Heidi Kristin Langberg er produsent for kveldens direktesending som du kan høre på FM 106,5 eller ved å klikke deg inn på www.radiosarpsborg.no. Med på laget har hun tekniker Yvonne Vestad, nyhetsanker Kristoffer Heitmann og de to programlederne Axel Stentun og Henriette Iversen.

Under sendingen blir det innslag om Junior Idol som Hafslund Fritidsklubb har arrangert, det blir innslag fra den store HV-øvelsen som er avholdt på Borg Havn i Fredrikstad og intervju med unge legobyggere som har deltatt på First Lego Leage.

I forbindelse med Litteraturuka i Sarpsborg var komiker og forfatter Sigrid Bonde Tusvik på besøk. Hun forteller om boka «Noe med media» som hun nylig har debutert med.

Radio Skjeberg får også en gjest i studio. Det er Kjell Sigvart Heltorp som har gjort humor til levevei.

Deltakerne kom fra hele Østfold. De bygde og programmerte roboter av legoklosser som løste flere avanserte oppgaver på en robotbane. I tillegg ble kreativitet og samarbeid vektlagt sammen med framføringen av flere teoretiske oppgaver knyttet til klimaspørsmål og teknikk.

35 turneringer i First Lego League blir arrangert over hele Skandinavia der det deltar nærmere 700 lag. Det beste laget under helgens turnering går videre til den skandinaviske finalen.

Presseomtaler:

Sarpsborg Arbeiderblad
Moss Dagblad
Halden Arbeiderblad

Under aktivitetsdagen skulle elevene ved Hornnes barneskole gjennom fotball, innebandy, basketball, slåball og håndball. De hadde fått fri fra all annen undervisning denne dagen. Hver klasse var delt i tre grupper, og lagene flyttet seg rundt på skoleområdet og de forskjellige arenaene. Skjeberg Sportsklubbs flotte fotballanlegg var arena for fotballturneringen.

Ernest Sakala var greit fornøyd med arrangementet.
– Det var litt startvansker med å organisere lagene i starten. Men etter hvert som vi fikk orden på det, gikk det bedre. Jeg tror ungene her har hatt en fin dag med ulike idrettsaktiviteter, sier vår flittige idrettsvenn fra Zambia.

Og skal vi tro ungene som deltok har han helt rett.
– Jeg driver ikke med noe idrett ellers, men dette var gøy. Særlig likte jeg innebandy, sier Simen Gangestad i 7A ved Hornnes barneskole. Simen likte innebandy og basketball best. Men mest fornøyd var han med at det ble gjennomført en slik alternativ skoledag.

– Etter at jeg var ferdig på folkehøyskole reiste jeg til Guatemala der jeg bodde et halvt år, året etter dro jeg til Brasil. Til sammen har jeg vært i Latin Amerika i litt over et år.

– Da jeg gikk på Skjeberg Folkehøyskole hadde jeg en lærer som het Frede Dyrby Christensen. Han underviste i temafaget som het politikk og samfunn. Han var veldig inspirerende, jeg var på forhånd interessert i politikk og samfunnsliv, og denne interessen bare vokste i løpet av året. Jeg husker han viste oss en film fra latin Amerika, som handlet om et forsøk på statskupp i Venezuela i 2002. Han viste og fortalte oss ting som fikk meg til å tenke «Hæ, skjer slikt fortsatt i verden? Hvorfor har ikke folk hørt om det her?» Man fikk høre om ting som jeg tenkte kun skjedde under den kalde krigen på 70- tallet, det virket for utrolig til å være sant. Jeg trengte å se det med egne øyne.

Da Petter var i Brasil var han aktiv i en organisasjon som kaller seg De Jordløses Bevegelse. Det er en gruppe som protesterer mot urettferdig fordeling av Brasils landområder ved å okkupere landjord som står ubrukt, eller jord de mener er brukt på feil måte. I Brasil er godene fordelt svært skjevt, og en liten gruppe mennesker sitter på størsteparten av verdiene i landet. Flere millioner mennesker er fattige og uten utdanning. Deres eneste mulighet for å forsørge sin familie er å selge sin arbeidskraft til mektige landeiere for slavelønn, eller å skaffe seg litt jord så de kan drive selv. Jordokkupasjonen er ikke like populært hos alle selvsagt, og medlemmene Petter møtte kunne fortelle historier om tilstander fjernt fra hva vi opplever i Norge.

– Da jeg var i Brasil og jobbet med de jordløses bevegelse møtte jeg flere mennesker som har opplevd ting som i alle fall ikke jeg trodde kunne skje i et land i fredstid. For eksempel kunne noen fortelle om militærpoliti som tropper opp midt på natten, spiller nasjonalsangen på full guffe fra høytalere de har med seg og skyter med store maskingevær rett over teltene der bevegelsen har slått seg ned.

Trodde han var nazist.
– Når bevegelsen har demonstrasjoner så merker man på kroppen hva slags inntrykk folk rundt har av dem. En gang jeg gikk på gaten med symbolet til De Jordløses Bevegelse på brystet, ble jeg stoppet av en dame som spurte meg om jeg var klar over at jeg hadde på meg en nazistskjorte. Og jeg svarte at, nei, det visste jeg jo ikke og ba henne forklare. Det viste seg at hun var fra Israel, og de jordløse støtter palestinerene i okkupasjonen av vestbredden fordi de kjemper samme sak, de er bosted og eiendomsløse de også. Det er slike ting som gjør at folk reagerer.

På spørsmål om hva han føler den største forskjellen mellom livet i Latin Amerika og livet her hjemme svarer petter.

– Det blir kanskje litt generelt å skulle rangere nordmenns verdier mot verdiene folk har i Latin Amerika, men det er jo sånn at de der nede ikke krever så mye og er fornøyd med det de har. Vi i Norge lever litt sånn at vi sjelden blir materielt sett fornøyde, vi er alltid på jakt etter neste ting. Det blir fort veldig generaliserende og si slikt om så mange mennesker, men jeg tror at mange godt kunne vært tjent med å ta det litt med ro.

Stort utbytte av reisen
– Jeg har fått mange gode venner, som jeg fortsatt gjør så godt jeg kan for å holde kontakten med, og det i seg selv er verdt hele opplegget. Det har vært spennende og bli kjent med folk som har helt andre ting å komme med enn folk du møter hjemme. Flere av vennene mine i Brasil og Guatemala er voksne mennesker, folk som er oppe i 30 og 50 år, men aldersforskjellen tenker man ikke over i det hele tatt. Og det er noe som er stilig for begge parter, håper jeg.

Anbefaler en slik reise for alle
– Jeg kan anbefale det. Å oppsøke folk og bli kjent med dem, det er utrolig bra, og det forandrer deg selv som person også. Til sist ville petter dele sine tanker om det å ta et år på folkehøyskole, noe som var viktig for ham og var utslagsgivende for at han bestemte seg for å legge ut på latin amerika reisen.

– En folkehøyskole gir veldig trygge rammer for å utforske sider ved seg selv sammen med folk man er trygg på. Det gjør det lettere og teste ut nye ting, både faglig og personlig. Lærerne er og helt utrolige. De er her for å backe deg opp samme hva. Da jeg skulle søke på opplegget jeg var med på i Guatemala tenkte jeg «det er sikkert hundre andre som har søkt på det greiene her, og jeg kommer jo aldri med uansett». Og da sa Snorre (en av lærerne ved Skjeberg Folkehøyskole) at: nei det her fikser du Petter, det er ikke noe stress. Og så gikk det jo bra. Det er jo i slutten av ungdomstiden at det skjer viktige ting som er med på å forme deg som person, og det å ta et år på folkehøyskole eller å gjøre en slik reise som jeg har gjort tror jeg er bra.

Glade og fornøyde satte alle sammen seg senere i skolens egen buss med ett mål for øyet; Strømstad. Strømstad, Sveriges metropol for løsgodis og harry nordmenn. Og selvfølgelig ferjen, som etter et kort opphold skulle ta oss til Koster. Etter en times sjøreise satte vi bena på øya, og rakk akkurat inn døra på «pensjonatet» Guri Malla før det begynte å regne.

Etter en kaffepause for noen og en lur for andre, tok vi på oss fullt regnutstyr og gikk i gang med turens første oppgave. Oppgavene besto i å ta forskjellige natur- og stemningsbilder. Gruppen splittet seg litt, og de fleste gikk en lang tur mens de resterende holdt seg sammen med fotolærer Jarle i nærheten av huset. Til tross for dårlig vær og noe dårlige klær holdt alle ut og fikk tatt mange flotte og noen mindre flotte bilder. Når alle var trygt i hus, ble det kaffekos og gitarspill foran peisen. Til middag var det fajitas og eplekake til dessert.

Sol, strand og sauer
Vi var heldigere med været den neste dagen. Det var fortsatt overskyet og det blåste rimelig friskt, men solen tittet frem i ny og ne. Vi skulle ut på en ny tur og hadde fått en ny oppgave, nemlig å finne ting i naturen vi kunne lage et mønster ut av. Mange fant flere rare planter og blomster, mens andre var mer opptatt av å tøyse og ta bilder. Vi tok pause ved en nydelig strand der vi spiste matpakker og lekte i vannkanten. Så gikk vi videre gjennom Kosters flotte landskap med godt humør. Turen endte i en stor saueflokk, til glede for entusiastiske fotografer og gru for de som har sett filmen «Black sheep».

Da vi kom i hus igjen, tok de fleste seg en lur mens de andre fortsatte med oppgavene. Senere lagde elevene middag og det ble nok en gang en hyggelig kveld i det gule huset på Koster.

Rydding
Dag tre, fredag, besto mest av rydding. Vi var effektive og fikk gjort unna det meste i løpet av kort tid, så de resterende to timene satt vi utenfor og kjedet oss, helt til lærer Mona tvang hele gruppen opp i et epletre for å ta bilder. Det var vanskelig og traumatisk for noen, men bildene ble veldig flotte. Så gikk vi ned for å vente på fergen som skulle ta oss tilbake til fastlandet.

Hele turen gikk rimelig smertefritt. Det var ingen som datt i vannet eller sklei og skadet seg på svabergene. Det var også veldig få sure miner. De fleste kom seg også trygt hjem med bussen, i mens andre hadde bilproblemer. Men alt i alt var dette en kjempefin tur vi kommer til å huske lenge.

Disse forfatterne, anført av Allen Gisberg og Jack Kerouac, søkte inspirasjon i Østens religioner, i østlig filosofi og litteratur, og spesielt var de inspirert av de små glassklare diktene som kalles haiku.

Et haikudikt består av tre linjer, og på disse tre linjene skal det være fordelt 17 stavelser; 5 på den første linjen, 7 på den andre og 5 på den tredje. Tematisk skal diktene helst være tilknyttet naturen, gjerne en årstid, og ordene skal fange et stykke virkelighet. Forfatteren skal skrive det han/hun oppfatter i øyeblikket, akkurat slik det var, det kan gjerne handle om dagliglivet og ha en personlig vri.Eller som Olaf T. Pareli formulerte det:

-Haikudikt er kjipe, små dikt som aldri rimer.

Vel, rim eller ikke, her følger HAIKUDIKT anno 2008

Det vi ikke ser
Under den tykke isen
Forandres ikke

Bak går de med tid
Til å lytte til gresset
Slipp de andre fram

Kristoffer

Gyldne blader
Skinner i sola
Brunt

Himmelen splittes
Fugler i V-formasjon
Skjærer og dumpapp

Markus

Frostfull morgen
Gresstråene blir stive
Sesongen er her

Simen

Det er blankpolert krom, grom lyd og vakre linjer. Onsdag ettermiddag fikk vi besøk av de to sarpingene Jon Grasto og Per Damhaug fra Amcar Norge. Begge stiller velvillig opp for å fortelle om sin lidenskap for amerikanske biler. Jon er visepresident i foreningen som teller over 16.000 medlemmer.

-Interessen for gamle amerikanske biler er en stor hobby i Norge, sier Jon som er en glødende entusiast.

På det meste har han vært eier av 13 biler. Hobbyen har utløst 23 turer til USA. En av de største opplevelsene var da han etter fire års planlegging var med på å skipe 17 biler over fra Norge til Chicago for å kjøre den legendariske Route 66. Etter drøyt 3500 kilometer langs landeveien kom de fram til Los Angeles på vestkysten av USA.

-Ingen av bilene fikk være nyere enn 1966-modeller. Dette er jo komplett galskap, sier Jon med et stort smil.

Cubansk bilkultur
Foranledningen til dette møtet var at de to fagfeltene Radio- og TV-journalistikk og Musikk og musikkproduksjon skal reise til Cuba i månedsskiftet april/mai neste år. Den amerikanske bilkulturen på øya står i en særstilling. Etter den sosiale revolusjonen i 1959 iverksatte USA en massiv blokade. Etter 1960 ble det slutt på all eksport av amerikanske biler til Cuba. Men de ruller på veien enda. Enhver bileier på den karibiske øya er fullbefarne bilmekanikere som i tillegg er durkdrevne på fantasifulle og kreative kompromisser for å holde de gamle doningene i drift. Derfor er dette landet et eldorado for bilentusiaster.

For noen år siden reiste Per Damhaug over atlanteren for å se nærmere på den cubanske bilkulturen. Onsdag viste han er rekke lysbilder fra turen.

-Bil er ikke hobby på Cuba slik som hos oss. Der er den et rent transportmiddel, sa Per som også kom med flere turtips til elevene.

Femti år gamle Eggen har en karriere som strekker seg fra tiden som musikkjournalist på 80-tallet frem til i dag som forfatter og kåsør.
Torsdagens foredrag var spesielt beregnet på elevene på de to fagfeltene Musikk og musikkproduksjon og Rado- og TV-journalistikk som reiser til Havana til våren, men også resten av elevflokke så ut til å trives i selskap med forfatteren, som med sine utdrag fra Hermanas førte oss gjennom innledningens sødmefylte forelskelse, til avslutningens groteske tortur.

Nektet adgang til Cuba
Torgrim Eggens beskrivelser av det cubanske samfunn har vekket oppsikt, og han har via ambassaden fått vite at han er nektet innreise til øya.

Hvorfor er du nektet adgang til Cuba?

– Grunnen til at jeg ble nekta adgang er fordi jeg skrev en artikkel om Fidel Castro hvor jeg sa at han løy i sine taler. Jeg har også sagt at Castro er en massemorder, en mann som med kaldt blod har forårsaket mange menneskers død. Det var nok det som gjorde at den cubanske ambassadøren i Norge nektet meg adgang til Cuba. Det synes jeg er veldig synd.

Hva syns du om Cuba?

– Cuba er et fantastisk sted som tar i mot deg med en utrolig åpenhet. Menneskene som bor på der er utrolig hyggelige mot oss utlendinger, noe som gjør at du føler deg velkommen.. Samtidig er Cuba veldig isolert. Det har nesten ingenting der, og det er så mye fattigdom.

Vil du si at det er relativ fattigdom eller reell fattigdom der?

– Jeg vil si det er reell fattigdom der. De eier nesten ingenting, og det er så vidt de har mat på bordet. Det er mange som tror at Cubanerne sitter og spiser kun bønner og ris fordi det er så godt, men dette er veldig feil. De har ikke råd til å kjøpe noe annen mat der.

Hvordan er den politiske situasjonen på Cuba nå?

Det er ren sosialisme på Cuba nå, ren sosialisme i praksis, og det fungerer dårlig. Vi kan ta helsevesenet som et eksempel. Alle sier at Cuba har et fantastisk helsevesen, men dette er en løgn. Det er kjempefint å få behandling på Cuba hvis du har brukket et bein, men trenger du medisiner, så sliter du, for medisner er kjempedyrt, avslutter Eggen, for å rekke siste tog til Oslo.

Turen startet ved at alle var ved godt mot og gledet seg til å komme i kanoene. Det viste seg fort at vi var i oddetall, og Karoline Andreassen tok ansvar og satte seg i kajakken. Da alle var i kanoene begynte padlingen, og det skulle vise seg at det var en del vanskeligere enn visse hadde trodd på forhånd. Allerede de første 10 minuttene var det noen som hang godt etter, og de fremste elevene chillan til de andre tok dem igjen.

Stryk
Etter en god stund kom alle sammen fram til et stryk der naturkreftene herjet vilt, og ingen klarte å passere. Lærerne Sveinung Finden og Mona Bromander så seg nødt til å tre ut av kanoene og ta i et tak, ved å dra elevene opp stryket. Noen av elevene tok også et tak i denne aksjonen. Da alle var forbi stryket og oppe i kanoene igjen, tok det ikke lang tid før vi kom til et nytt stryk. Nok en gang måtte vi ut av kanoene, men denne gangen fikk vi dra båtene selv. Alle kom seg forbi uten særlige skader.

Leirplassen
Etter litt omveiskjøring fant vi endelig en leirplass der Sveinung om Mona satte i gang med lavvoene mens mer eller mindre forvirra elever sto og så på til de fikk beskjed om å sette i gang de også. Da dette var ferdig, skyndte noen seg inn for å sikre seg godplassene, mens andre var forvirra over hvorfor man ikke fikk sove på flat bakke. Mange prøvde å ta seg en liten lur, men ble holdt våkne av noen bajaser.

Konkurranser
Da vi var klare med sengeplasser og hvile, var det klart for diverse konkurranser, som innebar observasjon, sang, naturfag, snurring, avstandsanseelse og eggkastingskonkurranse. Da slaget var over, var alle sultne og nærmest kastet seg over stormkjøkkenet og spiste et herremåltid forberedt av damene på kjøkkenet. Etter dette spredte folk seg litt, noen dro ut og fisket, noen utforsket øya, noen ble ved leirplassen, mens noen gikk inn i lavvoene og koste seg. Det som skjedde i teltene blir i teltene.

Bålkos og natta
Da folk kom tilbake fra hvor enn de var, var det på tide med bading – med meget labert oppmøte der kun undertegnede møtte opp, men et stort pressekorps dekket hele hendelsen. Endelig kom vi fram til det store høydepunktet for kvelden med bålkos, der pølser ble grillet. Folk ble etter hvert trøtte og begynte å trekke inn i lavvoene der det ble mye bråk, og annet moro.

Dagen derpå
Etter den harde natten, våknet man av overraskende blide lærere som meldte at det var frokost. Lavvoene ble etter måltidet tatt ned, noen var nok mer delaktige i hjelpen der enn andre. Endelig begynte den lange turen hjem, men heldigvis var værgudene på vår side, og ga oss medvind stort sett hele turen hjem. Hjemover virket strykene patetiske og ga meget lite fart, mens de hadde vært uoverkommelige dagen før. Før man visste ordet av det satt man i bilene på vei hjem.

Vi avslutter med noen kåringer:

Turens humørspredere: Henrik og Haakon som sang og lo til alles glede hele turen opp.

Turens sytekopper: Alexander og Nicklas som så og si presterte å ha vondt i alle kroppsdeler og muskler.

Turens dummeste valg: Mads og Steffen som valgte å bytte plass da det var ca 10 minutters padling igjen på torsdagen.

Turens varmeste: Helene og Maiken, der en av padlerne stilte med solbriller.