Moses Mwanza bor i den fattige bydelen Bauleni utenfor Lusaka, og spiller for U20-landslaget til Zambia. Nå er han plukket ut til å prøvespille på nivå 2 i Portugal.
 Tekst: Sindre W. Haavik og Audun Smevik
Foto: Sindre W.  Haavik

Moses er en 16 år gammel gutt som trener hardt hver dag og bruker nesten hele dagen på fotball, med en organisert treningsøkt hver kveld på en og en halv time. Han spiller både spiss og kant og har draktnummer 10 for BUSA (BAULENI UNITED SPORTS ACADEMY).
– Mine beste kvaliteter er fart og dribling, og jeg gleder meg enormt mye, forteller Moses.
En fighter
Samtidig er han også veldig nervøs for å mislykkes. Men han ser positivt på det og han skal jobbe hardt for å nå drømmen sin. Moses mener at det kommer til å bli en stor utfordring med underlaget som de har i Portugal kontra det han spiller på i hverdagen. Her han nå bor, er det harde jordbaner som underlag, og helt andre fasiliteter kommer til å møte han i Portugal. Der kommer han til å spille på gode gressbaner og det blir et mye høyere nivå. De nye banene kommer til å bli en ulempe for Moses, men han beskriver seg selv som en fighter som liker utfordringer.
– Jeg håper jeg kan klare å passe inn i dette fotballmiljøet, sier han.

Han håper å lykkes i Portugal, og klare å utvikle seg videre som fotballspiller. Han skal prøve seg på nivå 2 i Portugals divisjonssystem, så dette blir et veldig stort steg for han. Moses reiser i løpet av april, og skal være i Portugal noen uker hvor han skal vise seg fra sin beste side for å kunne flytte hit og satse fullt på proffdrømmen.
 Et godt forbilde
Broren til Moses forteller at lillebroren hans er en god fotballspiller som jobber hardt og vil utvikle seg videre, samt at han er god teknisk for sin alder, og dermed er han veldig glad på brorens vegne at han skal til Portugal for å prøve lykken der. Han vil følge med broren, som han mener er et godt forbildet.
– Han har et godt hjerte som han kan komme langt med, mener broren, som for øvrig også heter Moses.

17 år gamle Justina Mbewe er en av de mange Future changers-ungdommene som bor i den fattige bydelen Bauleni, utenfor Lusaka, Zambia.
Tekst & Foto: Øyvind Ludvigsen

Justina er en blid og oppegående jente som ønsker å se et sunnere Zambia i fremtiden. Hun og de andre ungdommene, sammen med lederne som har tatt initiativet til å starte den lille, frivillig drevne organisasjonen Future changers, jobber med å motivere barn og unge til å ta utdanning, slik at de kan gjøre en forskjell. Gjennom fine og morsomme aktiviteter for lokale barn, skaper de glede og motivasjon.
 

En jente med ambisjoner
På en overskyet dag på siden av fotballbanen i Bauleni, finner vi 17 år gamle Justina Mbewe stående sammen med sin unge lillesøster, og ser utover på fotballbanen der de eldre ungdommene har fotballtrening under regi av sportsgutta fra Skjeberg. Hun er ikke så opptatt av sport selv, men er klar over hvor viktig fotball og sport er for den unge zambiske befolkningen. På en liten gåtur opp til skolen forteller hun om sin drøm om å utdanne seg som advokat, men drømmer er vanskelig å oppnå for mange afrikanske ungdommer. De fleste familiene omkring dette området har ikke veldig god råd, så det å betale videregående og høyskoleutdanning er veldig vanskelig.
– Jeg føler meg som en av de litt mer heldige fordi foreldrene mine bor sammen, og de jobber hardt for at jeg og søsknene mine skal få en stabil framtid, sier hun.

Hun forteller videre at faren hennes har en jobb, mens moren er for det meste hjemme og tar vare på familien. De har ikke veldig god økonomi, men hun er fortsatt fast bestemt på at hun skal nå målet sitt med å utdanne seg til advokat.
Livet som en Future Changer
Justina er nå inni sitt 3 år som en Future Changer.
– Jeg er svært opptatt av å skape glede og motivere barn og unge til å jage drømmene sine for å kunne bli noe i framtiden, sier hun.
Navnet Future Changers i seg selv forteller stort sett hva de jobber med, målet til gruppa er å skape en bedre framtid for barn og unge i landsbyen. Gruppa er for det meste styrt av unge med motivasjon og sterke ønsker om nettopp et bedre og rikere Zambia. Målet er å hjelpe ungdommene til utdanning slik at de kan prøve å gjøre en forskjell. Zambia er blant flere land i Afrika som sliter med korrupsjon, lav levealder og store klasseforskjeller i befolkningen. Hvis Future Changers klarer å utvikle ungdommen som de ønsker, så blir det svært interessant å se hvordan levestandarden er i Zambia om 10 år.

Forskjellige utfordringer
Det er veldig vanskelig å få seg en jobb for ungdommer uten utdanning. Derfor er mange ungdommer medvirkende i Future Changers, men dessverre er ikke alle like motiverte, forteller Justina. Hun forteller at mange ungdommer finner på å droppe ut av gruppa på grunn av manglende motivasjon eller at de føler at det finnes bedre ting å gjøre. Blant annet finner en del jenter på å droppe ut, for å prøve å stifte familie og få barn. Noe som er dumt med tanke på at et av målene til Future Changers er å unngå at kvinner får barn i for tidlig alder. Enkelte av gutta som har slutta fikk vi selv oppleve og se at de bare satt i gata og drakk.
Selv om det er sterke kjønnsforskjeller i Afrika generelt, så synes ikke Justina at forskjellene er forferdelig når det gjelder Future Changers. Hun forteller at hun verken har hørt om eller opplevd kjønnsdiskriminering, men føler at guttene får litt mer tillit når det gjelder de største og mest innflytelsesrike oppgavene.
– Selv om gutta kanskje får litt mer tillit av og til, så fungerer systemet veldig bra for både gutter og jenter. Jeg synes ledelsen styrer på en rettferdig måte og inkluderer begge kjønn ganske likt, avlutter Justina.
 

Africa On The Ball er en skotsk veldedighets-organisasjon stiftet i 2011. Gjennom sport jobber de for å fremme viktigheten av utdanning, helse og hygiene og å utvikle og inspirere berørte samfunn i Afrika, med hovedfokus på Zambia.
Tekst: Joakim Opphus
Foto: Audun Frantzen /Web

Africa on the Ball bruker sport, hovedsakelig fotball, til å utvikle samfunn i Zambia som er ekstremt fattige og som ikke har de rette forutsetningene for å komme seg videre i livet. Det er det Africa on the Ball jobber for, å gi unge mennesker hjelp til å overkomme utfordringer de står overfor. Gi de muligheten til komme seg vekk fra det livet de er født inn i, og skape en bedre fremtid for dem selv og en bedre fremtid for samfunnet de kommer fra.

 

Idrett og veldedighet går hånd i hånd
Organisasjonen mener også at lagidretter som nettopp fotball kan være med på å lære essensielle livsegenskaper som kommunikasjon, lederskap, motivasjon og disiplin. De gir unge mennesker et fokus og et mål, og holder dem vekk fra fristelsen av alkohol og narkotika som er et stort problem i Afrika. Noe av det organisasjonen har oppnådd allerede, er å stifte et Community-eid og ledet fotballag, som har vært veldig suksessfullt. Laget har rykket opp to ganger og spiller nå i zambisk 4. divisjon. Kalingalinga On the Ball heter laget som kommer fra bydelen i Lusaka med samme navn, og er på samme måte som Africa on the Ball støttet fullt og holdent av sponsorer og donasjoner. Et lederskapsprogram hvor spillerne lærer om å være gode rollemodeller og setter viktigheten av målsetting, utdannelse og å hjelpe sitt lokale samfunn i fokus. Andre programmer og prosjekter som Africa on the Ball har, er mat- og hygieneprosjekter, studentsponsings-program, førstehjelpstrening, Girls Empowerment Program, søppelplukkings-prosjekt og Community Outreach Program.
Matprogrammet som er startet er ment til spillerne før fotballkamper. Noen av guttene kommer fra fattige familier og har ikke har råd til et måltid før kampene.
– Det gir spillerne energi og næring før kampene, og så er det viktig i forhold til å knytte sterkere bånd mellom spillerne, og det fremmer samarbeid, samhold og kommunikasjon. Som da til sammen skal legge til rette at laget blir bedre, sier prosjektleder Kelvin Chasauaka.
Hjelp til utsideliggende strøk
Africa on the Ball sitt Community Outreach Program er et av organisasjonens viktigste da den når ut til områder som trenger hjelp også i områdene utenfor byene. I en landsby utenfor Lusaka, i Chongwe, har Africa on the Ball bidratt med flere sanitetsverktøy som vannbeholdere og håndsåpe og andre ting for å bedre helse og hygienevanene i landsbyen. I tillegg har de sportsøkter med både barn og voksne i landsbyen. Landsbyen heter Fathers House og er en landsby hvor flere enker bor sammen med foreldreløse barn, og fungerer som mødre for dem. Barna får gå på skole, og ved hjelp fra organisasjoner som Africa on the Ball og deres Outreach program, så kan barna engasjere seg i sport. Helse og hygiene prosjektet lærer mødrene der om viktigheten av god hygiene i matlaging og om å ha et rent miljø rundt seg, og da få bukt med sykdommer som kolera og ikke minst HIV og aids.

 
 
 
 
 
 
 
Sanitet: Vannbeholdere og såpe er viktig for å bedre hygienevanene til mange. Kelvin Chasauka helt til venstre i bildet.
 

Når den årlige BUSA-Skjeberg annual tournament går av stabelen i midten av april, går ikke ting av seg selv. Bak all moroa ligger mye arbeid, basert på frivillighet fra ungdommer og foreldrene til barna som deltar på turneringen. Flere av foreldrene har laget mat til turneringen og tatt på seg andre arbeidsoppgaver, men få er like engasjerte som Amanze Patrick (38).
Tekst og foto: Jørgen Dommersnes
Det er tidlig morgen i Bauleni, men langt ifra stille i gatene. Det er dagen for et av årets høydepunkter for barna i community-en, nemlig Skjeberg Annual tournament, der barn fra 6-14 år møtes for å spille fotball og ha det moro.
-Det er en veldig spesiell turnering som betyr mye for barna, forteller leder for turneringen, Kaluba Kangwa.
– Her møtes barn fra forskjellige communities for å spille fotball og lære om verdier i livet. Dette gir en positiv utvikling til communtiene.
-Frivilligheten er viktig
Han forteller om viktigheten av frivilligheten for at turneringen skal kunne arrangeres.
– Vi har en rekke unge folk som bidrar som frivillige, de tar på seg oppgaver som lagledere, dommere osv. Vi har også mange foreldre som gjør viktige oppgaver, for eksempel i dag har mange foreldre laget mat som barna på turneringen skal få.
-Lærte av Norge
Frivilligheten kan virke som en selvfølge, men slik har det ikke alltid vært. Det var først da Kaluba tok turen til Norge at han forsto viktigheten av frivillighet, særlig fra foreldre.
-Da jeg kom til Norge lærte jeg om hvordan foreldre er involvert i barnas idrett, og hvordan man kan få folk til å bidra frivillig. Jeg ville ta med meg dette konseptet hjem fordi jeg synes det er en veldig bra filosofi og jeg takker Norge for dette.
Til tross for at mange foreldre har bidratt til turneringen, er det ikke mange som har møtt for å se sine barn spille. Unntaket er Amanze Patrick som har kommet for å se sønnen Joshua (8) spille.
-Jeg er her for å støtte sønnen min under turneringen, forteller han – vi har foreberedt oss til dette de siste ukene, og vi er glade for å være her. Sønnen min trener i Kalingalinga til vanlig, så jeg kjørte ham hit i dag.
–Ikke vanlig at foreldre ser kamper
Han forteller at det ikke er vanlig at foreldre ser på barna når de spiller kamper.
– Det er ikke vanlig her i området, men jeg er en av få som har mulighet til å se på både treninger og kamper. Vanligvis drar vi i kirken på lørdager, men i dag gjorde vi et unntak på grunn av fotballen.
Han er også opptatt av å understreke viktigheten av turneringen. Den er veldig viktig for barna her i området. For min sønn for eksempel er det mer enn bare fotball. Det er en del av livet og oppveksten, der folk møtes på tvers av kulturer og bakgrunn.
Og ambisjonen til Joshua er den samme som hos de fleste barn på den alderen:
– Han drømmer om å bli profesjonell fotballspiller, og jeg gjør det jeg kan for å støtte han, avslutter Amanze.
 

Linjene ved Skjeberg folkehøyskole har kommet hjem fra tur, men det betyr ikke at opplevelsene er slutt. Før helgen var halve skolen på U-festivalen som i år var på Hvaler. Her fikk Musikklinja ha konsert, Radiolinja ha direktesendinger og Foto tok bilder i ulike sjangere.

Musikk
Det er morsomt for oss som ikke hører hva musikklinja driver med hver dag å høre de flinke elevene spille og synge både coverlåter og egne låter i skjønn forening. Vi blir imponert hvor scenevante og flinke de har blitt i løpet av skoleåret.

Radio
Elevene på radiolinja er ikke redde for å hoppe i det. De intervjuer kjendiser, arrangører og hvem det skal være uten at det virker som at det påvirker dem noe særlig. De lager underholdende og gode sendinger hver gang og vi er stolte av dem.

Foto
Selv om fotogjengen nok hadde mer jetlag i kroppen enn de selv ante sto de på og jobbet for Ufestivalen. De tok bilder og intervjuet artistene, gjorde ”5 på gata” innslag, streetphoto og video. Det ble mange kule konsertbilder både av Comet Kid, Absence Crew, Cirkus Xanti, Fredrik Høyer.og av våre egne musikkelever.

Alt i alt er vi veldig fornøyde med å kunne få en slik mulighet til å teste oss ut, oppleve nye ting og få erfaring i linjefagene våre utenfor skolen. Nå er skoleåret snart slutt og da er denne delen av livene til mange av elevene bare gode minner å ta med seg videre.

Nå gjenstår noen få uker med hygge og avslutning før vi  tar sommerferie 12 mai.
 
Det har vært noen magiske opplevelser sammen med dere.

De to siste dagene i New York ble det ikke bare fantastisk vær, men også noen fantastiske opplevelser i hver sin ende av byen. På fredagen leide vi sykler og dro til Coney Island. Lørdagen møtte vi Helge Østtveiten som arbeider i FN for en omvisning på hans arbeidsplass.

Sykkeltur i New York
Det  var elevene selv som ønsket sykkeltur på programmet i New York. Dette var en god ide synes vi. Vi fant en fin sykkelrute gjennom Manhattan, via Brooklyn Bridge og ut til Coney Island. Ifølge Google aps skulle turen ta under to timer. Vi brukte fem. Vi hadde det jo ikke travelt, så vi nøt det nydelige vårværet i fulle drag. Vi var veldig heldige med været og alle glemte å smøre seg inn med solkrem, så vi ble godt solbrente alle sammen.
Vi tok t-banen tilbake til Manhattan og syklet en liten svipptur innom Central Park. Så da kan vi krysse av det også på vår bucket list.

Omvisning FN
For andre år på rad fikk vi omvisning i FN av Helge Østtveiten som selv arbeider der. Vi var litt uheldige med dagen. På grunn av situasjonen og utviklingen i Syria fikk vi ikke komme inn i Sikkerhetsrådet. Der var det nemlig hektisk møtevirksomhet.

Vi fikk høre mye om hva FN gjør og hvorfor, vi fikk ta bilder og avsluttet med en kjapp tur innom suvenirbutikken. Som i fjor var dette besøket noe som vi synes er viktig og som vi opplever som stort for oss.  Å være i disse rommene vi så ofte har sett på tv er nesten litt uvirkelig. Da er det ekstra gøy med bilder av oss på talerstolen.

Dette ble også siste punkt på programmet for årets New York-tur. Vi fikk jammen gjort mye på disse to ukene, og var nå veldig klare for å dra hjem igjen.
Takk for turen, folkens!
Flere bilder finner du på Instagram og Facebook.

Endelig var dagen kommet. Vi skulle til Sjømannskirken på besøk, hilse på dem igjen og ”overrekke” de nesten 25 000kr vi har samlet inn gjennom kalendersalg og henge opp vår fotoutstilling i Trygve Lie Gallery. For en dag det ble!
 
Spente og glade
Det var en spent og fornøyd gjeng som dro til sjømannskirken denne dagen. Tenk, vi skulle åpne vår egen fotoutstilling! Det skjer ikke hver dag for oss, og i hvert fall ikke i New York.
 

Norsk mat
Da vi ankom kirka fikk vi først en deilig lunsj. Det smakte ekstra godt med ”norsk” mat etter nesten to uker på amerikansk diett. Vi fikk proppet oss med både eggerøre, salater og vafler. Og så grovt brød. Vi har nok aldri vært så glade for grovt brød før.
Etter maten fikk vi en kort presentasjon av sjømannskirken ved Håvard Osland. Da lærte vi garantert noe nytt og fikk kanskje et litt nytt syn på hva Sjømannskirken i New York egentlig gjør for noe.
 

Alle deltar
Vi hadde nok litt maur i buksa etter lunsj siden vi også skulle henge opp og gjøre klart til utstilling. Hele gjengen deltok på å planlegge, henge opp bilder, blåse opp ballonger og gjøre klar drikke og snacks.

Utstillingen ble en veldig hyggelig opplevelse med mange publikummere som var nysgjerrige på bildene, elevene og Norge. Det var jo naturbilder fra ”gamlelandet” utstillingen bestod av.
 

Kvelden ble avsluttet med kake på diner. Som vanlig klarte ingen å spise opp de gigantiske kakestykkene, men det var veldig godt å prøve.
 
Se mer på Instagram & Facebook

Da var den kanskje mest spennende dagen på turen ankommet, i dag skulle vil nemlig på safari i Chobe Nasjonalpark i Botswana. På Jollyboys (i Livingstone) måtte alle opp i 7-tiden hvor vi ble hentet av en buss. Turen til Botswana var på cirka en time, hvor det meste av utsikten var bush på begge sider av veien.
Da vi omsider kom frem til grenseovergangen stod det kilometervis med trailere som ventet på å ta den lille fergen over til safariparadiset. Vi fikk heldigvis kjørt forbi dem, og ble hentet av safaribilene på andre siden av Zambesielven. Zambesi utgjør her grensen mellom Zambia, Zimbabwe og Botswana.

I Botswana satt vi oss i safaribilene, hilste på den veldig greie sjåføren og guiden vår Innocent, og kjørte til safarilodgeen litt inn i landet. Her fikk vi litt briefing rundt safarien før det bar ut på en tre timer lang båtsafari hvor vi fikk se mange dyr på veldig nær avstand. Høydepunktene for oss fra Skjeberg var nok å få se både flodhester, krokodiller og elefanter langs elvebredden. Veldig fin tur med veldig gode guider!

Etter båtsafarien fikk vi en kjapp lunsj ved lodgen før vi ble eskortert til bilene og startet landsafarien i Chobe Nasjonalpark. Vi ble delt inn i to grupper på ni og ti personer i hver bil, og vi var delt resten av turen. Denne nasjonalparken er mest kjent for verdens høyeste konsentrerte område med elefanter, hvor guiden fortalte at hele parken rommet rundt 22000 elefanter. Dette kom til å bli bra! I starten var det veldig rolig, men vi fikk se mange typer antiloper som impala, kudu og sabel og, masse elefanter og et yrende fugleliv.

Etter et par timer kjørte vi inn på en savanne hvor det var veldig mange elefanter og giraffer som gikk veldig nære bilen vi satt i. Litt bortenfor stod det også sebraer, som er ganske sjeldent her. Villsvin, bøfler og sjakaler ble også sett like etter dette.

Utpå kvelden begynte vi å bli litt urolig fordi vi ikke hadde sett hverken løver, leoparder eller hyener. På vei til campen hvor vi skulle sove, fikk vår guide, Innocent, en melding på øret om at det var sett løver nærme campen vår! I en forferdelig fart kjørte han på og vi nådde en løveflokk på 11 (!) stykk. Løvene gikk langs veien hvor bilen vår stod så de livsfarlige dyrene stod rundt to meter unna oss.

Etter litt fikk vi også se løveflokken jakte på en flokk antiloper, uten hell. Dette var veldig sjeldent å se ifølge vår guide. Og mens løvene angrep gikk solen ned rett foran oss og vi måtte kjøre til campen før det ble bekmørkt.

Rundt 18:30 ankom vi campene, der det var satt opp tomannstelt, et bål med stoler rundt, et bord der det ble servert middag og et toalett, eller rettere sagt et hull i bakken med en do-ring over. Vi fikk en del informasjon der om hvordan vi skulle oppføre oss. Blant annet om at om vi måte på do i løpet av natta måtte vi lyse rundt hele campen før vi gikk ut av teltet og se etter øyne – siden det kunne være rovdyr der ute! Heldigvis ble ikke dette noe problem, og det ble ikke noe problem å sove.
Klokka 05:45 sto vi opp igjen og fikk servert en enkel frokost før vi satte oss i bilen igjen for å ta en liten morgensafari på vei ut av nasjonalparken tilbake til Zambia. På turen fikk vi nok en gang se løver, nå fra en annen flokk en den vi så kvelden før, og denne gangen sju stykk. Det så lenge ut til at vi ikke kom til å se noen dyr vi ikke hadde sett tidligere, men like før vi kjørte ut av safariområdet fikk vi øye på en leopard som jaktet på fugler.

Dermed fikk vi se fire av «the big five» i løpet av turen, nemlig løver, bøffel, leopard og elefant. Det eneste som manglet var nesehorn som ikke finnes i parken, så da kunne vi si oss godt fornøyd med det vi fikk med oss.
I 08:30-tiden ankom vi grensa, og var tilbake på Jollyboys hvor vi bor klokka 10. Fra da av fikk vi turens eneste fridag Så da ble det mye soling og bading, mens noen dro på krokodilleparken og noen dro på marked litt ned i gata. Vi avsluttet dagen med felles middag på restauranten Olga’s. Tirsdag drar vi hjem til Norge!
Stefan Fosse
Erlend Magnus Haga

Første dagen i Livingstone ble et av turens høydepunkt for mange. Dagen startet med frokost på hotellet, før ferden gikk videre i lokaltaxi til Victoria Falls.
Her ble vi tatt i mot på en måte vi nordmenn kanskje ikke er så vant til, av en flokk bavianer.

Turen gjennom Victoria falls skulle vise seg å bli en våt affære. Den startet med mange bra plasser for bilder og videoer, men etter et stykke fikk vi beskjed av lærerne om at alt utstyr måtte pakkes ned i plastposer. Dette var noe mange, inkludert oss selv stusset over, men som viste seg å være veldig lurt.

Det er på slutten av regntiden og fossen var enorm i år. Det var derfor en stor opplevelse å se det som av de fleste blir regnet som det flotteste fossefallet i verden.
Etter den våte turen gjennom afrikansk jungel gikk vi ned jungelstien til det som blir kalt The Boiling pot, som er ved bunnen av det mektige fossefallet.
Videre bestemte noen seg for å gå opp til brua som deler det som har blitt «vårt Zambia» og Zimbabwe. Her var det mulighet for å hoppe i strikk, noe Audun Frantzen og Kasper Teisberg hadde pratet om i lang tid at de skulle gjøre. Til tross for advarsler fra lærerne, utførte våre to tøffinger strikkhoppet med glans.

Det var dog ikke alle som ble med og så guttene hoppe fra det som virket som toppen av verden. De andre dro nemlig på krokodille- og slangefarm.
Denne farmen tar inn krokodiller som tidligere har skadet, eller til og med drept mennesker, så man kunne trygt si det var noen nervøse gutter som gikk inn portene på farmen.
Den største krokodillen er 80 år gammel og har drepte hele fem mennesker. De fleste krokodillene er såkalte problemkrokodiller som er fanget i elever og bekker i nærområdet rundt Livingstone.

Etter dette møttes vi på hotellet og spilte «gris». Senere på kvelden så vi fotball. I morgen venter safari, noe vi alle er klare for.

Av Filip Zahl og Fredrik Gjeldaker
FORINGSTID: Vi er sultne.
 
 

Så var oppholdet i Lusaka over. Elevene på Sportsjournalistikk og idrett har de siste ni dagene besøk flere landsbyer, bydeler, skoler og idrettsorganisasjoner. Felles for disse er en metode om å bruke lek og gode idrettsopplevelser til å gi barn og unge en bedre hverdag.  
Tekst & foto: Sveinung Finden

Vi har sett hvordan det frivillige arbeidet er helt avgjørende for at både skoler og idrett skal fungere. Og ikke minst den viktige jobben som gjøres innen folkeopplysning, såkalte «life skills» aktiviteter. Da legges ballen bort, og trenerne kan snakke om hvordan ungene kan beskytte seg mot å bli smittet av HIV, eller kolera.  Eller hvilke rettigheter de har som barn, eller hvorfor det er viktig å fullføre skolen.
I det hele tatt hvordan de kan bli bedre i stand til å møte de reelle utfordringene de vil stå ovenfor i livet som kommer.

Elevene har jobbet lange dager i varmt vær og med mye aktivitet. Vi har stått opp 0600 for å rekke gudstjeneste eller fotballturnering, og vi har kommet hjem etter solen har gått ned. Vi har møtt 100-vis av unger og deltatt i eller tilrettelagt aktivitet sammen med disse.

Vi har besøk og jobbet i bydelene Bauleni, Kalingalinga og Garden, besøkt landsbyene Chipapa og Chongwe, gått observasjonstur i fattige bydeler, vært på gudstjeneste, arrangert fotballturnering med 300 unger, sett kvalifisering til afrikansk «Champions League» i Zambias storstue «Heros Stadium», spilt fem fotballkamper, nettballkamp, besøkt skoler og barnehjem, og aktivisert hundrevis av unger. Underveis har vi drukket 10-talls liter vann hver, blitt solbrente og gomlet antimalariapiller hver dag, og blitt kjent med svært mange nye mennesker. I disse datatider blir nok mange av de ferske relasjonene knyttet bedre, og tatt med videre gjennom ulike sosiale medier.

Vi har også lagt ned mye arbeid i å skrive blogger, og intervjue folk vi har møtt om hvordan situasjonen er i Zambia og hvordan de engasjerer seg i arbeidet sitt, og ikke minst tatt tusenvis av bilder. Hvor noen skal ende opp i fotoutstilling på skolen.

Nå er av ankommet Livingstone, etter en busstur som tok 8 timer fra Lusaka. Her venter nye opplevelser, nå i form av storslagen afrikansk natur.
Fra Lusaka har vi nå bare minnene og refleksjonen, erfaringen og kunnskapen om hvordan folk kan ha det i et av verdens fattige land. Dette er kunnskap vi kun kan tilegne oss ved å være tilstede – og være aktive sammen med folk som bor her.
Og det har vi virkelig gjort. Som lærer for gruppen av 17 gutter er jeg både imponert og stolt over det engasjement som er lagt ned fra elevenes side. Og det helt uten klaging på varme, lite mat, lange dager og mengder av unger som skal hilse, leies eller bæres. Dette er en gjeng som har skjønt sitt mandat og sitt øyeblikk.