«Dette er en av få ganger det er greit å våkne opp klokken 07:00». Sier min romkamerat Nikolai i det vi går ned til frokost. Jeg er enig. Sola er allerede oppe og det er en spesiell, men god følelse av å stå opp i Zambia for aller første gang.
Av: Iver Karlsen
Toppbilde: Camila Finnstun
Det er tirsdag morgen og jeg har fått meg en god natt søvn etter en lang gårsdag. . Førsteinntrykket av frokosten var også veldig bra. Egg, bacon og bønner er ikke den verste måten å starte dagen på.
Med magen full og solkremen smurt godt utover kroppen, var vi klare for å gå samlet bort til bydelen Kalingalinga. Første stopp på dagens ferd var kontoret til «Africa on the ball». For å komme oss til kontoret måtte vi gå gjennom de fattigste strøkene i byen. «Africa on the ball» er kort fortalt en organisasjon hvor de hjelper barn og unge gjennom idretten og da spesielt fotballen. De hjelper også til med psykisk helse for barn som har opplevd og barn som opplever vanskelige ting i hverdagen.
Slik ser det ut der Jakub, Ine, Kristoffer og to «Peer-leadere» er på vandring i en av communityene.
Å gå gjennom de fattige strøkene var en opplevelse som satte spor. Det grønne gresset sklei rett over i søppel som lå strødd på bakken. Slitne ansikter som stirret, og de halvferdige husene fortalte en tydelig historie om utfordringene folk her lever med hver dag. Samtidig var det en merkelig kontrast hvor noen smilte og hilste vennlig, som om de ville vise oss at glede og varme kan finnes selv i tøffe omgivelser. Det fikk meg til å reflektere over hvor stor forskjellen er mellom livene våre, og hvor lett det er å ta ting for gitt hjemme i Norge.
Skolebesøk var neste på agendaen. Første skolen vi besøkte var «Mama Stella’s». Da vi kom til en stor metall-dør hadde jeg ingen anelse om hva som ville møte oss på den andre siden. Da tolv Skjeberg-elever og to lærere gikk inn i midten av den lille intime skolegården, fikk vi fort all oppmerksomheten. Barnas lydnivå ble høyere, og det tok ikke lang tid før de flokket rundt oss for å hilse på. Det føltes nesten ut som vi var kjendiser. Alle ville hilse på, gi en High Five eller rett og slett prøve solbrillene vi hadde på. Etter klasserombesøk og ikke minst synging og dansing i sirkel, skapte det store smil både på våre og barnas ansikter. En unik opplevelse jeg kommer til å huske for resten av livet.
Barna på «Mama Stella’s» var veldig fornøyde med å ha fått besøk.
Deretter gikk turen til Kalingalinga Community School og skolebesøk nummer to for dagen. Dette var en mer sårbar skole hvor noen av elevene var foreldreløse og flere var fattigere, i motsetning til den første skolen vi besøkte hvor elevene var en smule mer velstående. Også her ble vi tatt godt imot. Det tok ikke lang tid før barna viste fram et storspekket show med både sang, dans, trommer og rap med et sterkt budskap i bunnen av det hele. Det var kult, men også fint og rørende. Da showet var ferdig, var det klart for elvenes lunsj. Barna stilte seg opp i kø med tallerkener i hendene. Vi fikk vite at dette måltidet var et av de to de fikk på skolen i løpet av uka. For noen av barna er dette det eneste måltidet de får den dagen. Det var en vond tanke å ta innover seg. Barna fikk en enkel porsjon med «nshima» – en maisgrøt som er en viktig del av det zambiske kostholdet – og litt bønner og grønnsaker ved siden av. Likevel var det ingen klaging eller misnøye.
Her ser vi en elev ved Kalingalinga Community School som får servert mat i lunsjen.
Jeg kjente på en klump i magen. Tanken på at noen av disse barna kunne gå sultne i flere dager før neste måltid var vanskelig å riste av seg. Samtidig var det fint å se at skolen kunne gi dem et lite pusterom, en trygghet midt i hverdagen. Dette var ikke bare et sted for læring, men også et fristed hvor de kunne leke, synge, danse og, ikke minst, få mat.
Tredje og siste skolebesøk sto for tur. Nemlig Kalingalinga primary school, den største av de alle. Her går det ca. 1870 elever, og det går 80 elever i hver klasse. De Zambiske barna var som alltid veldig nysgjerrige og glade for å se oss. Det er spennende å tenke over hvordan man selv hadde det på skole i Norge og sammenligne det med hvordan barna i Zambia har det. Jeg som før kunne ønske jeg ble syk for å slippe, mens barna her ikke vil noe annet enn å gå på skolen. Det å oppleve så mange barn smile og ha det bra på skolen er virkelig en enestående opplevelse. Her snakket vi med rektor, etterfulgt av et lite besøk inne hos de minste barna.
De zambiske barna løper mot oss for å ønske oss velkommen. Foto: Camila Finnstun
Solen stekte, og det var tid for vår lunsjpause. Burger sto på menyen. De fleste begynte å bli slitne og jeg selv tok en liten lur for å lade batteriet. Senere på dagen gikk vi den ikke så lange veien til Kalingalinga Football Ground. Førsteinntrykket av fotballbanen er mange barn Fotballbanen består av 30% gress, 10% stein og grus og de resterende prosentene med sand. Det første en ser når man ser ut over banen er barn og ungdom i forskjellige aldre som løper rundt, leker eller spiller fotball. En har funnet seg et bildekk, en annen slår hjul.
Det blir en kjapp oppvarming bestående av noen simple pasningsøvelser sammen med noen av barna, før vi blir kastet rett ut i en fotballkamp. Motstanderen er et gutter 14 lag fra Kalingalinga, og målene er to kjegler på hver sin side av banen. Kampen blåses i gang og vi blir rundspilt fra start til slutt. God teknikk og kvikke føtter gjorde at vi sjeldent fikk tak i ballen. Til tross for lite ballinnhav, fikk vi to giftige kontringer og vinner kampen ufortjent 2-1.
Bendik i kampens hete. Foto: Camila Finnstun.
Etter en intens fotballkamp var det klart for en ny utfordring, men denne gangen i en sport vi hadde langt mindre erfaring med: Netball. Vi stilte med godt humør, men det tok ikke lang tid før vi innså at dette kom til å bli en tøff kamp mot de lokale jentene. Poengene rant inn for motstanderlaget, og vi måtte til slutt erkjenne at vi hadde tapt. Likevel var det smil og latter på begge sider etter kampen, og vi takket for en morsom opplevelse.
Da vi var ferdige med både fotball og netball tok vi en kort tur innom en lokal butikk for å handle inn litt nødvendigheter til morgendagen. Deretter bar det tilbake til bostedet for en velfortjent middag. Etter en lang dag smakte maten ekstra godt, og praten rundt bordet var preget av dagens opplevelser. Da middagen var spist opp tok noen seg en dusj, mens andre fant veien til bassenget hvor vi samlet oss for en hyggelig kveld. Quiz, litt ukulelespilling og gode samtaler under den afrikanske nattehimmelen. Til slutt trakk alle seg tilbake til rommene sine og jeg fant sengen rimelig fort.
Dagen har vært intens, men også utrolig lærerik og interessant. Det er mye å ta inn over seg, spesielt når vi møter barn som smiler og ler, samtidig som vi vet at mange av dem lever i tøffe kår. Det er da spesielt kult for meg som fotballfan å se hvordan fotballen og idretten kan bringe oss sammen uansett bakgrunn. Det er på tide å lade opp til en ny dag og jeg gleder meg til fortsettelsen!
