1. april var dagen da Peter Thorbjørnsens fylte 20 år og dagen da vi dro til Victoria Falls, og dette er ikke aprilsnarr. Victoria Falls er et 1,8 km bredt fossefall, med et fall på 108 meter. Dette gjør Victoria Falls til en av de største i verden! Først dro vi samlet fra Jollyboys, der vi bor, i taxi til fossen. Etterpå gikk gjengen fritt hver for seg der man ville. Her bør det nevnes at zambiere kommer inn for 15 000 Kwacha (circa 20 NOK), men alle andre måtte betale «hele» 90 000 Kwacha (Ca. 100 NOK). Området rundt fossen er gigantisk og omfatter et stort nettverk av stier der man kan se vannet fra utallige vinkler. Dette kommer absolutt turistene til gode! Det må likevel nevnes at ingen av stupene er sikret, så sarte sjeler burde holde seg langt unna de verste stupene. Det er blant annet mulig å bade tett opp til fossens kant, noe flere av elevene benyttet seg av. Selv om det var stekende varmt og ikke en sky på himmelen, regnet det likevel kraftig i området på grunn av fossens voldsomme kraft. Med andre ord kom ingen tørre hjem!

Malstrøm og baviantyv
Det var også muligheter for å gå ned dalen til bunnen av fossen, til den såkalte «Boiling Pot», der en enorm malstrøm kunne ses på nært hold. Her var det voldsomme krefter i spill og vår zambiske venn, Gift, var nær ved å miste sandalen sin da en stor bølge overrumplet ham da han satt på en stein. Denne dalen var som tatt ut fra en Jurassic Park-film, en skikkelig regnskog. Det var også flere bavianer som spankulerte rundt på området, og en av disse prøvde å stjele passet og alle pengene til Peter B og glefset etter armen til Lars. Men alt gikk fint og alle på SPORT var enige om at det hadde vært en særdeles stor opplevelse.

– For en dag! Jeg visste ikke at så mye vann kunne samles på ett sted jeg. Litt av en foss! Flaks at jeg tok med et ekstra par sokker på tur, kunne Morten fortelle.

En natt i landsbyen
Etter den van(n)vittig store opplevelsen bar det tilbake til Jollyboys, hvor de fleste kunne slappe av resten av dagen. Dette gjaldt ikke for Sveinung, Kelvin (peerleader), Lars, Martine og Siri, som skulle tilbringe natten i Buiketo, en landsby et stykke utenfor Livingstone. Der skulle de få oppleve, på nært hold, hvordan mange afrikanere lever, i en skikkelig landsby med jordhus med stråtak og uten strøm, innlagt vann eller andre moderne hjelpemidler. Buiketo er en liten landsby med rundt tusen innbyggere og er ganske så annerledes i forhold til hva vi er vant til i Norge. Her fikk de erfare hvordan livet i landsbyen arter seg og gjengen fikk blant annet spise de lokales mat og sove på strå lagt utover et jordgulv.

I Zambia er det én million sekunder i et minutt!
Dagen etter dukket resten av gjengen opp og vi fikk en omvisning i landsbyen, samt en volleyball- og fotballkamp mot innbyggerne i landsbyen. Det ble to tap av to mulige, men nordmennene skyldte på ekstrem varme og en uendelig lang andre omgang. Kristian hadde dette å si om kampen:
– I Zambia er det én million sekunder i et minutt! Det var de varmeste og lengste 10 minuttene i mitt liv!
Etter dette dro vi tilbake til Jollyboys for å lade opp til safarien dagen etter. Følg med i neste reisebrev!

Søndagen startet infernalsk tidlig med felles frokost. Deretter ble vi kjørt til grensen av hotellfolkene – som ikke hadde noe imot å presse bilene opp mot 140 kilometer i timen. Raskt gikk det, fram kom vi, og etter litt skjemautfylling og noen passkontroller befant vi oss plutselig i Botswana, Zambias luksuriøse nabo.

Der ble vi hentet i klassiske, åpne safaribiler og kjørt til selskapets hovedkvarter. Hovedkvarteret var et idyllisk lite sted med kafé og svømmebasseng. Der fikk vi i oss litt muffins og kaffe, før ferden fortsatte i båt oppover Chobe River, en av elvearmene til Zambesi.

Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv
Elvesafarien ble mye mer spennende enn de fleste av oss hadde sett for seg. Dette kan illustreres med at det i starten var stor oppstandelse da en impala ble sett bak noen busker langt inne på land, mens vi senere skulle bli angrepet av en flodhest og befinne oss kun et par meter fra haugevis av elefanter.

Vi ble delt inn i tre båter. To klassiske safaribåter med tak og stolrekker, og en merkelig konstellasjon som så mer ut som en flytende terrasse enn en båt. Båtene kjørte med litt avstand fra hverandre slik at det skulle bli så ideelt som mulig i forhold til dyrene. Det var tydelig at guidene hadde gjort dette noen ganger før, for båtturen ble bygd opp slik at vi stort sett fikk se dyrene i rekkefølge etter størrelse. Det startet med fugler og noen impalaer, før vi fikk se antilope, flodhest, krokodille og elefant. På rekke og rad. Guiden kunne forresten fortelle at det befant seg omtrent 70.000 elefanter totalt i nasjonalparken.

Siden dyrene ser på båtene som et objekt, og ikke en flokk med mennesker, kunne vi tillate oss å kjøre ganske nærme. Vi måtte bare love ikke å reise oss opp, eller gjøre noe annet for å endre dyrenes oppfattelse. Dette forsto de fleste dyrene, unntatt én enslig flodhest som først sto og snøftet til oss, før den kastet seg rundt og la på svøm mot båten vår, under vann. Da det få sekunder senere dukket opp bobler like ved båten hersket det kaos og panikk blant de som satt bakerst i båten.
– Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv, var alt Morten Scheie klarte å si i etterkant.
Det er likevel grunn til å tro at episoden slett ikke var så skummel som den virket, og at guidene hadde full kontroll. Det satser vi i alle fall på.

Ingen garantier
Etter at vi hadde sett massevis av elefanter, flodhester, impalaer og fugler i alle farger og fasonger satte vi kursen tilbake til hovedkvarteret. Der ventet utsøkt lunsj, med matchende dessert. Da alle var mette og glade hadde vi noen minutter til å slappe av før den «ordentlige» safarien begynte. Noen brukte disse minuttene på å sole seg, andre på å gjøre sitt fornødne, mens den eneste av oss med svenske gener i seg hoppet i bassenget – vel vitende om at han verken hadde skift eller tid til å tørke. Tvang fra lærer, påstår han selv.

Nå var det tid for selve hoveddelen av safarien, bildelen. Vi fordelte oss igjen i tre biler. 7-8 personer i hver bil. Vi fulgte veien helt til en stor bygning, med en enda større port der det sto Chobe National Park, Botswana. Parken er landets tredje største nasjonalpark, og i parkens vel 12000 kvadratkilometer kunne man ifølge guiden finne «alt» unntatt gepard og nesehorn. Likevel presiserte han at alt handlet om flaks og uflaks, det var ingen garantier for at vi ville se dyr. Dette var bare tøys, for vi hadde ikke kjørt mange meterne innover før vi så en antilope. Denne var av det mer nervøse slaget, så den stakk til skogs da vi nærmet oss.

This is my office
I timene som fulgte fikk vi oppleve massevis av impalaer, drøssevis med elefanter, en god del villsvin, noen relativt stygge bøfler og til og med noen sjiraffer. Siden dyrene oppfatter bilene på samme måte som båtene, kom vi oss utrolig nærme de fleste dyrene. Det var for eksempel en episode hvor en liten elefant krysset veien rett foran bilen. Rett bak kom en langt større elefant, i relativt høy hastighet. Til tross for krav om at guiden skulle sette klampen i bånn og kjøre vekk derifra, valgte han å skru av motoren slik at vi sto midt mellom den store elefanten og dens destinasjon. Nok en gang hersket det kaos og panikk blant bilens passasjerer, og Lars Måseide beskrev øyeblikket som «noe av det mest skremmende han noen gang hadde opplevd».
Selvfølgelig visste guiden hva han drev med, og elefanten sprang like forbi bilen, til stor lettelse. Da vi spurte guiden hvorfor i alle dager han stoppet motoren, svarte han med et glimt i øyet at han hadde jobbet der i 15 år og at dette var så godt som kontoret hans. Vi aksepterte det litt nølende. Kun et par meter etter nær-døden-opplevelsen, møtte vi på det høyeste dyret parken kunne by oss på, sjiraffen. Den sto og koste seg med noen blader fra et tre, men tok seg likevel tid til å kaste noen blikk mot oss, slik at vi fikk tatt bilder av den. Stas. Dette var den første av i alt fire sjiraffer.

Etter hvert som det gikk mot kveld, økte sjansene for å få et glimt av det som kanskje er det mektigste dyret av alle. Selveste løven. Guiden gjorde sitt beste for at vi skulle få et løveglimt, men tilslutt måtte han innse at det var blitt for sent, og at vi måtte sette kursen for campen.

Luksus i bushen
Campen besto av 13 telt som sto i en halvsirkel og buret inne et leirbål. Det var også tre provisoriske dusjer og tre toaletter der. Leirsjefen, White, brifet oss om hvordan kvelden og natten kom til å gå for seg. Han kunne fortelle at vi var helt trygge i leiren, men at vi ikke var fullt så trygge hvis vi av en eller annen grunn skulle vandre av sted inn i bushen. Han fortalte også at vi etter hvert ville få kyllinggryte til middag, og at vi inntil det kunne ta litt snacks og vin fra «buffeen». De to treliterne med vin ble raskt tømt, da det var mange nerver som måtte roes. Etter at middagen var spist, kort var spilt og småprat ved bålet unnagjort var det tid for å ta kvelden. Foruten noen lys som lyste opp campen, var det bek mørkt. Dette gjorde det blant annet mulig å se melkeveien, for de som hadde lyst til den slags. Teltene var beregnet på to personer, men siden vi var oddetall, måtte ett telt huse tre stykker. De var insektfrie og sengene var nyoppredde og relativt myke. Natten gikk også for så vidt rolig for seg. Noen hørte dyrelyder, andre sov søtt hele natten og noen ble holdt våken av naboens snorking.

Nærkontakt med jungelens konge
Da vaktene hvisket «good morning» inn i teltene halv seks, mandags morgen, var det en trøtt gjeng som stablet seg ut av teltene. Utenfor hadde hvert telt fått en beholder med varmt vann til å vaske seg med. Til frokost ble det servert frukt, frokostblanding og yoghurt. Grei mat til en trøtt gjeng. Etter maten var konsumert og teltene tømt var det igjen på tide å finne seg en plass i bilene. Solen var i ferd med å stå opp, og nå var det ultimate tidspunktet for å se løve. Og løve fikk vi se så det holdt. For det var ikke tilbakelagt mange meterne før den første bilen kunne melde over radioen at de nærmest hadde krasjet i en slapp løvefamilie som lå og fordøyde nattens fangst. Plutselig befant vi oss i underkant av 3 meter unna det dyret det var aller mest usikkerhet rundt at vi ville se. Bilder ble knipset i hundrevis, og etter en lang stund kjørte vi videre. Løvene så ut som de kunne sovne når som helst. Vi sonderte terrenget en stund til, men da vi ikke så noe mer enn bøttevis med impalaer, noen villsvin og en elefant i ny og ned, satte vi kursen hjemover. Skjemaer ble fylt ut, passkontroller forsert, og plutselig var vi tilbake i Livingstone. Klokka var 09.50.

Resten av dagen ble brukt til restitusjon. Foruten et møte i SOS Barnebyer, Livingstone, som ble avlyst, hadde vi ingen planer. Noen bestemte seg for å sette livet på spill ved å kaste seg ut fra broen ved Victoria Falls. Visstnok med strikk rundt bena
. Andre slikket sol ved bassenget og noen besøkte det lokale håndverksmarkedet.

Søndagen startet infernalsk tidlig med felles frokost. Deretter ble vi kjørt til grensen av hotellfolkene – som ikke hadde noe imot å presse bilene opp mot 140 kilometer i timen. Raskt gikk det, fram kom vi, og etter litt skjemautfylling og noen passkontroller befant vi oss plutselig i Botswana, Zambias luksuriøse nabo.
Der ble vi hentet i klassiske, åpne safaribiler og kjørt til selskapets hovedkvarter. Hovedkvarteret var et idyllisk lite sted med kafé og svømmebasseng. Der fikk vi i oss litt muffins og kaffe, før ferden fortsatte i båt oppover Chobe River, en av elvearmene til Zambesi.
 
– Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv
Elvesafarien ble mye mer spennende enn de fleste av oss hadde sett for seg. Dette kan illustreres med at det i starten var stor oppstandelse da en impala ble sett bak noen busker langt inne på land, mens vi senere skulle bli angrepet av en flodhest og befinne oss kun et par meter fra haugevis av elefanter.

Vi ble delt inn i tre båter. To klassiske safaribåter med tak og stolrekker, og en merkelig konstellasjon som så mer ut som en flytende terrasse enn en båt. Båtene kjørte med litt avstand fra hverandre slik at det skulle bli så ideelt som mulig i forhold til dyrene. Det var tydelig at guidene hadde gjort dette noen ganger før, for båtturen ble bygd opp slik at vi stort sett fikk se dyrene i rekkefølge etter størrelse. Det startet med fugler og noen impalaer, før vi fikk se antilope, flodhest, krokodille og elefant. På rekke og rad. Guiden kunne forresten fortelle at det befant seg omtrent 70.000 elefanter totalt i nasjonalparken.
 
Siden dyrene ser på båtene som et objekt, og ikke en flokk med mennesker, kunne vi tillate oss å kjøre ganske nærme. Vi måtte bare love ikke å reise oss opp, eller gjøre noe annet for å endre dyrenes oppfattelse. Dette forsto de fleste dyrene, unntatt én enslig flodhest som først sto og snøftet til oss, før den kastet seg rundt og la på svøm mot båten vår, under vann. Da det få sekunder senere dukket opp bobler like ved båten hersket det kaos og panikk blant de som satt bakerst i båten.
– Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv, var alt Morten Scheie klarte å si i etterkant.
Det er likevel grunn til å tro at episoden slett ikke var så skummel som den virket, og at guidene hadde full kontroll. Det satser vi i alle fall på.

Ingen garantier
Etter at vi hadde sett massevis av elefanter, flodhester, impalaer og fugler i alle farger og fasonger satte vi kursen tilbake til hovedkvarteret. Der ventet utsøkt lunsj, med matchende dessert. Da alle var mette og glade hadde vi noen minutter til å slappe av før den «ordentlige» safarien begynte. Noen brukte disse minuttene på å sole seg, andre på å gjøre sitt fornødne, mens den eneste av oss med svenske gener i seg hoppet i bassenget – vel vitende om at han verken hadde skift eller tid til å tørke. Tvang fra lærer, påstår han selv.

Nå var det tid for selve hoveddelen av safarien, bildelen. Vi fordelte oss igjen i tre biler. 7-8 personer i hver bil. Vi fulgte veien helt til en stor bygning, med en enda større port der det sto Chobe National Park, Botswana. Parken er landets tredje største nasjonalpark, og i parkens vel 12000 kvadratkilometer kunne man ifølge guiden finne «alt» unntatt gepard og nesehorn. Likevel presiserte han at alt handlet om flaks og uflaks, det var ingen garantier for at vi ville se dyr. Dette var bare tøys, for vi hadde ikke kjørt mange meterne innover før vi så en antilope. Denne var av det mer nervøse slaget, så den stakk til skogs da vi nærmet oss.

– This is my office
I timene som fulgte fikk vi oppleve massevis av impalaer, drøssevis med elefanter, en god del villsvin, noen relativt stygge bøfler og til og med noen sjiraffer. Siden dyrene oppfatter bilene på samme måte som båtene, kom vi oss utrolig nærme de fleste dyrene. Det var for eksempel en episode hvor en liten elefant krysset veien rett foran bilen. Rett bak kom en langt større elefant, i relativt høy hastighet. Til tross for krav om at guiden skulle sette klampen i bånn og kjøre vekk derifra, valgte han å skru av motoren slik at vi sto midt mellom den store elefanten og dens destinasjon. Nok en gang hersket det kaos og panikk blant bilens passasjerer, og Lars Måseide beskrev øyeblikket som «noe av det mest skremmende han noen gang hadde opplevd».

Selvfølgelig visste guiden hva han drev med, og elefanten sprang like forbi bilen, til stor lettelse. Da vi spurte guiden hvorfor i alle dager han stoppet motoren, svarte han med et glimt i øyet at han hadde jobbet der i 15 år og at dette var så godt som kontoret hans. Vi aksepterte det litt nølende. Kun et par meter etter nær-døden-opplevelsen, møtte vi på det høyeste dyret parken kunne by oss på, sjiraffen. Den sto og koste seg med noen blader fra et tre, men tok seg likevel tid til å kaste noen blikk mot oss, slik at vi fikk tatt bilder av den. Stas. Dette var den første av i alt fire sjiraffer.

Etter hvert som det gikk mot kveld, økte sjansene for å få et glimt av det som kanskje er det mektigste dyret av alle. Selveste løven. Guiden gjorde sitt beste for at vi skulle få et løveglimt, men tilslutt måtte han innse at det var blitt for sent, og at vi måtte sette kursen for campen.

Luksus i bushen
Campen besto av 13 telt som sto i en halvsirkel og buret inne et leirbål. Det var også tre provisoriske dusjer og tre toaletter der. Leirsjefen, White, brifet oss om hvordan kvelden og natten kom til å gå for seg. Han kunne fortelle at vi var helt trygge i leiren, men at vi ikke var fullt så trygge hvis vi av en eller annen grunn skulle vandre av sted inn i bushen. Han fortalte også at vi etter hvert ville få kyllinggryte til middag, og at vi inntil det kunne ta litt snacks og vin fra «buffeen». De to treliterne med vin ble raskt tømt, da det var mange nerver som måtte roes. Etter at middagen var spist, kort var spilt og småprat ved bålet unnagjort var det tid for å ta kvelden. Foruten noen lys som lyste opp campen, var det bek mørkt. Dette gjorde det blant annet mulig å se melkeveien, for de som hadde lyst til den slags. Teltene var beregnet på to personer, men siden vi var oddetall, måtte ett telt huse tre stykker. De var insektfrie og sengene var nyoppredde og relativt myke. Natten gikk også for så vidt rolig for seg. Noen hørte dyrelyder, andre sov søtt hele natten og noen ble holdt våken av naboens snorking.

Nærkontakt med jungelens konge
Da vaktene hvisket «good morning» inn i teltene halv seks, mandags morgen, var det en trøtt gjeng som stablet seg ut av teltene. Utenfor hadde hvert telt fått en beholder med varmt vann til å vaske seg med. Til frokost ble det servert frukt, frokostblanding og yoghurt. Grei mat til en trøtt gjeng. Etter maten var konsumert og teltene tømt var det igjen på tide å finne seg en plass i bilene. Solen var i ferd med å stå opp, og nå var det ultimate tidspunktet for å se løve. Og løve fikk vi se så det holdt. For det var ikke tilbakelagt mange meterne før den første bilen kunne melde over radioen at de nærmest hadde krasjet i en slapp løvefamilie som lå og fordøyde nattens fangst. Plutselig befant vi oss i underkant av 3 meter unna det dyret det var aller mest usikkerhet rundt at vi ville se. Bilder ble knipset i hundrevis, og etter en lang stund kjørte vi videre. Løvene så ut som de kunne sovne når som helst. Vi sonderte terrenget en stund til, men da vi ikke så noe mer enn bøttevis med impalaer, noen villsvin og en elefant i ny og ned, satte vi kursen hjemover. Skjemaer ble fylt ut, passkontroller forsert, og plutselig var vi tilbake i Livingstone. Klokka var 09.50.

Resten av dagen ble brukt til restitusjon. Foruten et møte i SOS Barnebyer, Livingstone, som ble avlyst, hadde vi ingen planer. Noen bestemte seg for å sette livet på spill ved å kaste seg ut fra broen ved Victoria Falls. Visstnok med
strikk rundt bena. Andre slikket sol ved bassenget og noen besøkte det lokale håndverksmarkedet.

Workshops og Penns Cave
The Pyjamas factory er en spennede industribyggning som er i ferd med å bli redesignet til et kulturelt møtested for kunstnere og lokalsammfunnet. Elevene fra begge fagfeltene deltok i workshops i foto, trykk og veggmaleri. De store lagerrommene var inspirerende og lærerne imøtekommende og dyktige. Det bemerkelsesverdige med denne lille byen er vennlighet og generøsitet. Vi kommer tett på «mannen i gata» og får oppmerksomhet og hyggelige smil fordi vi er fremmedfolk og meget velkomne gjester.

Vi har presentert Skjeberg Folkehøyskole for elever på Penn University, introdusert «Speak out» prosjektet , og holdt et stensil workshop for elever fra denne skolen. De amerikanske ungdommene syntes nok det var kjempespennende med besøk fra Norge.

I morgen avslutter vi besøket i Williamsport med en ny Workshop dag, der vi også skal lage et Pinhole camera, og femkalle bildene i mørkerom på «The Pyjamasfactory», og sette «Speak Out» logoen på veggen ved inngangen til The Pyjamasfactory.

-Det er mer jobb i en animationsfilm enn det jeg trodde på forhånd sier Grafelev Elise Os Bjerkås som fokuserer på å få animationsprogrammet til å fungere optimalt. Resultatene vil bli pubisert så snart filmene er ferdig!

I Zambia skal elevene studere hvordan idrett blir brukt som metode for å bedre livsvilkårene og gi framtidstro til barn og unge. De skal jobbe som idrettsinstruktører og ha workshops med lokale ungdommer som jobber frivillig som trenere i sitt lokalmijø. I tillegg skal de jobbe som journalister.
 
En viktig del av forberedelsene til studieturen er innsamlingsaksjonen av penger til skolestipend for disse ungdomstrenerne som elevene vil møte, og det er også innsamling av brukte fotballsko og drakter som fotballagene får. Dette pakkes og fordeles i bagasjen til elevene.

Elevene har også på eget initiativ blant annet jobbet på lager, solgt lodd, vafler og samlet panteflasker fra hele skolen gjennom hele året til inntekt for skolestipend i Zambia.

Vi vil rette en STOR takk til foreldre, bedrifter, idrettsorganisasjoner og andre som har vært med å støtte vår kampanje.
Sportsjournalistikk og idrett er i Zambia 20.mars – 7.april, og du kan lese våre oppdaterte reisebrev her på hjemmesiden vår.

Programmet for SPORT i Zambia (klikk)

Reiseplan (klikk)

Kontaktinformasjon (klikk)

Like før jul dro fire forventningsfulle jenter til Porsgrunn og Grenland Folkehøyskole for å delta i folkehøyskolens sandvolleyballturnering.

12. desember arrangerte Grenland Folkehøyskole noe så sjeldent som en sandvolleyballturnering midt i desember. Inni skolens sandvolleyball-låve kunne deltakerne spille beskyttet fra den kalde vinteren i bikini og shorts. Cecilie Jensen, Ragnhild Leivestad, Martine Nysether og Lisa Finnøy Ugelvik var Skjebergs håpefulle og oppnådde, i følge dem selv, et godkjent resultat.

Hør hele saken her..

Reportere er Lars E. Måseide og Martine Nysether (foto)