Thomas Lilleby er vår nye hovedlærer på linjen Sportsjournalistikk og idrett. Han har jobbet som sportsjournalist i Halden Arbeiderblad, og er lidenskapelig opptatt av fotball generelt og idrett generelt. 
Var nye hovedlærer ønskes hjertelig velkommen, og elevene på linjen Sportsjournalistikk og idrett kommer til å bli kjent med en lærer som har et stort hjerte for både fag og mennesker. Thomas kjenner litt til Skjeberg Folkehøyskole fra før. Han har vært vikar på linjen tidligere og vært med på skolens reise til Zambia flere ganger tidligere. Noen mener at han har en svakhet, og det er at han er «ihugga» Liverpool supporter. Andre på sin side mener at det er hans største styrke. De lærde får strides – og krangle om mål, spillere og dommersituasjoner.
Hans interesse for sportsjournalistikk er stor, og han kjenner bransjen godt. Han vet hvilket tempo dagens journalister jobber i, og noe av hans mål er at elevene skal få smake litt på den spennende og varierte hverdagen man kan ha som sportsjournalist. Han ønsker at elevene får smake på ulike sider av bransjen – alt fra å lage video, til å holde sportssending med flerkameraproduksjon, lage avis og være på radio. Elevene får reise på kamper (fotball, ishockey, håndball osv.) og blir akkreditert som journalister – Thomas ser frem til å gi elevene disse utfordringene og veilede dem gjennom alle prosjektene de skal gjennom.
I god kombinasjon med det journalistiske, får elevene bryne seg på ulike idretter, foto og programvare. Med seg på laget har Thomas idrettslærer og assisterende rektor, Sveinung Finden, fotolærer Mikkel Schille og IT-lærer Snorre Walter.
Vi vet at elevene på skolen kommer til å få mange hyggelige stunder sammen med Thomas – både på kvelder, helger, seminarer og under valgfag han skal ha. Han er en stor strategispiller – tør du utfordre han på Risk??
Vi gleder oss over vår nye kollega, og ønsker Thomas hjertelig velkommen.
 

Her er et bilde fra Thomas sammen med elever i Zambia 2017. Det kom en herlig regnskur – Thomas virker lettere sjokkert.

Hvert skoleår lever sitt eget liv. Mange liv egentlig. Hvert år har noe eget som gjør at vi alltid vil huske det som skjedde med et smil, litt latter og varme tanker. Vi lærere vet heldigvis ikke om ALT som skjer, men vi får med oss et år med noen helt nydelige unge mennesker som har vært i livene våre hver dag i ni måneder.

God stemning og fine folk er en uslåelig kombinasjon

Når man først skal mimre tilbake så er det greit å begynne med begynnelsen. Da dere kom til skolen, forsiktige og litt flaue, og kanskje sammen med mor og far. Vi var nok alle sammen spente og forventningsfulle. Vi som tok imot dere var i alle fall sjarmert ved første møte. For en flott gjeng vi hadde fått låne!
Vi dro på tur sammen hele skolen, ble kjent, fant venner og samtalepartnere. Vi lærere var imponerte. Vi syntes vi var heldige.
Det var en fantastisk rørende og vakker avslutning vi hadde på skoleåret.

Liv på hele skolen
Mye skjedde i løpet av året. Vi bygde med spaghetti sammen, plantet hekk, satte blomsterløk og gjorde dugnad på utearealet. Det ble mange fotballkamper i tv-stua. Mye Paradise hotel og Netflix på Fotorommet. Alias, bingo og sjakk. Bordtennis og biljard. Gymsalen. Treningsrommet. Det skjedde noe overalt.
Å bygge med spaghetti er både morsomt og gir muligheter for kreative krumspring.

Fellesskapet
Sport hadde fotballoppvisning der vi ENDELIG vant mot Jeløy Fhs. Musikk hadde en herlig konsert for oss på St Croix, Film kunne vise oss både rørende, dype og morsomme filmer de hadde laget. Grafisk Design hadde en nydelig pop-up utstilling ved badedammen. Radio hadde sendinger som var noen ekte energiboostere i vintermørket. Foto hadde en fantastisk inspirerende utstilling i Fredrikstad. Dette var jo bare litt av det som sveiset oss sammen i året som gikk.
Sportsgutta kunne mer enn bare spille fotball.

Linjeprosjekt som ble fellesopplevelser er noe av det vi tar med oss videre. Humoren, latteren og vi blir imponert over hvor dyktige og trygge elevene blir når de får den støtten og hjelpen de trenger fra gode lærere. Det er stas med en gjeng som så selvfølgelig tok imot det vi hadde å tilby. Gjensynsgleden etter ferier og linjereiser. Derfor ser vi tilbake på året med glede.
Så dette skoleåret hadde sitt eget liv. Sine egne liv. Dere fant gjengen deres. Dere lærte mye. Dere hadde noe på hjertet. Dere fikk det til. Vi fikk det til sammen.
Dere var en herlig gjeng som var med og bidro til fellesskapet med å by på seg selv.

Det viktigste med å se tilbake er kanskje ikke hva som skjedde, men følelsen vi hadde. Den var helt nydelig.
Nå kan vi se frem til når vi skal på reunion og tenke litt på hva vi vil huske best fra dette året om noen år. Det får komme som det kommer. Nå vil vi bare takke for et nydelig år sammen med dere. Vi sees snart igjen!
Ikke glem å følge oss på Instagram da!

Zambia har i mange år vært preget av stor fattigdom, og sjansen for å komme seg opp og frem er svært dårlig. Moses Malama (27) er en av de få som har klart å snu skuta rundt og kommet seg ut av fattigdommen.
Tekst: Pontus William Ek Egelandsdal
Foto: Audun Frantzen / Sveinung Finden
Moses Malama (27) er født i Copperbelt, nord i Zambia, men vokste opp i Kalingalinga i Zambias hovedstad, Lusaka. Der gikk han på skole og spilte fotball på det lokale fotballaget. For Moses var barndommen en vanskelig tid, både for hans ti søsken og foreldre. Faren jobbet for å brødfø familien, men med hele elleve barn å forsørge kom problemene på løpende bånd. Lite penger utgjorde lite mat og problemer med å fullføre skolen.

Idrett og fellesskap: Her på fotballbanen i Kalingalinga i Lusaka startet Moses Malama sin vei inn i idrett, utdanning og jobb. Her fant han også sine venner og etterhvert organisasjoner som ga han den starthjelpen han trengte for å komme seg videre. 

-Det var vanskelige tider, spesielt periodene faren min ikke hadde arbeid å gå til. Det gikk spesielt ut over skolen som fungerte på den måten at hvis du ikke betalte for skoleplassen ble du kastet ut av klasserommet. Heldigvis fungerer ikke skolesystemet på den måten lenger. Nå kan du gå på skolen og ta eksamen selv om du ikke har betalt skoleavdraget, men du vil ikke få resultatene dine før du har betalt skoleplassen. Så sånn sett var jeg uheldig med tanke på hvordan det fungerte på den tiden. Faren min hadde ikke råd til å betale skoleplass for verken meg eller søsknene mine.
Sylvia Community School: Skolene i Zambia har varierende kvalitet på undervisning og fasiliteter. Familier uten ressurser kan få barna inn på skoler som Sylvia, uten å betale annet et frivillig beløp. Men selv dette vil være vanskelig for noen. Her er reiseleder Thomas Lilleby fra Halden i samtale med noen av elevene ved skolen. 

Da det så mørkt ut for Moses fikk han heldigvis hjelp med å betale skolen da EduSport kom på banen. EduSport er en frivillig organisasjon som arbeider med mottoet «utdanning gjennom idrett», og er moderorganisasjonen til BUSA (Bauleni United Sport Academy), som er programmet Skjeberg er involvert i.
-Som sagt hadde ikke faren min råd til å sende meg på skolen. Det var faktisk et helt år hvor jeg ikke gikk på skolen, det var da EduSport kom inn og hjalp meg med å betale skolen, i tillegg var jeg veldig heldig og fikk en fosterfar som hjalp meg med å få ting til å gå rundt.
Selv om Moses fikk muligheten til å gå på skole, beskriver han ikke seg selv som noe englebarn, faktisk det motsatte.
-I klasserommet ville jeg beskrevet meg selv som en som ikke klarte å sitte stille. Jeg skulket til og med timer. Jeg tror det hadde noe å gjøre med hva vi lærte, og at jeg kunne mye fra før. Spesielt matematikk, kjemi og fysisk aktivitet tok jeg veldig lett, selv om jeg sjeldent var i timene. Jeg gjorde mye eget arbeid etter skoletid hvor jeg gikk igjennom pensum for meg selv i stedet for i klasserommet. Livet bak skolepulten var ikke noe for meg. I tillegg var jeg en bølle, og lærerne likte meg ikke. De lot meg ofte få gå fra timen både fordi de visste at jeg kunne hva vi lærte fra før av, og fordi det var enklere for dem uten å ha meg i klasserommet.
Fredskorpser: I 2013-14 var Moses på utveksling til Norge gjennom fredskorpset og Norges Idrettsforbund. Han var da utplassert på Sund Folkehøgskole, med noen uker praksis på Skjeberg.

Da Moses var ferdig med den grunnleggende skolegangen i Zambia tok han to år hvor han ikke tok videre utdanning, på denne tiden hadde han blitt tjueto år. I stedet dro den unge zambieren til Norge som idrettsfrivillig ved Sund Folkehøyskole, som ligger på Inderøy i Nord-Trøndelag. Der ville han lære om kulturen i Norge og hvordan han kunne ta med seg det han så tilbake til Zambia.
-Tenkte nytt
EduSport som var organisasjonen som hjalp Moses, så noe i han. De så en ledertype som turte å tenke nytt. Så da Moses kom til EduSport med sine ideer fikk han mulighet til å realisere de.
Netballinstruktøren: Moses er blitt en de mest anerkjente trenerne i netball i Zambia, en lagidrett som kan minne noe om basketball. Her er han med sitt lokale lag fra Kalingalinga. I tillegg trener han laget på Lusaka International School.

Jeg startet med sportsutvikling, og prøvde å introdusere andre sporter i Zambia enn kun fotball, som er to tredjedeler av idretten her i Zambia. Jeg så på de som ikke kunne spille fotball eller hadde talentet til det, og tenkte at det må være et tilbud til de også. Så jeg gikk til EduSport og spurte om jeg kunne begynne å inkludere nettball i programmet deres, og det fikk jeg lov til.  Så de siste årene har jeg vært trener i nettball, samtidig som jeg har frontet nettball i hele Zambia, og det er nå en av de største sportene i landet. Vi har til og med landslagsspillere i nettball fra Kalingalinga, den dag i dag. Så jeg føler selv at det er noe veldig bra vi holder på med.
Moses gjorde inntrykk på mange med sin kunnskap og lederegenskaper, og han ble kjapt et kjent navn i Lusaka. Han imponerte så mye at Lusaka International Community School, som er en veldig høyprofilert skole i Zambia, la merke til han og ville at han skulle komme inn og ha noen treninger med nettballaget deres.
-Skolen hadde et fag som het fysisk aktivitet, og de hadde fått med seg at jeg var aktiv innen nettball som trener på den tiden. Så de ringte meg og spurte om jeg kunne komme og trene de når de hadde nettball, for skolestyret ville ha et bra lag. Så tror jeg de egentlig bare så hvor forpliktet og seriøs jeg var, og jeg ble deretter spurt om jeg kunne ha fysisk aktivitet på skolen av og til, noe jeg også hadde drevet med i landsbyer tidligere. Det som gjorde det enkelt for meg var at jeg hadde erfaringen, og det allerede var tydelige rammer på skolen. Jeg jobbet som vikar i en måned før jeg ble tilbudt en fast stilling som lærer for den fysiske aktiviteten på skolen. Det som hjalp veldig var at jeg fikk en anbefaling fra en skole i Mosvik som jeg hadde hatt aktiviteter med da jeg var i Norge. Jeg har tenkt tilbake på om jeg faktisk hadde fått jobben om jeg ikke hadde fått den anbefalingen.
-Møtte vanskeligheter
For Moses, som hadde en annen bakgrunn enn barna og ungdommene som gikk på skolen, bø det på utfordringer. I tillegg til at han synes det var vanskelig å finne seg til rette, synes barna det var rart at en som hadde vokst opp i fattigdom skulle trene de.
Kalingalinga: Moses er vokst opp i Kalingalinga, en av mange fattige bydeler i Zambias hovedstad Lusaka. Her fra hovedgaten hvor mange prøver å livnære seg på å drive små salgsboder med grønsaker, drikkevarer, klær, enkel teknologi, kontantkort for telefoner osv.

-Du vet det vil alltid være utforinger på forskjellige måter. Jeg kan fortelle at i starten var det vanskelig for meg å tilpasse meg. Jeg var vant til at barna og ungdommene jeg trente hørte på meg, men på denne skolen var det annerledes. Grunnen til det var at disse barna kom fra rike hjem hvor barna allerede hadde alt. Av og til kunne de snakke tilbake til meg og spørre hvorfor jeg var her, at deres foreldre har mer penger enn du noen gang kommer til å tjene. Så jeg prøvde med all min erfaring fra Kalingalinga og ulike landsbyer å tilpasse meg, spørre meg selv hvordan jeg kan snu dette. Til slutt måtte jeg fortelle skolestyret om dette og det ble tatt grep. Skolen jeg jobber på har klare retningslinjer om hvordan de vil ha ting, og å vise respekt til lærerne er veldig viktig. Det ble heldigvis tatt grep, og etter hvert så fikk jeg respekt fra dem. I dag møter jeg sjeldent samme utfordring, på grunn av at jeg nå har tilpasset meg og vet hvordan jeg skal håndtere ting. Det er et flott sted å jobbe på.
-En farsrolle
Da Moses var 12 år gammel kom Sveinung Finden og Skjeberg Folkehøyskole inn i livet hans, som en del av et frivilligprosjekt Skjeberg startet i Zambia. Moses forteller om hvordan det endret livet hans og la grunnmuren for hvor han er i dag.
– Jeg ble inspirert. Da jeg først møtte Sveinung sa han til meg at jeg kan gjøre det bedre, både med utdanning og sport. På den tiden pleide jeg bare å si at jeg skal spille fotball og bli profesjonell, og når jeg hadde blitt det ville jeg ha alt jeg trengte. Jeg husker han sa til meg at det var vel og bra, men at det er andre veier å følge i livet, også. Da Skjeberg kom på banen begynte de å vise meg forskjellen på Zambias og Norges utdanningsløp. Da jeg så hvordan Norge hadde det innså jeg at det er sånn ting burde fungere, ikke sånn jeg hadde tenkt før. Så det var en oppkvikker for min del. Så Skjeberg har virkelig åpnet øynene våre i Zambia og vist oss hvor bra man kan ha det.
Møtet med Skjeberg i 2007: Her står Moses med sin gode venn fra Kalingalinga Kelvin Chasauka. I midten Sveinung Finden som startet opp prosjektet og har fulgt alle 12 turene Skjeberg Folkehøyskole har gjort til Zambia siden 2007. Afrikakartet og den hjemmelagde fotballen er gaver fra Moses og vennene hans etter første turen. 

Moses forteller om en mann han beundrer.
-Sveinung har vært som en far for meg. Hver gang han kommer til Zambia sier han «Moses, jeg må møte deg og høre hva som foregår». Han har vært der for meg i mange år. Det har vært tider der jeg har hatt vanskeligheter, og Sveinung har alltid strukket ut en hjelpende hånd til både meg og andre. Enten det er økonomisk, mentalt eller bare livsglede, så har Sveinung vært der. Han sådde et frø i meg og inspirerte meg til å være den beste utgaven av meg selv.
Han trekker også frem Sveinungs samboer, Mona Bromander og Thomas Lilleby som har vært engasjerte i prosjektet Skjeberg har gående.
-Thomas har vært et friskt pust og oppfordrer oss alltid til å utvikle flere mennesker her i Zambia på samme måte som de har utviklet oss. Jeg må også nevne Mona. Hun har på samme måte som Thomas og Sveinung alltid vært der for oss og hjulpet oss både når hun har vært Zambia og Norge.
I dag har Moses det veldig bra og han trives med det han gjør. Han håper på lysere tider i Zambia og ønsker å ta del i det.

Inntrykkene var mange når vi på Sportsjournalistikk og idrett ankom bussterminalen i Lusaka fredag morgen.
Tekst og foto: Kasper Teisberg Eriksen

Travelt og mangfoldig: Lusaka Intercity Terminal er en opplevelse for øye, nese og ører. Her finner du travle folk som skal på reise, ivrige selgere, bærere og billettselgere. Litt livligere enn i Norge…

Det var tettpakket med forskjellige mennesker, da vi gikk ut av bussen; folk fra alle bauer og kanter. Enkelte var travle og andre hadde bedre tid.
Butikkene var mange, og utvalget var stort, alt ifra klær, kosmetikk, smykker, mat, drikke og elektronikk. Man fikk på følelsen av at dette var et marked hvor butikkene og bodene varierer litt fra sesong til sesong.
Det befant seg også en politistasjon på bussterminalen, noe jeg kunne tenke meg var ganske nødvendige. Man følte seg ikke utrygg, men i en så stor folkemengde kan en tenke seg at kriminaliteten også er større enn hva vi er vant med i Norge.
Nei, nei, nei: Dette skiltet indikerer at bussterminalen blir brukt av mange og til mange ulike formål!

Midt i lokalet så jeg en renholder som febrilsk forsøkte å rengjøre det asfalterte og skitne gulvet inne på terminalen, det så ut som en hard og litt meningsløs jobb fra mitt ståsted. Uansett hvor hardt hun prøvde, så ble det ikke rent, og folk tråkket konstant der hun hadde vasket. Terminalen var både med og uten tak, en hørte en jevn summing av høy lyd. Det var biler og busser som tutet og kjørte i alle kanter. Uansett hvor i lokalet man befant seg kunne man se og føle på stresset. Det var utrolig trangt, og vi beveget oss på mange måter som sild i tønne. En kjenner svetten renner, samtidig som det kommer kald bris fra airconditionen inne på terminalen.
Jeg slo av en prat med en hyggelig deleier og ansatt i en kiosk som lå inneklemt mellom andre butikker og boder. Han livnærte seg på å selge drikkevarer, kjeks og andre mindre varer til reisende til og fra Lusaka.
Blid og fornøyd: En blid og pratsom kioskeier midt i det glade kaoset på bussterminalen.

Moses Mwanza bor i den fattige bydelen Bauleni utenfor Lusaka, og spiller for U20-landslaget til Zambia. Nå er han plukket ut til å prøvespille på nivå 2 i Portugal.
 Tekst: Sindre W. Haavik og Audun Smevik
Foto: Sindre W.  Haavik

Bauleni Football Ground: Her på fotballbanen i Bauleni har Moses tråkket rundt siden han var liten gutt. Nå venter han på å ta steget videre til en mulig proffkarierè i Europa.

Moses er en 16 år gammel gutt som trener hardt hver dag og bruker nesten hele dagen på fotball, med en organisert treningsøkt hver kveld på en og en halv time. Han spiller både spiss og kant og har draktnummer 10 for BUSA (BAULENI UNITED SPORTS ACADEMY).
– Mine beste kvaliteter er fart og dribling, og jeg gleder meg enormt mye, forteller Moses.
En fighter
Samtidig er han også veldig nervøs for å mislykkes. Men han ser positivt på det og han skal jobbe hardt for å nå drømmen sin. Moses mener at det kommer til å bli en stor utfordring med underlaget som de har i Portugal kontra det han spiller på i hverdagen. Her han nå bor, er det harde jordbaner som underlag, og helt andre fasiliteter kommer til å møte han i Portugal. Der kommer han til å spille på gode gressbaner og det blir et mye høyere nivå. De nye banene kommer til å bli en ulempe for Moses, men han beskriver seg selv som en fighter som liker utfordringer.
– Jeg håper jeg kan klare å passe inn i dette fotballmiljøet, sier han.
Ulike forhold: I Bauleni som ellers i Afrika spiller ungene både med og uten sko på harde grusbaner. Kontrastene blir derfor store når Moses nå skal prøvespille for velstående proffklubber med egne utstyrsavtaler og flotte treningsanlegg.

Han håper å lykkes i Portugal, og klare å utvikle seg videre som fotballspiller. Han skal prøve seg på nivå 2 i Portugals divisjonssystem, så dette blir et veldig stort steg for han. Moses reiser i løpet av april, og skal være i Portugal noen uker hvor han skal vise seg fra sin beste side for å kunne flytte hit og satse fullt på proffdrømmen.
 Et godt forbilde
Broren til Moses forteller at lillebroren hans er en god fotballspiller som jobber hardt og vil utvikle seg videre, samt at han er god teknisk for sin alder, og dermed er han veldig glad på brorens vegne at han skal til Portugal for å prøve lykken der. Han vil følge med broren, som han mener er et godt forbildet.
– Han har et godt hjerte som han kan komme langt med, mener broren, som for øvrig også heter Moses.
God venn og inspirasjon: Moses er her sammen med Jealous Phiri som er en god venn av han. Jealous var selv et stort talent som ung, men fikk aldri sjansen til å prøve seg som spiller i utlandet. «Go for it» er hans tydelige beskjed til Moses!

17 år gamle Justina Mbewe er en av de mange Future changers-ungdommene som bor i den fattige bydelen Bauleni, utenfor Lusaka, Zambia.
Tekst & Foto: Øyvind Ludvigsen

Justina er en blid og oppegående jente som ønsker å se et sunnere Zambia i fremtiden. Hun og de andre ungdommene, sammen med lederne som har tatt initiativet til å starte den lille, frivillig drevne organisasjonen Future changers, jobber med å motivere barn og unge til å ta utdanning, slik at de kan gjøre en forskjell. Gjennom fine og morsomme aktiviteter for lokale barn, skaper de glede og motivasjon.
 

Positiv frivillighet: Justina er en blid og optimistisk jente som vet hva hun vil, og vet også hva barna trenger. Hun har en sterk tro på at mennesker kan gjøre en forandring, og deler mål med Future Changers om en tryggere framtid for sine landsmenn.

En jente med ambisjoner
På en overskyet dag på siden av fotballbanen i Bauleni, finner vi 17 år gamle Justina Mbewe stående sammen med sin unge lillesøster, og ser utover på fotballbanen der de eldre ungdommene har fotballtrening under regi av sportsgutta fra Skjeberg. Hun er ikke så opptatt av sport selv, men er klar over hvor viktig fotball og sport er for den unge zambiske befolkningen. På en liten gåtur opp til skolen forteller hun om sin drøm om å utdanne seg som advokat, men drømmer er vanskelig å oppnå for mange afrikanske ungdommer. De fleste familiene omkring dette området har ikke veldig god råd, så det å betale videregående og høyskoleutdanning er veldig vanskelig.
– Jeg føler meg som en av de litt mer heldige fordi foreldrene mine bor sammen, og de jobber hardt for at jeg og søsknene mine skal få en stabil framtid, sier hun.
Aktivitet: Afrika drives av de frivillige organisasjonene sies det, og «Future Changers» er en av dem. Å aktivisere og informere unger er en viktig oppgave for Justina og hennes kollegaer i «Future Changers». 

Hun forteller videre at faren hennes har en jobb, mens moren er for det meste hjemme og tar vare på familien. De har ikke veldig god økonomi, men hun er fortsatt fast bestemt på at hun skal nå målet sitt med å utdanne seg til advokat.
Livet som en Future Changer
Justina er nå inni sitt 3 år som en Future Changer.
– Jeg er svært opptatt av å skape glede og motivere barn og unge til å jage drømmene sine for å kunne bli noe i framtiden, sier hun.
Navnet Future Changers i seg selv forteller stort sett hva de jobber med, målet til gruppa er å skape en bedre framtid for barn og unge i landsbyen. Gruppa er for det meste styrt av unge med motivasjon og sterke ønsker om nettopp et bedre og rikere Zambia. Målet er å hjelpe ungdommene til utdanning slik at de kan prøve å gjøre en forskjell. Zambia er blant flere land i Afrika som sliter med korrupsjon, lav levealder og store klasseforskjeller i befolkningen. Hvis Future Changers klarer å utvikle ungdommen som de ønsker, så blir det svært interessant å se hvordan levestandarden er i Zambia om 10 år.
Gründer: Fred Kangwa fra organisasjonen BUSA er hovedmannen bak jobben «Future Changers» driver. Her er han på «The BUSA Skjeberg Youth Development Center» som er skolen han er rektor på sammen med noen av ungene der. Skole og idrett er viktige arenaer for å nå barna de ønsker å jobbe med.

Forskjellige utfordringer
Det er veldig vanskelig å få seg en jobb for ungdommer uten utdanning. Derfor er mange ungdommer medvirkende i Future Changers, men dessverre er ikke alle like motiverte, forteller Justina. Hun forteller at mange ungdommer finner på å droppe ut av gruppa på grunn av manglende motivasjon eller at de føler at det finnes bedre ting å gjøre. Blant annet finner en del jenter på å droppe ut, for å prøve å stifte familie og få barn. Noe som er dumt med tanke på at et av målene til Future Changers er å unngå at kvinner får barn i for tidlig alder. Enkelte av gutta som har slutta fikk vi selv oppleve og se at de bare satt i gata og drakk.
Selv om det er sterke kjønnsforskjeller i Afrika generelt, så synes ikke Justina at forskjellene er forferdelig når det gjelder Future Changers. Hun forteller at hun verken har hørt om eller opplevd kjønnsdiskriminering, men føler at guttene får litt mer tillit når det gjelder de største og mest innflytelsesrike oppgavene.
– Selv om gutta kanskje får litt mer tillit av og til, så fungerer systemet veldig bra for både gutter og jenter. Jeg synes ledelsen styrer på en rettferdig måte og inkluderer begge kjønn ganske likt, avlutter Justina.
 

Africa On The Ball er en skotsk veldedighets-organisasjon stiftet i 2011. Gjennom sport jobber de for å fremme viktigheten av utdanning, helse og hygiene og å utvikle og inspirere berørte samfunn i Afrika, med hovedfokus på Zambia.
Tekst: Joakim Opphus
Foto: Audun Frantzen /Web

På ballen! Africa On The Ball er nok en frivillig organisasjon som jobber for å bedre barn og unges livskvalitet i hverdagen. Her er ungdommer fra barnehjemmet «My Fathers House» i Chongwe sammen med elever fra Skjeberg Folkehøyskole etter en fotballkamp.

Africa on the Ball bruker sport, hovedsakelig fotball, til å utvikle samfunn i Zambia som er ekstremt fattige og som ikke har de rette forutsetningene for å komme seg videre i livet. Det er det Africa on the Ball jobber for, å gi unge mennesker hjelp til å overkomme utfordringer de står overfor. Gi de muligheten til komme seg vekk fra det livet de er født inn i, og skape en bedre fremtid for dem selv og en bedre fremtid for samfunnet de kommer fra.
Hjem for livet: «Umoyo Day Center» er er et skole- og mattilbud for foreldreløse i bydelen Kalingalinga i Lusaka.  Omoyo betyr «liv», og Africa On The Ball har ukentlige aktiviteter med barna her, bidrar med gaver som bøker og skrivesaker, og tilbyr ungene mulighet til å spille fotball og netball i klubben deres.

 
Lek og moro: Africa On The Ball medlem Gracious Chipilauka kjører en av sine morsomme «energizers» med barna på barnehjemmet «Omoyo» i bydelene Kalingalinga til stor begeistring for barna og elever fra Skjeberg Folkehøyskole.

Idrett og veldedighet går hånd i hånd
Organisasjonen mener også at lagidretter som nettopp fotball kan være med på å lære essensielle livsegenskaper som kommunikasjon, lederskap, motivasjon og disiplin. De gir unge mennesker et fokus og et mål, og holder dem vekk fra fristelsen av alkohol og narkotika som er et stort problem i Afrika. Noe av det organisasjonen har oppnådd allerede, er å stifte et Community-eid og ledet fotballag, som har vært veldig suksessfullt. Laget har rykket opp to ganger og spiller nå i zambisk 4. divisjon. Kalingalinga On the Ball heter laget som kommer fra bydelen i Lusaka med samme navn, og er på samme måte som Africa on the Ball støttet fullt og holdent av sponsorer og donasjoner. Et lederskapsprogram hvor spillerne lærer om å være gode rollemodeller og setter viktigheten av målsetting, utdannelse og å hjelpe sitt lokale samfunn i fokus. Andre programmer og prosjekter som Africa on the Ball har, er mat- og hygieneprosjekter, studentsponsings-program, førstehjelpstrening, Girls Empowerment Program, søppelplukkings-prosjekt og Community Outreach Program.
Matprogrammet som er startet er ment til spillerne før fotballkamper. Noen av guttene kommer fra fattige familier og har ikke har råd til et måltid før kampene.
– Det gir spillerne energi og næring før kampene, og så er det viktig i forhold til å knytte sterkere bånd mellom spillerne, og det fremmer samarbeid, samhold og kommunikasjon. Som da til sammen skal legge til rette at laget blir bedre, sier prosjektleder Kelvin Chasauaka.
Hjelp til utsideliggende strøk
Africa on the Ball sitt Community Outreach Program er et av organisasjonens viktigste da den når ut til områder som trenger hjelp også i områdene utenfor byene. I en landsby utenfor Lusaka, i Chongwe, har Africa on the Ball bidratt med flere sanitetsverktøy som vannbeholdere og håndsåpe og andre ting for å bedre helse og hygienevanene i landsbyen. I tillegg har de sportsøkter med både barn og voksne i landsbyen. Landsbyen heter Fathers House og er en landsby hvor flere enker bor sammen med foreldreløse barn, og fungerer som mødre for dem. Barna får gå på skole, og ved hjelp fra organisasjoner som Africa on the Ball og deres Outreach program, så kan barna engasjere seg i sport. Helse og hygiene prosjektet lærer mødrene der om viktigheten av god hygiene i matlaging og om å ha et rent miljø rundt seg, og da få bukt med sykdommer som kolera og ikke minst HIV og aids.
Hygieneprosjekt: I samarbeid med Skjeberg Folkehøyskole og solidaritetsfondet til Folkehøgskoleforbundet har «AOTB» bidratt til å utruste barnehjemmet «My Fathers House» i Chongwe med hygieneartikler som vaskefat, vannbeholdere og såpe. Organisasjonens lokale leder i Lusaka Kelvin Chasauka helt til venstre.  

 
 
 
 
 
 
 
Sanitet: Vannbeholdere og såpe er viktig for å bedre hygienevanene til mange. Kelvin Chasauka helt til venstre i bildet.
 

Når den årlige BUSA-Skjeberg annual tournament går av stabelen i midten av april, går ikke ting av seg selv. Bak all moroa ligger mye arbeid, basert på frivillighet fra ungdommer og foreldrene til barna som deltar på turneringen. Flere av foreldrene har laget mat til turneringen og tatt på seg andre arbeidsoppgaver, men få er like engasjerte som Amanze Patrick (38).
Tekst og foto: Jørgen Dommersnes
Det er tidlig morgen i Bauleni, men langt ifra stille i gatene. Det er dagen for et av årets høydepunkter for barna i community-en, nemlig Skjeberg Annual tournament, der barn fra 6-14 år møtes for å spille fotball og ha det moro.
-Det er en veldig spesiell turnering som betyr mye for barna, forteller leder for turneringen, Kaluba Kangwa.
– Her møtes barn fra forskjellige communities for å spille fotball og lære om verdier i livet. Dette gir en positiv utvikling til communtiene.
-Frivilligheten er viktig
Han forteller om viktigheten av frivilligheten for at turneringen skal kunne arrangeres.
– Vi har en rekke unge folk som bidrar som frivillige, de tar på seg oppgaver som lagledere, dommere osv. Vi har også mange foreldre som gjør viktige oppgaver, for eksempel i dag har mange foreldre laget mat som barna på turneringen skal få.
-Lærte av Norge
Frivilligheten kan virke som en selvfølge, men slik har det ikke alltid vært. Det var først da Kaluba tok turen til Norge at han forsto viktigheten av frivillighet, særlig fra foreldre.
-Da jeg kom til Norge lærte jeg om hvordan foreldre er involvert i barnas idrett, og hvordan man kan få folk til å bidra frivillig. Jeg ville ta med meg dette konseptet hjem fordi jeg synes det er en veldig bra filosofi og jeg takker Norge for dette.
Til tross for at mange foreldre har bidratt til turneringen, er det ikke mange som har møtt for å se sine barn spille. Unntaket er Amanze Patrick som har kommet for å se sønnen Joshua (8) spille.
-Jeg er her for å støtte sønnen min under turneringen, forteller han – vi har foreberedt oss til dette de siste ukene, og vi er glade for å være her. Sønnen min trener i Kalingalinga til vanlig, så jeg kjørte ham hit i dag.
Ikke vanlig at foreldre ser kamper
Han forteller at det ikke er vanlig at foreldre ser på barna når de spiller kamper.
– Det er ikke vanlig her i området, men jeg er en av få som har mulighet til å se på både treninger og kamper. Vanligvis drar vi i kirken på lørdager, men i dag gjorde vi et unntak på grunn av fotballen.
Han er også opptatt av å understreke viktigheten av turneringen. Den er veldig viktig for barna her i området. For min sønn for eksempel er det mer enn bare fotball. Det er en del av livet og oppveksten, der folk møtes på tvers av kulturer og bakgrunn.
Og ambisjonen til Joshua er den samme som hos de fleste barn på den alderen:
– Han drømmer om å bli profesjonell fotballspiller, og jeg gjør det jeg kan for å støtte han, avslutter Amanze.
 

Da var den kanskje mest spennende dagen på turen ankommet, i dag skulle vil nemlig på safari i Chobe Nasjonalpark i Botswana. På Jollyboys (i Livingstone) måtte alle opp i 7-tiden hvor vi ble hentet av en buss. Turen til Botswana var på cirka en time, hvor det meste av utsikten var bush på begge sider av veien.
Da vi omsider kom frem til grenseovergangen stod det kilometervis med trailere som ventet på å ta den lille fergen over til safariparadiset. Vi fikk heldigvis kjørt forbi dem, og ble hentet av safaribilene på andre siden av Zambesielven. Zambesi utgjør her grensen mellom Zambia, Zimbabwe og Botswana.

Impala: Disse vakre og fartsbygde antilopene så vi mengder av, også før vi kom inn i parken. De er svært spenstige og opptrer i store flokker for å hjelpe hverandre med å varsle om rovdyr. Hørsel, fart og samarbeid er deres viktigste beskyttelse.

I Botswana satt vi oss i safaribilene, hilste på den veldig greie sjåføren og guiden vår Innocent, og kjørte til safarilodgeen litt inn i landet. Her fikk vi litt briefing rundt safarien før det bar ut på en tre timer lang båtsafari hvor vi fikk se mange dyr på veldig nær avstand. Høydepunktene for oss fra Skjeberg var nok å få se både flodhester, krokodiller og elefanter langs elvebredden. Veldig fin tur med veldig gode guider!
Elefanter på ekte: De afrikanske dyrene har vi alle hatt som kjeledyr da vi var små. Nå står de plutselig foran oss, mektige og stolte! Her fra elvesafarien på Chobe River. 

Snikende fare: Krokodiller i alle størrelser så vi både fra båten og fra bil. Her er en som spotter på impalaer som skal til elven for å drikke.

Etter båtsafarien fikk vi en kjapp lunsj ved lodgen før vi ble eskortert til bilene og startet landsafarien i Chobe Nasjonalpark. Vi ble delt inn i to grupper på ni og ti personer i hver bil, og vi var delt resten av turen. Denne nasjonalparken er mest kjent for verdens høyeste konsentrerte område med elefanter, hvor guiden fortalte at hele parken rommet rundt 22000 elefanter. Dette kom til å bli bra! I starten var det veldig rolig, men vi fikk se mange typer antiloper som impala, kudu og sabel og, masse elefanter og et yrende fugleliv.
Spesielt: Å se giraffer var en veldig spesiell følelse. Disse dyrene som er så helt annerledes formet enn alle de andre, høyreiste og flotte, og litt klumsete… En sebra menger seg med dem. 

Kjempen: Å få nærkontakt med de store elefantene kunne oppleves som skummelt selv om vi satt på bilen. De var enorme nå de kom bare 4-5 meter fra oss, veivet med ørene og svingte med snabelen. Hverken de eller vi ønsket nærmere kontakt…

Etter et par timer kjørte vi inn på en savanne hvor det var veldig mange elefanter og giraffer som gikk veldig nære bilen vi satt i. Litt bortenfor stod det også sebraer, som er ganske sjeldent her. Villsvin, bøfler og sjakaler ble også sett like etter dette.
Hest i pyjamas: Sebaren er enda en av klassikerne fra afrikansk villmark. De beiter gjerne i flokker og er svært vakre å se på. Løvene har dem øverst på menyen, men på grunn av stor fart og livsfarlige spark slipper de ofte unna. 

Utpå kvelden begynte vi å bli litt urolig fordi vi ikke hadde sett hverken løver, leoparder eller hyener. På vei til campen hvor vi skulle sove, fikk vår guide, Innocent, en melding på øret om at det var sett løver nærme campen vår! I en forferdelig fart kjørte han på og vi nådde en løveflokk på 11 (!) stykk. Løvene gikk langs veien hvor bilen vår stod så de livsfarlige dyrene stod rundt to meter unna oss.
Avslappet og farlig: Plutselig vrimlet det av løver rundt bilene våre. 11 stykker kom ut fra buskaset på vei mot kveldens og nattens jaktområde. Noen tok seg heldigvis tid til å posere rett foran oss.

Etter litt fikk vi også se løveflokken jakte på en flokk antiloper, uten hell. Dette var veldig sjeldent å se ifølge vår guide. Og mens løvene angrep gikk solen ned rett foran oss og vi måtte kjøre til campen før det ble bekmørkt.
Solnedgang i Chobe: Vi tok oss tid til å nyte den fargerike solnedgangen over nasjonalparken. Et øyeblikk å huske sammen med mange andre fra denne turen.

Rundt 18:30 ankom vi campene, der det var satt opp tomannstelt, et bål med stoler rundt, et bord der det ble servert middag og et toalett, eller rettere sagt et hull i bakken med en do-ring over. Vi fikk en del informasjon der om hvordan vi skulle oppføre oss. Blant annet om at om vi måte på do i løpet av natta måtte vi lyse rundt hele campen før vi gikk ut av teltet og se etter øyne – siden det kunne være rovdyr der ute! Heldigvis ble ikke dette noe problem, og det ble ikke noe problem å sove.
Klokka 05:45 sto vi opp igjen og fikk servert en enkel frokost før vi satte oss i bilen igjen for å ta en liten morgensafari på vei ut av nasjonalparken tilbake til Zambia. På turen fikk vi nok en gang se løver, nå fra en annen flokk en den vi så kvelden før, og denne gangen sju stykk. Det så lenge ut til at vi ikke kom til å se noen dyr vi ikke hadde sett tidligere, men like før vi kjørte ut av safariområdet fikk vi øye på en leopard som jaktet på fugler.
Leopard! Dette lyssky dyret er svært sjeldent å se – også for guidene. Den jakter helst om natten, og sover i trær eller i buskaset om dagen. Her setter den inn et forsøk på å ta en fugl ved vannhullet den drakk ved da vi kom. Foto: Daniel Fløan

Dermed fikk vi se fire av «the big five» i løpet av turen, nemlig løver, bøffel, leopard og elefant. Det eneste som manglet var nesehorn som ikke finnes i parken, så da kunne vi si oss godt fornøyd med det vi fikk med oss.
I 08:30-tiden ankom vi grensa, og var tilbake på Jollyboys hvor vi bor klokka 10. Fra da av fikk vi turens eneste fridag Så da ble det mye soling og bading, mens noen dro på krokodilleparken og noen dro på marked litt ned i gata. Vi avsluttet dagen med felles middag på restauranten Olga’s. Tirsdag drar vi hjem til Norge!
Stefan Fosse
Erlend Magnus Haga

Den sjette dagen i Zambia startet med frokost klokken 08.30. før turen gikk til det olympisk treningsenteret i Lusaka. The Youth Olympic Development Center, som senteret heter, ble reist med midler i hovedsak fra Den Internasjonale Olympiske komitè (IOC).
På senteret fikk vi en omvisning gjennom hele anlegget, der de trener i over 18 forskjellige idrettsgrener. Det olympiske senteret tilbyr gratis organiserte treningsmuligheter til barn og unge. Det er en sosial modell der en opererer med tre kategorier; frivillig «drop in» for alle som vil trene, vanlig konkurranseidrett og toppidrett på nasjonalt nivå.  Målet til senteret er å veilede og utvikle unge utøvere til å nå sitt fulle potensiale. En del av lagene i organisasjonen har vært med og skal være med i nasjonale og internasjonale mesterskap, der blant annet noen har vært med i toppen i enkelte idrettsgrener.

I FULL FART: Tre unge menn i løpetrening på løpebanen på det olympiske treningssenteret i Lusaka.

Sveinung og Thomas fikk se flere kjente fjes fra tidligere turer og møter, det var stort sett bare brede glis og latter blant utøvere og trenere vi møtte. Vår omviser Lyson Zulu, som er programsjef for all sportslig aktivitet, har gått gradene fra fotballgutt og peer leader i Kalingalinga, til å jobbe med som sportsansvarlig på kontoret i olympiasenteret.
FINPUSS FØR MESTERSKAPET: Senterets korfballag samlet i ring under en treningsøvelse på treningsfeltet.

Førsteinntrykket vårt var at disse lederne er seriøse og vil satse og skape zambiske toppidrettsutøvere. I tillegg virket alle anleggene til å være av høy standard. Alle idrettsgrenene hadde egne trenere med god erfaring, både innenfra og utenfra Afrika. Vi fikk også møte hard motstand i Kafue Celtics’ B-lag, som spiller til daglig i den nest øverste divisjonen i Zambia. Det endte med et surt nederlag for Skjeberg gutta.
TØFF MOTSTAND: gutta i aksjon under den tøffe kampen mot Kafue Celtics.

Klokken 15.15 dro vi til Kalingalinga for å spille netball mot et ungt lokalt jentelag på det lokale treningsfeltet. Noen av spillerne på motstandernes lag har vært på landslagssamling hos Zambias U23 lag.
FARTSFYLT IDRETT: Netball er en stor idrett i Afrika, særlig blant jenter. Spillet preges av raske pasninger og forflytninger. Netball skiller seg fra basketball blant annet ved at spillerne har definerte soner de kan bevege seg i og bare to på laget har lov å score.

Dette var vår første offisielle kamp i netball, det endte naturligvis med tap, men vi holdt ganske høyt nivå til tider og klarte uavgjort en omgang. Det var en gøy opplevelse for oss, og noe helt nytt og utenom det vanlige for oss.
Under netballkampen hadde vi flere barn og enkelte voksne i publikum som jublet for oss og motiverte oss mer inn i kampen. Det var stort sett veldig god stemning som vanlig, blant barna.
 

MÅL I SIKTE: Audun Smevik kaster ballen mot kurven i kampen mot jentelaget i Kalingalinga.

Etter flere dager med sol og høy temperatur, opplevde vi en litt mer kjøligere dag enn vanlig. Noe som var deilig for oss som ikke er like kjent til Zambiavarmen som de lokale. Mye skyer og en del kalde briser var deilig for de solbrente i gruppa.
Etter en lang dag, var det godt å komme hjem til en middag med kylling og ris, før det ble en rolig kveld ved bassengområdet.
GJENSYNSGLEDE: Sveinung og Thomas hilser på Maxmillian som er en bekjent de har møtt flere ganger tidligere.

AV ØYVIND LUDVIGSEN OG DANIEL DUCROS,
FOTO: ØYVIND LUDVIGSEN OG AUDUN FRANTZEN.