Søndagen startet infernalsk tidlig med felles frokost. Deretter ble vi kjørt til grensen av hotellfolkene – som ikke hadde noe imot å presse bilene opp mot 140 kilometer i timen. Raskt gikk det, fram kom vi, og etter litt skjemautfylling og noen passkontroller befant vi oss plutselig i Botswana, Zambias luksuriøse nabo.
Der ble vi hentet i klassiske, åpne safaribiler og kjørt til selskapets hovedkvarter. Hovedkvarteret var et idyllisk lite sted med kafé og svømmebasseng. Der fikk vi i oss litt muffins og kaffe, før ferden fortsatte i båt oppover Chobe River, en av elvearmene til Zambesi.
– Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv
Elvesafarien ble mye mer spennende enn de fleste av oss hadde sett for seg. Dette kan illustreres med at det i starten var stor oppstandelse da en impala ble sett bak noen busker langt inne på land, mens vi senere skulle bli angrepet av en flodhest og befinne oss kun et par meter fra haugevis av elefanter.
Vi ble delt inn i tre båter. To klassiske safaribåter med tak og stolrekker, og en merkelig konstellasjon som så mer ut som en flytende terrasse enn en båt. Båtene kjørte med litt avstand fra hverandre slik at det skulle bli så ideelt som mulig i forhold til dyrene. Det var tydelig at guidene hadde gjort dette noen ganger før, for båtturen ble bygd opp slik at vi stort sett fikk se dyrene i rekkefølge etter størrelse. Det startet med fugler og noen impalaer, før vi fikk se antilope, flodhest, krokodille og elefant. På rekke og rad. Guiden kunne forresten fortelle at det befant seg omtrent 70.000 elefanter totalt i nasjonalparken.
Siden dyrene ser på båtene som et objekt, og ikke en flokk med mennesker, kunne vi tillate oss å kjøre ganske nærme. Vi måtte bare love ikke å reise oss opp, eller gjøre noe annet for å endre dyrenes oppfattelse. Dette forsto de fleste dyrene, unntatt én enslig flodhest som først sto og snøftet til oss, før den kastet seg rundt og la på svøm mot båten vår, under vann. Da det få sekunder senere dukket opp bobler like ved båten hersket det kaos og panikk blant de som satt bakerst i båten.
– Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv, var alt Morten Scheie klarte å si i etterkant.
Det er likevel grunn til å tro at episoden slett ikke var så skummel som den virket, og at guidene hadde full kontroll. Det satser vi i alle fall på.
Ingen garantier
Etter at vi hadde sett massevis av elefanter, flodhester, impalaer og fugler i alle farger og fasonger satte vi kursen tilbake til hovedkvarteret. Der ventet utsøkt lunsj, med matchende dessert. Da alle var mette og glade hadde vi noen minutter til å slappe av før den «ordentlige» safarien begynte. Noen brukte disse minuttene på å sole seg, andre på å gjøre sitt fornødne, mens den eneste av oss med svenske gener i seg hoppet i bassenget – vel vitende om at han verken hadde skift eller tid til å tørke. Tvang fra lærer, påstår han selv.
Nå var det tid for selve hoveddelen av safarien, bildelen. Vi fordelte oss igjen i tre biler. 7-8 personer i hver bil. Vi fulgte veien helt til en stor bygning, med en enda større port der det sto Chobe National Park, Botswana. Parken er landets tredje største nasjonalpark, og i parkens vel 12000 kvadratkilometer kunne man ifølge guiden finne «alt» unntatt gepard og nesehorn. Likevel presiserte han at alt handlet om flaks og uflaks, det var ingen garantier for at vi ville se dyr. Dette var bare tøys, for vi hadde ikke kjørt mange meterne innover før vi så en antilope. Denne var av det mer nervøse slaget, så den stakk til skogs da vi nærmet oss.
– This is my office
I timene som fulgte fikk vi oppleve massevis av impalaer, drøssevis med elefanter, en god del villsvin, noen relativt stygge bøfler og til og med noen sjiraffer. Siden dyrene oppfatter bilene på samme måte som båtene, kom vi oss utrolig nærme de fleste dyrene. Det var for eksempel en episode hvor en liten elefant krysset veien rett foran bilen. Rett bak kom en langt større elefant, i relativt høy hastighet. Til tross for krav om at guiden skulle sette klampen i bånn og kjøre vekk derifra, valgte han å skru av motoren slik at vi sto midt mellom den store elefanten og dens destinasjon. Nok en gang hersket det kaos og panikk blant bilens passasjerer, og Lars Måseide beskrev øyeblikket som «noe av det mest skremmende han noen gang hadde opplevd».
Selvfølgelig visste guiden hva han drev med, og elefanten sprang like forbi bilen, til stor lettelse. Da vi spurte guiden hvorfor i alle dager han stoppet motoren, svarte han med et glimt i øyet at han hadde jobbet der i 15 år og at dette var så godt som kontoret hans. Vi aksepterte det litt nølende. Kun et par meter etter nær-døden-opplevelsen, møtte vi på det høyeste dyret parken kunne by oss på, sjiraffen. Den sto og koste seg med noen blader fra et tre, men tok seg likevel tid til å kaste noen blikk mot oss, slik at vi fikk tatt bilder av den. Stas. Dette var den første av i alt fire sjiraffer.
Etter hvert som det gikk mot kveld, økte sjansene for å få et glimt av det som kanskje er det mektigste dyret av alle. Selveste løven. Guiden gjorde sitt beste for at vi skulle få et løveglimt, men tilslutt måtte han innse at det var blitt for sent, og at vi måtte sette kursen for campen.
Luksus i bushen
Campen besto av 13 telt som sto i en halvsirkel og buret inne et leirbål. Det var også tre provisoriske dusjer og tre toaletter der. Leirsjefen, White, brifet oss om hvordan kvelden og natten kom til å gå for seg. Han kunne fortelle at vi var helt trygge i leiren, men at vi ikke var fullt så trygge hvis vi av en eller annen grunn skulle vandre av sted inn i bushen. Han fortalte også at vi etter hvert ville få kyllinggryte til middag, og at vi inntil det kunne ta litt snacks og vin fra «buffeen». De to treliterne med vin ble raskt tømt, da det var mange nerver som måtte roes. Etter at middagen var spist, kort var spilt og småprat ved bålet unnagjort var det tid for å ta kvelden. Foruten noen lys som lyste opp campen, var det bek mørkt. Dette gjorde det blant annet mulig å se melkeveien, for de som hadde lyst til den slags. Teltene var beregnet på to personer, men siden vi var oddetall, måtte ett telt huse tre stykker. De var insektfrie og sengene var nyoppredde og relativt myke. Natten gikk også for så vidt rolig for seg. Noen hørte dyrelyder, andre sov søtt hele natten og noen ble holdt våken av naboens snorking.
Nærkontakt med jungelens konge
Da vaktene hvisket «good morning» inn i teltene halv seks, mandags morgen, var det en trøtt gjeng som stablet seg ut av teltene. Utenfor hadde hvert telt fått en beholder med varmt vann til å vaske seg med. Til frokost ble det servert frukt, frokostblanding og yoghurt. Grei mat til en trøtt gjeng. Etter maten var konsumert og teltene tømt var det igjen på tide å finne seg en plass i bilene. Solen var i ferd med å stå opp, og nå var det ultimate tidspunktet for å se løve. Og løve fikk vi se så det holdt. For det var ikke tilbakelagt mange meterne før den første bilen kunne melde over radioen at de nærmest hadde krasjet i en slapp løvefamilie som lå og fordøyde nattens fangst. Plutselig befant vi oss i underkant av 3 meter unna det dyret det var aller mest usikkerhet rundt at vi ville se. Bilder ble knipset i hundrevis, og etter en lang stund kjørte vi videre. Løvene så ut som de kunne sovne når som helst. Vi sonderte terrenget en stund til, men da vi ikke så noe mer enn bøttevis med impalaer, noen villsvin og en elefant i ny og ned, satte vi kursen hjemover. Skjemaer ble fylt ut, passkontroller forsert, og plutselig var vi tilbake i Livingstone. Klokka var 09.50.
Resten av dagen ble brukt til restitusjon. Foruten et møte i SOS Barnebyer, Livingstone, som ble avlyst, hadde vi ingen planer. Noen bestemte seg for å sette livet på spill ved å kaste seg ut fra broen ved Victoria Falls. Visstnok med
strikk rundt bena. Andre slikket sol ved bassenget og noen besøkte det lokale håndverksmarkedet.
