Siden riding er den nest største idretten på Island etter fotball, var det naturlig at en del av turen skulle foregå på hesteryggen. Besøket fikk en treg start da vi måtte vente i nesten to timer, men med både mat og vafler innabords ble ventetiden overkommelig for de fleste.
Etter nøye justeringer av både stigbøyler og tøyler var det imidlertid duket for avgang, og på lang rekke red vi ut fra stallområdet. Hestene var lette å komme seg opp på, men ikke alle var like lette å ha med å gjøre når det gjaldt lynnet. Gjenstridighet og latskap var utbredt blant de islandske utleiehestene, så harde spark og pisking måtte til for å få farten opp. Etter en stund ble de ferske rytterne delt i to, en gruppe for de som gjerne ville ri i rolig tempo, og en for de som ville forsøke seg på de litt raskere gangartene.
Den om lag to timer lange rideturen bød på stor variasjon i terrenget, og mange flotte Kodak- moments. Noen amorøse og lettere brunstige hester var det heller ikke fritt for.Vakker natur og strålende solskinn satte en fin spiss på turen.

– Dette er helt normalt, forteller turguiden Herman Bjarnarsson. Været skifter raskere enn han girer og i løpet av kort tid har vi vært gjennom de fire årstider. Vi passerer en mindre foss, som vi stopper ved. Faxe er en stor lakse-elv og er flittig brukt av turister. Vi er raskt på veien igjen og målet er Gullfoss.
Når vi ankommer Gullfoss stråler solen. Vi går ned til fossen og ser nærmere på det enorme stryket og blir angrepet av hagel. Været slår hardt mot oss, og alle stormer mot minibussen. Vi blir ikke sittende lenge, før vi er på en av de største turistattraksjonene, nemlig Geysir-feltet.
Her bobler vannet og den aktive Strokkur blåste vann opp til 35 meter opp i luften. Undertegnede ville vise sitt mot, og stilte seg nærme geysiren og ventet i spenning på at vannet skulle komme. Litt våtere, men ved godt mot gikk jeg og de andre mot kafeen og kjøpte pylsur. En glad og mett gjeng satte kursen mot Tingvellir.
Før vi kom til Tingvellir var vi innom en mystisk grotte og et kommende spa-område. Da vi omsider kom dit, haglet det igjen. Vi stoppet ved en ønske-elv, før vi satte kursen mot den europeiske kontinentalplaten. På historisk grunn møtte vi solen og vi så utover det vakre Tingvellirvatnet.
For siste gang satte vi oss i minibussen for å kjøre tilbake til hotellet. En dag med historie, fosser, myter og en fremføring av den islandske nasjonalsangen. ”Den gyldene sirkel” var sluttet.

– Whale at ten o’clock! Guiden skriker ut hver gang det er noe som beveger seg i vannet. I løpet av den tre timer lange turen gir stemmen hennes gjenklang i hodet lenge etter at vi er trygt på land igjen. Det var nydelig vær når vi entret Hafsulan på jakt etter ett glimt av de store skapningene.
Vågehvalen var ikke særlig sjenert av seg, og hvalgarantien selskapet opererte med ble innfridd gang på gang. Det morsomste var derimot alle lundefuglene, som desperat prøvde å lette fra vannet.
Selv om det var sol, blåste det litt ute på havet. Dette resulterte i at flere var nødt til å ta turen under dekk for å få på seg kjeledress og regnjakker. Som guiden sa, så var det en del som så ut som månemenn…
Etter at turen var ferdig var de fleste fornøyde,
– Å fy flate, nå ble jeg dårlig! Eirik Rasmussen bekrefter at ikke alle er laget for livet på sjøen. Men alt i alt var det en fin blåtur, selv om turistfaktoren på turen var høy.

Hver helg lokker Kolaportid til seg massevis av mennesker. Folk reiser dit for å kjøpe alt mulig rart. Ikke bare finnes det gamle klær og nips, men også nye klær og en cafè. Loppemarkede er også er supert møtepunkt for islenderne. Da vi dro dit visste vi ikke helt hva vi skulle møte, så overraskelsen var stor da det var så mye fint. Kolaportid ligger nede ved havnen i en stor lagerbygning.
For nesten 16 år siden, da loppemarkedkulturen var relativt ny her på Island, hadde Kolaportid mye mer å by på enn hva de har i dag. Den gangen hadde stedet en butikk som solgte afrikanske varer. Det gikk veldig bra for de to som drev denne butikken, og i senere tid åpnet de en butikk i Laugavegur, som er hovedhandlegaten i Reykjavik. På denne tiden var det også mange fine antikviteter å finne, men i dag er utvalget noe mindre.
Selv om det var mye fint og spennende å se på, var det ikke alle som fant noe som falt i smak. Men en opplevelse var det for oss alle. Kolaportid hadde mye kult som var importert. Og noen få av oss gikk derifra med en litt mer slunken lommebok, til tross for at det var utrolig billig.