Linjen «Sportsjournalistikk og idrett» (SPORT) er det eneste spesialiserte tilbudet innen sportsjournalistikk i Norge. Her kan du lese mer om hva året på Skjeberg betydde for noen av dem som valgte å gå denne veien videre, og som i dag sitter i spennende jobber over hele landet!

Lars Magnus Røys (elev 2016-17)

Lars Magnus jobber i dag som reporter og programleder i TV 2 Sport.

Etter Skjeberg dro jeg til University of Salford i Manchester. Jobbet for Manchester United og TV 2 i løpet av min tid i England. Flyttet tilbake til Bergen desember 2021 for å satse på TV 2.

«Skjeberg betydde, og betyr, veldig masse for meg! Det var min første ordentlige smak på sportsjournalistikken. Mulighetene der er unike. Å få prøve seg som fotograf og journalist i Eliteserien, landskamper og i ishockey var veldig lærerikt og viktig».

Samtidig lærer man hva som skal til for å bli en god journalist, både det som gjelder det faglige, men vel så viktig personlige egenskaper som stå-på-vilje og mot. Kan ikke anbefale Skjeberg nok. Et fantastisk år!

---

Christer Sævig (2005-06); «Jeg jobber nå som vaktsjef/redaktør for sportssendinger hos Viaplay«

Året på Skjeberg ga meg en inngang til sportsjournalistikken og da jeg var ferdig på skolen bestemte jeg meg for å prøve mer. Nå har jeg jobbet over 15 år som sportsjournalist og har også studert journalistikk og medievitenskap. På Skjeberg fikk jeg en smakebit av det som ble mitt yrke. Å flytte på folkehøyskole uten å kjenne noen, ga meg også en mulighet til å utvikle meg sosialt, noe jeg merker at jeg bruker den dag i dag. Et veldig fint år.

Christer Sævig (t.h) på jobb for Viaplay, hvor han i dag jobber som vaktsjef og sportsredaktør i Oslo.

---

Pål Marius Tingve (2000-01): «Nå jobber jeg som nyhetssjef i NRK Sport. Det vil si at jeg styrer det daglige nyhetsarbeidet for alle plattformer»

Etter Skjeberg jobbet jeg to år som journalist i lokalavisen Akers Avis Groruddalen. Etter dette studerte jeg sportsjournalistikk tre år på University of Brighton i England, før jeg gjennom et par sommerjobber kom meg inn i Dagbladet. Der ble jeg i tolv år, som reporter og sportssjef før jeg byttet til NRK Sport i 2019.

Da jeg begynte på SPORT på Skjeberg visste jeg ikke hva jeg skulle bli da «jeg ble stor». Da jeg var ferdig, visste jeg at jeg ville satse på journalistikk og sport. Året på Skjeberg står igjen som et fantastisk minne, både sosialt og faglig.

Pål Marius traff Davor Suker (West Ham Utd) på vår Londontur i 2001. I dag er Pål Marius nyhetssjef på sporten i NRK.

---

Karoline Rosenvinge Jøstne (2014-15); «Jeg jobber som kommunikasjonskonsulent i Norges Ishockeyforbund»

Etter Skjeberg har jeg fullført to bachelorgrader. Først en i PR og markedskommunikasjon, og deretter en i Sport Management. Året på Skjeberg var helt fantastisk og jeg ville aldri vært det foruten. Et unikt og innholdsrikt år fylt med opplevelser, læring og vennskap for livet.

Karoline midt i ungeflokken i Zambia under SPORT sin reise dit i 2016, før hun tok fatt på en lengre reise som endte i Norges Ishockeyforbund.

---

Stefan Fosse (2016-17) «Jeg er fast ansatt i Liverpools norske supporterklubb for å skape engasjerende innhold gjennom skrivende journalistikk og podkasting«

I etterkant av Skjeberg tok jeg en bachelorgrad i journalistikk ved Høgskulen i Volda fra 2019 til 2022, før jeg ble fast ansatt i Liverpool.no i september 2023. Drømmejobb! Det blir også en tur til Liverpool for å lage reportasjer i løpet av hver sesong som hovedsakelig brukes i Kopite-bladet!

Året på Skjeberg betydde mye for meg. Jeg hadde lenge drømt om å bli sportsjournalist, men det var først på Skjeberg at jeg forstod at jeg også burde gå all-in for den karriereveien. I løpet av mitt år der fikk jeg mange gode venner som jeg fortsatt har kontakt med i dag, samtidig som jeg lærte mye om meg selv. Reisen til Zambia er også et must om man ønsker å oppleve verden!

Stafan Fosse i Skjebergdrakt under fotballkamp i 2017. I dag er det Liverpool FC som fyller dagene hans.

---

Flavia Screpanti (2021-22): «Jeg skal nå starte mitt 2. år ved Høgskulen i Volda hvor jeg studerer journalistikk. Jeg jobber også i Åndalsnes Avis»

Tiden min på Skjeberg bidro i stor grad til at jeg fikk sommerjobb i en lokalavis, hvor jeg kunne dyrke interessen min for journalistikk videre. Her trivdes jeg godt, og ble sikker på journalistyrket var noe for meg.

Jeg ser tilbake på tiden på «Sportsjournalistikk og idrett» med stor takknemlighet. Turer til utlandet, akkreditering til en rekke idretter, og uendelig mange sene fotballkvelder med personer som jeg daglig har kontakt med enda, er noe av det jeg for alltid kommer til å ta med meg videre.

Flavia fullfører nå journalistikkutdanningen sin i Volda parallelt med jobb i lokalavis. I 2022 var Flavia på fotballtur med SPORT til London og PL-kamp på Selhurst Park.

---

Espen Tangstad (2016-17): «Jeg er sportsjournalist for Altaposten og skriver om alt som rører seg innenfor kategorien sport»

Etter Skjeberg ble det London og studier innenfor «Multimedia & sports journalism» som varte i 3 år (Bachelorgrad). Man visste man var kommet på rett plass, når man gledet seg til å gjøre innleveringene. Det hjalp veldig og jeg ble uteksaminert med toppkarakter.

Etter å ha vært sommervikar i lokalavisa i to somre på rad, fikk jeg til slutt sjansen i NRK Sporten i Oslo. Der jobbet jeg som deskreporter og var med på å dekke blant annet fotball VM i Qatar, håndball EM, vintersporten (ski, skiskyting, hopp osv).

For meg var året på Skjeberg en bekreftelse på et ønske jeg har hatt hele mitt liv. Nemlig å jobbe som sportsjournalist. Det var et fint år i å få innblikk til yrket, samtidig som man tok med seg mye lærdom både menneskelig og faglig.

Under vårt besøk på Tottenhamakademiet i 2017 traff vi blant annet Dele Alli. I dag har Espen byttet arena til sportsdesken i Altaposten.

---

Mathis Banggren (2021-22): «For tiden jobber jeg som sportskommentator i TV2 og Amedia. Jeg skriver også jevnlig sportsartikler for Ringerikes Blad. Det kombinerer jeg samtidig som å være fulltidsansatt i fotballklubben Stoppen SK i Lier kommune.«

Jeg var allerede sportskommentator før jeg kom til Skjeberg Folkehøyskole, men likevel lærte jeg verdifull erfaring innen skriving, podkast og intervjuteknikk. Spesielt ved TV-produksjoner som Toppserien og OBOS-ligaen intervjuer jeg spillere/trenere før kamp.

Hva Skjeberg betydde er vanskelig å beskrive. Venner for livet, og ikke kun for skoleåret – Det er det vakreste. Alle turene og kveldene som ble arrangert av Skjeberg Folkehøyskole var helt eventyrlige. De herligste ansatte også som møter opp med et bredt smil. De gjør at du umiddelbart trives etter dag 1.

Vil du jobbe med flotte ansatte med god kunnskap – Søk Skjeberg Folkehøyskole nå!

Mathis er svoren Palace-fan, og fikk oppleve «The Eagles» slå Arsenal 3-0 under studieturen til London!

---

Ruben Skjerping (2013-14): «Jeg har for tiden en stilling i Real Madrid Norge. Etter året mitt på Skjeberg gikk jeg fra å være journalist til redaktør og senere daglig leder».

På Skjeberg fikk jeg ikke bare lært om journalistisk teori, men jeg fikk også prøve yrket ut i praksis. For meg som ville jobbe med sport var alle oppgavene relevante, og det var uten tvil en verdifull tid for meg.

Ruben på jobb i sitt paradis på jord; Santiago Bernabéu Stadium i Madrid.

---

Elisabeth Almhjell (2015-16): Etter året mitt på Skjeberg har jeg jobbet flere år med sosiale media i Nidaros Hockey og de siste to årene har jeg vært medieansvarlig i Stjørdals-Blink Fotball.

 – Den muligheten hadde jeg aldri turt å ta om det ikke var for året mitt på Skjeberg.

Året på Skjeberg lærte meg blant annet at hvis man spør og tar initiativ dukker det opp mange morsomme muligheter. Under skolegangen dekket vi både herrelandslaget i fotball, Hockey Winter Classic og andre eventer i nærområdet. I tillegg fikk jeg venner jeg daglig har kontakt med den dag i dag, 8 år senere! En perfekt arena for å utvikle seg både personlig og faglig som jeg aldri ville vært foruten.

Elisabeth på jobb som hockeyreporter sammen med en medelev fra Sportsjournalistikk i 2016.

---

Synne Kvam (2000-01): «Jeg har tidligere jobbet som kommunikasjonssjef i Norsk Friluftsliv, og tre år i sporten i Dagbladet»

Etter Skjeberg studerte jeg journalistikk i Bodø, tok fotoutdanning i Australia og statsvitenskap på Blindern. Min første journalistjobb var i lokalavisa Fremover i Narvik, hvor jeg fikk jobbe mye med sport. Med erfaringen derifra fikk jeg jobb i sporten i Dagbladet, og nettopp det å få jobbe i en stor sportsredaksjon i Oslo var en av drømmene fra da jeg var yngre – så det var veldig gøy!

Året på SPORT på Skjeberg var helt klart en avgjørende faktor for at jeg endte opp med å jobbe som sportsjournalist senere. Som sportsinteressert jente var det veldig fint å få et helt år sammen med andre sportsinteresserte, samtidig som miljøet i klassen og på skolen ellers var utrolig godt!

Synne klar for ishockeytrening under året på Skjeberg, senere ble det blant annet jobb på sporten i Dagbladet.

---

Jarle Fredagsvik (1995-96): «Jeg har de siste årene jobbet som selvstendig næringsdrivende, og har stort sett holdt på med oppdrag innenfor sykkelsporten og fotball«

Etter Skjeberg studerte jeg journalistikk i Volda og fikk praksisplass i Aftenposten. Siden har jeg holdt meg innafor mediene og sportsjournalistikken. Jeg gikk på Skjeberg som 17-åring og det var et år jeg lærte veldig mye av, og hvor den menneskelige utviklingen kanskje var den viktigste. Et sosialt år med lek, moro og lystbasert læring. Anbefales!

---

Kasper Skålid (2022-23): «Eg studerar dokumentarproduksjon på Høgskolen i Innlandet (HINN), der eg også har bidratt på TV-skulen sine fotballproduksjoner som kommentator»

– Eg hadde fått skikkelig sansen for TV-produksjon og redigering etter året på Skjeberg, så søkte HINN og kom inn på studiet der.

 – Året på Skjeberg gjorde meg meir åpen som person, og eg er blitt mykje meir interessert i å bli kjent med nye folk. Samtidig er eg veldig takksam for klassen eg hadde på Skjeberg, som eg har regelmessig kontakt med den dag idag.

Kasper Skålid besøkte fantastiske Victoria Falls i Zambia under studieturen til Zambia i 2023. I dag studerer han TV-produksjon på Høyskolen i Innlandet på Lillehammer.

Veien til drømmejobben går ofte via praksisplass, enten  i en redaksjon, et mediehus eller direkte i en produksjon. Hvert år er det mange Skjeberg-elever som tar steget ut foran eller bak kamera med mikrofon, eller som innholdsprodusenter/fotografer.

Via en praksisplass så får du mulighet til å komme tett på reelle arbeidsoppgaver og du får ofte prøvd deg under kontrollerte forhold. Det viktigste er kanskje først og fremst kontakter innad i bransjen. Har du gjort et godt inntrykk under praksisperioden, skal det mye til å ikke få innpass senere. Du treffer også garantert mennesker som kan hjelpe deg videre enten direkte, eller at personen «kjenner noen som kjenner noen».

Vi deltar også på Lyddager som er hovedmøteplassen for alle radiostasjoner og redaksjoner i Norge hvor vi er med på Workshops og foredrag med kjente profiler og fagfolk. Går du med en drøm om å få deg praksisplass og et lite dytt videre inn mot bransjen.. søk på Radio, TV og Innholdsproduksjonslinja på Skjeberg på Skjeberg, Vi hjelper deg videre! Har du spørsmål ta gjerne kontakt med oss..

Søk om plass på linja Radio TV og Innholdsproduksjon her..

Søk om plass her..

Lusaka Intercity Busstation er et travelt sted fra kl. 0500 om morgenen. Her har gjengen fra Skjeberg stabla bagasjen i påvente av bussen til Livingstone.

Av: Nikolai Engeset

Etter den vanlige frokosten ble det avreise litt før klokken seks. Destinasjonen var Lusaka busstasjon. Buss fra Lusaka til Livingstone tar syv timer. Denne busstasjonen er ikke som en vanlig busstasjon. Det er ivrige voksne menn som prøver iherdig å få hjelpe deg med alt mellom himmel og jord i håp om å få noen kwacha til gjengjeld. Det er spesielt kaos når det kommer en minibuss med hvite ungdommer. Da vet de at her fins det mye penger.

Busser i mange utgaver og farger. Her er intercitybussen til Harare (Zimbabwe) klar til avgang.

Etter vi parkerte bussen, stakk en lokal hodet inn den åpne døren og spurte “Are you guys nazi germans?” Det er bare plasser som dette du opplever slik. Dette ble tatt imot med latter og hoder som ristet på seg. På denne syv timer lange bussturen var det kun ett stopp. Da var det viktig å ha med seg kalorier og vann på bussen, samtidig som man holder magen i sjakk. Dette er lettere sagt enn gjort når flere av elevene har kjent litt på “afrikamage”.

Et fargerikt marked møtte oss der bussen tok en 15 minutters rast. Bananene var helt fantastiske!

Det var mange støle bein og sultne mager når vi ankom bosted nummer to; Jollyboys Backpacker. Her ble vi i motsetning til Four Pillars, plassert i sovesaler med seks personer på hvert rom. Det ble selvfølgelig Spin-the-wheel for mest mulig rettferdighet. Det neste på agendaen var et evalueringsmøte av oppholdet i Lusaka og hva som skjer videre i Livingstone. Det var flere utålmodige og sultne elever som ville fullføre møtet, for det neste på agendaen var en italiensk restaurant som het Olga. Her ble det spist både pizza og pasta. Flere prøvde seg også både på krokodille pizza- og pasta. “Smaker litt som kylling” var dommen. Etter maten ble det tidlig til sengs på de fleste. Folk hadde sovet lite natten før og folk ville være ordentlig uthvilt til den store dagen som var i vente.

Victoria Falls

Det var en ivrig gjeng som våknet på fredag. Det var først og fremst for hva som sto på dagens plan, altså Victoria Falls, men i tillegg fikk folk velge egen frokost fra en frokostmeny. Det var til stor ekstase. Det var både toast, omelett, wraps, pannekaker og smoothie som fant veien til frokostbordet til de sultne og spente Skjeberg-elevene.

Dagens mål er et av verdens største fossefall. Victoria Falls oppstår der Afrikas tredje største elv Zambesi knekker ca 100 meter ned i juvet, over 1,4 km i bredden.

Det var avreise fra hostellet klokken 10. Det var viktig å møte opp minst ti minutter før slik alle fikk plass på bussen. Det var helt full last når vi satt stødig kurs mot Victoria Falls som også kalles Mosi-oa-Tunya på lokalspråket. Noe som oversatt betyr «røyken som tordner». Vi ble fortalt at det var mulig å se elefanter fra veien om vi var heldige. Dessverre var det nærmeste vi kom noen dårlige elefantlyder som kom fra innsiden av bussen. Det fins mange forskjellige dyr ved Victoria Falls, men et dyr vi hadde blitt lovt at vi garantert fikk se var bavianer. Dette ble raskt innfridd når det sto flere bavianer noen få meter fra billettkontrollen.

Bavianene er ganske store, og de er frekke! De stjeler lett ting du bærer i hånden i jakten på noe å spise. Ikke bare bare å passere disse i en smal trapp eller på stien.

Det har vært mye regn i Zambia det siste året. Dette betydde to ting: Fossen var ekstremt stor, og vi kom til å bli ekstremt våte. Det sistnevnte hadde vi blitt advart om på forhånd, men jeg tror likevel at samtlige ikke helt innså hvor våte vi faktisk kom til å bli.

Når vi gikk langs siden tvers ovenfor fossen ble alt vannet fra fossen presset ned mot oss. Pøsende regn fra en blå himmel ga en underlig følelse.

På de verste stedene føltes det ut som vi dusjet. Heldigvis hadde alle med seg dry/wetpacks slik at verdisaker holdt seg tørre, til tross for at naturens krefter prøvde å få oss til å drukne.

Vannet som skyter opp fra kløften under fossen kan gå hundre meter opp i luften over oss, og kommer ned som regn. Kliss klass fra innerst til ytterst etter noen minutter her erfarte Ruben, Nikolai og Iver.

Etter den vakre og våte turen var det duket for et rask stopp innom en kiosk og toalettet. Det neste på aktivitetsplanen var en tur ned i skogen mot “Boiling Pot”. Det var bygd fine steintrapper den første delen av stien ned mot vannet. Her var også bavianenes hjemmebane. Her var det flere bavianer enn man kunne telle. Både store og små. Det lå en stor hann-bavian i en av steintrappene. Da måtte man bare være ydmyk og gå rundt. Selv om de er søte, med et unikt fjes og stor rumpe kan de drepe deg før du rekker å reagere.

På grunn av det fuktige klimaet fra fossen, blir området rundt et eget økosystem, nærmest regnskogaktig. Her rusler Vetle på stien ned mot Boiling Pot.

Det var “Boiling Pot” som var hovedmålet med denne turstien, men likevel ble det flere bildepauser på veien. Naturen rundt oss var for vakker og unik til å ikke ha med i bildekatalogen. Hoved destinasjonen falt også i smak. Å sitte helt nede med vannet å se opp mot Victoria Falls-bridge var magisk. Den populære broen som ble bygd for 120 år siden var fortsatt i overraskende god stand. Spesielt om du tar til betraktning at den ble bygget på 14 måneder.

Victoria Falls Bridge (ferdig 1905) binder sammen Zambia og Zimbabwe over Zambesifloden. Under koker «The Boiling Pot» der eleven gjør en kraftig sving. Drivet fra fossen sees tydelig 200 meter fra fossefallet.

Det siste vi skulle gjøre på den obligatoriske timeplanen var en sti lengre unna fossen. Dette var for å få andre vinkler å ta bilder av. Her fikk man se flere av fossene samtidig, samt den vakre naturen rundt. Her var det flere utkikkspunkt å ta bilder av. Vår engasjerte gjeng ville selvfølgelig stoppe på hver eneste en av dem. Det er slik det skal være når man er turist i en annen verdensdel.

Det var etter denne turen at det var mulig, om ønsket for folk å dra tilbake til hostellet. Det var heldigvis en ivrig og engasjert gjeng som snudde ryggen til den muligheten relativt raskt. Det neste for gjengen var nå en park hvor det var mulig å se flere kule og unike dyr. De to som var øverst på ønskelisten var sjiraff og sebra. Det tok ikke lang tid før vi så en stor, rolig og majestetisk sjiraff mellom trærne.

For å være et så stort dyr var den vanskelig å få øye på. Alle måtte naturligvis ta bilder foran motivet, mens den sto helt i ro og tygde på blader fra et tre.

Vi ble fortalt at det var flere sjiraffer rundt om. Kort tid etter fant vi to til. En enda større en og en som var ganske liten. Det var nok en tenåring om forelderen. Dessverre kan jeg ikke nok om sjiraffer til å vite om det var moren eller faren.

Inne på området til luksushotellet «Royal Livingstone» kan man finne sebraer gående rundt. Her er Camila i gang med å dokumentere opplevelsen.

Vi fikk et nytt tips om det andre dyret på lista. Sebraen. Derfor ble det raske skritt på samtlige i gjengen mot en parkeringsplass hvor de stripete dyrene hadde blitt sett. Det er noe helt annet å få oppleve de eksotiske dyrene med egne øyner, istedenfor gjennom en skjerm på TV-en i stua. Vi gikk videre over mot et hotell. Her gikk det flere sebraer rolig rundt og spiste gress på eiendommen. De var bare noen få meter unna hotellets basseng. Vi ble fortalt at dagen før hadde ei dame blitt sparket av en av sebraene. Derfor holdt vi en fornuftig distanse når vi tok bilder og tok inn dette sjeldne øyeblikket.

Fra Victoria Falls Bridge kan man se regnbuen i nesten 360 grader på dager der yret fra fossen når helt ned hit. Skyggen av brua sees i yret.

Etter vi gikk tilbake gjennom parken hadde vi bare en siste ting på agendaen. Vi skulle gå til Victoria Falls-bridge. Dette er en unik opplevelse, for når du er på broen kan du stå i både Zambia og Zimbabwe. Du kjente skjelvinger og rystinger i broen når en lastebil kjørte over broen. Noen syns dette var en kul følelse og andre ble mer engstelig. På denne populære broen er det mulig å se en regnbue som går 360° rundt broen. Vi var heldig nok til å se dette. Det var et once-in-a-lifetime syn. Det er et minne som er brent inn i hjernebarken for alltid.

Det er også et tilbud på denne broen som absolutt er mer fristende for en unik og gal gruppe. Du kan få muligheten til å enten hoppe i strikk eller sitte i en sling som er 80 meter fritt fall. Årets gruppe hadde to modige idioter som ville prøve sistnevnte. De viste lite tegn til frykt, og det kan faktisk hende at publikum som skulle se på dette var mer nervøse. De kastet seg ut i det såpass raskt at ikke alle engang rakk å filme. Det krever ordentlig guts. Heldigvis gikk alt som det skulle og jeg tror det var flere lettede sjeler på den broen når de ble heiset opp til trygg grunn.

Det har vært en lang, men minneverdig og fantastisk dag for gruppen. Selv om folk er slitne og trøtte er det ingen som angrer på at de ble med hele veien.

Å oppleve det vi har opplevd i dag er noe de fleste bare drømmer om. Denne dagen vil for alltid bli husket. Tusen takk Victoria Falls!

Av: Bendik Skille Medbøen

«I have the ball», smeller det fra en av Peer-lederne. «Apepeta, I give the ball to you», og før man rekker å tenke, står man der med ballen i klyvene midt i sirkelen pakket inn med entusiastiske barn. Ja, for sånn kunne det altså være å komme ned til ukjente Zambia, fra trygge omgivelser på Skjeberg folkehøgskole. Det tok omtrent 30 minutter fra innsjekk på lugne Four Pillars Lodge, til vi sto på fotballbanen i Kalingalinga. De som tittet seg ekstra godt rundt, la merke til Skjeberg-logoen på vannkiosken rett ved grusbanen. Det var trygt å kunne se Skjebergs veldedighetsarbeid i samarbeid med Africa On The Ball med egne øyne.

Å opptre foran eller helst sammen med 100 entusiastiske unger ble vi vant med fra første dag. Her fra Mama Stellas Community School i Kalingalinga.

Barna spilte fotball med ett par sko, en sko eller barbent på det vi i Norge kaller en potetåker. Det vi ikke visste var at Kalingalingas fotballbane var i særklasse. Etter en del fotballkamper spilt på ujevnt underlag fylt med grus, sand og gress, tok landsbyen Chipapa førsteplass for dårligst føre. Regnværet gjorde banen om til gjørme og vanndammer på kort tid. Regntiden i år har vært svært våt, med tanke på de to forrige årene med tørketid og problematikk for lokalbefolkningen.

Uvant for oss, men helt naturlig. Geitene har lagt sin egen, men litt uorganiserte 4’er rett foran mål. Gresset frister nok, så får det heller være at det spilles fotballkamp der samtidig.

Omgivelsene var grønne og fine, tross en utfordrende gressmatte, om du vil. Så fine omgivelser, at å løfte blikket opp for å slå en pasning oppover i banen, var en fryd for både det trente og det utrente øyet. Ballen skulle oppover og blikket stilles inn mot ledige Skjebergelever. Pasningen avleveres, men fokuset havner et annet sted, for inn kommer det geiter og høns i femmeteren. Spillet gikk videre, men vanskeligere ble det å drible. Da måtte man nemlig forbi både motstandere, geiter og høns.

Den afrikanske landsbygda byr på mye vakkert landskap. Slik lever de fleste zambiere, i veldig små boenheter omkranset åkere med mais, bønner, solsikker, søtpoteter, tomater osv.

Chipapa var bare ett av flere landsbybesøk. Gjengangeren i besøkene var en hyggelig velkomst med gjestfrie og interesserte mennesker som syntes det var stas å få besøk. Landsbyene var enkle og kan assosieres med typisk afrikansk med mursteinshus og stråtak. Det var gjerne kjøkken, bålplass, tørkerom og soverom i forskjellige småhus på en enkel tomt. Soya, mais og solsikkeblomster kunne være noe av hva som ble dyrket hos enkelte. Det vi forbinder med før den industrielle revolusjon var litt slik de lever nå, men eksisterer i samtiden med moderne løsninger som solcellepanel for elektrisitet.

Vi var på to landsbybesøk under oppholdet. I begge lagde vi saker med landsbyvinkling. Her er Vetle i gang med å intervjue guiden vår Kapapi.

Skoleveien for elevene kunne være veldig lang, spesielt i Kapapi i Chongwe-distriktet, hvor nærmeste skole var flere kilometer unna. For andre var skolen sentralt, eller til og med hvor de bor, altså en «boarding school». På denne kostskolen «(Adrian Mung´nanga)» ble vi møtt med en uforventet gudstjeneste og tok turen opp på et zambisk fjell, eller en liten ås som vi ville ha kalt det. Elevene der var mer privilegert sammenlignet med de andre skolene vi besøkte med elever med en fattigere bakgrunn i en av byens fattigste bydeler som Kalingalinga.

Elever fra Skjeberg på vandring i Kalingalinga. Her bor de fleste av barna som møter igjen på treninger og turneringer.

Der opplevde vi mer at elevene hadde større glede av det små, var mer leken og energiske, mens på kostskolen var de mer faglige kompetente med bedre engelskkunnskaper. Det var interessant å opplevde litt av begge deler, barn med fattig bakgrunn og klasserom med begrensede ressurser, og elever på kostskole med helt andre rutiner med hovedfokus på katolisisme.

Religionen er alltid til stede når vi er sammen med zambierne. Møter, turneringer og andre samlinger innledes gjerne med bønn.

Kristendom og katolisisme er noe vi har sett på nært hold, både i søndagsgudstjeneste med sang, avlat og en snakkesalig prest, men også med lokalbefolkningen. Peer-lederne hadde som andre i Zambia, kristne verdier og kunne utføre forskjellige bønnritualer om regn eller andre i nær familie. Dette var noe jeg tok opp med noen av dem med tanke på alt regnet som har dryppet ned i årets regnsesong. Med såpass lang tørketid kan man finne håp i religion når naturen skaper vansker for levekårene.

Skal det spilles kamp, må det trenes! Her er Sander og Kristoffer i gang med sitt lag før turneringen i Bauleni.

Peer-lederne (ungdomsledere) var lette å snakke med og var våres mellomledd når det gjaldt oss og barna i «communitiene». Vi skulle nemlig ta del i to fotballturneringer som trenere for ulike lag i ulike aldersgrupper. Første turnering ble arrangert i Bauleni med 84 påmeldte lag. En lang dag sto i vente, men såpass lang hadde vi kanskje ikke sett for oss. Med innmarsj og hele pakken var det rundt tolv timer med stort sett coaching, som ble en påkjenning, men en erfaring vi fikk godt av. En så lang dag med energifulle unger ble håndtert på en fin måte, og «African Time» var det plenty av. Etter solen hadde gått ned var det tid for premieutdeling. Da måtte det tys til med lyskastere for å i det hele tatt se noe som helst. Turneringen ga oss en erfaring som gjorde oss herdet og tryggere på turneringen i Kalingalinga, som var betraktelig kortere og mer oversiktlig.

Straffespark i solnedgang. Barna spiller ikke i noe seriesystem slik vi er vant med hjemme i Norge. De er derfor prisgitt at det blir arrangert turneringer for å få kamper. Vi sponset to slike under oppholdet vårt med penger fra Folkehøyskolenes solidaritetsfond.

Med såpass innholdsrike og fyldige dager, har vi fått gjort veldig mye på de ti dagene vi har hatt i Lusaka. Med tradisjonell zambisk mat, svømming med aper, beinharde fotballkamper i varmen, leking med unger og sosiale hyggelige kvelder på Four Pillers og mye mer, har vi storkost oss sammen i lag. Når reisen våres stopper her i Lusaka, ser vi spent framover mot eksotiske Livingstone med spektakulær natur og vilt dyreliv. Nå gjenstår det å reflektere mer rundt opplevelsene våres her i Lusaka, noe vi startet på i fellesskap ved ankomst Livingstone. Vi tar med oss all erfaring og gleder oss stort til neste kapittel på reisen.

Kule, flotte, aktive og smilende barn møtte vi overalt. Det er kanskje det største og viktigste minnet fra hele oppholdet vårt i Lusaka.

Hvor: Skjeberg Folkehøyskole

Når: 1. februar 2025 klokken 12.00-16.00

Hva skjer?

Vi ønsker velkommen i skolens gymsal klokken 12.00.
Her vil du få presentert linjene og hva vi driver med på skolen. Dette har ca 45 minutter. Videre byr vi på kaffe og kake i skolens spisesal.
Etter det vil det være åpent for å være med på ulike workshops på linjene. Da kan det være lurt å gå til den linjen du har interesse for. Da vil du bli kjent med læreren på den linja og få snakke med elever som går på linjen og stille alle de spørsmål du måtte ha.

Det legges opp til en omvising for de som ønsker det.

Vi lover at både elever og ansatte skal ta deg godt i mot, og fortelle deg alt du måtte ønske om skolen.

Vi håper du tar turen, og gleder oss skikkelig til å treffe deg!

Her ser du noen bilder som kan gi deg en bitteliten smak på noe av det som kan vente deg dersom du kunne tenke deg å bli elev hos oss.

Hvordan kommer jeg meg dit?
Hvis du kjører bil kjører du E6 fra Oslo mot Göteborg. Ta ved Solbergkrysset (4) mot Skjeberg. Før du kommer til Skjeberg, ligger skolen på venstre ånd (skiltet).
Med tog; ta toget til Sarpsborg stasjon – taxi fra stasjonen til skolen (eller vi kan være behjelpelige med å hente deg – dette må avtales).
Med buss; ta buss til Sarpsborg stasjon, videre buss 131 til Skjeberg.

Er det parkering der?
Ja, det er parkering dersom du kommer med bil.

Hvis du lurer på noe om skolen, så kanskje du får noen svar på vår Q&A side.

Hvis du vil sjekke ut hvilke linjer vi har på skolen før du kommer, går inn her og se hvilke linjer vi tilbyr.

Av: Stipendiat Emil Iversen

Opplevelsene har stått i kø i år og her i Lusaka. Vi startet turen som vanlig med å spasere opp til den lokale fotballbanen i Kalingalinga for å hilse på barna og bli kjent med peer-leaderne (lokale ungdomsledere) etter en lang reise fra Norge. Det er her man får første inntrykk av Zambia. Jeg visste hva som møte oss, men jeg kunne se på de andre som ikke hadde vært her før at dette var en helt ny opplevelse for dem. Jeg så gleden i ansiktet til både de lokale barna og elevene fra Skjeberg.

De neste dagene dro vi til de ulike samarbeidsorganisasjonene vi har her i Lusaka. Der ble årets elever kjent med personer som Kelvin, Keke, Fred, James, Obster, Beauty, Scarlett og Agnes som jobber i organisasjonene African on the ball og BUSA (Bauleni United Sport Academy) som er noen av de organisasjonen vi samarbeider med her i Lusaka. Var veldig stas å få møte disse igjen fra i fjor og noen av de husket meg igjen, så det var stas. Vi fikk en guidet tur i communityene (bydel). Vi var innom skolene «Mama Stellas» og «Kalingalinga Community School». Her fikk vi en enorm velkomst og de hadde virkelig satt sammen et veldig bra program. Både taler, dans, sang og rap. Jeg ble igjen imponert over hva de kan få til her.

I Bauleni var litt det samme opplegg som i Kalingalinga. Som enhver afrikansk introduksjon startet vi med leker med barna eller såkalte «energizers» for å bli kjent med hverandre. Her kom vi fort ut av komfortsonen når du må alene inn i ringen å danse! Vi trente også barna før de skulle spille turnering dagen etter på. Vi spilte også en kamp mot de lokale peer-leaderene hvor vi vant 5-3 etter 4 mål av Philip. Dette var nok et sjokk for mange. Både med tanke på varmen og banen vi spilte på.

Fotballturneringen i Bauleni er alltid den lengste dagen. Jeg husket denne dagen fra i fjor og husker at den var tung. I år gikk det overraskende greit. De fleste av oss var trenere. Her ble det knyttet tette bånd med spillerne og det ble skapt ekte idrettsglede. Man ser også at ferdighetsnivået er mye høyere når det kommer til fotball fra norske barn. Disse ungene lever og ånder for sporten. De spiller i ekstremt krevende forhold med humpete baner. Solen som steker og ofte uten sko og sokker. De er på mange måte mye bedre å spille fotball med mye mindre utstyr sammenlignet med Norge.

Tror alle hadde en strålende dag i varmen og tok med seg en fin opplevelse hvordan en fotballturnering kan gjøres i Afrika. Vi var også med på Africa on the ball sin turnering i Kalingalinga hvor fokuset har vært rettet mot jenter, men i år kjørte de en mix-turnering hvor gutter også kunne være med. Jeg blir virkelig imponert over hvordan de klarer å arrangere disse turneringene. Det er kanskje ikke norsk standard på presisjon, men mye bedre på stemning, innsats, og ikke minst målfeiringer.

Vi har også vært på landsbygden for å se hvordan de har det. Forskjellen fra i fjor til i år er at Zambia sliter med tørke og dette går utover folkene på landsbygden. Vi møtte Stanley, en bonde som elever på Skjeberg har møtt siden 2010, og familien hans i Chipapa. Det var vondt å høre på hvordan tørken påvirket de, og han hadde solgt masse geiter for at døtrene skulle gå på skole. Maten strakk ikke til og de var redd for å sulte i hjel. Var veldig underernærte dyr også. Du får en liten realitetssjekk når du ser det.

Før turen til Chipapa var vi også på en gudstjeneste for å oppleve hvordan zambisk kirke funker. Jeg hadde naturlignok vært med på det i fjor også, men fikk enda mer inntrykk av hvordan de gjorde det. De har et kor som synger store deler av gudstjenesten. Noe som er ulikt fra Norge.

Vi spilte kamp i begge landsbyene vi besøkte, Chipapa og Chongwe. Forskjellen fra i fjor er at resultatene gikk mer vår vei denne gangen. Vi vant 1-0 i Chipapa og tap på straffekonkurranse i Chongwe. Den Zambiske landsbygden byr også på utfordrende veier som kjør at bussen ikke alltid kommer helt fram. I Chongwe gikk vi en liten kilometer for å komme fram. Noen steder skal det bare ikke være mulig å kjøre tenker man. Men dette er Zambia. Det er også veldig kult å se hvordan de lever på landsbygden. De lever i stråhus og opererer også med høvdinger og «headman» i de ulike landsbygdene. Det er en veldig kontrast fra Norge kan man si.

Det var det faglige, men vi har også dratt ut og spist og på mandagen dro vi for å spise lokal zambisk mat. I den anledning ble meg og Alex feiret siden vi har bursdag i løpet av turen. Noe jeg også hadde i fjor i Zambia. Jeg visste hva som kom og hadde sagt at billene vi fikk smakte fortreffelig! Men det beste med middagen var uten tvil underholdningen, vi fikk servert av to stk Michael Jackson etterlignere. De danset som om de hadde gjort det hele livet, men de hadde bare danset i 5 år ble det sagt.

Vi har også dratt ut og spist på ulike kjøpesentre i Lusaka. Det er kanskje lett og tro at når man skal til Afrika så fins ikke kjøpesentre og sånne ting man forbinder med rikdom. Det er bare at skille mellom rik og fattig er enormt her.

En annen jeg vil trekke frem som virkelig har satt spor i gruppen er vår fantastiske bussjåfør Kelvin som jeg tror hele gruppen har satt stor pris på. Han har kjørt oss rundt overalt og som vi sier «Det er ikke et problem Kelvin ikke kan fikse»

Alt i alt en strålende tur så langt hvor ting har gått på skinner. Tror alle her kan skrive under på at sånne opplevelser får man ikke hvor som helst. Vi gleder oss til fortsettelsen i Livingstone.

Elevene fra Skjeberg skulle være lagledere, jobbe med mediaoppgaver eller sitte i infodesken og håndtere resultat og turneringsoppsett. Dette i samarbeid med ungdomslederne i Bauleni United Sport Academy.

Banen sponset av tidligere Barca-stjerne!

I går ble vi kjent med Skjebergskolen, også kjent som «BUSA Skjeberg Youth Development Centre». Der gikk mye av dagen til planlegging av årets Skjeberg Annual Football Tournament. Der fikk vi vite at turneringen skulle bli holdt på banen ved siden av skolen, som tidligere Barcelona og Chelsea-spiss Samuel Et’o hadde hjulpet med å finansiere.

Umulig å ikke bli engasjert

Det var dags for den store turneringen, og flere av oss elevene gledet oss til å coache de positivt innstilte ungene før ett av årets høydepunkter. Vi fikk vite kvelden før turneringen at det skulle starte klokken 07.00, og la oss i god tid for å få nok hvile. Selv om ikke alle var i topp form da vi sto opp kl 0600, var det umulig å ikke bli engasjert når vi gikk innmarsjen med alle de unge talentene sammen med ett korps.

Før ungene kunne sparke i gang det årlige høydepunktet måtte de igjennom ett par taler og instruksjoner. Heldigvis holdt Thomas og Sveinung det ganske kort, så de spente ungene kunne sverme de fire minibanene med flott fotball og godt humør.

Kampen om feiringene

Det var ikke kun god fotball vi fikk se, da alle lagene hadde drillet inn utallige feiringer, som naturligvis var helt ukjent for oss her nord som er vant til ganske kjedelige feiringer. Det var dansing, rulling, saltoer, hopping og sprelling. Hver feiring var bedre enn den forrige, og det virket nesten som kampen om den stiligste feiringen var viktigere enn hvem som vant på matta.

Full spurt fra start til slutt

Selv om lagene var opptatt av feiringene, ble vi elevene overrasket over hvordan disse unge spillerne fightet seg igjennom kampene, og løp som det ikke var en morgendag. Det var headinger, taklinger med hodet først og full spurt fra start til slutt, uansett om man hadde to, en eller ingen sko. Og det i 31 varme grader! For våre vintertilpassede kropper ble dette en ikke liten utfordring ved siden av jobben vi skulle utføre.

Selv om ungene hadde det gøy, måtte det ta slutt, da BUSA sitt A-lag skulle spille kamp klokken 1500. Fornøyde unger tok med seg hjem flotte pokaler utdelt av elever på Skjeberg Folkehøgskole, mens litt mindre fornøyde unger gledet seg allerede til neste år.

Tekst og bilde: Alfred Arntzen og Sveinung Finden

Hensikten med en slik tur er å «riste sammen» gjengen før vi begynner med skolen på ordentlig. Selv om vi var der kun ett døgn på øya var det mye vi rakk, slik som omvisning, skogstur, bading, fisking og ikke minst sosial mingling. Overnattingen fant sted på sovesaler og sånt skaper jo alltid gode minner enten det er høylytt snorking eller buskisvitseri etter lyset er slått av.

Stedet er en bortgjemt perle der ute i Hvaler-arkipelet. Lene og Tore er opptatt av at de som besøker stedet skal senke tempoet, la inntrykkene få synke innover og slappe helt av. Maten produserer de selv, riktig nok grønnsaker og tilbehør i iallfall . Økologisk tankegang står sterkt og middagen som ble servert (lammegryte) ble inntatt i mengder sammen med ovnsbakte selvproduserte økologiske rotgrønnsaker.

Historisk sus
Selve stedet (Makø) har røtter helt tilbake til Tordenskiolds tid tidlig 1700-tallet. Da ble stedet benyttet som feltsykehus /militærleir. Selveste Petter Wessel (Tordenskiold) mest kjent for slaget om Dynekilen (1716) hvor han overrumplet og nedkjempet store deler av den svenske marinen, fraktet som kjent det svenske krigsutbytte hit for deretter å bli hyllet av danskekongen for sin store bragd. Flere av plassene omkring Makø bærer preg av dette og har fått navn etter den store sjøhelten, bl.a. Tordenskiolds-bukta.

Sees snart igjen
Mediaelevene var skikkelig fornøyd med overnattingen og storkoste seg virkelig. Makø-sjefene Tore og Lene la jo heller ingen demper på oppholdet med sitt smittende humør og gode anekdoter. Det blir nok ikke siste gang vi reiser på tur med denne gjengen, kanskje reiser vi tilbake senere.. hvem vet? Takk for denne gang iallfall.

På Skjeberg fikk jeg prøve meg under trygge omstendigheter. Uten press, og uten karakterer. Det var åpne oppgaver der jeg fikk være så kreativ jeg bare klarte. Jeg lagde journalistisk innhold av mange ulike idretter, og fikk prøve meg på enda flere selv.  

Lagfølelsen

Jeg har aldri vært god i fotball. Derfor gruet jeg meg til fotballtreningene som er en del av linjeundervisningen på sportsjournalistikk og idrett. Det var ikke noe press der heller. De er flinke til å tilpasse treningene etter nivået. Lagfølelsen vi bygde på grunn av fotballen var helt klart med på å gjøre året bedre. Selv om jeg ikke var best på banen, følte jeg meg som en del av laget. Jeg fikk bidra med mine ting, som for eksempel på TikTok og designe tidenes peneste Skjeberg-drakter!

«Hockeybyen»

Hockey hadde jeg heller ikke noe forhold til før jeg flyttet til Skjeberg, utenfor hockeybyen Sarpsborg. Jeg lærte meg reglene i løpet av høsten, og fikk mange gode opplevelser i Sparta Amfi. Der fikk jeg styre Instagram og Twitter på kampdag. Jeg gjorde intervjuer i pausene, og etter kampene. Tidlig fikk jeg også prøve meg som programleder på en TV-sending om TV-aksjonen i samarbeid med Sparta.  

Forholdet med Sarpsborg 08 er også tett. Der fikk jeg øvd meg på alt fra å skrive og ta bilder, til å lære hvordan det er i et presserom og i mixed zone.

I stua til Scheie

Vi hadde også prosjekter med podcast. Vi fikk bestemme alt av innhold, gjester, navn og produksjon selv. Min gruppe gikk hardt ut, og endte til slutt opp med å lage podcast i stua til selveste Arne Scheie. Vi erfarte at det er ikke er farlig å spørre og sikte høyt. Selv om man «bare» går på folkehøyskole. Fordi man kan få ja, og det er skikkelig kult hvis man får ja!

Linjetur til fotballøyas hovedstad

På grunn av koronaviruset ble det ingen Zambia-tur på mitt kull. Men vi fikk en ekstra lang og innholdsrik linjetur til London. Der var det mye fotball. Og mye moro. Vi fikk også her være med på å bestemme mye av innholdet i det som ble en variert tur med alt fra shopping og musikaler til Harry Potter Warner bros tour og fotball på flere nivåer.

Jeg er veldig glad for at jeg tok året på Skjeberg før jeg begynte å studere. Ikke bare fordi jeg ble sikker på hva jeg ville. Jeg ville ikke begynt på journalistutdanningen uten året på Skjeberg. Jeg er mer rustet. Jeg vet mer om hvordan det er å leve som journalist, fordi jeg har lært masse, og lekt med faget.

Les mer

Vi har akkurat startet opptaket for neste skoleår. Vil du oppleve det samme som Eline, søk nå!

Her kan du også lese bloggen til Flavia, som gikk sammen med Eline. Pluss flere andre bloggsaker fra sportsjournalistikk og idrett. Klikk deg gjerne inn på linkene:

– Jeg har aldri hatt det så gøy som med den gjengen

Sport og journalistikk også for jenter

Kjente gjester i sportspodcaster

Sjekk vårt London-magasin