødelegge et toalett på den lokale skolen.
Men det viktigste denne dagen var ikke elevenes helsetilstand, men derimot det som skulle finne sted på en sandslette ved siden av Bauleni Basic School. Rundt 40 lag i aldersgruppene U8, U10, U12 og U14 deltok i turneringen som i år ble avholdt for 5. gang. Ved siden av det sportslige, er det også et veldig sterkt fokus på forebygging av HIV/AIDS blant den generasjonen som nå vokser opp. For at den livsviktige informasjonen skal nå ut til så mange som mulig, blir det arrangert leker som skal forklare og tydeliggjøre problemet på en enkel måte for de unge.
For å gi denne store happeningen den åpningen den fortjener, marsjerte alle lagene og to lokale musikkorps opp gaten mot skolen, og 17. mai-stemningen var å ta og føle på.
En nesten perfekt dag
Som nevnt, hadde vi også en dans å lære bort til alle deltakerne. I starten var alle ved godt mot, men da strømmen bestemte seg for å ta en pause og både mikrofon og lyd klikket, spredde utålmodigheten etter å spille fotball seg. Resultatet ble allikevel ble det ikke så aller verst.
Selve fotballdelen av turneringen gikk som den skulle, og for én gangs skyld slapp vi unna det kraftige regnet som har kommet alle dagene i forveien. Etter å ha spilt kamper non-stop i nærmere åtte timer, kunne endelig vinnerne kåres. Pokaler ble delt ut i skumringen, og SPORT-elevene var tydelig veldig slitne etter en lang arbeidsdag. Men også veldig fornøyde med at alt gikk så bra som det gjorde!