Dette innebærer både utstyr, premier, transport for lagene som holder til utenfor Bauleni – samt korpset United Church of Zambia Garden Youth Band og drillpiker som markerte et paradetog av og for spillere, trenere, dommere og arrangører ned gaten fra hovedveien og inn til Bauleni.

Unge talenter på fotballbanen
Fotballturneringen bar preg av afrikansk organisering, men alle kampene ble spilt til slutt, vinnere ble kåret i alle aldersklasser og turneringens parole, fair play, ble vel overholdt. Spillerne imponerte stort og vi så mange gode tekniske talenter i aksjon. Og det er ikke snakk om å «beskytte» barn under 12 år fra røft spill, resultatorientering og tabeller/rangering. Selv i U8-klassen haglet det med taklinger, spesielt blant guttene, og lagene hadde stort sett mye mer taktisk og aggressivt spill enn det vi er vant med å se fra norske 8-årslag.

Også vi nordmenn tok del i turneringen, men stort sett utenfor banen. Mange tok steget ut av FM og inn som trener på sidelinjen, og i to av gruppene (G12 og G14) var alle lagene coachet av oss, noe som la opp til en sterk rivalisering mellom benkene. I en av semifinalene vant Amund Slapgårds Lusaka Youth mot Svenn Laukøys Black Boys Kalingalinga.

– Vi spilte en bra kamp i semifinalen mot Svenn sitt lag, men måtte ha straffekonkurranse for å vinne. Der klarte vi å vinne 11-9 etter 22 straffer, men hvordan det går an må gudene vite, forklarer en forundret, men glad Slapgård.

– I finalen spilte vi dårligere, og lite attraktiv fotball. Mange lange baller uten bevegelse, og motstanderen hadde fortjent seieren i ordinær tid. I den straffekonkurransen bommet vi på alle tre straffene, mens Eivind Tveters lag satte én, avslutter han. Eivinds Kalingalinga vant altså G14-klassen med 1-0 på straffer i finalen.

– Kunne bitt fra seg i Norway Cup
En annen suksessfull norsk trener er Thomas Martinsen, som ledet BUSA 2 til finaleseier mot BUSA 1 i J12-klassen.
– Det var moro å trene jentene, og selvfølgelig gøy å vinne finalen. Disse jentene er sykt gode og bedre enn jenter i Norge, sier en entusiastisk Thomas. Vi hadde en klar taktikk, 2-3-1, og fulgte den bra.
– De beste jentelagene her kunne spilt bra i Norway Cup, skyter Thomas Lilleby inn.

Fornøyd med dommerne
I tillegg trenger en fotballturnering selvfølgelig dommere, og fem av oss tok på oss denne oppgaven, sammen med seks lokale dommeraspiranter.
– Det var moro å dømme og vi fikk mye skryt, men det var rot i organiseringen og vi visste ikke hvilke kamper vi skulle dømme en gang, sa Christian Aa etter turneringen.

– Det var mange gode fotballspillere, spesielt de yngste på åtte år imponerte i forhold til norske barn og unge. Men de skal ha for å være lydige og respektere dommernes avgjørelser.

– Musungo, musongo
Virkeligheten her i Zambia er en helt annen enn den hjemme i Norge, noe samtlige av oss har merket. Alle har omtrent ti unger rundt beina til enhver tid, som roper «musongo, musongo» (hvit mann) til oss hvor enn vi går. Hver gang vi setter oss i bussen for å dra tilbake til gjestehuset innser barna at vi snart blir borte og kaoset bryter løs.

Da løper barna etter bussen og banker og slår i siden på bussen, faktisk så mye at selv vår profesjonelle bussjåfør Fred tenner på alle plugger. Dette gjenspeiler seg også i entusiasmen og iveren over en egen turnering rett utenfor husveggen. Barna er rett og slett ville!

– Det er veldig hyggelig og artig, men det kan jo være farlig å løpe så tett oppi en buss i fart. Det er litt galskap, konkluderer Hanna Urke.

Hundrevis av slike entusiastiske, lokale barn og unge som ikke deltok i turneringen møtte som vanlig opp og ga turneringen en nærmest magisk stemning. Og selv hvor udisiplinerte og frekke noen kan virke, så sto de faktisk langs sidelinjen alle sammen og ga Skjeberg Annual Football Tournament det særpreget det hele handler om.

Flere erfaringer rikere
Etter en lang dag med mange nye inntrykk, mange spennende fotballkamper der vi selv var deltakende, mange på en ny og utfordrende måte, samt steikende sol og afrikansk organisering gjorde at samtlige SPORT-elever var nokså varme og utslitte da vi ankom gjestehuset litt etter mørkets frambrudd.

Hold hviledagen hellig
Søndagen ble startet grytidlig, og for første gang siden innflyvningen forrige søndag åpnet øynene våre seg til en zambisk soloppgang. Vi ble sendt ut i bussen nærmest før vi hadde fått på oss klær, og frokosten, ja den ble spist i bussen utenfor kirken, akkompagnert av flasker med antibac.
I kirken ble vi tatt svært godt imot. Så godt at mot slutten av prekenen ble vi ønsket velkommen av en kvinnelig kirketjener, og Sveinung og Thomas ble bedt om å komme til talestolen uten å vite på forhånd at vi skulle delta.
Skjebring Henrik Skoland synes ikke at gudstjenesten var så ulik norske som han hadde forventet.
– Jeg hadde forventet en mye mer gospellignende preken med sang og dans, lignende det koret som mottok oss på flyplassen (ifbm verdens bønnedag 5. april, journ.anm). Jeg er ikke så veldig glad i gudstjenester, men denne var helt grei, forklarer han.

«En bussjåfør, en bussjåfør»
Etter gudstjenesten møtte vi to andre busser med afrikanere som vi blandet oss sammen med. Så ventet en to timer lang busstur, som virket nærmere ti timer lang for enkelte trøtte og slitne Skjebringer. Noen ville sove, men det var vanskelig med to rytmetrommer og 20 svært sangvillige afrikanere ombord.
I en av bussene hang også vi oss med på sangen. «En bussjåfør, en bussjåfør» klang flerstemt, ustemt ut i bussen, til stor fornøyelse for det afrikanske jentelaget vi kjørte med.

Da det gjensto 600 meter av turen kjørte den ene bussen seg fast. Samme buss hadde tidligere stått og ventet en halvtime i sola.

Kun takket være hjelpen fra vår rutinerte ”buss-alt-mulig-mann-og-eksepsjonelle-sjåfør” Fred, klarte bussen å manøvrere seg gjennom gjørmen helskinnet til destinasjonen.

Fotball, fotball, fotball
Her skulle kamper spilles og dømmes og draktsett utdeles. Det lokale jentelaget fikk Lørenskogdrakter, mens guttelaget fikk Ekholt Ballklubbs drakter. Sist på dagens program var en kamp mellom det lokale laget og våre egne Skjeberg-utsendte vikinger som skulle vise muskler på en for anledningen godkjent gressmatte. I førsteomgang spilte kun Skjebergs disipler, mens de fikk assistanse av lokale peer-leadere i andre omgang. Noe som kanskje var like greit med tanke på en stekende sol fra skyfri himmel.

– Med tanke på at vi var borte i 14 timer var det litt kjedelig med kun 30 minutters spilletid. Til tross for det var det spennende å se hvordan livet på den zambesiske landsbygda er, sier Jørgen Sundt.

Lang dag og overfylt buss
Det siste som skjedde var en seremoniell draktoverlevering før en spennende busstur hjem. Denne gangen med vår kjære Fred som sjåfør og alle Skjebringer i en buss. I tillegg til en flokk afrikanere som slang seg med i siste liten og gjorde bussen mildt sagt overbefolket.
– Det er helt normalt med så mange i bussen samtidig, kommenterte en lokal zambier, mildt sagt forundret over spørsmålet.
Fred manøvrerte bussen som vanlig med millimeterpresisjon og fraktet oss trygt hjem til sengene slik at trøtte og utslitte nordmenn kunne få seg en fortjent hvil.

SPORT besøkte først Kalingalinga Basic School. Dette er en offentlig skole med kvalifiserte lærere og ungene må holde skoleuniform. Her holdt skjebergelevene gymtime, før de afrikanske elevene rundet av første termin for en måneds ferie. Timen foregikk ute på fotballbanen hvor elevene blant annet måtte danse både singel og sammen med andre til stor glede for ungene rundt.

– Dette var utrolig kult, sier Thomas Martinsen, som var en av elevene som fikk testet sin rytmesans.

Nytt bibliotek
Deretter gikk turen inn i communityen, hvor elevene besøkte Sylvia Community School. Her var inntrykkene enorme. Her går de minst ressursterke ungene i et ellers svært fattig område i Lusaka. 100 av de 150 elevene som går her er foreldreløse. Læreren jobber frivillig og uten lønn på en skole uten offentlig støtte.

– Det var helt sykt, nesten hundre elever i ett klasserom, sier Marius F. Joakimsen.

Skolen fikk nylig en sjelden oppmuntring da de fikk del i et bokutdelingsprosjekt i regi av Friends Of EduSport UK. Skolen har nå sitt eget bibliotek med et utvalg av forskjellige faktabøker, lærebøker, skjønnlitteratur og barnebøker.

På vei tilbake fikk elevene erfare zambiske humpeveier da de måtte evakuere bussen der veien var mest skadet etter regntiden som nylig er over. Heldigvis var sjåføren rutinert, og rodde det hele i land.

Sykebesøk
I kveldingen ble det dramatikk da Fredrik Gilsvik ble syk og ble sendt til en zambisk klinikk. Det hele endte godt da legen, korrekt antrukket i joggebukse og pique sendte Gilsvik hjem på antibiotikakur med diagnosen ”chest infection” og rompa full av morfin.

– Jeg synes det var unødvendig å sette sprøyta der bak. Jeg har da blodårer andre steder også, var siddisens kommentar til hendelsen.

Elever og lærere som er i New York har det bra. De er booket inn på samme hotell. Hjemreise blir sannsynligvis fra New York torsdag 22.04. kl. 20.00. Har noen behov for ytterligere informasjon – kontakt rektor Charlotte Sørensen tlf. 900 12 186.
Onsdag 21.04.; vi er stadig i kontakt med NY-farerne. De har det bra. Hjemreise satt til torsdag 22. med ankomst Gardermoen fredag 09.35. Vi håper det går etter planen

Der ventet en guidet visning av vårens utstilling på museet, som i fjor ble kåret til Sveriges beste. Finske Elina Merenmies, er vårens utstiller. Hun er en av Finlands fremste samtidskunstnere, og viste en mørk men fascinerende verden gjennom sine tusjtegninger. Merenmies beveger seg i den figurative tradisjonen, med utgangspunkt i myter, sagaer, drømmer og hallusinasjoner, og hun henter inspirasjon fra sine tidligere erfaringer som musiker og performancekunstner.

Vilter workshop
Så var det tid for å kjenne på materien. Utstyrt med speil, pensel og akvarellpapir skred alle til verket. Det var ikke helt lett å tegne sitt eget ansikt uten å se på papiret, ei heller å få det samme åsyn ned på papiret med venstre hånd. Til slutt skulle alt foreviges med vannfarger. I dyp konsentrasjon, og til spredt latter, ble konklusjonen at det nok er vanskelig å skrive om kunst, men det er lettere enn å male.

Dagene flyr av gårde her i Afrika, og det er vemodig å tenke på at det bare er uke igjen av denne fantastiske reisen som vi har sett frem til siden vi begynte på Skjeberg. Siden vi kom til Zambia for halvannen uke siden har vi blitt mange opplevelser rikere. Og vi føler oss veldig privilegerte som får lov til å dra til Zambia og oppleve Afrika, men også for å kunne hjelpe barn som ikke har hatt det samme utgangspunktet i livet som det vi har hatt. Her i Zambia er kontrastene store mellom fattig og rik. Fattige lever i trange kår i communityene, mens de rike kjører store fine biler og har store flotte hus. På grunn av sikkerhet er nesten alle hus inngjerdet med høye murer med strømledninger på toppen.

Krokodiller drept
Vi har besøkt Kalimba reptilfarm. Vi fikk stifte nærmere bekjentskap med krokodiller, slanger og skilpadder. Det første vi fikk se var slangene, i alle mulige farger og fasonger. Slangen som kanskje skapte mest oppsikt var Svart Mamba, som er en av verdens farligste slanger. Blir du bitt dør du i løpet av 5-10 timer, det er også den eneste slangerasen som angriper uten grunn, dette fascinerte mange. Så gikk turen til krokodillene, de var overraskende slappe, og det var så vidt de rørt på seg, til manges store frustrasjon. Overraskende nok var skilpaddene mer aktive.

– Det var veldig interessant å se hvordan krokodillene levde. Jeg har faktisk aldri sett en påskekylling bli spist så fort og brutalt før. Jeg var litt skuffet over krokodillene, de var så sykt sløve, det var utrolig nok mer fart i skilpaddene, forteller Gilsvik og smiler.

Etter å ha sett oss litt rundt var det tid for mating, da ble det atskillig mer action, og kampen om maten ble en kamp på liv og død. Det var ikke alle som klarte den like bra, to av krokodillene måtte dessverre bøte med livet i kjeften på sine artsfrender. Etter alle de sterke inntrykkene var det mange sultne mager. Naturlig nok var det krokodilleburger som sto på menyen. Vi spurte Stian Drake om hva han syntes om burgeren:

– Den var veldig god, den smakte nesten kylling. Det er veldig gøy å kunne si at jeg har spist krokodilleburger, smiler Drake.

Etter å ha fordøyd krokodilleburgeren vendte vi fornøyd nesen hjem til gjestehuset.

Resten av ettermiddagen gikk til avslapping og soling. På kvelden var det fri, og mange valgte å dra ut på restaurant og kose seg, mens andre sparte penger ved å bli hjemme på gjestehuset og spise middag der.

Avreise til Livingstone
I dag gikk det meste av dagen til reising. Vi dro til Livingstone, en by helt sør i Zambia. Bussturen tok 6-7 timer, til manges store overraskelse holdt bussen veldig høy standard, setene var himmelske. Og vi fikk til og med, hold deg fast, aviser, brus og kake inkludert i bussreisen. Der har virkelig Norge noe å lære av Zambia!

– Jeg synes det var en ganske underholdende busstur, med mange underholdende sovestillinger og vesker som datt ned i hodet på uskyldige ofre. Stian var blant de som var morsomme å følge med på, forteller Simen Skuseth.

Etter en lang busstur ankom vi Livingstone, hvor det var mange innpåslitne taxisjåfører og tiggere, men vi lot oss ikke affisere, og kom oss trygt til Jollyboys hvor vi bor de nærmeste dagene. Mange var veldig fornøyd med fasilitetene på hotellet, bassenget var det spesielt populært. Ikke lenge etter innkvartering var det mange som hadde kommet seg ut i bassenget. Etter litt soling og lek i bassenget gikk solen ned, og det var mange som var klare for middag. Middagen spiste vi hos Olga, som reklamerer med å ha Afrikas beste pizza. Vi spurte Peter Hekne om han kunne bekrefte dette:
– Klart at det var Afrikas beste pizza, sier Peter Hekne som spiste tidenes calzone.

Hjemreise
Når det gjelder hjemreise til Norge forholder vi oss til at flyet vårt er satt opp som planlagt fra Lusaka torsdag morgen. Vi følger imidlertid utviklingen både på British Airways sine nettsider og andre aktuelle sider på nettet. Men i skrivende stund ser det ut til at hjemreisen går som planlagt.

Det var egentlig planlagt å starte dagen med tur til Victoriafallene, men Sveinung bestemte seg for at vi trengte mer tid der. Dermed startet dagen med SOS barnebyer i Livingstone. Det var ikke så flotte fasiliteter som i barnebyen i Lusaka, men barna så ut til å ha det bra. Alle barna var svært høflige da de neiet og bukket når de hilste på oss.

Vi snakket med en svært hyggelig «mor» i det ene huset. Hun hadde ansvaret for 10 barn. Det minste barnet var 5 dager gammelt, moren døde under fødselen, noe som dessverre ikke er så skjeldent her i Zambia. Det var selvfølgelig ikke til å unngå de klassiske lekene til Peer lederne, vi begynner å bli dyktige på de nå. AI PEPETA…

Det ble et kort mellomstopp på JollyBoys for og blant annet hente Eirin som hadde stått over dagens første økt på grunn av hodepine.

– Senga knakk, så jeg fikk ikke sove i natt, var grunnen til Stjørdaljenta. Men endelig skulle vi reise til Victoria Falls, en av de forventede høydepunktene før Afrika-turen. Og et høydepunkt ble det definitivt!

Victoria Falls
Før turen til fossefallet fikk vi gode råd av vår rutinerte lærer Sveinung om å pakke inn alt i plastikkposer. Så var det inn igjen i den trange og skranglete minibussen for en 15 minutters tur til de berømte fossefallene.

– De tutene på disse bussene høres ut som cruiseskiphavnen i Bergen på sommeren, sa vår kjære bergenser ”Bergen” fra Bergen.

Sjåføren mente også dette, og brukte derfor tuten flittig hele veien.

Så snart vi tråkker ut av taxien begynner det vanlige maset fra selgere om alt fra zimbabwiske dollar til trefigurer av forskjellige afrikanske dyr. Etter at vi hadde gått gjennom inngangen møtte vi bavianen Fred, som var travelt opptatt med å grave i søppelbøtten. Deretter var det bare å følge det voldsomme brølet fra fossen. Det var et utrolig syn som møtte oss ved det første utsiktspunktet, noe som imponerte Skjeberg-elevene.

– Bildene strekker ikke til for å beskrive den fantastiske opplevelsen som møtte oss, sa en forbøffet Håkon, som ble helt moe i knærne av synet.
 
Det tok ikke lange tiden før Sveinungs tips om å pakke kameraer grundig inn for å hindre at vannet skulle ødelegge de skjøre speilrefleksene ble virkelighet. Og VÅTE ble vi.

Det var ikke akkurat et lite regnskyll som møtte oss, som bildene viser ble hvert eneste klesplagg og kroppsdel våt. Men det gjorde ingenting i den stekende sola som sto høyt på himmelen.

Alle var enige om at fossen var fantastisk, mens bavianene gjorde besøket ekstra morsomt.

– Fossen var stilig nok den, men jeg likte bavianene best. De var gode lekekamerater, sier Thomas.

For de som tok turen ned til «boiling pot», helt i bunnen av Victoriafallene ble det en unik opplevelse. Der krydde det nemlig av bavianer i tillegg til fantastisk natur som gav oss en følelse av å være med i «King Kong».

For å oppsummere dagen kan vi trygt si at dette har vært den kuleste dagen så langt i vårt innholdsrike opphold i Afrika. Victoriafallene bør virkelig oppleves for bildene gir deg ikke en deilig vannsprut i ansiktet når du blir stekt i den hete afrikanske solen. Nå gleder vi oss til i morgen når vi nok en gang må fram med passene og turen går til Botswana for å dra på en todagers Safari, DET BLIR MORO DET!

Onsdag 21. kl. 10.30 – foreløpig informasjon fra reiseselskapene går ut på at hjemkomst skjer etter oppsatt plan på Gardermoen: BILDE – 23.04. kl. 09.35, SPORT – 22.04. kl. 22.25, MUS og ROT 23.04. kl. 14.50.
Torsdag 22. kl.10.30 – SPORT -elevene har reist fra Lusaka til oppsatt tid og regner med at alt går greit videre.

Husmor Berit disket opp med matservering, selvfølgelig var det mat av økologisk og kortreiste råvarer. Dommen var klar og tydelig -dette var nydelig mat!
Etter obligatorisk mingling, så var miljøkonkurransen i gang. Her kan kunnskap om resirkulering, kreative snøskulpturer, skigåing med fire bein på hver ski og fakta spørsmål om miljøutfordringer nevnes. Utfordringene kom tett, men det var ingen sure miner. Premien til til vinnergruppa var tre tonn CO2-kvote og litt bedre samvittighet på studieturene til våren.