Femti år gamle Eggen har en karriere som strekker seg fra tiden som musikkjournalist på 80-tallet frem til i dag som forfatter og kåsør.
Torsdagens foredrag var spesielt beregnet på elevene på de to fagfeltene Musikk og musikkproduksjon og Rado- og TV-journalistikk som reiser til Havana til våren, men også resten av elevflokke så ut til å trives i selskap med forfatteren, som med sine utdrag fra Hermanas førte oss gjennom innledningens sødmefylte forelskelse, til avslutningens groteske tortur.

Nektet adgang til Cuba
Torgrim Eggens beskrivelser av det cubanske samfunn har vekket oppsikt, og han har via ambassaden fått vite at han er nektet innreise til øya.

Hvorfor er du nektet adgang til Cuba?

– Grunnen til at jeg ble nekta adgang er fordi jeg skrev en artikkel om Fidel Castro hvor jeg sa at han løy i sine taler. Jeg har også sagt at Castro er en massemorder, en mann som med kaldt blod har forårsaket mange menneskers død. Det var nok det som gjorde at den cubanske ambassadøren i Norge nektet meg adgang til Cuba. Det synes jeg er veldig synd.

Hva syns du om Cuba?

– Cuba er et fantastisk sted som tar i mot deg med en utrolig åpenhet. Menneskene som bor på der er utrolig hyggelige mot oss utlendinger, noe som gjør at du føler deg velkommen.. Samtidig er Cuba veldig isolert. Det har nesten ingenting der, og det er så mye fattigdom.

Vil du si at det er relativ fattigdom eller reell fattigdom der?

– Jeg vil si det er reell fattigdom der. De eier nesten ingenting, og det er så vidt de har mat på bordet. Det er mange som tror at Cubanerne sitter og spiser kun bønner og ris fordi det er så godt, men dette er veldig feil. De har ikke råd til å kjøpe noe annen mat der.

Hvordan er den politiske situasjonen på Cuba nå?

Det er ren sosialisme på Cuba nå, ren sosialisme i praksis, og det fungerer dårlig. Vi kan ta helsevesenet som et eksempel. Alle sier at Cuba har et fantastisk helsevesen, men dette er en løgn. Det er kjempefint å få behandling på Cuba hvis du har brukket et bein, men trenger du medisiner, så sliter du, for medisner er kjempedyrt, avslutter Eggen, for å rekke siste tog til Oslo.

Disse forfatterne, anført av Allen Gisberg og Jack Kerouac, søkte inspirasjon i Østens religioner, i østlig filosofi og litteratur, og spesielt var de inspirert av de små glassklare diktene som kalles haiku.

Et haikudikt består av tre linjer, og på disse tre linjene skal det være fordelt 17 stavelser; 5 på den første linjen, 7 på den andre og 5 på den tredje. Tematisk skal diktene helst være tilknyttet naturen, gjerne en årstid, og ordene skal fange et stykke virkelighet. Forfatteren skal skrive det han/hun oppfatter i øyeblikket, akkurat slik det var, det kan gjerne handle om dagliglivet og ha en personlig vri.Eller som Olaf T. Pareli formulerte det:

-Haikudikt er kjipe, små dikt som aldri rimer.

Vel, rim eller ikke, her følger HAIKUDIKT anno 2008

Det vi ikke ser
Under den tykke isen
Forandres ikke

Bak går de med tid
Til å lytte til gresset
Slipp de andre fram

Kristoffer

Gyldne blader
Skinner i sola
Brunt

Himmelen splittes
Fugler i V-formasjon
Skjærer og dumpapp

Markus

Frostfull morgen
Gresstråene blir stive
Sesongen er her

Simen

– Etter at jeg var ferdig på folkehøyskole reiste jeg til Guatemala der jeg bodde et halvt år, året etter dro jeg til Brasil. Til sammen har jeg vært i Latin Amerika i litt over et år.

– Da jeg gikk på Skjeberg Folkehøyskole hadde jeg en lærer som het Frede Dyrby Christensen. Han underviste i temafaget som het politikk og samfunn. Han var veldig inspirerende, jeg var på forhånd interessert i politikk og samfunnsliv, og denne interessen bare vokste i løpet av året. Jeg husker han viste oss en film fra latin Amerika, som handlet om et forsøk på statskupp i Venezuela i 2002. Han viste og fortalte oss ting som fikk meg til å tenke «Hæ, skjer slikt fortsatt i verden? Hvorfor har ikke folk hørt om det her?» Man fikk høre om ting som jeg tenkte kun skjedde under den kalde krigen på 70- tallet, det virket for utrolig til å være sant. Jeg trengte å se det med egne øyne.

Da Petter var i Brasil var han aktiv i en organisasjon som kaller seg De Jordløses Bevegelse. Det er en gruppe som protesterer mot urettferdig fordeling av Brasils landområder ved å okkupere landjord som står ubrukt, eller jord de mener er brukt på feil måte. I Brasil er godene fordelt svært skjevt, og en liten gruppe mennesker sitter på størsteparten av verdiene i landet. Flere millioner mennesker er fattige og uten utdanning. Deres eneste mulighet for å forsørge sin familie er å selge sin arbeidskraft til mektige landeiere for slavelønn, eller å skaffe seg litt jord så de kan drive selv. Jordokkupasjonen er ikke like populært hos alle selvsagt, og medlemmene Petter møtte kunne fortelle historier om tilstander fjernt fra hva vi opplever i Norge.

– Da jeg var i Brasil og jobbet med de jordløses bevegelse møtte jeg flere mennesker som har opplevd ting som i alle fall ikke jeg trodde kunne skje i et land i fredstid. For eksempel kunne noen fortelle om militærpoliti som tropper opp midt på natten, spiller nasjonalsangen på full guffe fra høytalere de har med seg og skyter med store maskingevær rett over teltene der bevegelsen har slått seg ned.

Trodde han var nazist.
– Når bevegelsen har demonstrasjoner så merker man på kroppen hva slags inntrykk folk rundt har av dem. En gang jeg gikk på gaten med symbolet til De Jordløses Bevegelse på brystet, ble jeg stoppet av en dame som spurte meg om jeg var klar over at jeg hadde på meg en nazistskjorte. Og jeg svarte at, nei, det visste jeg jo ikke og ba henne forklare. Det viste seg at hun var fra Israel, og de jordløse støtter palestinerene i okkupasjonen av vestbredden fordi de kjemper samme sak, de er bosted og eiendomsløse de også. Det er slike ting som gjør at folk reagerer.

På spørsmål om hva han føler den største forskjellen mellom livet i Latin Amerika og livet her hjemme svarer petter.

– Det blir kanskje litt generelt å skulle rangere nordmenns verdier mot verdiene folk har i Latin Amerika, men det er jo sånn at de der nede ikke krever så mye og er fornøyd med det de har. Vi i Norge lever litt sånn at vi sjelden blir materielt sett fornøyde, vi er alltid på jakt etter neste ting. Det blir fort veldig generaliserende og si slikt om så mange mennesker, men jeg tror at mange godt kunne vært tjent med å ta det litt med ro.

Stort utbytte av reisen
– Jeg har fått mange gode venner, som jeg fortsatt gjør så godt jeg kan for å holde kontakten med, og det i seg selv er verdt hele opplegget. Det har vært spennende og bli kjent med folk som har helt andre ting å komme med enn folk du møter hjemme. Flere av vennene mine i Brasil og Guatemala er voksne mennesker, folk som er oppe i 30 og 50 år, men aldersforskjellen tenker man ikke over i det hele tatt. Og det er noe som er stilig for begge parter, håper jeg.

Anbefaler en slik reise for alle
– Jeg kan anbefale det. Å oppsøke folk og bli kjent med dem, det er utrolig bra, og det forandrer deg selv som person også. Til sist ville petter dele sine tanker om det å ta et år på folkehøyskole, noe som var viktig for ham og var utslagsgivende for at han bestemte seg for å legge ut på latin amerika reisen.

– En folkehøyskole gir veldig trygge rammer for å utforske sider ved seg selv sammen med folk man er trygg på. Det gjør det lettere og teste ut nye ting, både faglig og personlig. Lærerne er og helt utrolige. De er her for å backe deg opp samme hva. Da jeg skulle søke på opplegget jeg var med på i Guatemala tenkte jeg «det er sikkert hundre andre som har søkt på det greiene her, og jeg kommer jo aldri med uansett». Og da sa Snorre (en av lærerne ved Skjeberg Folkehøyskole) at: nei det her fikser du Petter, det er ikke noe stress. Og så gikk det jo bra. Det er jo i slutten av ungdomstiden at det skjer viktige ting som er med på å forme deg som person, og det å ta et år på folkehøyskole eller å gjøre en slik reise som jeg har gjort tror jeg er bra.

Under aktivitetsdagen skulle elevene ved Hornnes barneskole gjennom fotball, innebandy, basketball, slåball og håndball. De hadde fått fri fra all annen undervisning denne dagen. Hver klasse var delt i tre grupper, og lagene flyttet seg rundt på skoleområdet og de forskjellige arenaene. Skjeberg Sportsklubbs flotte fotballanlegg var arena for fotballturneringen.

Ernest Sakala var greit fornøyd med arrangementet.
– Det var litt startvansker med å organisere lagene i starten. Men etter hvert som vi fikk orden på det, gikk det bedre. Jeg tror ungene her har hatt en fin dag med ulike idrettsaktiviteter, sier vår flittige idrettsvenn fra Zambia.

Og skal vi tro ungene som deltok har han helt rett.
– Jeg driver ikke med noe idrett ellers, men dette var gøy. Særlig likte jeg innebandy, sier Simen Gangestad i 7A ved Hornnes barneskole. Simen likte innebandy og basketball best. Men mest fornøyd var han med at det ble gjennomført en slik alternativ skoledag.

Festivalen åpnet med en eksklusiv visning av den lenge etterlengtede norske helaftens animasjonsfilmen Kurt blir grusom, etter Erlend Loes bøker. Og Kurt skuffet ikke men ga tilskuerne en norsk klassereise anno 2008. Den offisiell åpning ble foretatt av Nina Refseth, direktør Norsk Filminstitutt, og med filmens regissør, tidligere elev ved Skjeberg folkehøyskole, Rasmus Sivertsen tilstede.

Déjà vu?
Festivalen, som er Nordens eneste i sitt slag, hadde i år et spesielt fokus på amerikansk animasjon, og hadde klart å samle flere stjernegjester på et brett. Det ble en guidet tur gjennom sentrale deler av amerikansk animasjonshistorie, med seminaret med Andreas Deja som et av høydepunktene. Deja er regnet som en av de største nålevende karakteranimatører. Han har tegnet legendariske karakterer til filmer som Skjønnheten og Udyret, Løvenes Konge, Alladin og Roger Rabbit. I 2006 ble han hedret med Winsor McCay Award under animasjonsbransjens prestisjetunge Annie Awards. Hans foredrag om Disneys legendariske tegnere de «Nine old men», ble en reise i en verden vi alle har i vårt referanseapparat.

Fra pop til PES
Forfatter og historiker Amid Amidi ga en introduksjon til amerikansk 50-tallsanimasjon. Han fokuserte særlig på studioet UPA, som med sine nyskapende tegnefilmer tidlig på 1950-tallet introduserte moderne design i animasjonsfilmen. En av disse nyskaperne var festivalens hedersgjest, Gene Deitch. 84-åringen jobbet bl.a som kreativt ansvarlig hos UPA på 50-tallet og har stått bak velkjente serier som Tom & Jerry og Krazy Kat. Han vant en Oscar for beste animerte kortfilm I 1959, og er også hedret med animasjonsbransjens høyeste utmerkelse, Winsor McCay Award. Som avslutning på seminaret fortalte indiekunstneren PES om sitt arbeid. Den New Yorkbaserte og suksessrike animatøren viste sine ekstremt korte objektanimasjoner.

I animasjonen bruker han velkjente objekter som popcorn, coktailpinner, skruer og muttere, og skaper egne og helt uventede verdener. Kortfilmkonkurranse Et annet bærende element under festivalen var konkurranseprogrammene og utdeling av festivalens egen pris, Golden Gunnar. Etter noen års fravær var arrangørene i 2008 tilbake med fullt nordisk-baltisk konkurranseprogram, og reetablere sin posisjon som den sentrale animasjonsfestivalen i det nordisk-baltiske området. De europeiske filmene satte de amerikanske i perspektiv, og omvendt, og balanserte en vel gjennomført festival.

Kampen ble blåst i gang av SPORT-lærer og dommer i 1.omgang, Sveinung Finden. Stillingen holdt seg lenge på 0-0, men omtrent halvveis ut i omgangen klarte Haugetun å få ballen bak Skjebergs keeper Andreas Kristoffer Berge. På stillingen 2-0 serverte Martin Ingebrigtsen en perlepasning opp til Haakon Thon som klarte å lure ballen bak Haugetun-keeperen. 2-1. Stolte Skjebergsjeler øynet håp.

Sviktet defensivt

Til pause stod det 4-1 i favør Haugetun. I pausen ble SPORT-elevene enige med trener Sveinung Finden at de kunne bedre og at de skulle tenke at andre omgang begynte på 0-0. Det tok ikke like lang tid før det første målet kom i denne omgangen, og Haugetun økte ledelsen mål for mål.
Men laget fra Skjeberg ga ikke opp, og halvveis ut i andre omgang passerte Henrik Hornnæss Haugetun-forsvaret og reduserte til 7-2. Etter dette begynte det å svikte i forsvaret til Skjeberglaget, og de fikk mange billige mål i mot seg. SPORT hadde flere sjanser til å pynte på resultatet, men når dommeren blåste av kampen stod det 12-2 til Haugetun.

Ingen sure miner

– Gøy! Svarer SPORT-elev Alexander Bernås på spørsmål om hvordan det føltes å spille for Skjeberg denne kampen.

– Jeg var fornøyd med egne prestasjoner i alle fall, sier Haakon Thon med et stort smil og glimt i øyet.

SPORT-elevene som ikke befant seg på banen, var linjedommere, publikum eller fotografer på sidelinja.

– Vi er egentlig ganske jevne, og vi holdt lenge før det første målet, men vi gir dem for mange gratissjanser – og glemmer å løpe tilbake i forsvar for eksempel, mener linjedommer og SPORT-elev Maiken Skovly. Hun fortsetter:

– Vi kan mer enn vi utfører da, for å si det sånn, men det er jo den første kampen vår, så jeg synes jeg vi er flinke jeg!

-Vi får en kollaps defensivt i andre omgang, og målene renner inn. Men første omgang er ganske jevn, selv om vi gjør en del feil som kunne vært gjort riktig, supplerer Skjebergs idrettslærer Sveinung Finden.

Etter 73 minutter snur kampen. Fredrikstad med ti mann på banen presser Rosenborg. Ardian Gashi bruker løpskapasiteten og teknikken. Resultatet blir et frispark på omlag 20 meter. Frisparket tas av Fernando Wallace. Brassen har skåret på frispark to ganger denne sesongen.

Mot Aalesund og Brann. Søndag får Plankehaugen nyte silkefoten igjen. Frisparket som er litt over på venstresiden fra Jarsteins mål prikker Wallace i krysset. Fredrikstad Stadion eksploderer og superduoen Ardian Gashi og Fernando Wallace redder ett poeng for de rød-hvite.

Stille i 15 minutter
Det var helt stille de første 15 minuttene av kampen på grunn av demonstrasjonen mot høye billettpriser og flytting av kamper på kort varsel. Supporterklubbene Plankehaugen og Kjernen viste sin avsky mot TV-selskaper og Norges Fotballforbund.

Men etter at de 15 minuttene var gått, eksploderte Fredrikstad Stadion til de grader. Det virket ikke som om Fredrikstadspillerne våknet før dette. Men det er ikke Hans Erik Ramberg helt enig i.

– Jeg synes vi ikke våknet før etter en halvtime. Rosenborg var klart best. Vi ga dem alt for mye rom og de fikk selvtillit av det. Men da en halvtime var passert skjønte hele laget at vi måtte presse høyt. Da hang vi mer med i svingene, men Rosenborg var fortsatt gode. Dette var en merkelig fotballkamp. Rosenborg er klart best i første omgang, mens vi faktisk er bedre med ti mann, sier midtbanesliteren.

Drama
Like før første omgang var ferdigspilt kom pausens store samtaleemne. Fredrikstad fikk et indirekte frispark på seks-sju meter. Kvisvik skal etter all sannsynlighet skyte, men Jarstein er alt for ivrig og er bare to meter unna før frisparket er tatt. Resultatet blir gult kort. Frisparket blir tatt på nytt, men det er mislykket, Kvisvik spiller ballen videre til Ramberg, som smeller ballen utenfor. Men Jarstein meier ned Kvisvik rett etter at ballen er spilt, og venstrekanten tenner på alle pluggene. Han utførerer et perfekt karatespark og treffer Jarstein i brystet. Rødt kort til Kvisvik – og Rosenborg går opp til 1-0 minuttet etter ved Didier Konan Ya.

– Det var ampert både før og etter denne situasjonen. Dommeren så bare den siste situasjonen da Raymond sparker Jarstein. Det røde kortet var nok riktig, men jeg mener at Jarstein skulle hatt sitt andre gule kort og dermed utvisning. Han sparker ned Raymond først og holder ham igjen. Det var et straffespark, mener Ramberg.

– Hvordan føltes det å komme tilbake med bare ti mann på banen, Ramberg? – Det føltes som en liten seier. Det var sinnsykt deilig med skåringen til Wallace. Vi trengte den og uavgjort var et rettferdig resultat i denne kampen, sier den sympatiske midtbanespilleren.
Dommer Kjetil Sælen var aldri i tvil om det røde kortet.

– Jeg oppfatter situasjonen som at det kommer et spark mot Rosenborgs keeper. Jeg sto 20 meter unna og så hva som skjedde. Men om det skjer noe før det vet jeg ikke. For da er fokuset på ballen. Men jeg snur meg da Kvisvik sparker, forteller Sælen.

– Vi var heldige Rune
Almenning Jarstein hadde enda tydeligere mening enn Hans Erik Ramberg. – Det var et soleklart rødt kort, svarer landslagskeeperen kontant. Men det var ikke den eneste situasjonen RBK-keeperen var involvert i. Fredrikstads frispark var godt, men ikke utenfor rekkevidde. Jarstein har følgende kommentar til Fredrikstads mål.

– Det var et veldig godt frispark og jeg har ingen sjanse til å få stoppe det. Jeg var opptatt av å holde keeperhjørnet og nådde ikke fram. Det var veldig godt plassert, forklarer Jarstein. Rosenborgs storskårer Steffen Iversen var skuffet etter 1-1 på Fredrikstad Stadion.

– Vi har fullstendig kontroll på kampen i første omgang. Men det vi presterer i andre omgang er forferdelig. Det er vanskelig å si hva som skjer da. Det virker som hele laget tror vi er bedre enn vi er. Til slutt var vi heldige som fikk med oss ett poeng, mener Ivers.

Gode sjanser i UEFA-cupen
Per Ciljan Skjelbred har vært en av formspillerne den siste tiden. Han mener kampen burde vært avgjort i første omgang.

– Vi er veldig gode de første 45. Da bør kampen bli punktert. I andre omgang får vi til veldig lite og tror vi får 2-0. I stedet straffer Fredrikstad oss. Jeg vet ikke helt hva som skjer i andre omgang. Vi henger ikke sammen som et lag og Fredrikstad er best, sier unggutten.

– Hva tenker du om resten av sesongen, Skjelbred?

– Jeg gleder meg. Det blir en spennende avslutning på denne sesongen. Vi skal kose oss og plukke poeng så får vi se hva det holder til. Laget har gode muligheter i UEFA-cupen, svarer midtbaneeleganten.

– Hvor langt kan Rosenborg nå i UEFA-cupen, Skjelbred? – Først må vi kvalifisere oss til gruppespillet. Brøndby er ingen dårlig motstander. Vi får ta kamp for kamp så får vi se hvor langt vi kommer, avslutter Per Ciljan Skjelbred.

Da vi entret den mørkbelagte salen hvor hæren stod med ryggen mot oss,
fremtrådte skulpturene som identiske med sine originaler. Men da vi gikk mellom
skulpturene oppdaget vi at Heyerdahls hær bestod av kvinner og barn.


60 skulpturer med hver sin historie.

De individuelle skulpturene fortalte hver sin historie: En var blitt utsatt for
kjemisk krigføring og hadde mistet håret, en annen fremstod som
selvmordsbomber, mens en tredje holdt opp et leketøy som var en bombe.
Heyerdahl har således forvandlet et nasjonalt, kulturhistorisk minne til et
universelt symbol på menneskehetens historie, og hvordan historien hele tiden
gjentar seg. Krigingen vil ingen ende ta.

Tegn og symboler
Graf-elevene jobber denne uken med bruk av tegn og symboler i illustrasjoner og
foto. Temaet er krig/fred og menneskerettigheter. Dette besøket ga også
anledningen til å utforske kameraets muligheter for å fotografere gjenstander i
et mørkt rom. Installasjonen var fantastisk flott lyssatt, og hele rommet, der
noen av figurene vendte mot hverandre, ga en sakral stemning.

«Material works»
Bachelor-utslillingen fra Kunsthøyskolen i Oslo var utforskende og meget
variert. Redesignbrudekroner som svever i det enorme hvite rommet, datagrafikk,
installasjoner, foto, linotrykk, tegning og mange spennende teknikker. Her fant
vi mange inspirerende uttrykk.

Stinne av inntrykk og med sultne mager dro vi til lærer Mona sitt kjøkken, og
tilberedte hamburgere og eplekake. Det ble kveld før skolebussen var på vei
mot Skjeberg Folkehøyskole.

Fotografene var forberedt hva klær og fottøy angår. De fleste var kledd for en lengre fottur på Hardangervidda. Mye klær til tross, ingen hadde problemer med å hoppe fra den ene glatte fjæresteinen til den andre, med både digitale og analoge kameraer i bagasjen.

Da batterier og film tok slutt, dro gruppen til Skjærhallen, Hvalers lille sentrum, for å spise lunch. Etterpå satt vi kursen mot Tredalen på Spjærøy, vår «final destination».

Sjøluften gikk tydeligvis rett i fletta på på de unge fotografene. Klokken fire på ettermiddagen stupte majoriteten av gruppen rett til sengs. De som holdt seg våkne, reparerte støle kropper med yoga i vannkanten ledsaget av fotolærer Annette Klingvall.

Grilling og modellshoot
Gruppens kortfilm-lærer, Tore Bjerketvedt, vekket trøtte turgåere med lukten av grillmat. Selv om de fleste hadde proppet seg med både sjokolade og godterier hele dagen, gikk laksepølser og hamburgere ned på høykant, men Ballerinakjeks til dessert, det var det ingen som ville ha.

Solen var iferd med å takke for seg da vi var klare for kveldens fotoshoot. Våre to modeller, Eveline Bjerknes og Hildur Augustdottir gjorde en fantastisk innsats.
Idet jentene poserte på bryggen foran ivrige fotografer, gløttet kveldssolen frem mellom to skyer. Det magiske lyset var der i bare noen få minutter, og fotografene fyrte løs.
Zeid Alsaaty og Anders Tveit sto på hver sin side av settet med reflektorer. Guttene fanget solstrålene, og sendte de tilbake på modellene.
Alle fikk opplevelsen av å ha tatt gode bilder denne dagen.