Inntrykkene var mange når vi på Sportsjournalistikk og idrett ankom bussterminalen i Lusaka fredag morgen.
Tekst og foto: Kasper Teisberg Eriksen

Det var tettpakket med forskjellige mennesker, da vi gikk ut av bussen; folk fra alle bauer og kanter. Enkelte var travle og andre hadde bedre tid.
Butikkene var mange, og utvalget var stort, alt ifra klær, kosmetikk, smykker, mat, drikke og elektronikk. Man fikk på følelsen av at dette var et marked hvor butikkene og bodene varierer litt fra sesong til sesong.
Det befant seg også en politistasjon på bussterminalen, noe jeg kunne tenke meg var ganske nødvendige. Man følte seg ikke utrygg, men i en så stor folkemengde kan en tenke seg at kriminaliteten også er større enn hva vi er vant med i Norge.

Midt i lokalet så jeg en renholder som febrilsk forsøkte å rengjøre det asfalterte og skitne gulvet inne på terminalen, det så ut som en hard og litt meningsløs jobb fra mitt ståsted. Uansett hvor hardt hun prøvde, så ble det ikke rent, og folk tråkket konstant der hun hadde vasket. Terminalen var både med og uten tak, en hørte en jevn summing av høy lyd. Det var biler og busser som tutet og kjørte i alle kanter. Uansett hvor i lokalet man befant seg kunne man se og føle på stresset. Det var utrolig trangt, og vi beveget oss på mange måter som sild i tønne. En kjenner svetten renner, samtidig som det kommer kald bris fra airconditionen inne på terminalen.
Jeg slo av en prat med en hyggelig deleier og ansatt i en kiosk som lå inneklemt mellom andre butikker og boder. Han livnærte seg på å selge drikkevarer, kjeks og andre mindre varer til reisende til og fra Lusaka.

Moses Mwanza bor i den fattige bydelen Bauleni utenfor Lusaka, og spiller for U20-landslaget til Zambia. Nå er han plukket ut til å prøvespille på nivå 2 i Portugal.
 Tekst: Sindre W. Haavik og Audun Smevik
Foto: Sindre W.  Haavik

Moses er en 16 år gammel gutt som trener hardt hver dag og bruker nesten hele dagen på fotball, med en organisert treningsøkt hver kveld på en og en halv time. Han spiller både spiss og kant og har draktnummer 10 for BUSA (BAULENI UNITED SPORTS ACADEMY).
– Mine beste kvaliteter er fart og dribling, og jeg gleder meg enormt mye, forteller Moses.
En fighter
Samtidig er han også veldig nervøs for å mislykkes. Men han ser positivt på det og han skal jobbe hardt for å nå drømmen sin. Moses mener at det kommer til å bli en stor utfordring med underlaget som de har i Portugal kontra det han spiller på i hverdagen. Her han nå bor, er det harde jordbaner som underlag, og helt andre fasiliteter kommer til å møte han i Portugal. Der kommer han til å spille på gode gressbaner og det blir et mye høyere nivå. De nye banene kommer til å bli en ulempe for Moses, men han beskriver seg selv som en fighter som liker utfordringer.
– Jeg håper jeg kan klare å passe inn i dette fotballmiljøet, sier han.

Han håper å lykkes i Portugal, og klare å utvikle seg videre som fotballspiller. Han skal prøve seg på nivå 2 i Portugals divisjonssystem, så dette blir et veldig stort steg for han. Moses reiser i løpet av april, og skal være i Portugal noen uker hvor han skal vise seg fra sin beste side for å kunne flytte hit og satse fullt på proffdrømmen.
 Et godt forbilde
Broren til Moses forteller at lillebroren hans er en god fotballspiller som jobber hardt og vil utvikle seg videre, samt at han er god teknisk for sin alder, og dermed er han veldig glad på brorens vegne at han skal til Portugal for å prøve lykken der. Han vil følge med broren, som han mener er et godt forbildet.
– Han har et godt hjerte som han kan komme langt med, mener broren, som for øvrig også heter Moses.

17 år gamle Justina Mbewe er en av de mange Future changers-ungdommene som bor i den fattige bydelen Bauleni, utenfor Lusaka, Zambia.
Tekst & Foto: Øyvind Ludvigsen

Justina er en blid og oppegående jente som ønsker å se et sunnere Zambia i fremtiden. Hun og de andre ungdommene, sammen med lederne som har tatt initiativet til å starte den lille, frivillig drevne organisasjonen Future changers, jobber med å motivere barn og unge til å ta utdanning, slik at de kan gjøre en forskjell. Gjennom fine og morsomme aktiviteter for lokale barn, skaper de glede og motivasjon.
 

En jente med ambisjoner
På en overskyet dag på siden av fotballbanen i Bauleni, finner vi 17 år gamle Justina Mbewe stående sammen med sin unge lillesøster, og ser utover på fotballbanen der de eldre ungdommene har fotballtrening under regi av sportsgutta fra Skjeberg. Hun er ikke så opptatt av sport selv, men er klar over hvor viktig fotball og sport er for den unge zambiske befolkningen. På en liten gåtur opp til skolen forteller hun om sin drøm om å utdanne seg som advokat, men drømmer er vanskelig å oppnå for mange afrikanske ungdommer. De fleste familiene omkring dette området har ikke veldig god råd, så det å betale videregående og høyskoleutdanning er veldig vanskelig.
– Jeg føler meg som en av de litt mer heldige fordi foreldrene mine bor sammen, og de jobber hardt for at jeg og søsknene mine skal få en stabil framtid, sier hun.

Hun forteller videre at faren hennes har en jobb, mens moren er for det meste hjemme og tar vare på familien. De har ikke veldig god økonomi, men hun er fortsatt fast bestemt på at hun skal nå målet sitt med å utdanne seg til advokat.
Livet som en Future Changer
Justina er nå inni sitt 3 år som en Future Changer.
– Jeg er svært opptatt av å skape glede og motivere barn og unge til å jage drømmene sine for å kunne bli noe i framtiden, sier hun.
Navnet Future Changers i seg selv forteller stort sett hva de jobber med, målet til gruppa er å skape en bedre framtid for barn og unge i landsbyen. Gruppa er for det meste styrt av unge med motivasjon og sterke ønsker om nettopp et bedre og rikere Zambia. Målet er å hjelpe ungdommene til utdanning slik at de kan prøve å gjøre en forskjell. Zambia er blant flere land i Afrika som sliter med korrupsjon, lav levealder og store klasseforskjeller i befolkningen. Hvis Future Changers klarer å utvikle ungdommen som de ønsker, så blir det svært interessant å se hvordan levestandarden er i Zambia om 10 år.

Forskjellige utfordringer
Det er veldig vanskelig å få seg en jobb for ungdommer uten utdanning. Derfor er mange ungdommer medvirkende i Future Changers, men dessverre er ikke alle like motiverte, forteller Justina. Hun forteller at mange ungdommer finner på å droppe ut av gruppa på grunn av manglende motivasjon eller at de føler at det finnes bedre ting å gjøre. Blant annet finner en del jenter på å droppe ut, for å prøve å stifte familie og få barn. Noe som er dumt med tanke på at et av målene til Future Changers er å unngå at kvinner får barn i for tidlig alder. Enkelte av gutta som har slutta fikk vi selv oppleve og se at de bare satt i gata og drakk.
Selv om det er sterke kjønnsforskjeller i Afrika generelt, så synes ikke Justina at forskjellene er forferdelig når det gjelder Future Changers. Hun forteller at hun verken har hørt om eller opplevd kjønnsdiskriminering, men føler at guttene får litt mer tillit når det gjelder de største og mest innflytelsesrike oppgavene.
– Selv om gutta kanskje får litt mer tillit av og til, så fungerer systemet veldig bra for både gutter og jenter. Jeg synes ledelsen styrer på en rettferdig måte og inkluderer begge kjønn ganske likt, avlutter Justina.
 

Africa On The Ball er en skotsk veldedighets-organisasjon stiftet i 2011. Gjennom sport jobber de for å fremme viktigheten av utdanning, helse og hygiene og å utvikle og inspirere berørte samfunn i Afrika, med hovedfokus på Zambia.
Tekst: Joakim Opphus
Foto: Audun Frantzen /Web

Africa on the Ball bruker sport, hovedsakelig fotball, til å utvikle samfunn i Zambia som er ekstremt fattige og som ikke har de rette forutsetningene for å komme seg videre i livet. Det er det Africa on the Ball jobber for, å gi unge mennesker hjelp til å overkomme utfordringer de står overfor. Gi de muligheten til komme seg vekk fra det livet de er født inn i, og skape en bedre fremtid for dem selv og en bedre fremtid for samfunnet de kommer fra.

 

Idrett og veldedighet går hånd i hånd
Organisasjonen mener også at lagidretter som nettopp fotball kan være med på å lære essensielle livsegenskaper som kommunikasjon, lederskap, motivasjon og disiplin. De gir unge mennesker et fokus og et mål, og holder dem vekk fra fristelsen av alkohol og narkotika som er et stort problem i Afrika. Noe av det organisasjonen har oppnådd allerede, er å stifte et Community-eid og ledet fotballag, som har vært veldig suksessfullt. Laget har rykket opp to ganger og spiller nå i zambisk 4. divisjon. Kalingalinga On the Ball heter laget som kommer fra bydelen i Lusaka med samme navn, og er på samme måte som Africa on the Ball støttet fullt og holdent av sponsorer og donasjoner. Et lederskapsprogram hvor spillerne lærer om å være gode rollemodeller og setter viktigheten av målsetting, utdannelse og å hjelpe sitt lokale samfunn i fokus. Andre programmer og prosjekter som Africa on the Ball har, er mat- og hygieneprosjekter, studentsponsings-program, førstehjelpstrening, Girls Empowerment Program, søppelplukkings-prosjekt og Community Outreach Program.
Matprogrammet som er startet er ment til spillerne før fotballkamper. Noen av guttene kommer fra fattige familier og har ikke har råd til et måltid før kampene.
– Det gir spillerne energi og næring før kampene, og så er det viktig i forhold til å knytte sterkere bånd mellom spillerne, og det fremmer samarbeid, samhold og kommunikasjon. Som da til sammen skal legge til rette at laget blir bedre, sier prosjektleder Kelvin Chasauaka.
Hjelp til utsideliggende strøk
Africa on the Ball sitt Community Outreach Program er et av organisasjonens viktigste da den når ut til områder som trenger hjelp også i områdene utenfor byene. I en landsby utenfor Lusaka, i Chongwe, har Africa on the Ball bidratt med flere sanitetsverktøy som vannbeholdere og håndsåpe og andre ting for å bedre helse og hygienevanene i landsbyen. I tillegg har de sportsøkter med både barn og voksne i landsbyen. Landsbyen heter Fathers House og er en landsby hvor flere enker bor sammen med foreldreløse barn, og fungerer som mødre for dem. Barna får gå på skole, og ved hjelp fra organisasjoner som Africa on the Ball og deres Outreach program, så kan barna engasjere seg i sport. Helse og hygiene prosjektet lærer mødrene der om viktigheten av god hygiene i matlaging og om å ha et rent miljø rundt seg, og da få bukt med sykdommer som kolera og ikke minst HIV og aids.

 
 
 
 
 
 
 
Sanitet: Vannbeholdere og såpe er viktig for å bedre hygienevanene til mange. Kelvin Chasauka helt til venstre i bildet.
 

Når den årlige BUSA-Skjeberg annual tournament går av stabelen i midten av april, går ikke ting av seg selv. Bak all moroa ligger mye arbeid, basert på frivillighet fra ungdommer og foreldrene til barna som deltar på turneringen. Flere av foreldrene har laget mat til turneringen og tatt på seg andre arbeidsoppgaver, men få er like engasjerte som Amanze Patrick (38).
Tekst og foto: Jørgen Dommersnes
Det er tidlig morgen i Bauleni, men langt ifra stille i gatene. Det er dagen for et av årets høydepunkter for barna i community-en, nemlig Skjeberg Annual tournament, der barn fra 6-14 år møtes for å spille fotball og ha det moro.
-Det er en veldig spesiell turnering som betyr mye for barna, forteller leder for turneringen, Kaluba Kangwa.
– Her møtes barn fra forskjellige communities for å spille fotball og lære om verdier i livet. Dette gir en positiv utvikling til communtiene.
-Frivilligheten er viktig
Han forteller om viktigheten av frivilligheten for at turneringen skal kunne arrangeres.
– Vi har en rekke unge folk som bidrar som frivillige, de tar på seg oppgaver som lagledere, dommere osv. Vi har også mange foreldre som gjør viktige oppgaver, for eksempel i dag har mange foreldre laget mat som barna på turneringen skal få.
-Lærte av Norge
Frivilligheten kan virke som en selvfølge, men slik har det ikke alltid vært. Det var først da Kaluba tok turen til Norge at han forsto viktigheten av frivillighet, særlig fra foreldre.
-Da jeg kom til Norge lærte jeg om hvordan foreldre er involvert i barnas idrett, og hvordan man kan få folk til å bidra frivillig. Jeg ville ta med meg dette konseptet hjem fordi jeg synes det er en veldig bra filosofi og jeg takker Norge for dette.
Til tross for at mange foreldre har bidratt til turneringen, er det ikke mange som har møtt for å se sine barn spille. Unntaket er Amanze Patrick som har kommet for å se sønnen Joshua (8) spille.
-Jeg er her for å støtte sønnen min under turneringen, forteller han – vi har foreberedt oss til dette de siste ukene, og vi er glade for å være her. Sønnen min trener i Kalingalinga til vanlig, så jeg kjørte ham hit i dag.
–Ikke vanlig at foreldre ser kamper
Han forteller at det ikke er vanlig at foreldre ser på barna når de spiller kamper.
– Det er ikke vanlig her i området, men jeg er en av få som har mulighet til å se på både treninger og kamper. Vanligvis drar vi i kirken på lørdager, men i dag gjorde vi et unntak på grunn av fotballen.
Han er også opptatt av å understreke viktigheten av turneringen. Den er veldig viktig for barna her i området. For min sønn for eksempel er det mer enn bare fotball. Det er en del av livet og oppveksten, der folk møtes på tvers av kulturer og bakgrunn.
Og ambisjonen til Joshua er den samme som hos de fleste barn på den alderen:
– Han drømmer om å bli profesjonell fotballspiller, og jeg gjør det jeg kan for å støtte han, avslutter Amanze.
 

Da var den kanskje mest spennende dagen på turen ankommet, i dag skulle vil nemlig på safari i Chobe Nasjonalpark i Botswana. På Jollyboys (i Livingstone) måtte alle opp i 7-tiden hvor vi ble hentet av en buss. Turen til Botswana var på cirka en time, hvor det meste av utsikten var bush på begge sider av veien.
Da vi omsider kom frem til grenseovergangen stod det kilometervis med trailere som ventet på å ta den lille fergen over til safariparadiset. Vi fikk heldigvis kjørt forbi dem, og ble hentet av safaribilene på andre siden av Zambesielven. Zambesi utgjør her grensen mellom Zambia, Zimbabwe og Botswana.

I Botswana satt vi oss i safaribilene, hilste på den veldig greie sjåføren og guiden vår Innocent, og kjørte til safarilodgeen litt inn i landet. Her fikk vi litt briefing rundt safarien før det bar ut på en tre timer lang båtsafari hvor vi fikk se mange dyr på veldig nær avstand. Høydepunktene for oss fra Skjeberg var nok å få se både flodhester, krokodiller og elefanter langs elvebredden. Veldig fin tur med veldig gode guider!

Etter båtsafarien fikk vi en kjapp lunsj ved lodgen før vi ble eskortert til bilene og startet landsafarien i Chobe Nasjonalpark. Vi ble delt inn i to grupper på ni og ti personer i hver bil, og vi var delt resten av turen. Denne nasjonalparken er mest kjent for verdens høyeste konsentrerte område med elefanter, hvor guiden fortalte at hele parken rommet rundt 22000 elefanter. Dette kom til å bli bra! I starten var det veldig rolig, men vi fikk se mange typer antiloper som impala, kudu og sabel og, masse elefanter og et yrende fugleliv.

Etter et par timer kjørte vi inn på en savanne hvor det var veldig mange elefanter og giraffer som gikk veldig nære bilen vi satt i. Litt bortenfor stod det også sebraer, som er ganske sjeldent her. Villsvin, bøfler og sjakaler ble også sett like etter dette.

Utpå kvelden begynte vi å bli litt urolig fordi vi ikke hadde sett hverken løver, leoparder eller hyener. På vei til campen hvor vi skulle sove, fikk vår guide, Innocent, en melding på øret om at det var sett løver nærme campen vår! I en forferdelig fart kjørte han på og vi nådde en løveflokk på 11 (!) stykk. Løvene gikk langs veien hvor bilen vår stod så de livsfarlige dyrene stod rundt to meter unna oss.

Etter litt fikk vi også se løveflokken jakte på en flokk antiloper, uten hell. Dette var veldig sjeldent å se ifølge vår guide. Og mens løvene angrep gikk solen ned rett foran oss og vi måtte kjøre til campen før det ble bekmørkt.

Rundt 18:30 ankom vi campene, der det var satt opp tomannstelt, et bål med stoler rundt, et bord der det ble servert middag og et toalett, eller rettere sagt et hull i bakken med en do-ring over. Vi fikk en del informasjon der om hvordan vi skulle oppføre oss. Blant annet om at om vi måte på do i løpet av natta måtte vi lyse rundt hele campen før vi gikk ut av teltet og se etter øyne – siden det kunne være rovdyr der ute! Heldigvis ble ikke dette noe problem, og det ble ikke noe problem å sove.
Klokka 05:45 sto vi opp igjen og fikk servert en enkel frokost før vi satte oss i bilen igjen for å ta en liten morgensafari på vei ut av nasjonalparken tilbake til Zambia. På turen fikk vi nok en gang se løver, nå fra en annen flokk en den vi så kvelden før, og denne gangen sju stykk. Det så lenge ut til at vi ikke kom til å se noen dyr vi ikke hadde sett tidligere, men like før vi kjørte ut av safariområdet fikk vi øye på en leopard som jaktet på fugler.

Dermed fikk vi se fire av «the big five» i løpet av turen, nemlig løver, bøffel, leopard og elefant. Det eneste som manglet var nesehorn som ikke finnes i parken, så da kunne vi si oss godt fornøyd med det vi fikk med oss.
I 08:30-tiden ankom vi grensa, og var tilbake på Jollyboys hvor vi bor klokka 10. Fra da av fikk vi turens eneste fridag Så da ble det mye soling og bading, mens noen dro på krokodilleparken og noen dro på marked litt ned i gata. Vi avsluttet dagen med felles middag på restauranten Olga’s. Tirsdag drar vi hjem til Norge!
Stefan Fosse
Erlend Magnus Haga

Den sjette dagen i Zambia startet med frokost klokken 08.30. før turen gikk til det olympisk treningsenteret i Lusaka. The Youth Olympic Development Center, som senteret heter, ble reist med midler i hovedsak fra Den Internasjonale Olympiske komitè (IOC).
På senteret fikk vi en omvisning gjennom hele anlegget, der de trener i over 18 forskjellige idrettsgrener. Det olympiske senteret tilbyr gratis organiserte treningsmuligheter til barn og unge. Det er en sosial modell der en opererer med tre kategorier; frivillig «drop in» for alle som vil trene, vanlig konkurranseidrett og toppidrett på nasjonalt nivå.  Målet til senteret er å veilede og utvikle unge utøvere til å nå sitt fulle potensiale. En del av lagene i organisasjonen har vært med og skal være med i nasjonale og internasjonale mesterskap, der blant annet noen har vært med i toppen i enkelte idrettsgrener.

Sveinung og Thomas fikk se flere kjente fjes fra tidligere turer og møter, det var stort sett bare brede glis og latter blant utøvere og trenere vi møtte. Vår omviser Lyson Zulu, som er programsjef for all sportslig aktivitet, har gått gradene fra fotballgutt og peer leader i Kalingalinga, til å jobbe med som sportsansvarlig på kontoret i olympiasenteret.

Førsteinntrykket vårt var at disse lederne er seriøse og vil satse og skape zambiske toppidrettsutøvere. I tillegg virket alle anleggene til å være av høy standard. Alle idrettsgrenene hadde egne trenere med god erfaring, både innenfra og utenfra Afrika. Vi fikk også møte hard motstand i Kafue Celtics’ B-lag, som spiller til daglig i den nest øverste divisjonen i Zambia. Det endte med et surt nederlag for Skjeberg gutta.

Klokken 15.15 dro vi til Kalingalinga for å spille netball mot et ungt lokalt jentelag på det lokale treningsfeltet. Noen av spillerne på motstandernes lag har vært på landslagssamling hos Zambias U23 lag.

Dette var vår første offisielle kamp i netball, det endte naturligvis med tap, men vi holdt ganske høyt nivå til tider og klarte uavgjort en omgang. Det var en gøy opplevelse for oss, og noe helt nytt og utenom det vanlige for oss.
Under netballkampen hadde vi flere barn og enkelte voksne i publikum som jublet for oss og motiverte oss mer inn i kampen. Det var stort sett veldig god stemning som vanlig, blant barna.
 

Etter flere dager med sol og høy temperatur, opplevde vi en litt mer kjøligere dag enn vanlig. Noe som var deilig for oss som ikke er like kjent til Zambiavarmen som de lokale. Mye skyer og en del kalde briser var deilig for de solbrente i gruppa.
Etter en lang dag, var det godt å komme hjem til en middag med kylling og ris, før det ble en rolig kveld ved bassengområdet.

AV ØYVIND LUDVIGSEN OG DANIEL DUCROS,
FOTO: ØYVIND LUDVIGSEN OG AUDUN FRANTZEN.

Dagen i dag begynte klokken 06:00 og en trøtt gjeng samlet sag til frokost på hotellet. Deretter gikk turen videre til den lokale kirken i Bauleni. Der ventet en ny opplevelse i en fullpakket kirke.

Etter gudstjenesten reiste vi videre til et nærliggende kjøpesenter hvor vi kjøpte litt vann og mat før turen gikk ut i den afrikanske bushen og landsbyen Chipapa. Her ble vi møtt av et nytt Afrika med sine utfordringer og muligheter, og vakre natur. Vi tok oss en tur i nærområdet og så hvordan bondelivet utenfor byen var. Vi ble møtt av kuer, geiter, fiskere og blide lokale landsbybeboere.

En sulten og solbrent gjeng samlet seg med bussen etter turen og fikk litt påfyll på mat og drikke før fotballkamper og utforsking av landsbyen stod på programmet. Tre lag fra BUSA-programmet var med og spilte mot barna fra Chipapa før Skjeberg og «peer leadere» (ungdomsledere) fra BUSA tok banen og møtte A-laget fra Chipapa. En tøff kamp på en utfordrende bane endte med 2-2 etter scoring fra Skjebergs Fredrik Gjeldaker og Audun Smevik. Resten av laget gjorde en god innsats i den stekende solen.

Da det nærmet seg slutten holdt Sveinung og lederne fra Chipapa tale fremfor alle spillerne og Sveinung overleverte et draktsett tatt med fra Norge. Vi ble takket og ønsket hjertelig velkommen tilbake. Turen hjem gikk smertefritt gjennom de humpete veiene i Afrikas villmark, i motsetning til bussen til BUSA som vi møtte etter at døren hadde falt av.
En trøtt og sulten gjeng kom så hjem til hotellet og tok en kald dusj og en god middag.Vi takker Zambia for nok en fantastisk dag og ser frem til en spennende morgendag.
Av Jørgen Dommersnes og Erik Jørgensen.
 
 

---

Den fjerde dagen i Zambia startet tidlig. Rett etter frokosten klokken 7.00 dro vi til Bauleni. Hvor det var dukket for d BUSA Skjeberg annual football tournament. Over hundre barn møtte oss da vi kom til banen, og vi ble fort omringet da vi gikk ut av bussen.

Før kampene begynte var det åpningsmarsj med trommer og sang gjennom Bauleni. Her ble stemningen satt for resten av dagen. Vi hadde fordelt oss innen flere områder under turneringen. Noen var trenere for lag fra forskjellige communities, noen var dommere, andre jobbet med media og tok flere bilder og gjorde intervjuer med personer som hadde ansvar for turneringen. Det var åtte årsklasser med i turneringen. Fra U-6 lag til U-14 lag.
Det var ikke noe å si på humøret. Fotballgleden kunne kjennes, og ikke minst høres på lang avstand, slik det jo blir med flere hundre barn samlet på ett område. Men turneringsansvarlig Tobi og de andre peerlederene (lokale ungdomsledere) hadde likevel god kontroll, kontrollert kaos kan man si. Det var en dag med mye latter, flertalige high fives, fist-pumps og handshakes og mye bra fotball på ett underlag som var langt ifra optimalt, i hvert fall i forhold til norsk standard.

Til slutt ble vinnerne kåret. Mange av finalene gikk til straffer. Og de andre var tette oppgjør som kunne vippe begge veier. Men til slutt kunne vinnerlagene heve pokalene. Hele tre av de åtte vinnerlagene var trent av en Skjeberg-elev.

Etter turneringen dro vi videre til Heroes stadion hvor det var fotballkamp mellom Zanaco og Raja fra Marokko i en kvalikkamp for det som er Afrikas Champions League. Det gikk ikke hjemmepublikummets vei da marokkanerne stakk av med seieren. Men stemningen var på topp kampen gjennom, med et zambisk korps med trommer og blåseinstrumenter som sørget for skikkelig afrikansk stemning på tribunen.
Etter en kjapp tur tilbake på Four Pillars Lodge så dro vi ut for å få oss et godt måltid og se City mot United.
AV JOAKIM OPPHUS og BENJAMIN GULBRANDSEN (tekst) og AUDUN FRANTZEN (foto)
 
 

Nok en innholdsrik dag i Zambia, med masse inntrykk. I dag gikk turen til Bauleni, som ligger femten minutter fra Kalingalinga, hvor vi besøkte Bauleni United Sports Academy, som er skolen Skjeberg har vært med på bygge opp. Da vi ankom hilste vi på de ansatte og deretter tok vi en community walk.

Det  ga oss virkelig perspektiv på hvordan folk lever her nede.
En community er en fattig bydel. Her lever de under trange kår på lite ressurser og hvor hele ti personer kan leve inne i et bittelite hus på noen få kvadratmeter. Som vanlig får vi mye oppmerksomhet av menneskene rundt oss, på både godt og vondt. Heldigvis er flesteparten av menneskene vi møter veldig imøtekommende og hyggelige.

 
Etter dagens community walk var det tid for forberedelser til morgendagens turnering, Skjeberg Annual Tournement.
Alle fikk utdelt arbeidsoppgaver der valgene var enten dommer, media, førstehjelp, informasjonsansvarlig eller trener for et av morgendagens lag.
Deretter spiste vi lunsj før turen gikk tilbake til Bauleni for å ha en treningsøkt med barna.
Etter treningsøkten skulle vi selv spille kamp mot både ansatte og unge lovende fra området. Før kampen var det ikke forventinger om et godt resultat for vår del, da vi fikk høre at vi skulle spille mot ungdomslandslagsspillere fra Zambia.
Kampen var jevnspilt og vi gikk fornøyde til pause med kun 1-0 til BUSA.
I andre omgang ble det definitivt morsommere, da vi fikk se Brøttums Berbatov (Fredrik Gjeldaker) utfolde seg. Skjeberg skåret hele tre ganger, to av Gjeldaker og ett av vår innlånte zambier, Kelvin Chasauka.

Det holdt ikke til seier mot utholdende zambiere, som viste at de kunne spille ballbesittende fotball på en humpete bane.
Kampen endte til slutt 3-3, og en sliten gjeng fra Skjeberg sa seg godt fornøyd etter kamp i varmen.
Så gikk turen hjem til Kalingalinga hvor en sliten gjeng fikk en god middag på tradisjonelt zambisk vis, bestående av nshima, som er den lokale maisgrøten.
Av Audun Smevik og Pontus Egelandsdal