Tirsdag morgen våknet vi etter en god variasjon søvnbehaglighet. Noen hadde sovet som steiner, mens andre hadde sviende øyne etter ublitt møte med myggnettingen. Etter frokost bar det til EduSport og Sport In Action(SIA) sine kontorer for foredrag. For noen ble det litt vanskelig å forstå engelsken. Dette resulterte at de datt litt ut, men zambierne fikk dem på beina igjen med sine tradisjonelle leker.

Sterke inntrykk
Etter lunsj gikk turen videre til bydelen (comunity) Bauleni. Dette er en av de fattigste områdene i Lusaka. Befolkningen her lever under ekstremt vanskelige forhold. Her ligger også skolen vi skal ha tettest kontakt med. Da vi ankom skolen var det elektrisk stemning. Barna behandlet oss som superstjerner og alle vil ha en bit av oss. Vi tok deretter turen ut i selve comunitien for å se hvordan levekårene var. Noen av oss var til og med hjemme hos peer-leaderne (lokale ungdomsledere). Turen gjorde et sterkt inntrykk på flere av oss.
– Det var veldig spesielt og komme hjem til Peer-Leaderne, forteller Andreas Larsen.

Godt i vondt
Onsdag var nok en dag preget av sterk varme, men i motsetning til tirsdag var dette en mye gladere dag. Først besøkte vi den lokale SOS barnebyen hvor vi fikk se at det var mulig å få et bra liv selv om man blir født i forferdelige forhold. Tilbake i Bauleni skulle vi så holde kurs. Dette innebar fotballdømming. keepertrening og et veldig populært håndballkurs. Akkurat som i går var ungene glade for å se oss og noen fikk til slutt litt mye så de måtte søke tilflukt i bussen.

Vanskelig kamp
Dagen ble avsluttet med fotballkamp mellom Skjeberg Folkehøyskole og Peer-leaderene på skolen. Slaget sto på en humpete og hard sandbane med hundrevis av lokale barn som tilskuere rundt. Dessverre ble forholdene for vanskelige for oss og vi tapte til slutt
3-2.  Tomålscorer Peter Hekne tror at forholdene var avgjørende og syntes det var surt med tap, ettersom han hadde et håp om seier. På gjestehuset er det ellers god stemning med fotballkamper på tven. Altså akkurat som en vanlig søndagskveld i tv-stua på Skjeberg.

Etter en hektisk natt med mye snorking og søvnprat var skjebergelevene klare for ambassadebesøk. Turen gikk til den norske ambassaden nær sentrum av Lusaka. Ambassaderåd Lars Sigurd Valvatne tok i mot oss og holdt en times foredrag innlagt en hel del oppfølgingsspørsmål fra lærere og elever. Her fikk elevene innblikk i zambesisk politikk, samt landets utviklingsmuligheter. Elevene hadde forskjellige opplevelser og inntrykk etter besøket. Henrik Skoland hadde følgende å si etter besøket:

– Dette var interessant. Mye visste jeg jo fra før, men at Zambia satt på flere hundre millioner elfenben visste jeg ikke.

Etter lunsj på Seagull Guesthouse, fikk elevene et par timer fri som de benyttet til å teste pigmentene. Med variable resultater.

Deretter bar det til Bauleni, hvor planlegging av helgens fotballturnering, Skjeberg Annual Tournament, sto på planen. Her meldte elevene seg til ulikt frivillighetsarbeid som trenere, dommere og førstehjelpere. Forventningene blant elevene er høye, og det ligger an til heftige trenerdueller. Etter en times gjennomgang av regler, bar det ut på treningsfeltet. Her fikk elevene en forsmak på helgens turneringsorganisering samt spontan treningsplanlegging og improvisering, da de ble kastet ut i felten som fotballtrenere. De fem gruppene med smilende zambesiske barn tok fort til seg øvelsene. Responsen var overveldende og norske elever, som i starten var litt forsiktige, er i ferd med å tilpasse seg den afrikanske rytmen. På alle måter. Både lydnivået og innsatsen er på topp. Ingen slipper unna sang, dans og rytmeleker.

Gjerne med solo-opptredener i en ring med hundrevis av unger. En av trenerne som så ut til å trives var Marius Frydenlund Joakimsen:

– Det var artig å trene de eldre ungdommene fordi de tok øvelsene fort og skjønte hva de skulle gjøre.

Fredrik Gilsvik syntes også treningen var en opplevelse:

– Det var kult å se at de forsto hva vi ville ha dem til å gjøre, i tillegg var Eirin Skogmos dans en uforglemmelig opplevelse.

Dermed var dagens opplegg over, og med unger på slep bak bussen returnerte fornøyde elever til avkobling og Liverpool-seier.

Dette innebærer både utstyr, premier, transport for lagene som holder til utenfor Bauleni – samt korpset United Church of Zambia Garden Youth Band og drillpiker som markerte et paradetog av og for spillere, trenere, dommere og arrangører ned gaten fra hovedveien og inn til Bauleni.

Unge talenter på fotballbanen
Fotballturneringen bar preg av afrikansk organisering, men alle kampene ble spilt til slutt, vinnere ble kåret i alle aldersklasser og turneringens parole, fair play, ble vel overholdt. Spillerne imponerte stort og vi så mange gode tekniske talenter i aksjon. Og det er ikke snakk om å «beskytte» barn under 12 år fra røft spill, resultatorientering og tabeller/rangering. Selv i U8-klassen haglet det med taklinger, spesielt blant guttene, og lagene hadde stort sett mye mer taktisk og aggressivt spill enn det vi er vant med å se fra norske 8-årslag.

Også vi nordmenn tok del i turneringen, men stort sett utenfor banen. Mange tok steget ut av FM og inn som trener på sidelinjen, og i to av gruppene (G12 og G14) var alle lagene coachet av oss, noe som la opp til en sterk rivalisering mellom benkene. I en av semifinalene vant Amund Slapgårds Lusaka Youth mot Svenn Laukøys Black Boys Kalingalinga.

– Vi spilte en bra kamp i semifinalen mot Svenn sitt lag, men måtte ha straffekonkurranse for å vinne. Der klarte vi å vinne 11-9 etter 22 straffer, men hvordan det går an må gudene vite, forklarer en forundret, men glad Slapgård.

– I finalen spilte vi dårligere, og lite attraktiv fotball. Mange lange baller uten bevegelse, og motstanderen hadde fortjent seieren i ordinær tid. I den straffekonkurransen bommet vi på alle tre straffene, mens Eivind Tveters lag satte én, avslutter han. Eivinds Kalingalinga vant altså G14-klassen med 1-0 på straffer i finalen.

– Kunne bitt fra seg i Norway Cup
En annen suksessfull norsk trener er Thomas Martinsen, som ledet BUSA 2 til finaleseier mot BUSA 1 i J12-klassen.
– Det var moro å trene jentene, og selvfølgelig gøy å vinne finalen. Disse jentene er sykt gode og bedre enn jenter i Norge, sier en entusiastisk Thomas. Vi hadde en klar taktikk, 2-3-1, og fulgte den bra.
– De beste jentelagene her kunne spilt bra i Norway Cup, skyter Thomas Lilleby inn.

Fornøyd med dommerne
I tillegg trenger en fotballturnering selvfølgelig dommere, og fem av oss tok på oss denne oppgaven, sammen med seks lokale dommeraspiranter.
– Det var moro å dømme og vi fikk mye skryt, men det var rot i organiseringen og vi visste ikke hvilke kamper vi skulle dømme en gang, sa Christian Aa etter turneringen.

– Det var mange gode fotballspillere, spesielt de yngste på åtte år imponerte i forhold til norske barn og unge. Men de skal ha for å være lydige og respektere dommernes avgjørelser.

– Musungo, musongo
Virkeligheten her i Zambia er en helt annen enn den hjemme i Norge, noe samtlige av oss har merket. Alle har omtrent ti unger rundt beina til enhver tid, som roper «musongo, musongo» (hvit mann) til oss hvor enn vi går. Hver gang vi setter oss i bussen for å dra tilbake til gjestehuset innser barna at vi snart blir borte og kaoset bryter løs.

Da løper barna etter bussen og banker og slår i siden på bussen, faktisk så mye at selv vår profesjonelle bussjåfør Fred tenner på alle plugger. Dette gjenspeiler seg også i entusiasmen og iveren over en egen turnering rett utenfor husveggen. Barna er rett og slett ville!

– Det er veldig hyggelig og artig, men det kan jo være farlig å løpe så tett oppi en buss i fart. Det er litt galskap, konkluderer Hanna Urke.

Hundrevis av slike entusiastiske, lokale barn og unge som ikke deltok i turneringen møtte som vanlig opp og ga turneringen en nærmest magisk stemning. Og selv hvor udisiplinerte og frekke noen kan virke, så sto de faktisk langs sidelinjen alle sammen og ga Skjeberg Annual Football Tournament det særpreget det hele handler om.

Flere erfaringer rikere
Etter en lang dag med mange nye inntrykk, mange spennende fotballkamper der vi selv var deltakende, mange på en ny og utfordrende måte, samt steikende sol og afrikansk organisering gjorde at samtlige SPORT-elever var nokså varme og utslitte da vi ankom gjestehuset litt etter mørkets frambrudd.

Hold hviledagen hellig
Søndagen ble startet grytidlig, og for første gang siden innflyvningen forrige søndag åpnet øynene våre seg til en zambisk soloppgang. Vi ble sendt ut i bussen nærmest før vi hadde fått på oss klær, og frokosten, ja den ble spist i bussen utenfor kirken, akkompagnert av flasker med antibac.
I kirken ble vi tatt svært godt imot. Så godt at mot slutten av prekenen ble vi ønsket velkommen av en kvinnelig kirketjener, og Sveinung og Thomas ble bedt om å komme til talestolen uten å vite på forhånd at vi skulle delta.
Skjebring Henrik Skoland synes ikke at gudstjenesten var så ulik norske som han hadde forventet.
– Jeg hadde forventet en mye mer gospellignende preken med sang og dans, lignende det koret som mottok oss på flyplassen (ifbm verdens bønnedag 5. april, journ.anm). Jeg er ikke så veldig glad i gudstjenester, men denne var helt grei, forklarer han.

«En bussjåfør, en bussjåfør»
Etter gudstjenesten møtte vi to andre busser med afrikanere som vi blandet oss sammen med. Så ventet en to timer lang busstur, som virket nærmere ti timer lang for enkelte trøtte og slitne Skjebringer. Noen ville sove, men det var vanskelig med to rytmetrommer og 20 svært sangvillige afrikanere ombord.
I en av bussene hang også vi oss med på sangen. «En bussjåfør, en bussjåfør» klang flerstemt, ustemt ut i bussen, til stor fornøyelse for det afrikanske jentelaget vi kjørte med.

Da det gjensto 600 meter av turen kjørte den ene bussen seg fast. Samme buss hadde tidligere stått og ventet en halvtime i sola.

Kun takket være hjelpen fra vår rutinerte ”buss-alt-mulig-mann-og-eksepsjonelle-sjåfør” Fred, klarte bussen å manøvrere seg gjennom gjørmen helskinnet til destinasjonen.

Fotball, fotball, fotball
Her skulle kamper spilles og dømmes og draktsett utdeles. Det lokale jentelaget fikk Lørenskogdrakter, mens guttelaget fikk Ekholt Ballklubbs drakter. Sist på dagens program var en kamp mellom det lokale laget og våre egne Skjeberg-utsendte vikinger som skulle vise muskler på en for anledningen godkjent gressmatte. I førsteomgang spilte kun Skjebergs disipler, mens de fikk assistanse av lokale peer-leadere i andre omgang. Noe som kanskje var like greit med tanke på en stekende sol fra skyfri himmel.

– Med tanke på at vi var borte i 14 timer var det litt kjedelig med kun 30 minutters spilletid. Til tross for det var det spennende å se hvordan livet på den zambesiske landsbygda er, sier Jørgen Sundt.

Lang dag og overfylt buss
Det siste som skjedde var en seremoniell draktoverlevering før en spennende busstur hjem. Denne gangen med vår kjære Fred som sjåfør og alle Skjebringer i en buss. I tillegg til en flokk afrikanere som slang seg med i siste liten og gjorde bussen mildt sagt overbefolket.
– Det er helt normalt med så mange i bussen samtidig, kommenterte en lokal zambier, mildt sagt forundret over spørsmålet.
Fred manøvrerte bussen som vanlig med millimeterpresisjon og fraktet oss trygt hjem til sengene slik at trøtte og utslitte nordmenn kunne få seg en fortjent hvil.

SPORT besøkte først Kalingalinga Basic School. Dette er en offentlig skole med kvalifiserte lærere og ungene må holde skoleuniform. Her holdt skjebergelevene gymtime, før de afrikanske elevene rundet av første termin for en måneds ferie. Timen foregikk ute på fotballbanen hvor elevene blant annet måtte danse både singel og sammen med andre til stor glede for ungene rundt.

– Dette var utrolig kult, sier Thomas Martinsen, som var en av elevene som fikk testet sin rytmesans.

Nytt bibliotek
Deretter gikk turen inn i communityen, hvor elevene besøkte Sylvia Community School. Her var inntrykkene enorme. Her går de minst ressursterke ungene i et ellers svært fattig område i Lusaka. 100 av de 150 elevene som går her er foreldreløse. Læreren jobber frivillig og uten lønn på en skole uten offentlig støtte.

– Det var helt sykt, nesten hundre elever i ett klasserom, sier Marius F. Joakimsen.

Skolen fikk nylig en sjelden oppmuntring da de fikk del i et bokutdelingsprosjekt i regi av Friends Of EduSport UK. Skolen har nå sitt eget bibliotek med et utvalg av forskjellige faktabøker, lærebøker, skjønnlitteratur og barnebøker.

På vei tilbake fikk elevene erfare zambiske humpeveier da de måtte evakuere bussen der veien var mest skadet etter regntiden som nylig er over. Heldigvis var sjåføren rutinert, og rodde det hele i land.

Sykebesøk
I kveldingen ble det dramatikk da Fredrik Gilsvik ble syk og ble sendt til en zambisk klinikk. Det hele endte godt da legen, korrekt antrukket i joggebukse og pique sendte Gilsvik hjem på antibiotikakur med diagnosen ”chest infection” og rompa full av morfin.

– Jeg synes det var unødvendig å sette sprøyta der bak. Jeg har da blodårer andre steder også, var siddisens kommentar til hendelsen.

Elever og lærere som er i New York har det bra. De er booket inn på samme hotell. Hjemreise blir sannsynligvis fra New York torsdag 22.04. kl. 20.00. Har noen behov for ytterligere informasjon – kontakt rektor Charlotte Sørensen tlf. 900 12 186.
Onsdag 21.04.; vi er stadig i kontakt med NY-farerne. De har det bra. Hjemreise satt til torsdag 22. med ankomst Gardermoen fredag 09.35. Vi håper det går etter planen

Der ventet en guidet visning av vårens utstilling på museet, som i fjor ble kåret til Sveriges beste. Finske Elina Merenmies, er vårens utstiller. Hun er en av Finlands fremste samtidskunstnere, og viste en mørk men fascinerende verden gjennom sine tusjtegninger. Merenmies beveger seg i den figurative tradisjonen, med utgangspunkt i myter, sagaer, drømmer og hallusinasjoner, og hun henter inspirasjon fra sine tidligere erfaringer som musiker og performancekunstner.

Vilter workshop
Så var det tid for å kjenne på materien. Utstyrt med speil, pensel og akvarellpapir skred alle til verket. Det var ikke helt lett å tegne sitt eget ansikt uten å se på papiret, ei heller å få det samme åsyn ned på papiret med venstre hånd. Til slutt skulle alt foreviges med vannfarger. I dyp konsentrasjon, og til spredt latter, ble konklusjonen at det nok er vanskelig å skrive om kunst, men det er lettere enn å male.

Gjesteforeleser var unggutten Kyrre Lien som har jobbet som frilanser for Scanpix siden han var 16 år gammel.

Fotointeressen startet da jeg var 14-15 år gammel og jeg har jobbet som frilansfotograf siden da. Det har blitt mange ulike oppdrag, balnt annet var jeg en av 16 fotografer fra Scanpix som sto parat da Obama var i Norge, forteller Lien, og ramser deretter opp blant annet Madonna-konserten i Oslo i sommer, Øya-festivalen, landskampen mot Skottland og Oslo Fashion Week som noen av høydepunktene så langt i fotokarrieren.

Ved siden av å jobbe som fast frilanser for Scanpix og Orkla, går Lien på linjen Fotojournalistikk ved Høgskolen i Oslo.

Frilansjobben i Scanpix fikk han etter å ha vært utplassert i VG i et par måneder. Han ble oppringt av Scanpix som hadde sett bildene hans og som ønsket å bruke han som frilanser.

– Dette var både kjempeinteressant og inspirerende å høre på. Han er utrolig flink og dette ga meg faktisk enda mer lyst til å satse på fotografi, sier Tonje på fagfeltet Bilde.

Medelev Hanna Urke på Sportsjournalistikk og idrett sier seg enig, men legger til at hun synes livet som frilansfotograf også må være veldig krevende etter det unge Kyrre Lien forteller.

Les mer om Kyrre Lien og se de flotte bildene på hans hjemmeside www.kyrrelien.com

Elevene på Sport ble tatt godt i mot i Dagbladet av omviser Eirik Lindahl. Han viste elevene rundt i lokalene, som ligger innerst i vika like ved Operaen. Mange ledige plasser og tomme kontorstoler vitnet om at det er harde tider i mediebransjen, men Sportsredaksjonen til Dagbladet forsikret likevel om at det er alltid jobber til de som virkelig vil bli sportsjournalister.

 – Jeg fikk min første jobb i Dagbladet ved å være sommervikar i sportsredaksjonen. På den tiden studerte jeg i Brighton i England og jobbet i Dagbladet to somre på rad. Senere har jeg vært engasjert i en rekke vikariater i avisen. Akkurat nå er jeg inne i mitt tiende vikariat, så fast jobb har jeg ikke – selv om det føles som det, fortalte Pål Marius.
Etter et spennende foredrag med tre av Dagbladets sportsjournalister til stede, gikk turen videre til Aftenpostens lokaler. I tiende etasje i det gamle Postgirobygget fikk elevene høre et kort, men innholdsrikt foredrag fra Per Kristian Haugen, en respektert og anerkjent journalist i Aftenposten som har jobbet mye opp i mot Afrika og utenriksjournalistikk.

Haugen delte noen av sine erfaringer som journalist i Afrika, noe som er nyttig å ha med på veien for sportelevene som rett etter påske legger ut på en tre uker lang reise til Zambia.
Sportelevene fikk også treffe sportsjournalist i Aftenposten, Erlend Nesje, som fortalte om sine erfaringer fra OL i Vancouver der han blant annet dekket ishockey, curling, skøyter og kunstløp.

Günter Wallraff har reist på kryss og tvers gjennom Tyskland i ett år utkledd som somalieren Kwami Ogonno. Med skjult kamera har han dokumentert og avslørt dyp hverdagsrasisme, intoleranse og arroganse. Han har søkt arbeid, husvære og medlemsskap i ulike foreninger. Han har jobbet i et bakeri som leverer varer til butikkjeden Lidl, vært på fotballkamp der han ble kjeppjaget av nazistiske fotballhooligans og sovet ute i 15 minusgrader som hjemløs.

Resultatet av dette arbeidet er dokumentert i filmen «Black on White» som nylig hadde premiere i Tyskland. Nå er den blitt vist under den 33. internasjonale filmfestivalen i Göteborg, og arrangørene inviterte til MasterClass med legenden.

Fra smakløs romantikk til wallraffing
I god tid før klokken 11.00 denne første tirsdagen i februar fylles festivalteltet av hustrige tilhørere. Den iskalde snoen følger dem rundt hjørnet av Folkets Hus, forbi inngangen til filmfestivalens hovedkino Draken, videre over Heurlins Plats før de søker ly i festivalteltet mens vinden irritert lugger i presenningen og får de glødende varmeovnene til å dingle i kjettingene oppunder taket.

De ivrigste møter opp en god time før det annonserte møtet med den 67 år gamle reporteren. Flere korter ventetiden med en rykende varm Löfbergs Lila mens filmpedagogene Fredrik Holmberg og Johan Holmberg fra Folkets Bio foreleser om melodramatisk film. De snakker om hvordan filmsjangeren er fylt av urealistiske, patosfylte og smakløse fortellinger om romantikk og stereotype karakterer. Kontrasten mellom såpeserien «Melrose Place» og Wallraffs beinharde, avslørende og samfunnskritiske journalistikk er stor.

Helt siden 1960-tallet har Günter Wallraff jobbet under falsk identitet og forkledning for å avdekke svakheter i det vestlige samfunnet. Metoden blir kalt «wallraffing» og han er et forbilde for gravende journalister. Hans første bok som ble utgitt på norsk var «13 uønskede reportasjer» der ett av stuntene var å simulere seg inn på en psykiatrisk institusjon for å avdekke forholdene bak murene.

Utkledd som tyrkisk gjestearbeider
Den første virkelig store avsløringen kom etter at han jobbet som journalist i tabloidavisa Bild-Zeitung under dekknavnet Hans Esser. Her tok han for seg avisas tvilsomme og kyniske metoder for å øke opplag og markedsmakt. De mektige eierne i Springer-konsernet forsøkte i ettertid å knuse den tyske journalisten og forfatteren både rettslig og psykisk uten å lykkes.

På 1980-tallet gikk Wallraff undercover i to år som den tyrkiske gjestearbeideren Ali. Boka «Aller nederst» solgte i millonopplag og fikk senere stor betydning for behandlingen av fremmedarbeidere i Tyskland.

Neofascistiske strømninger
Klokka begynner å nærme seg 11.00. Etternølere spaner etter ledige plasser mens fotografene inntar sine posisjoner og klargjør utstyret. Den legendariske reporteren vekker alltid medieoppmerksomhet. Han kommer ruslende gjennom midtgangen sammen med den profilerte frilansjournalisten og filmkritikeren Hynek Pallas som skal intervjue Günter Wallraff som ikke er redd for å si at han ikke er noen språkbegavelse. Derfor snakker han tysk til forsamlingen som blir oversatt til engelsk.

Han snakker engasjert om de sterke neofascistiske strømningene spesielt i de østlige regionene av Tyskland. Han snakker om hvordan han gjorde opptak av rasistiske uttalelser ved hjelp av skjult kamera, for siden å konfrontere personene med opptakene. I stedet for å bli forbannet og forlange å slette dem, står de fram og skriver under på at fordommene kan vises for hele verden. Han snakker om den vanskelige rollen som observatør og rollene han spilte.

Wallraff poengterer at han ikke er noen dokumentarfilm-skaper. Opptakene er gjort i første rekke for å dokumentere det han skriver, og deler av dette stoffet er også publisert i reportasjeboka «Fra den vidunderlige nye verden» som ble lansert samtidig som filmen «Black on White».

Jakten på sannheten
-Jeg ønsker ikke å omtale meg selv som journalist fordi mange knytter begrepet til den kommersielle pressen. Jeg er en subjektiv reporter, sier Günter Wallraff.

Han ser utover forsamlingen. Øynene er klare bak brilleglass uten innfatning. Så løfter han mikrofonen for å utdype kommentaren.

-Det finns ikke noe som heter objektiv journalistikk. Vi har alle en egen oppfatning av virkeligheten som omgir oss og som er med på å påvirke de valg vi gjør. Jeg er veldig skeptisk til journalister som uttaler at det er mulig å etterstrebe en nøytral eller objektiv journalistikk, sier han. Reporteren understreker at han er sterkt politisk i sin skribentgjerning, men ikke parti-politisk. Han fremhever også at han har et sterkt fokus på de svake menneskene i samfunnet som blir utsatt for trakassering og overgrep.

-Det viktigste er å søke sannheten, sier Günter Wallraff.

Nye prosjekter
-Når jeg intervjuer filmskapere pleier jeg å avslutte med å spørre om videre planer og nye prosjekter. Det kan jeg ikke spørre deg om. Du jobber jo undercover, sier Hynek Pallas spøkefullt.

Men Günter Wallraff har ikke tenkt å gi seg som gravende reporter selv om han har blitt 67 år og har jobbet forkledd i over 40 år.

-Jeg har blitt gjennomintervjuet i forbindelse med lanseringen av filmen og boka. Nå er det på tide å planlegge feltarbeid igjen, sier legenden og myten Günter Wallraff.

Skjeberg er den første folkehøgskolen i landet som har tatt et så stort journalistisk og teknisk steg som å sende direkte TV-produksjoner på nett. Onsdagens sending blir på 30 minutter og avvikles fra skolens radiostudio etter mal av programmet Dagsnytt 18 som går på NRK. Et grupperom er midlertidig omgjort til kontrollrom for bilderegi. I tillegg til de to programlederne er 14 elever i sving for å få trekamera-produksjonen på lufta.

Elevene imponerer
-Dette er et kjempeflott folkehøgskole-prosjekt som representerer mange av de idealene Skjeberg Folkehøyskole står for, sier hovedlærer Willy-André Martinsen. Vi har alltid vært kjent for å ha faglige ambisjoner samtidig som vi representerer god folkehøgskole-tradisjon. Denne sendingen er et elevprosjekt og det er imponerende å se hvordan de samarbeider og tar ansvar, sier han.

De 16 elevene på fagfeltet har fått litt av en utfordring. I løpet av bare tre dager skal de snekre sammen sendingen og avvikle det hele på lik linje som hvilken som helst annen profesjonell kanal. Årsaken til at fagfeltet kan gjøre dette, er takket være skoleeier Østfold fylkeskommune som har bevilget penger til innkjøp av det tekniske utstyret som skal til for å direkteavvikle programmet. I tillegg disponerer fagfeltet lærere med høy teknisk og journalistisk kompetanse.

Variert innhold
Under onsdagens sending vil elevene presentere et allsidig og variert program. Det blir live-musikk i studio og presentasjon av Charlotte Sørensen som er ansatt som ny rektor ved Skjeberg Folkehøyskole. Selvfølgelig blir det også mange elever i studio som blir intervjuet direkte om alt fra utenlandsturer til ulike elevprosjekter som blir sluttført i disse dager.