Det er ikke mange som får muligheten til å dra to ganger til Zambia. Det har nemlig jeg fått lov til i år. Vi kan være enig i at Skjeberg folkehøyskole har de beste studieturene i landet, så å få oppleve det to ganger er en spesiell mulighet man ikke kan la gå fra seg.
Av: Stipendiat Emil Iversen
Opplevelsene har stått i kø i år og her i Lusaka. Vi startet turen som vanlig med å spasere opp til den lokale fotballbanen i Kalingalinga for å hilse på barna og bli kjent med peer-leaderne (lokale ungdomsledere) etter en lang reise fra Norge. Det er her man får første inntrykk av Zambia. Jeg visste hva som møte oss, men jeg kunne se på de andre som ikke hadde vært her før at dette var en helt ny opplevelse for dem. Jeg så gleden i ansiktet til både de lokale barna og elevene fra Skjeberg.
De neste dagene dro vi til de ulike samarbeidsorganisasjonene vi har her i Lusaka. Der ble årets elever kjent med personer som Kelvin, Keke, Fred, James, Obster, Beauty, Scarlett og Agnes som jobber i organisasjonene African on the ball og BUSA (Bauleni United Sport Academy) som er noen av de organisasjonen vi samarbeider med her i Lusaka. Var veldig stas å få møte disse igjen fra i fjor og noen av de husket meg igjen, så det var stas. Vi fikk en guidet tur i communityene (bydel). Vi var innom skolene «Mama Stellas» og «Kalingalinga Community School». Her fikk vi en enorm velkomst og de hadde virkelig satt sammen et veldig bra program. Både taler, dans, sang og rap. Jeg ble igjen imponert over hva de kan få til her.
I Bauleni var litt det samme opplegg som i Kalingalinga. Som enhver afrikansk introduksjon startet vi med leker med barna eller såkalte «energizers» for å bli kjent med hverandre. Her kom vi fort ut av komfortsonen når du må alene inn i ringen å danse! Vi trente også barna før de skulle spille turnering dagen etter på. Vi spilte også en kamp mot de lokale peer-leaderene hvor vi vant 5-3 etter 4 mål av Philip. Dette var nok et sjokk for mange. Både med tanke på varmen og banen vi spilte på.
Fotballturneringen i Bauleni er alltid den lengste dagen. Jeg husket denne dagen fra i fjor og husker at den var tung. I år gikk det overraskende greit. De fleste av oss var trenere. Her ble det knyttet tette bånd med spillerne og det ble skapt ekte idrettsglede. Man ser også at ferdighetsnivået er mye høyere når det kommer til fotball fra norske barn. Disse ungene lever og ånder for sporten. De spiller i ekstremt krevende forhold med humpete baner. Solen som steker og ofte uten sko og sokker. De er på mange måte mye bedre å spille fotball med mye mindre utstyr sammenlignet med Norge.
Tror alle hadde en strålende dag i varmen og tok med seg en fin opplevelse hvordan en fotballturnering kan gjøres i Afrika. Vi var også med på Africa on the ball sin turnering i Kalingalinga hvor fokuset har vært rettet mot jenter, men i år kjørte de en mix-turnering hvor gutter også kunne være med. Jeg blir virkelig imponert over hvordan de klarer å arrangere disse turneringene. Det er kanskje ikke norsk standard på presisjon, men mye bedre på stemning, innsats, og ikke minst målfeiringer.
Vi har også vært på landsbygden for å se hvordan de har det. Forskjellen fra i fjor til i år er at Zambia sliter med tørke og dette går utover folkene på landsbygden. Vi møtte Stanley, en bonde som elever på Skjeberg har møtt siden 2010, og familien hans i Chipapa. Det var vondt å høre på hvordan tørken påvirket de, og han hadde solgt masse geiter for at døtrene skulle gå på skole. Maten strakk ikke til og de var redd for å sulte i hjel. Var veldig underernærte dyr også. Du får en liten realitetssjekk når du ser det.
Før turen til Chipapa var vi også på en gudstjeneste for å oppleve hvordan zambisk kirke funker. Jeg hadde naturlignok vært med på det i fjor også, men fikk enda mer inntrykk av hvordan de gjorde det. De har et kor som synger store deler av gudstjenesten. Noe som er ulikt fra Norge.
Vi spilte kamp i begge landsbyene vi besøkte, Chipapa og Chongwe. Forskjellen fra i fjor er at resultatene gikk mer vår vei denne gangen. Vi vant 1-0 i Chipapa og tap på straffekonkurranse i Chongwe. Den Zambiske landsbygden byr også på utfordrende veier som kjør at bussen ikke alltid kommer helt fram. I Chongwe gikk vi en liten kilometer for å komme fram. Noen steder skal det bare ikke være mulig å kjøre tenker man. Men dette er Zambia. Det er også veldig kult å se hvordan de lever på landsbygden. De lever i stråhus og opererer også med høvdinger og «headman» i de ulike landsbygdene. Det er en veldig kontrast fra Norge kan man si.
Det var det faglige, men vi har også dratt ut og spist og på mandagen dro vi for å spise lokal zambisk mat. I den anledning ble meg og Alex feiret siden vi har bursdag i løpet av turen. Noe jeg også hadde i fjor i Zambia. Jeg visste hva som kom og hadde sagt at billene vi fikk smakte fortreffelig! Men det beste med middagen var uten tvil underholdningen, vi fikk servert av to stk Michael Jackson etterlignere. De danset som om de hadde gjort det hele livet, men de hadde bare danset i 5 år ble det sagt.
Vi har også dratt ut og spist på ulike kjøpesentre i Lusaka. Det er kanskje lett og tro at når man skal til Afrika så fins ikke kjøpesentre og sånne ting man forbinder med rikdom. Det er bare at skille mellom rik og fattig er enormt her.
En annen jeg vil trekke frem som virkelig har satt spor i gruppen er vår fantastiske bussjåfør Kelvin som jeg tror hele gruppen har satt stor pris på. Han har kjørt oss rundt overalt og som vi sier «Det er ikke et problem Kelvin ikke kan fikse»
Alt i alt en strålende tur så langt hvor ting har gått på skinner. Tror alle her kan skrive under på at sånne opplevelser får man ikke hvor som helst. Vi gleder oss til fortsettelsen i Livingstone.
