Under aktivitetsdagen skulle elevene ved Hornnes barneskole gjennom fotball, innebandy, basketball, slåball og håndball. De hadde fått fri fra all annen undervisning denne dagen. Hver klasse var delt i tre grupper, og lagene flyttet seg rundt på skoleområdet og de forskjellige arenaene. Skjeberg Sportsklubbs flotte fotballanlegg var arena for fotballturneringen.

Ernest Sakala var greit fornøyd med arrangementet.
– Det var litt startvansker med å organisere lagene i starten. Men etter hvert som vi fikk orden på det, gikk det bedre. Jeg tror ungene her har hatt en fin dag med ulike idrettsaktiviteter, sier vår flittige idrettsvenn fra Zambia.

Og skal vi tro ungene som deltok har han helt rett.
– Jeg driver ikke med noe idrett ellers, men dette var gøy. Særlig likte jeg innebandy, sier Simen Gangestad i 7A ved Hornnes barneskole. Simen likte innebandy og basketball best. Men mest fornøyd var han med at det ble gjennomført en slik alternativ skoledag.

– Etter at jeg var ferdig på folkehøyskole reiste jeg til Guatemala der jeg bodde et halvt år, året etter dro jeg til Brasil. Til sammen har jeg vært i Latin Amerika i litt over et år.

– Da jeg gikk på Skjeberg Folkehøyskole hadde jeg en lærer som het Frede Dyrby Christensen. Han underviste i temafaget som het politikk og samfunn. Han var veldig inspirerende, jeg var på forhånd interessert i politikk og samfunnsliv, og denne interessen bare vokste i løpet av året. Jeg husker han viste oss en film fra latin Amerika, som handlet om et forsøk på statskupp i Venezuela i 2002. Han viste og fortalte oss ting som fikk meg til å tenke «Hæ, skjer slikt fortsatt i verden? Hvorfor har ikke folk hørt om det her?» Man fikk høre om ting som jeg tenkte kun skjedde under den kalde krigen på 70- tallet, det virket for utrolig til å være sant. Jeg trengte å se det med egne øyne.

Da Petter var i Brasil var han aktiv i en organisasjon som kaller seg De Jordløses Bevegelse. Det er en gruppe som protesterer mot urettferdig fordeling av Brasils landområder ved å okkupere landjord som står ubrukt, eller jord de mener er brukt på feil måte. I Brasil er godene fordelt svært skjevt, og en liten gruppe mennesker sitter på størsteparten av verdiene i landet. Flere millioner mennesker er fattige og uten utdanning. Deres eneste mulighet for å forsørge sin familie er å selge sin arbeidskraft til mektige landeiere for slavelønn, eller å skaffe seg litt jord så de kan drive selv. Jordokkupasjonen er ikke like populært hos alle selvsagt, og medlemmene Petter møtte kunne fortelle historier om tilstander fjernt fra hva vi opplever i Norge.

– Da jeg var i Brasil og jobbet med de jordløses bevegelse møtte jeg flere mennesker som har opplevd ting som i alle fall ikke jeg trodde kunne skje i et land i fredstid. For eksempel kunne noen fortelle om militærpoliti som tropper opp midt på natten, spiller nasjonalsangen på full guffe fra høytalere de har med seg og skyter med store maskingevær rett over teltene der bevegelsen har slått seg ned.

Trodde han var nazist.
– Når bevegelsen har demonstrasjoner så merker man på kroppen hva slags inntrykk folk rundt har av dem. En gang jeg gikk på gaten med symbolet til De Jordløses Bevegelse på brystet, ble jeg stoppet av en dame som spurte meg om jeg var klar over at jeg hadde på meg en nazistskjorte. Og jeg svarte at, nei, det visste jeg jo ikke og ba henne forklare. Det viste seg at hun var fra Israel, og de jordløse støtter palestinerene i okkupasjonen av vestbredden fordi de kjemper samme sak, de er bosted og eiendomsløse de også. Det er slike ting som gjør at folk reagerer.

På spørsmål om hva han føler den største forskjellen mellom livet i Latin Amerika og livet her hjemme svarer petter.

– Det blir kanskje litt generelt å skulle rangere nordmenns verdier mot verdiene folk har i Latin Amerika, men det er jo sånn at de der nede ikke krever så mye og er fornøyd med det de har. Vi i Norge lever litt sånn at vi sjelden blir materielt sett fornøyde, vi er alltid på jakt etter neste ting. Det blir fort veldig generaliserende og si slikt om så mange mennesker, men jeg tror at mange godt kunne vært tjent med å ta det litt med ro.

Stort utbytte av reisen
– Jeg har fått mange gode venner, som jeg fortsatt gjør så godt jeg kan for å holde kontakten med, og det i seg selv er verdt hele opplegget. Det har vært spennende og bli kjent med folk som har helt andre ting å komme med enn folk du møter hjemme. Flere av vennene mine i Brasil og Guatemala er voksne mennesker, folk som er oppe i 30 og 50 år, men aldersforskjellen tenker man ikke over i det hele tatt. Og det er noe som er stilig for begge parter, håper jeg.

Anbefaler en slik reise for alle
– Jeg kan anbefale det. Å oppsøke folk og bli kjent med dem, det er utrolig bra, og det forandrer deg selv som person også. Til sist ville petter dele sine tanker om det å ta et år på folkehøyskole, noe som var viktig for ham og var utslagsgivende for at han bestemte seg for å legge ut på latin amerika reisen.

– En folkehøyskole gir veldig trygge rammer for å utforske sider ved seg selv sammen med folk man er trygg på. Det gjør det lettere og teste ut nye ting, både faglig og personlig. Lærerne er og helt utrolige. De er her for å backe deg opp samme hva. Da jeg skulle søke på opplegget jeg var med på i Guatemala tenkte jeg «det er sikkert hundre andre som har søkt på det greiene her, og jeg kommer jo aldri med uansett». Og da sa Snorre (en av lærerne ved Skjeberg Folkehøyskole) at: nei det her fikser du Petter, det er ikke noe stress. Og så gikk det jo bra. Det er jo i slutten av ungdomstiden at det skjer viktige ting som er med på å forme deg som person, og det å ta et år på folkehøyskole eller å gjøre en slik reise som jeg har gjort tror jeg er bra.

Glade og fornøyde satte alle sammen seg senere i skolens egen buss med ett mål for øyet; Strømstad. Strømstad, Sveriges metropol for løsgodis og harry nordmenn. Og selvfølgelig ferjen, som etter et kort opphold skulle ta oss til Koster. Etter en times sjøreise satte vi bena på øya, og rakk akkurat inn døra på «pensjonatet» Guri Malla før det begynte å regne.

Etter en kaffepause for noen og en lur for andre, tok vi på oss fullt regnutstyr og gikk i gang med turens første oppgave. Oppgavene besto i å ta forskjellige natur- og stemningsbilder. Gruppen splittet seg litt, og de fleste gikk en lang tur mens de resterende holdt seg sammen med fotolærer Jarle i nærheten av huset. Til tross for dårlig vær og noe dårlige klær holdt alle ut og fikk tatt mange flotte og noen mindre flotte bilder. Når alle var trygt i hus, ble det kaffekos og gitarspill foran peisen. Til middag var det fajitas og eplekake til dessert.

Sol, strand og sauer
Vi var heldigere med været den neste dagen. Det var fortsatt overskyet og det blåste rimelig friskt, men solen tittet frem i ny og ne. Vi skulle ut på en ny tur og hadde fått en ny oppgave, nemlig å finne ting i naturen vi kunne lage et mønster ut av. Mange fant flere rare planter og blomster, mens andre var mer opptatt av å tøyse og ta bilder. Vi tok pause ved en nydelig strand der vi spiste matpakker og lekte i vannkanten. Så gikk vi videre gjennom Kosters flotte landskap med godt humør. Turen endte i en stor saueflokk, til glede for entusiastiske fotografer og gru for de som har sett filmen «Black sheep».

Da vi kom i hus igjen, tok de fleste seg en lur mens de andre fortsatte med oppgavene. Senere lagde elevene middag og det ble nok en gang en hyggelig kveld i det gule huset på Koster.

Rydding
Dag tre, fredag, besto mest av rydding. Vi var effektive og fikk gjort unna det meste i løpet av kort tid, så de resterende to timene satt vi utenfor og kjedet oss, helt til lærer Mona tvang hele gruppen opp i et epletre for å ta bilder. Det var vanskelig og traumatisk for noen, men bildene ble veldig flotte. Så gikk vi ned for å vente på fergen som skulle ta oss tilbake til fastlandet.

Hele turen gikk rimelig smertefritt. Det var ingen som datt i vannet eller sklei og skadet seg på svabergene. Det var også veldig få sure miner. De fleste kom seg også trygt hjem med bussen, i mens andre hadde bilproblemer. Men alt i alt var dette en kjempefin tur vi kommer til å huske lenge.

Disse forfatterne, anført av Allen Gisberg og Jack Kerouac, søkte inspirasjon i Østens religioner, i østlig filosofi og litteratur, og spesielt var de inspirert av de små glassklare diktene som kalles haiku.

Et haikudikt består av tre linjer, og på disse tre linjene skal det være fordelt 17 stavelser; 5 på den første linjen, 7 på den andre og 5 på den tredje. Tematisk skal diktene helst være tilknyttet naturen, gjerne en årstid, og ordene skal fange et stykke virkelighet. Forfatteren skal skrive det han/hun oppfatter i øyeblikket, akkurat slik det var, det kan gjerne handle om dagliglivet og ha en personlig vri.Eller som Olaf T. Pareli formulerte det:

-Haikudikt er kjipe, små dikt som aldri rimer.

Vel, rim eller ikke, her følger HAIKUDIKT anno 2008

Det vi ikke ser
Under den tykke isen
Forandres ikke

Bak går de med tid
Til å lytte til gresset
Slipp de andre fram

Kristoffer

Gyldne blader
Skinner i sola
Brunt

Himmelen splittes
Fugler i V-formasjon
Skjærer og dumpapp

Markus

Frostfull morgen
Gresstråene blir stive
Sesongen er her

Simen

Det er blankpolert krom, grom lyd og vakre linjer. Onsdag ettermiddag fikk vi besøk av de to sarpingene Jon Grasto og Per Damhaug fra Amcar Norge. Begge stiller velvillig opp for å fortelle om sin lidenskap for amerikanske biler. Jon er visepresident i foreningen som teller over 16.000 medlemmer.

-Interessen for gamle amerikanske biler er en stor hobby i Norge, sier Jon som er en glødende entusiast.

På det meste har han vært eier av 13 biler. Hobbyen har utløst 23 turer til USA. En av de største opplevelsene var da han etter fire års planlegging var med på å skipe 17 biler over fra Norge til Chicago for å kjøre den legendariske Route 66. Etter drøyt 3500 kilometer langs landeveien kom de fram til Los Angeles på vestkysten av USA.

-Ingen av bilene fikk være nyere enn 1966-modeller. Dette er jo komplett galskap, sier Jon med et stort smil.

Cubansk bilkultur
Foranledningen til dette møtet var at de to fagfeltene Radio- og TV-journalistikk og Musikk og musikkproduksjon skal reise til Cuba i månedsskiftet april/mai neste år. Den amerikanske bilkulturen på øya står i en særstilling. Etter den sosiale revolusjonen i 1959 iverksatte USA en massiv blokade. Etter 1960 ble det slutt på all eksport av amerikanske biler til Cuba. Men de ruller på veien enda. Enhver bileier på den karibiske øya er fullbefarne bilmekanikere som i tillegg er durkdrevne på fantasifulle og kreative kompromisser for å holde de gamle doningene i drift. Derfor er dette landet et eldorado for bilentusiaster.

For noen år siden reiste Per Damhaug over atlanteren for å se nærmere på den cubanske bilkulturen. Onsdag viste han er rekke lysbilder fra turen.

-Bil er ikke hobby på Cuba slik som hos oss. Der er den et rent transportmiddel, sa Per som også kom med flere turtips til elevene.

Femti år gamle Eggen har en karriere som strekker seg fra tiden som musikkjournalist på 80-tallet frem til i dag som forfatter og kåsør.
Torsdagens foredrag var spesielt beregnet på elevene på de to fagfeltene Musikk og musikkproduksjon og Rado- og TV-journalistikk som reiser til Havana til våren, men også resten av elevflokke så ut til å trives i selskap med forfatteren, som med sine utdrag fra Hermanas førte oss gjennom innledningens sødmefylte forelskelse, til avslutningens groteske tortur.

Nektet adgang til Cuba
Torgrim Eggens beskrivelser av det cubanske samfunn har vekket oppsikt, og han har via ambassaden fått vite at han er nektet innreise til øya.

Hvorfor er du nektet adgang til Cuba?

– Grunnen til at jeg ble nekta adgang er fordi jeg skrev en artikkel om Fidel Castro hvor jeg sa at han løy i sine taler. Jeg har også sagt at Castro er en massemorder, en mann som med kaldt blod har forårsaket mange menneskers død. Det var nok det som gjorde at den cubanske ambassadøren i Norge nektet meg adgang til Cuba. Det synes jeg er veldig synd.

Hva syns du om Cuba?

– Cuba er et fantastisk sted som tar i mot deg med en utrolig åpenhet. Menneskene som bor på der er utrolig hyggelige mot oss utlendinger, noe som gjør at du føler deg velkommen.. Samtidig er Cuba veldig isolert. Det har nesten ingenting der, og det er så mye fattigdom.

Vil du si at det er relativ fattigdom eller reell fattigdom der?

– Jeg vil si det er reell fattigdom der. De eier nesten ingenting, og det er så vidt de har mat på bordet. Det er mange som tror at Cubanerne sitter og spiser kun bønner og ris fordi det er så godt, men dette er veldig feil. De har ikke råd til å kjøpe noe annen mat der.

Hvordan er den politiske situasjonen på Cuba nå?

Det er ren sosialisme på Cuba nå, ren sosialisme i praksis, og det fungerer dårlig. Vi kan ta helsevesenet som et eksempel. Alle sier at Cuba har et fantastisk helsevesen, men dette er en løgn. Det er kjempefint å få behandling på Cuba hvis du har brukket et bein, men trenger du medisiner, så sliter du, for medisner er kjempedyrt, avslutter Eggen, for å rekke siste tog til Oslo.

Turen startet ved at alle var ved godt mot og gledet seg til å komme i kanoene. Det viste seg fort at vi var i oddetall, og Karoline Andreassen tok ansvar og satte seg i kajakken. Da alle var i kanoene begynte padlingen, og det skulle vise seg at det var en del vanskeligere enn visse hadde trodd på forhånd. Allerede de første 10 minuttene var det noen som hang godt etter, og de fremste elevene chillan til de andre tok dem igjen.

Stryk
Etter en god stund kom alle sammen fram til et stryk der naturkreftene herjet vilt, og ingen klarte å passere. Lærerne Sveinung Finden og Mona Bromander så seg nødt til å tre ut av kanoene og ta i et tak, ved å dra elevene opp stryket. Noen av elevene tok også et tak i denne aksjonen. Da alle var forbi stryket og oppe i kanoene igjen, tok det ikke lang tid før vi kom til et nytt stryk. Nok en gang måtte vi ut av kanoene, men denne gangen fikk vi dra båtene selv. Alle kom seg forbi uten særlige skader.

Leirplassen
Etter litt omveiskjøring fant vi endelig en leirplass der Sveinung om Mona satte i gang med lavvoene mens mer eller mindre forvirra elever sto og så på til de fikk beskjed om å sette i gang de også. Da dette var ferdig, skyndte noen seg inn for å sikre seg godplassene, mens andre var forvirra over hvorfor man ikke fikk sove på flat bakke. Mange prøvde å ta seg en liten lur, men ble holdt våkne av noen bajaser.

Konkurranser
Da vi var klare med sengeplasser og hvile, var det klart for diverse konkurranser, som innebar observasjon, sang, naturfag, snurring, avstandsanseelse og eggkastingskonkurranse. Da slaget var over, var alle sultne og nærmest kastet seg over stormkjøkkenet og spiste et herremåltid forberedt av damene på kjøkkenet. Etter dette spredte folk seg litt, noen dro ut og fisket, noen utforsket øya, noen ble ved leirplassen, mens noen gikk inn i lavvoene og koste seg. Det som skjedde i teltene blir i teltene.

Bålkos og natta
Da folk kom tilbake fra hvor enn de var, var det på tide med bading – med meget labert oppmøte der kun undertegnede møtte opp, men et stort pressekorps dekket hele hendelsen. Endelig kom vi fram til det store høydepunktet for kvelden med bålkos, der pølser ble grillet. Folk ble etter hvert trøtte og begynte å trekke inn i lavvoene der det ble mye bråk, og annet moro.

Dagen derpå
Etter den harde natten, våknet man av overraskende blide lærere som meldte at det var frokost. Lavvoene ble etter måltidet tatt ned, noen var nok mer delaktige i hjelpen der enn andre. Endelig begynte den lange turen hjem, men heldigvis var værgudene på vår side, og ga oss medvind stort sett hele turen hjem. Hjemover virket strykene patetiske og ga meget lite fart, mens de hadde vært uoverkommelige dagen før. Før man visste ordet av det satt man i bilene på vei hjem.

Vi avslutter med noen kåringer:

Turens humørspredere: Henrik og Haakon som sang og lo til alles glede hele turen opp.

Turens sytekopper: Alexander og Nicklas som så og si presterte å ha vondt i alle kroppsdeler og muskler.

Turens dummeste valg: Mads og Steffen som valgte å bytte plass da det var ca 10 minutters padling igjen på torsdagen.

Turens varmeste: Helene og Maiken, der en av padlerne stilte med solbriller.

Produsent Julie Kalveland er smånervøs før sending. Likevel er hun sikker på at alt vil klaffe slik at det blir en bra sending.

-Det blir mange flotte innslag preget av ungdommelig friskhet, sier hun og refererer stolt fra sendeplanen som har mange intervjuer og reportasjer som spenner over et vidt spekter. Og det blir masse flott musikk, selvfølgelig.

Mange og spenstige innslag
I disse dager er det Litteraturuke i Sarpsborg. Dette blir markert i den to timer lange sendingen der lytterne får møte en av forfatterne som deltar under kulturbegivenheten. TV2-serien «Hvaler» har fått mye omtale i høst. To reportere har besøkt filmsettet og intervjuet produsenten av serien, skuespillere og selvfølgelig lokalbefolkningen på øygruppen. I kveld har fagfeltet Musikk og musikkproduksjon på Skjeberg Folkehøyskole gratiskonsert på St. Croix-huset i Fredrikstad klokken 20.00. En av musikerne kommer på besøk i studio for å snakke om konserten som de håper får et stort og entusiastisk publikum.

Dette er bare noen få smakebiter fra de mange innslagene som utgjør sendingen. Med seg i studio har produsent Julie Kalveland med seg tekniker Anders Hagen som skal sørge for at teknikken fungerer som den skal. Bak mikrofonene finner vi programlederne Eirik Andresen og Maren Furuborg sammen med nyhetsanker Emmely Johannesen.

Fagfeltet Radio- og TV-journalistikk skal ha flere direktesendinger i ukene som kommer. Onsdag 12. november og onsdag 19. november skal de ha de neste sendingene. Også de går på lufta i timene fra klokken 18.00 – 20.00.

Har fått ny konsesjon
Skjeberg Folkehøyskole har hatt egen radiokonsesjon i mange år. Under årets konsesjonsbehandling fikk skolen fornyet tillit av Medietilsynet slik at de kan fortsette med sendinger i årene som kommer.

-Radio Skjeberg er en viktig øvingsradio for elevene på Radio- og TV-journalistikk. Fornyelsen av konsesjonen er også viktig for skolen, fordi den gir en bekreftelse på at vi har en høy faglig standard, sier hovedlærer Willy-André Martinsen. Med på laget har han lærerne Tore Bjerketvedt som har ansvaret for lyd og studioteknikk, og Snorre Walther som styrer alt som har med web-publisering å gjøre.

-Gjennom høsten har elevene fått en grundig innføring i journalistikk og kunnskap om studioavvikling. Nå kan endelig et stort og offentlig publikum få høre hva de har lært, sier Willy-André Martinsen.

Dersom du ikke har fått med deg sendingen eller vil høre den en gang til, kan du klikke på «Nettradio» som du finner i høyre spalte på denne siden.

Jacoby åpnet med den lystige visa «Noen og ingen» fra det nye albumet «Puslespill», som fikk fram et smil hos tilhørerne. Denne visen satte standarden for det som skulle vise seg å bli en visestund fylt med en rekke godbiter. Tekstene var varierte og lett for publikum å relatere seg til, siden de handler om forskjellige aspekter ved livet og situasjonene mange av tilhørerne selv har vært igjennom. Kjærlighetsballaden Puslespill og Bestefar ga en god følelse som boret seg rett inn i hjertet, mens Alle kommer hjemmefra, som handler om barn som ikke har det så lett, ble for noen så tøff at de måtte gå ut av salen for å samle seg igjen.

Etter den kanskje litt for tøffe viselåta, serverte han kveldens høydepunkt som var kåseriet Alternativ behandling. Under denne opplesningen var det ikke langt mellom latterbrølene.

Louis Jacoby er ikke bare en dyktig visesanger, men viste også en helt spesiell evne til å kommunisere med publikum. Hver låt ble presentert med en historie han hadde på lager. Og selv om han hadde sitt gjennombrudd på 70-tallet, er han slett ikke utgått på dato.

Klar for tredje sesong med Musikkbrunsj
For tredje sesong på rad er det igjen klart for Musikkbrunsj i Sarpsborg. Arrangementet foregår på Epa kultursenter midt i Sarpsborgs gågate. Noen tirsdager fremover fra og med 16. september vil det blir holdt konserter av forskjellige musikere. Gamle og unge kan også få en kopp kaffe med litt mat ved siden av, mens de nyter musikken. Arrangementet får støtte av Den Kulturelle Spaserstokken og har tidligere vært veldig populært blant de eldre.

-Alt fra 70 til 100 mennesker har dukket opp på konsertene, forteller Kamilla Tangen som har ansvaret for arrangementet. -Vi gleder oss til å starte opp igjen med suksessen, fortsetter hun.

-Først ut er den plateaktuelle visesangeren Louis Jacoby som skal spille både nye og gamle viser kl 1200 på Café Epa 16. september.

Med inspirasjon fra skjærgården.
Jacoby er en kjent visesanger her i Norge, og started allerede med visebølge på 70-tallet.

-Hva var det som fikk deg til å begynne som visasanger?

-Det var folkemusikken i USA og familien som presset meg inn i bransjen. Faren min var musikalsk av natur, noe som gjorde at jeg også ble musikalsk. Når jeg kom hjem, bestemte jeg meg for å studere til lærer, sier Jacoby.

-Hva var det som gjorde at du bestemte deg for å forsette med musikken selv om du var blitt lærer?

-Jeg var veldig preget av visemiljøet, og på 70-tallet var det visebølge her i lanbdet. Jeg vant jo også en ølvisekonkurranse, og ut i fra det var det bare å forsette, sier den stolte visesangeren som også vant Prøysenprisen i 1992.

-Det var veldig morro og veldig oppmuntrende, og det førte til at jeg sluttet som lærer og valgte å satse fullt ut på musikken.
Jacoby har ingen planer om å gi seg nå.

-Dette er et yrke jeg kan holde på med livet ut. Men det kan hende at jeg trekker med fra syngingen siden jeg liker bedre å skrive tekster med inspirasjon fra skjærgården i vestfold, avslutter Jacoby med et lite smil og hinter til sin nye plate «puslespill» som kommer ut 6. Oktober i år.

Hvert år kåres en fotograf som har gjort seg spesiellt bemerket i verdenssammenheng, til vinner av Hasselbladprisen. Dette året har den mexikanske fotografen Garciela Iturbide motatt den prestisjetunge prisen for sitt fotografiske livsverk. Iturbides fotografier er i hovedsak i sort/hvitt og fotografert på film. Mange av bildene på utstillingen er av fugler og dyr. Iturbide var også den første fotografen som fikk adgang til maleren Frida Kahlos hjem og private eiendeler femti år etter hennes død, disse fotografiene er i farge.

Hasselblad på månen
Elsa Modin er bibliotekar på Hasselblad Centers intime bibliotek. Hun forteller om Hasselbladkameraene som ble med på de første månelandingene, og viser oss et film-magasin som har vært på månen. Vi får også se et armbånd med ulike smykker på. Erna Hasselblad, konen til Hasselbladstifteren Victor Hasselblad, sendte smykkene sine med ulike astronauter som skulle til månen. Da de kom tilbake, festet Erna smykkene til armbåndet.

Intens street-shoot
Det er tid for lunch og vi setter kursen mot Evas Paley. Magene skal være fulle før de ivrige fotografene starter en intens arbeidsøkt i Gøteborgs gater. Elevene på Bilde og kommunikasjon skal i løpet av fire timer fotografere alle bildene til en fotobok, og mange ønsker å fotografere ukjente mennesker.
Grafisk design har fått i oppgave å fokusere på «street art», grafitti og veggmalerier.
Solen skinner og det er god stemning. Her er det er bare å kjøre på.

Det begynner å skumre, spøkelser og skjeletter spankulerer langs de travle bygatene. Det er Halloween, og Skjeberg-elevene fotograferer til siste slutt.