Lær deg å lage en god podkast som folk gidder å høre på, laste ned og til og med anbefale videre.. Innholdet må du stå for selv men ved hjelp av proft utstyr, kompetente lærere og foredragsholdere så ligger alt til rette for at du kan klare det. Du vil også få opplæring i lydredigering og avvikling i studio. Det er faktisk slik at etter en liten opplæringsøkt i studio så greier du deg selv, ja vi opererer faktisk med avviklings-garanti..
Med andre ord skal podkast dreie seg om å lage godt innhold, teknikken er bare en hjelpende hånd på veien. Det siste året har elevene laget flere gode podkast-serier. De har snakket om alt fra filmpremierer til kjærlighetstrøbbel, den berømte fredagsfølelsen, fotballkamper og overgangsvinduet i engelsk Premiere League.
Hjelp på veien
Hvis du sitter med ting du vil prate om på radio, kanskje dykke ned i et tema eller en historie eller få hjelp til å pitche en ide så er Skjeberg og linja: Radio, podkast og blogging plassen.
I år deltok flere av elevene på NRKs Kort-dok konkurranse med egne bidrag. En gruppe gikk hele veien og ble plukket ut som finalebidrag og koste seg med finalefest og podkastseminar sammen med Norges ledende podkastere på NRK Marienlyst.
Gøy i studio
Kort oppsummert: Nysgjerrig på podkast? Lite, ingen eller stor erfaring fra før.. Spiller ingen rolle..Her får du utfolde deg til stemmen sprekker. Søk på Skjeberg nå!
[envira-gallery id=»8125″]

Ungdom i dag opplever et stort press fra mange kanter. De skal prestere, de skal være ungdommer, de skal bli voksne, de skal få seg utdannelse og de skal se bra ut.  Akkurat i denne tiden da alt er på sitt mest forvirrende skal man stake ut kursen for resten av livet, og nesten allerede vite utfallet av disse valgene.

Hva skal det bli av meg?
På fotolinja har det vært en fabelaktig blanding av elever i år. Noen vet hva de skal bli, andre vet hva de ikke skal bli. Noen skal bli fotografer, mens andre igjen vurderer å bli lærere. En tenker sågar å bli mattelærer.  Heldigvis kom alle som ville bli fotografer inn på fotoskoler i Oslo og Trondheim. Vi ønsker dem lykke til!

Valgets kvaler
Men hva med de som ikke skal bli fotografer da? Det er utvilsomt mye å velge i. Ungdommen blir nærmest bombardert med muligheter og forventninger. Så hva gjør en stakkar for å klare å velge? En måte å gjøre det på er å ta et år på folkehøyskole. Her kan mye skje, og kanskje best av alt, man får hjelp til å  finne ut hvordan en kan velge. For man kan ikke bare velge med hode eller mage, man må velge med begge.

De som ikke skal bli fotografer
To av jentene på Foto har gjort sine valg. Begge har et soleklart fototalent, men velger likevel en annen vei. Hva er grunnen til deres valg, mon tro? Den ene skal bli lærer og den andre sikter seg inn mot å bli blomsterdekoratør. Hva var avgjørende for valgene de har gjort seg? Hva var tungen på vektskålen?

Birgit Eide er 20 år fra Gol i Hallingdal:
-For meg har foto alltid vært en hobby. Dette året har jeg brukt til å finne ut at det forblir en hobby og at et yrke innenfor fotografi ikke passer for meg. Jeg har slitt veldig med å finne ut hva jeg skal gjøre neste år. Det er et stort press og vanskelig å velge hva man tror man kan tenke seg å gjøre i lang tid framover. Nå har jeg endelig kommet fram til at jeg skal utdanne meg til blomsterdekoratør, noe jeg tror vil passe meg siden jeg trenger å ha en jobb der jeg kan være kreativ. Etter mye usikkerhet og tenking, er det utrolig godt å endelig vite hva jeg skal gjøre.

Andrine Kompen er 19 år fra Aurdal i Valdres:
-Jeg har alltid hatt lyst på en jobb der jeg kan jobbe med folk, og har vist de siste 5 årene at det jeg har mest lyst til å jobbe som er lærer. Jeg dro derfor ikke på folkehøyskole for å finne ut hva jeg vil. Det skulle heller være et år der jeg kunne ta en pause og få jobbe med foto mer som en hobby. I løpet av året har vi hatt en del Photoshop-oppgaver, og jeg fant fort ut at det ikke var noe som jeg hadde helt i fingrene. Som resten av klassen tok det litt tid før jeg fant min greie. Min greie ble analogt og mørkerom. En sikker ting er at jeg har lært utrolig mye som jeg kan ta med videre innenfor foto både digitalt og analogt. Og jeg håper at jeg en gang skal kunne få et eget mørkerom.

Fremtiden er med andre ord lys. Ikke alle på fotolinja skal bli fotografer. Det er noe av det som gjør det så hyggelig og fint å gå på Fotolinja. Her er det plass til alle, og alle har bruk for hverandre. Takk for innsatsen, dere har virkelig vært med på å gjøre året spesielt!
 
Følg Foto på Instagram og Facebook!

Inntrykkene var mange når vi på Sportsjournalistikk og idrett ankom bussterminalen i Lusaka fredag morgen.
Tekst og foto: Kasper Teisberg Eriksen

Det var tettpakket med forskjellige mennesker, da vi gikk ut av bussen; folk fra alle bauer og kanter. Enkelte var travle og andre hadde bedre tid.
Butikkene var mange, og utvalget var stort, alt ifra klær, kosmetikk, smykker, mat, drikke og elektronikk. Man fikk på følelsen av at dette var et marked hvor butikkene og bodene varierer litt fra sesong til sesong.
Det befant seg også en politistasjon på bussterminalen, noe jeg kunne tenke meg var ganske nødvendige. Man følte seg ikke utrygg, men i en så stor folkemengde kan en tenke seg at kriminaliteten også er større enn hva vi er vant med i Norge.

Midt i lokalet så jeg en renholder som febrilsk forsøkte å rengjøre det asfalterte og skitne gulvet inne på terminalen, det så ut som en hard og litt meningsløs jobb fra mitt ståsted. Uansett hvor hardt hun prøvde, så ble det ikke rent, og folk tråkket konstant der hun hadde vasket. Terminalen var både med og uten tak, en hørte en jevn summing av høy lyd. Det var biler og busser som tutet og kjørte i alle kanter. Uansett hvor i lokalet man befant seg kunne man se og føle på stresset. Det var utrolig trangt, og vi beveget oss på mange måter som sild i tønne. En kjenner svetten renner, samtidig som det kommer kald bris fra airconditionen inne på terminalen.
Jeg slo av en prat med en hyggelig deleier og ansatt i en kiosk som lå inneklemt mellom andre butikker og boder. Han livnærte seg på å selge drikkevarer, kjeks og andre mindre varer til reisende til og fra Lusaka.

Moses Mwanza bor i den fattige bydelen Bauleni utenfor Lusaka, og spiller for U20-landslaget til Zambia. Nå er han plukket ut til å prøvespille på nivå 2 i Portugal.
 Tekst: Sindre W. Haavik og Audun Smevik
Foto: Sindre W.  Haavik

Moses er en 16 år gammel gutt som trener hardt hver dag og bruker nesten hele dagen på fotball, med en organisert treningsøkt hver kveld på en og en halv time. Han spiller både spiss og kant og har draktnummer 10 for BUSA (BAULENI UNITED SPORTS ACADEMY).
– Mine beste kvaliteter er fart og dribling, og jeg gleder meg enormt mye, forteller Moses.
En fighter
Samtidig er han også veldig nervøs for å mislykkes. Men han ser positivt på det og han skal jobbe hardt for å nå drømmen sin. Moses mener at det kommer til å bli en stor utfordring med underlaget som de har i Portugal kontra det han spiller på i hverdagen. Her han nå bor, er det harde jordbaner som underlag, og helt andre fasiliteter kommer til å møte han i Portugal. Der kommer han til å spille på gode gressbaner og det blir et mye høyere nivå. De nye banene kommer til å bli en ulempe for Moses, men han beskriver seg selv som en fighter som liker utfordringer.
– Jeg håper jeg kan klare å passe inn i dette fotballmiljøet, sier han.

Han håper å lykkes i Portugal, og klare å utvikle seg videre som fotballspiller. Han skal prøve seg på nivå 2 i Portugals divisjonssystem, så dette blir et veldig stort steg for han. Moses reiser i løpet av april, og skal være i Portugal noen uker hvor han skal vise seg fra sin beste side for å kunne flytte hit og satse fullt på proffdrømmen.
 Et godt forbilde
Broren til Moses forteller at lillebroren hans er en god fotballspiller som jobber hardt og vil utvikle seg videre, samt at han er god teknisk for sin alder, og dermed er han veldig glad på brorens vegne at han skal til Portugal for å prøve lykken der. Han vil følge med broren, som han mener er et godt forbildet.
– Han har et godt hjerte som han kan komme langt med, mener broren, som for øvrig også heter Moses.

Africa On The Ball er en skotsk veldedighets-organisasjon stiftet i 2011. Gjennom sport jobber de for å fremme viktigheten av utdanning, helse og hygiene og å utvikle og inspirere berørte samfunn i Afrika, med hovedfokus på Zambia.
Tekst: Joakim Opphus
Foto: Audun Frantzen /Web

Africa on the Ball bruker sport, hovedsakelig fotball, til å utvikle samfunn i Zambia som er ekstremt fattige og som ikke har de rette forutsetningene for å komme seg videre i livet. Det er det Africa on the Ball jobber for, å gi unge mennesker hjelp til å overkomme utfordringer de står overfor. Gi de muligheten til komme seg vekk fra det livet de er født inn i, og skape en bedre fremtid for dem selv og en bedre fremtid for samfunnet de kommer fra.

 

Idrett og veldedighet går hånd i hånd
Organisasjonen mener også at lagidretter som nettopp fotball kan være med på å lære essensielle livsegenskaper som kommunikasjon, lederskap, motivasjon og disiplin. De gir unge mennesker et fokus og et mål, og holder dem vekk fra fristelsen av alkohol og narkotika som er et stort problem i Afrika. Noe av det organisasjonen har oppnådd allerede, er å stifte et Community-eid og ledet fotballag, som har vært veldig suksessfullt. Laget har rykket opp to ganger og spiller nå i zambisk 4. divisjon. Kalingalinga On the Ball heter laget som kommer fra bydelen i Lusaka med samme navn, og er på samme måte som Africa on the Ball støttet fullt og holdent av sponsorer og donasjoner. Et lederskapsprogram hvor spillerne lærer om å være gode rollemodeller og setter viktigheten av målsetting, utdannelse og å hjelpe sitt lokale samfunn i fokus. Andre programmer og prosjekter som Africa on the Ball har, er mat- og hygieneprosjekter, studentsponsings-program, førstehjelpstrening, Girls Empowerment Program, søppelplukkings-prosjekt og Community Outreach Program.
Matprogrammet som er startet er ment til spillerne før fotballkamper. Noen av guttene kommer fra fattige familier og har ikke har råd til et måltid før kampene.
– Det gir spillerne energi og næring før kampene, og så er det viktig i forhold til å knytte sterkere bånd mellom spillerne, og det fremmer samarbeid, samhold og kommunikasjon. Som da til sammen skal legge til rette at laget blir bedre, sier prosjektleder Kelvin Chasauaka.
Hjelp til utsideliggende strøk
Africa on the Ball sitt Community Outreach Program er et av organisasjonens viktigste da den når ut til områder som trenger hjelp også i områdene utenfor byene. I en landsby utenfor Lusaka, i Chongwe, har Africa on the Ball bidratt med flere sanitetsverktøy som vannbeholdere og håndsåpe og andre ting for å bedre helse og hygienevanene i landsbyen. I tillegg har de sportsøkter med både barn og voksne i landsbyen. Landsbyen heter Fathers House og er en landsby hvor flere enker bor sammen med foreldreløse barn, og fungerer som mødre for dem. Barna får gå på skole, og ved hjelp fra organisasjoner som Africa on the Ball og deres Outreach program, så kan barna engasjere seg i sport. Helse og hygiene prosjektet lærer mødrene der om viktigheten av god hygiene i matlaging og om å ha et rent miljø rundt seg, og da få bukt med sykdommer som kolera og ikke minst HIV og aids.

 
 
 
 
 
 
 
Sanitet: Vannbeholdere og såpe er viktig for å bedre hygienevanene til mange. Kelvin Chasauka helt til venstre i bildet.
 

Linjene ved Skjeberg folkehøyskole har kommet hjem fra tur, men det betyr ikke at opplevelsene er slutt. Før helgen var halve skolen på U-festivalen som i år var på Hvaler. Her fikk Musikklinja ha konsert, Radiolinja ha direktesendinger og Foto tok bilder i ulike sjangere.

Musikk
Det er morsomt for oss som ikke hører hva musikklinja driver med hver dag å høre de flinke elevene spille og synge både coverlåter og egne låter i skjønn forening. Vi blir imponert hvor scenevante og flinke de har blitt i løpet av skoleåret.

Radio
Elevene på radiolinja er ikke redde for å hoppe i det. De intervjuer kjendiser, arrangører og hvem det skal være uten at det virker som at det påvirker dem noe særlig. De lager underholdende og gode sendinger hver gang og vi er stolte av dem.

Foto
Selv om fotogjengen nok hadde mer jetlag i kroppen enn de selv ante sto de på og jobbet for Ufestivalen. De tok bilder og intervjuet artistene, gjorde ”5 på gata” innslag, streetphoto og video. Det ble mange kule konsertbilder både av Comet Kid, Absence Crew, Cirkus Xanti, Fredrik Høyer.og av våre egne musikkelever.

Alt i alt er vi veldig fornøyde med å kunne få en slik mulighet til å teste oss ut, oppleve nye ting og få erfaring i linjefagene våre utenfor skolen. Nå er skoleåret snart slutt og da er denne delen av livene til mange av elevene bare gode minner å ta med seg videre.

Nå gjenstår noen få uker med hygge og avslutning før vi  tar sommerferie 12 mai.
 
Det har vært noen magiske opplevelser sammen med dere.

De to siste dagene i New York ble det ikke bare fantastisk vær, men også noen fantastiske opplevelser i hver sin ende av byen. På fredagen leide vi sykler og dro til Coney Island. Lørdagen møtte vi Helge Østtveiten som arbeider i FN for en omvisning på hans arbeidsplass.

Sykkeltur i New York
Det  var elevene selv som ønsket sykkeltur på programmet i New York. Dette var en god ide synes vi. Vi fant en fin sykkelrute gjennom Manhattan, via Brooklyn Bridge og ut til Coney Island. Ifølge Google aps skulle turen ta under to timer. Vi brukte fem. Vi hadde det jo ikke travelt, så vi nøt det nydelige vårværet i fulle drag. Vi var veldig heldige med været og alle glemte å smøre seg inn med solkrem, så vi ble godt solbrente alle sammen.
Vi tok t-banen tilbake til Manhattan og syklet en liten svipptur innom Central Park. Så da kan vi krysse av det også på vår bucket list.

Omvisning FN
For andre år på rad fikk vi omvisning i FN av Helge Østtveiten som selv arbeider der. Vi var litt uheldige med dagen. På grunn av situasjonen og utviklingen i Syria fikk vi ikke komme inn i Sikkerhetsrådet. Der var det nemlig hektisk møtevirksomhet.

Vi fikk høre mye om hva FN gjør og hvorfor, vi fikk ta bilder og avsluttet med en kjapp tur innom suvenirbutikken. Som i fjor var dette besøket noe som vi synes er viktig og som vi opplever som stort for oss.  Å være i disse rommene vi så ofte har sett på tv er nesten litt uvirkelig. Da er det ekstra gøy med bilder av oss på talerstolen.

Dette ble også siste punkt på programmet for årets New York-tur. Vi fikk jammen gjort mye på disse to ukene, og var nå veldig klare for å dra hjem igjen.
Takk for turen, folkens!
Flere bilder finner du på Instagram og Facebook.

Endelig var dagen kommet. Vi skulle til Sjømannskirken på besøk, hilse på dem igjen og ”overrekke” de nesten 25 000kr vi har samlet inn gjennom kalendersalg og henge opp vår fotoutstilling i Trygve Lie Gallery. For en dag det ble!
 
Spente og glade
Det var en spent og fornøyd gjeng som dro til sjømannskirken denne dagen. Tenk, vi skulle åpne vår egen fotoutstilling! Det skjer ikke hver dag for oss, og i hvert fall ikke i New York.
 

Norsk mat
Da vi ankom kirka fikk vi først en deilig lunsj. Det smakte ekstra godt med ”norsk” mat etter nesten to uker på amerikansk diett. Vi fikk proppet oss med både eggerøre, salater og vafler. Og så grovt brød. Vi har nok aldri vært så glade for grovt brød før.
Etter maten fikk vi en kort presentasjon av sjømannskirken ved Håvard Osland. Da lærte vi garantert noe nytt og fikk kanskje et litt nytt syn på hva Sjømannskirken i New York egentlig gjør for noe.
 

Alle deltar
Vi hadde nok litt maur i buksa etter lunsj siden vi også skulle henge opp og gjøre klart til utstilling. Hele gjengen deltok på å planlegge, henge opp bilder, blåse opp ballonger og gjøre klar drikke og snacks.

Utstillingen ble en veldig hyggelig opplevelse med mange publikummere som var nysgjerrige på bildene, elevene og Norge. Det var jo naturbilder fra ”gamlelandet” utstillingen bestod av.
 

Kvelden ble avsluttet med kake på diner. Som vanlig klarte ingen å spise opp de gigantiske kakestykkene, men det var veldig godt å prøve.
 
Se mer på Instagram & Facebook

Da var den kanskje mest spennende dagen på turen ankommet, i dag skulle vil nemlig på safari i Chobe Nasjonalpark i Botswana. På Jollyboys (i Livingstone) måtte alle opp i 7-tiden hvor vi ble hentet av en buss. Turen til Botswana var på cirka en time, hvor det meste av utsikten var bush på begge sider av veien.
Da vi omsider kom frem til grenseovergangen stod det kilometervis med trailere som ventet på å ta den lille fergen over til safariparadiset. Vi fikk heldigvis kjørt forbi dem, og ble hentet av safaribilene på andre siden av Zambesielven. Zambesi utgjør her grensen mellom Zambia, Zimbabwe og Botswana.

I Botswana satt vi oss i safaribilene, hilste på den veldig greie sjåføren og guiden vår Innocent, og kjørte til safarilodgeen litt inn i landet. Her fikk vi litt briefing rundt safarien før det bar ut på en tre timer lang båtsafari hvor vi fikk se mange dyr på veldig nær avstand. Høydepunktene for oss fra Skjeberg var nok å få se både flodhester, krokodiller og elefanter langs elvebredden. Veldig fin tur med veldig gode guider!

Etter båtsafarien fikk vi en kjapp lunsj ved lodgen før vi ble eskortert til bilene og startet landsafarien i Chobe Nasjonalpark. Vi ble delt inn i to grupper på ni og ti personer i hver bil, og vi var delt resten av turen. Denne nasjonalparken er mest kjent for verdens høyeste konsentrerte område med elefanter, hvor guiden fortalte at hele parken rommet rundt 22000 elefanter. Dette kom til å bli bra! I starten var det veldig rolig, men vi fikk se mange typer antiloper som impala, kudu og sabel og, masse elefanter og et yrende fugleliv.

Etter et par timer kjørte vi inn på en savanne hvor det var veldig mange elefanter og giraffer som gikk veldig nære bilen vi satt i. Litt bortenfor stod det også sebraer, som er ganske sjeldent her. Villsvin, bøfler og sjakaler ble også sett like etter dette.

Utpå kvelden begynte vi å bli litt urolig fordi vi ikke hadde sett hverken løver, leoparder eller hyener. På vei til campen hvor vi skulle sove, fikk vår guide, Innocent, en melding på øret om at det var sett løver nærme campen vår! I en forferdelig fart kjørte han på og vi nådde en løveflokk på 11 (!) stykk. Løvene gikk langs veien hvor bilen vår stod så de livsfarlige dyrene stod rundt to meter unna oss.

Etter litt fikk vi også se løveflokken jakte på en flokk antiloper, uten hell. Dette var veldig sjeldent å se ifølge vår guide. Og mens løvene angrep gikk solen ned rett foran oss og vi måtte kjøre til campen før det ble bekmørkt.

Rundt 18:30 ankom vi campene, der det var satt opp tomannstelt, et bål med stoler rundt, et bord der det ble servert middag og et toalett, eller rettere sagt et hull i bakken med en do-ring over. Vi fikk en del informasjon der om hvordan vi skulle oppføre oss. Blant annet om at om vi måte på do i løpet av natta måtte vi lyse rundt hele campen før vi gikk ut av teltet og se etter øyne – siden det kunne være rovdyr der ute! Heldigvis ble ikke dette noe problem, og det ble ikke noe problem å sove.
Klokka 05:45 sto vi opp igjen og fikk servert en enkel frokost før vi satte oss i bilen igjen for å ta en liten morgensafari på vei ut av nasjonalparken tilbake til Zambia. På turen fikk vi nok en gang se løver, nå fra en annen flokk en den vi så kvelden før, og denne gangen sju stykk. Det så lenge ut til at vi ikke kom til å se noen dyr vi ikke hadde sett tidligere, men like før vi kjørte ut av safariområdet fikk vi øye på en leopard som jaktet på fugler.

Dermed fikk vi se fire av «the big five» i løpet av turen, nemlig løver, bøffel, leopard og elefant. Det eneste som manglet var nesehorn som ikke finnes i parken, så da kunne vi si oss godt fornøyd med det vi fikk med oss.
I 08:30-tiden ankom vi grensa, og var tilbake på Jollyboys hvor vi bor klokka 10. Fra da av fikk vi turens eneste fridag Så da ble det mye soling og bading, mens noen dro på krokodilleparken og noen dro på marked litt ned i gata. Vi avsluttet dagen med felles middag på restauranten Olga’s. Tirsdag drar vi hjem til Norge!
Stefan Fosse
Erlend Magnus Haga

Første dagen i Livingstone ble et av turens høydepunkt for mange. Dagen startet med frokost på hotellet, før ferden gikk videre i lokaltaxi til Victoria Falls.
Her ble vi tatt i mot på en måte vi nordmenn kanskje ikke er så vant til, av en flokk bavianer.

Turen gjennom Victoria falls skulle vise seg å bli en våt affære. Den startet med mange bra plasser for bilder og videoer, men etter et stykke fikk vi beskjed av lærerne om at alt utstyr måtte pakkes ned i plastposer. Dette var noe mange, inkludert oss selv stusset over, men som viste seg å være veldig lurt.

Det er på slutten av regntiden og fossen var enorm i år. Det var derfor en stor opplevelse å se det som av de fleste blir regnet som det flotteste fossefallet i verden.
Etter den våte turen gjennom afrikansk jungel gikk vi ned jungelstien til det som blir kalt The Boiling pot, som er ved bunnen av det mektige fossefallet.
Videre bestemte noen seg for å gå opp til brua som deler det som har blitt «vårt Zambia» og Zimbabwe. Her var det mulighet for å hoppe i strikk, noe Audun Frantzen og Kasper Teisberg hadde pratet om i lang tid at de skulle gjøre. Til tross for advarsler fra lærerne, utførte våre to tøffinger strikkhoppet med glans.

Det var dog ikke alle som ble med og så guttene hoppe fra det som virket som toppen av verden. De andre dro nemlig på krokodille- og slangefarm.
Denne farmen tar inn krokodiller som tidligere har skadet, eller til og med drept mennesker, så man kunne trygt si det var noen nervøse gutter som gikk inn portene på farmen.
Den største krokodillen er 80 år gammel og har drepte hele fem mennesker. De fleste krokodillene er såkalte problemkrokodiller som er fanget i elever og bekker i nærområdet rundt Livingstone.

Etter dette møttes vi på hotellet og spilte «gris». Senere på kvelden så vi fotball. I morgen venter safari, noe vi alle er klare for.

Av Filip Zahl og Fredrik Gjeldaker
FORINGSTID: Vi er sultne.